Hvis du føler for å gråte...

Slapp av. Dette er ikke et heftig emoinnlegg der jeg legger ut om alt som er galt i livet mitt. Det har seg nemlig slik at min lørdagskveld ble tilbrakt foran laptopen, med en heftig gråtefilm rullende over skjermen. Det er ren selvpining, men innimellom føler man bare for å gråte litt. Selv om man vet at man dømmer seg selv til heftig snufsing og hovne øyne, velger man allikevel å sette på den triste, triste, triste filmen.

Jeg liker å tro at de aller fleste får slike innfall. Derfor tenkte jeg at jeg kunne hjelpe litt til, ved å anbefale noen japanske filmer som er nærmest garantert å få tårene til å renne i strie strømmer.

僕の初恋をキミに捧ぐ (Boku no Hatsukoi wo Kimi ni Sasagu)
Engelsk tittel: I Give My First Love to You


Takuma (Okada Masaki, Hanazakari no Kimitachi he), a boy who is told he will die before he’s 20, and Mayu (Inoue Mao, Hana Yori Dango), a girl who is in love with him…

The story begins when they are little kids. Mayu, whose father is a doctor, meets Takuma, who is hospitalized in her father’s workplace. They develop feelings for each other, but Mayu learns of Takuma’s grave illness and that he will die before he turns 20. The distraught children make one promise for an uncertain future.

Time passes, and the girl becomes a young woman, and the boy, a young man. Mayu continues to support and love Takuma. On the other hand, Takuma, who knows his days are numbered, pushes away his feelings for Mayu and distances himself from her. He cannot stand to see her cry or hurt her more than he already has. Then Mayu meets another man who has feelings for her, and Takuma meets a woman who has the same illness, and their feelings for each other begin to waver.

Misunderstandings, unsaid thoughts, the frustrations and chagrin of youth… What will become of their love while the clock keeps ticking away in Takuma’s life?






Kommentar: Fantastisk bra. Grunnen til at jeg våknet med hovne øyne i dag. Jeg har seriøst ikke hulket så mye siden jeg så på １リットルの涙　(One Litre of Tears). Jeg følte at all lykke bare ble sugd ut av meg. På den positive siden har jeg nå en ny stor kjendiscrush på Okada Masaki.

恋空 (Koizora)
Engelsk tittel: Sky of Love


During her freshman year in high school, Mika (Aragaki Yui, My Boss My Hero) loses her cellular phone, but later finds it in the school library with the help of an unknown caller. Throughout the summer, Mika and the mysterious caller continue to communicate, and agree to meet each other once school starts again. The caller turns out to be Hiro (Miura Haruma, Bloody Monday), a delinquent-like boy Mika is initially afraid of, who shows proof of his identity as the caller with a photo of the sky on his cellular phone

However, as she understands how gentle he is, they began to fall in love with each other and face a multitude of challenges threatening their relationship, such as Hiro's ex-girlfriend Saki hiring a group of men to rape Mika and continuing to harass her over the phone. An unplanned pregnancy occurs when Mika and Hiro consummate in the school library, and although they are determined to start a family together, a miscarriage brings tragedy to them both.

Shortly afterwards, Hiro discovers that his health is deteriorating and makes the painful decision to break up with Mika to keep his illness from causing her pain, but secretly continues to follow her whereabouts through his high school friend, Nozumu...






Kommentar: Nå skal det sies at jeg synes plottet var litt for fullpakket av alle mulige slags tragedier, og det gikk litt vel fort fremover. Det var et par ganger jeg himlet med øynene over all dramatikken. Allikevel satt jeg oppløst i tårer på slutten. Koizora var en kjempesuksess i Japan, og det ble også laget et drama med samme navn og handling. Jeg foretrekker filmen. Miura Haruma som blond delinquent? Ja takk!

ただ、君を愛してる (Tada, Kimi wo Aishiteru)
Engelsk tittel: Heavenly Forest


On the day of his university entrance ceremony, shutterbug Makoto (Tamaki Hiroshi, Nodame Cantabile) meets a fresh-faced, quirky girl named Shizuru (Miyazaki Aoi, NANA). He has a complex which causes him to shy away from contact with other people, but she succeeds in getting him to open up to her naturally. All Shizuru wants is to be with Makoto, so she takes up a camera too. The two spend their days together taking photos in the forest behind the campus.

However, Makoto has feelings for another student named Miyuki (Kuroki Meisa, One-Pound Gospel). Shizuru decides that if Makoto likes Miyuki, she wants to like her too. She wants to like everything that he does. One day, she tells Makoto that she wants to take a photo of them kissing in the forest for a competition. He obliges for her sake, and they kiss in the forest for the first time. However, from that day on, Shizuru disappears from Makato's life...






Kommentar: Herregud. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett denne filmen. Den får meg til å gråte som en baby hver eneste gang. Anbefales på det sterkeste. Ha Kleenex tilgjengelig.

君にしか聞こえない (Kimi ni Shika Kikoenai)
Engelsk tittel: Calling You


Shy, quiet, and unsure of herself, Aihara Ryo (Narumi Riko, One Litre of Tears) doesn't quite fit in anywhere. Though she wants to make friends, she has trouble speaking up and holding a normal conversation like everyone else. It seems that whenever she talks, the words just don't come out correctly. Gradually, Ryo has gotten used to living life in silence as a lonely and introverted student. With no one to talk to, Ryo also has no need for a cell phone. Longing for friends to talk to, she creates a cell phone in her mind for imaginary phone conversations, and much to her surprise, one day Shinya (Koide Keisuke, ROOKIES) picks up on the other side. For the first time in her life, Ryo has found someone she can talk to.




Kommentar: En utrolig søt, stille film om to ensomme mennesker som finner hverandre. Den er garantert å gi deg tårer i øynene. Jeg elsker den!

There you have it! Ta frem Kleenex'en og trøstesjokoladen, og gråt i vei!

Min(e) lykkedag(er)!

I går ringte det på døren min akkurat i det jeg skulle til å fordype meg i et av mine to splitter nye datingspill. Utenfor stod Hans og Magnus, som inviterte til heftig bowlingturnering på Minami Bowl. Nå er det jo viden kjent at jeg ikke akkurat er noen superbowler (forrige gang presterte jeg å kaste bowlingkulen bakover..), men jeg takket allikevel ja til tilbudet. Hans lovte meg 100 yen for hver gang jeg fikk over 30 poeng. Etter å ha klippet ned tommelfingerneglene mine til kort-korte stumper var jeg klar for action, og litt senere syklet jeg, Katinka, Ingrid, Virginia, Magnus og Hans i retning av bowlingen.


Magnus og Hans

Katinka og Tom
Etter mye venting, fisking av diverse kosedyr i maskinene og purikura, var vi klare for å bowle. En liten stund senere dukket også Tom opp med to venner på slep. Vi fordelte oss over tre baner. Jeg hadde automatisk blitt på plassert på lag med Hans og Virginia, men siden jeg suger hardt og de er forholdsvis flinke, overtalte jeg Magnus til å bytte med meg, slik at jeg havnet med Ingrid og Katinka i stedet. Til min store fornøyelse gjorde "Tonje" det meget bra på banen ved siden av vår. Heia Tonje! Jeg dro imidlertid Magnus' navn heftig ned i søla, spesielt da jeg kun presterte 47 poeng på første runde. Jeg sa jeg ikke var en god bowler..


Nei, jeg spiser ikke på den på ordentlig. Ew.
Ingrid forsvant etter to runder, og etterlot meg og Katinka alene på banen vår. Jeg var klar for å gi opp, etter tre strake tap. Jeg begynte å spise meg litt innpå Katinka sånn rent poengmessig (i alle fall var det ikke lenger 50+ poengs forskjell), men jeg klare liksom aldri å passere poengsummene hennes. Men så plutselig smilte bowlinggudene ned på meg. Og det til de grader. To strikes på rad, en litt lenger uti omgangen og to spares. Kjeglene falt ned både her og der, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt en knusende seier over Katinka, i tillegg til å ha slått de lettere forbløffede Hans/Magnus/Virginia på nabobanen. 145 poeng... WTF skjedde?


Min etterlengtede seier! At long last!

Jeg vant, jeg vant!
Sannsynligvis var det bare et tilfelle av ekstrem flaks, for på neste runde tapte jeg for Katinka igjen (med skarve to poeng). Allikevel - jeg klager absolutt ikke på å ha hatt en superrunde på bowling i alle fall en gang i mitt liv! Dette skal jeg så leve på de neste fjorten årene! Dessuten tjente jeg 500 yen på mine 'hoho-jeg-fikk-over-tretti-poeng-så-ta-den-Hans'-bowling skills. Noe som vil si at de 500 yen'ene jeg brukte på å prøve å fiske den søte bamsen på bildet ovenfor egentlig ikke kostet meg noe i det hele tatt. Yosh. Mission bowling: Completed!

Det første jeg og Katinka fikk øye på da vi kom på skolen i dag, var en ansiktshårløs Tosh-tosh i dress. Han så helt annerledes ut, men Katinka nøt synes anyway. Vi lurte litt på om grunnen til at han gikk rundt i dress var på grunn av a) jobbsøking, b) p.g.a. den læreren som døde av slag her om dagen eller c) åpningen av den nye kafeen/livehuset eller hva det nå var rett ved campus, men vi fant liksom aldri noe svar på det.

Jeg kunne vel egentlig ikke ikke brydd meg mindre om Tosh-tosh og dressen hans, for da vi vandret en tur til kantinen i friminuttet, fikk jeg se noe mye bedre.

TOGMANNEN!

På en fredag!

I DRESS!

Unnskyld meg mens jeg hyperventilerer.

Needless to say så smilte jeg meg gjennom min vanligvis så forhatte Haga-time. Og ting ble bedre. Haga skulle tydeligvis i møte, så han slapp oss ut hele førti minutter før tiden. Lovely. Og hvem tror du kommer gående rett i mot oss da vi trasker mot sykkelparkeringen?

Togmannen!

I dress!

Igjen!

Perfect timing! Dette må være lykkedagen min!

Nå, hvor la jeg den papirposen...?

Regnsesong...

Har du noengang lurt på hvordan regnsesongen i Japan ser ut? Vel, da slipper du å lete lenger. Jeg var nemlig snill nok til å filme et lite videoklipp av hvordan det så ut utenfor leilighetene våre for omtrent en time siden.


Været var helt OK på morgenen i dag (vel, det duskregnet, men det var overlevbart), men midt i siste time begynte det å hølje ned i bøtter og spann. Du kan tro det var moro å traske den lange veien hjem i finværet, spesielt siden de nye skoene mine ga meg gnagsår på begge hælene, i tillegg til en vannblemme på størrelse med en gjennomsnittlig blåhval på venstre lilletå.

I tillegg til at jeg fikk en elv over hodet, var jeg sulten.

En dødelig kombinasjon.


Jeg så ut som en druknet rotte da jeg endelig kom hjem. Regndager er SÅ ikke gode hårdager. Det er forsåvidt ikke dager med høy luftfuktighet heller. Noe som vil si at sommeren i Japan er en eneste stor bad hair day. Nice.

Jeg mistenker forresten at Omoto er synsk. Han begynte å snakke om datingspill i timen i dag. Jeg og Katinka kikket nervøst på hverandre, og gjorde vårt beste for å ikke møte blikket hans. Heldigvis er våre noe merkelige fritidsinteresser fremdeles en godt bevart hemmelighet. Safe!

Reality check?

Den siste uken har det blitt lite blogging på meg. Ikke føl dere truffet eller noe da, mennesker som popper innom bloggen min. Det er ikke mange her i Togane som har sett ansiktet mitt de siste tre-fire dagene heller. Jeg har vært litt for opptatt med å ta meg av mine virtuelle affærer til å faktisk tenke på å være noe særlig sosial IRL.

Det begynte på onsdag kveld, da jeg og Katinka i et anfall av kjedsomhet bestemte oss for å gå en liten kveldstur på WonderGOO. I og med at KAT-TUNs nye CD, No More Pain, ble gitt ut den dagen, var det en tur jeg bega meg ut på med glede. Vel fremme på GOO fant jeg med en gang det jeg var ute etter, og snart fordypet vi oss i de forskjellige radene med DS-spill. Jeg har aldri vært noen spilljente, så jeg kikket halvhjertet på alle titlene som sto på rekke og rad, mens Katinka prøvde å velge ut noe som kunne hjelpe henne med hele kjedsomhets-greia. Plutselig ble interessen vår fanget. Datingspill? Til tross for at det er noen år siden jeg var i målgruppen for denne typen spill, er det noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve. Vi har jo ikke akkurat flust med slike spill hjemme i Norge. Allikevel sto jeg i mot fristelsen. Katinka, derimot, plukket opp et datingspill, og gikk i retning av kassen.

Dagen etter, da jeg hadde sett hvor lykkelig Katinka var i sin jakt på sin virtuelle Hajime-senpai, dro jeg henne med meg tilbake til WonderGOO, plukket opp et datingspill med hjerter og gud-vet-hva på forsiden, og rødmet som en nyforelsket fjortis mens jeg rakte sedlene mine til den japanske mannen bak disken. Flau? Ikke i det hele tatt.


Tendou Jin og Hazuki Kei (Kei-chan) - to av mine virtuelle menn
Jeg forventet at spillet skulle være sånn passe underholdende. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle sitte og le høyt for meg selv hver gang en av guttene i spillet kom med en av sine superklisjé fraser. Jeg hadde derimot IKKE sett for meg at jeg skulle sitte oppe til klokken ni på morgenen bare for å få min happy ending med min 'kjære' Kei-chan (min første, men ikke siste, erobring), ei heller at jeg skulle hvine som en stukken gris når han endelig erklærte sin udødelige kjærlighet til mitt virtuelle jeg!

Som var akkurat det jeg endte opp med å gjøre.

Jeg har allerede bestilt de to oppfølgerene fra Amazon. Mitt virtuelle harem kjenner ingen grenser.

Som du sikkert allerede har forstått av mitt noe patetiske blogginnlegg, har en stor del av de siste dagene blitt tilbrakt sittende i sengen med DS'en i hendene. Jeg tok meg allikevel tid til å joine de andre på karaoke på fredag. Litt sosialt liv må jeg vel ha. Jeg fant en likesinnet i Katinka, som innrømmet at hun hadde fundert på om hun skulle bli hjemme å spille datingspill i stedet for å gå på karaoke. My thoughts exactly! Men spillet og de virtuelle mennene går jo ingen steder, så en kveld med all-you-can-drink og gauling i mikrofonene var akkurat det legen anbefalte.


Shiny TonKa på karaoke
Syv timer og maaaange Johnny's-sanger senere, var det kun tre uslitte jenter (jeg, Katinka, Ingrid) igjen på det enorme karokerommet vårt. Folk hadde kommet og gått med jevne mellomrom, og Akira hadde endelig forsvunnet inn på det andre karaokerommet. Katinka hadde knapt nok stemme igjen, Ingrid lå halvdød på sofaen, og jeg var i merkelig godt humør. En lettkledd japanerjente hadde spydd ned halve badet i 2. etasje, og fulle middelaldrende mennesker ravet rundt i gangene. Elskede Shidax, how I love thee.

Jeg og Katinka trasket hjem i det pøsende regnet mens vi fortalte hverandre hver eneste lille detalj om henholdsvis Kei-chan og Hajime-senpais romantiske confessions. (Dagen etter var de byttet ut med Tendou Jin/Kijyou Madoka og Shiraishi. Ah, fickle minds.)

I går skjedde det forresten noe småirriterende. Sammenlikn disse:

1 - 3 - 7 - 10 - 23 - 25 - 32 - (18 - 21 - 28)

1 - 3 - 10 - 18 - 23 - 25 - 28

Den øverste tallrekken er gårsdagens Lotto-resultater. Den nederste er en av rekkene på Lotto-kupongen min. Mye likt? Mhm. Jeg burde være fornøyd med fem rette og 210 kr, men når alle tallene i rekken min først dukker opp i selve Lotto-trekningen, hvorfor i helvete må to av dem være tilleggstall? Gah! So close, but still far away!

Det hadde ikke skadet å bli Lotto-millionær, liksom...

Fangirlisme

Jeg tror faktisk jeg skal døpe om bloggen min til Den Store Purikura-bloggen, for det er jo nesten ikke annet som dukker opp her for tiden. Under kan dere beskue fredagens fangst. Jeg og Katinka var mette på både mat og stalking, og bestemte oss derfor for å feire det hele med et lite besøk på arkaden på Sunpia. Vi fant tilbake til vår gode gamle venn maskinen-der-man-kan-kravle-bak-veggen, og tok noen fargerike bilder til våre respektive purikurasamlinger. Beautiful, right?


Kvaliteten ble bajs når jeg lastet dem opp, men oh well..
Sånn for ordens skyld så står jeg til venstre på bildene (d'oh). Det var nemlig enda en av våre etterhvert så berømte oops-vi-har-på-oss-nesten-akkurat-samme-antrekk-dager. Ikke fullt så ille som den dagen vi begge hadde på oss hvite kjoler med blomster og lys olajakke over, men nesten. Det er virkelig ikke lett å koordinere antrekk når vi begge har blitt bitt av maxikjolebasillen. Nåja, i det minste har vi ingen like kjoler. DET hadde blitt krise.

OH! Jeg har store nyheter! Dessverre involverer de ikke et nært forestående bryllup mellom meg og Togmannen, men det er virkelig ikke langt i fra. Er det noen som husker Shio? Den fantastisk gode brusen som forsvant fra butikkene en gang på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet? Jeg var knust når den forsvant. Shio med ferskensmak var min absolutte favorittbrus. Som med så mange andre fordums duppeditter gikk den til slutt i glemmeboken, men her om dagen da jeg og Katinka gikk tom for andre drikkealternativer i skolekiosken, snublet vi over denne lille herligheten.


Og gjett hva? Den smaker Shio! Min elskede Shio med ferskensmak! Jeg ble så lykkelig at jeg nesten felte en tåre der jeg satt. Nostalgi og alt det der. Et øyeblikk føltes det som om jeg var 13 år og dasset rundt i Miss Sixty-bukser igjen, men heldigvis varte ikke det lille flashbacket særlig lenge. Selv som 'voksen' (jeg er fremdeles fjorten år i hodet) kan jeg jo nyte min elskede ferskenbrus. Bare uten Miss Sixty! Happy, happy, happy!

På lørdag fikk jeg og Katinka forresten endelig tatt oss en tur på Cainz for å kjøpe pappesker. Det er fremdeles i underkant av to måneder til vi skal hjem til Norge, men det skader jo ikke å sende hjem litt av de unødvendige tingene som ligger slengt rundt i leiligheten min litt tidligere. Det er mange skolebøker o.l. fra forrige semester jeg ikke lenger trenger. Samtidig som jeg ryddet leiligheten min søndag kveld, begynte jeg å kaste ting opp i den største av de to pappeskene mine. Jeg ble overlykkelig over å oppdage at jeg faktisk fikk plass til trillekofferten min oppi der. Har lurt litt på hvordan jeg skulle få fraktet den hjem, men det var jo null stress. Problemet blir jo selvfølgelig å få fraktet pappesken hele veien til postkontoret, i og med at vi i år har sykler uten bagasjebrett. Slemme Kobayashi. Og til tross for at vår sosiale sirkel har økt betraktelig de siste månedene, er det de færreste mennesker i vår umiddelbare omgangskrets som faktisk har bil. Hjeeelp!


Ikke søren om jeg klarer å bære den esken hele veien til postkontoret. Den er større enn eskene jeg sendte hjem forrige gang, og jeg klarte knapt nok å løfte dem. Dette kan bli interessant. Lurer på hvor mye en trillebår koster...

Nå har visstnok også regnsesongen begynt her i Japan. I følge lærerene våre skal det være herlig og vått den neste måneden. Oh joy. Det var kokvarmt og oppholdsvær i dag, men i går regnet det katter og hunder. Bokstavelig talt. Da jeg satt inne på rommet mitt i går, hørte jeg en fryktelig mjauing utenfra. Da jeg kikket ut, så jeg et beinrangel av en katt sitte og skrike klagende, mens den så på meg med store, gule øyne. Jeg fikk litt vondt inni meg. Det er dumt å begynne å mate løskatter i øst og vest, men vi kunne jo ikke akkurat la stakkaren sulte ihjel heller, så litt senere snek jeg og Katinka oss ut med fisk, skinke og vann til den. Den gaflet i seg maten, og gned seg mot oss som takk. So cute. Vi døpte den Squeaky. Vi satt ute og koste med henne en stund, og det var med tungt hjerte jeg gikk inn igjen etterpå. Stakkars tynne katt.

Heldigvis er det flere katteglade mennesker her i verden, og i dag fikk vi vite at Alex hadde sluppet katten inn i leiligheten sin. Tolket jeg Chigusas Facebook-status rett, så hadde hun også tatt med Squeaky (jeg nekter å kalle den noe annet) til dyrlegen. Da er det vel bare å vente og se hva som skjer videre. Heia Squeaky!

De siste dagene har jeg forresten hørt på denne sangen om og om igjen.


Jeg har alltid vært en pop-jente
Jeg trodde liksom at jeg var litt over den verste fangirlperioden min, men så slipper KAT-TUN en sang som dette, også vet jeg ikke helt hvor jeg står lenger. Jeg ELSKER den! Musikken er dramatisk nok til å appellere til mitt teatralske hjerte, og teksten angsty nok til å tilfredsstille min indre emo. Samtidig er det bare gode, gamle KAT-TUN (dog uten Jin, i og med at han er opptatt med soloaktiviteter i USA for tiden). Uten Jin får også Ueda vist seg frem på de høye tonene. Me likey. Spør du meg, er dette den beste sangen de har gitt ut siden "White Xmas" i 2008. Men i og med at "White Xmas" er en ballade, og strengt tatt ikke kan sammenliknes med "No More Pain", blir det kanskje den beste siden.. tja.. "LIPS"?

Uansett, min indre fjortis slår hjul og skriker halleluja! Og nå skal jeg se på musikkvideoen for etthundreogførtifjerde gang. Yosh.

Dere skal derimot kommentere. Go ahead!

Oh, og følg meg på Twitter! Listen min er deprimerende tom! Haha!

"Den fulle jenta!"

OK, jeg beklager så mye for at alt alkoholpratet gir inntrykk av at jeg er en sekstiseks år gammel alkoholiker med skrumplever, men jeg må bare lure på hvor glad og høylytt jeg egentlig var på strandfesten lørdag. Jeg mente selv at jeg hadde rimelig god kontroll over hva jeg sa til folk (med unntak av mine sporadiske herregud-jeg-må-tisse-øyeblikk), men da en av de koreanske jentene fra festen pekte gjenkjennende på meg og kalte meg "den fulle jenta" på skolen her om dagen, fikk jeg bittelitt noia. Hva har jeg egentlig sagt, og hvem har jeg egentlig sagt det til? Angst.


Noe som nesten er like ille som å bli kjent som "den fulle jenta," er alle bildene som har en tendens til å dukke opp på Facebook dagen etter diverse festlige arrangementer. Spesielt vår reddende, bilkjørende engel Shoko har ikke spart på kruttet, og har lastet opp en haug med meget flatterende bilder. Det var mye interessant ute og gikk. Blant annet uteligger Tonje, skrive-ting-i-sanden-Tonje og, som bildet over viser, Tonje og Katinka i flott MGP-duett foran bålet (jeg pyntet litt på det). Jeg liker det faktum at det ser ut som om vi ikke engang enser at ingen andre gidder å høre på oss lenger. 夢中 much?

Når jeg først er inne på temaet strandfest, så minner det meg på at jeg fremdeles ikke har helt ut sanden fra min personlige sandkasse (også kjent som de rosa ballerinaskoene mine), eller fjernet matrestene fra kjøleposen min. Ew...


Katinka, yours truly, Shoko og Mami natt til søndag
I dag har været vært grått og trist, noe som ikke akkurat hjelper på det dårlige humøret jeg har en tendens til å være i for tiden. Selvfølgelig er onsdager den dagen da vi begynner til første time, og tilfeldigvis er også første time på onsdag den dagen da man har minst fravær å gå på. To ganger får vi lov å være borte fra den timen uten å bli kastet ut. To ganger. Jeg har brukt opp en. Slemt, Josai. Slemt. Heldigvis er kanji (første time på onsdag) det mest avslappende faget vi har hele uken, så det er som regel null stress å gå i timen. Verre var det å ha lesestykke med Kozuka timen etter. Jeg hadde bare spist et bollebrød til frokost, og da magen begynte å rumle og bråke, endte jeg opp med å tilbringe mesteparten av tiden med å skrive små hatbeskjeder til læreren i margen på oppgavearket mitt. Jeg er slik et modent menneske. Stakkars Kozuka. Det var jo ikke hennes feil at jeg ikke spiste en ordentlig frokost.


På campus i dag. Grått og trist.
Lunsjen begynte bra. Katinka frydet seg over at Tosh-tosh-gjengen satt i umiddelbar nærhet, og det skadet heller ikke at dansegutten vi bare liker å referere til som Kroppen (three guesses why) satt seg ned slik at vi hadde perfekt utsikt. Tror han tok oss på fersken i å stirre et par ganger, men allikevel. Lykke. Chibi-Shinya, Ryou, Tomo-chan og jenta-jeg-ikke-husker-navnet-på-men-som-var-med-på-yakiniku (JJIHNPMSVMPY) slo seg ned på bordet bak oss etter å ha vinket hyggelig til oss. Alt var fryd og gammen. Helt til JJIHNPMSVMPY plutselig dumpet ned på stolen ved siden av meg.

JJIHNPMSVMPY: "Ne, ne! Hvem liker du? Liker du Yamapi?
Tonje: "....huh?"
JJIHNPMSVMPY: "I Johnny's! Hvem liker du? Yamapi?"
Tomo-chan: (vræler) "GIRIGIRI DE ITSUMO IKITEITAI KARAAAA!" (KAT-TUN - "Real Face")
Tonje: "Altså, jeg likte Johnny's før, men er ikke superfan nå lenger.."
JJIHNPMSVMPY: "Eeeh.. hun sier hun pleide å like dem!"
Tomo-chan: "Eeeeh..? Pleide?"
Tomo-chan: (vræler) "SUUUBETE WO SARAKEEEE DASHITE! KOI WO SHIYOU YO!" (NEWS - "Koi no ABO")

....midt i kantinen. Midt i lunsjen. Jeg og Katinka kjente kinnene våre bli varmere og varmere. Vi skulle aldri ha sunget Johnny's-sanger på karaoke med dem.... (Selv om de satte på både Arashi og KAT-TUN selv, og vi sang våre fleste flaue sanger i flaue-sanger-rommet)

Hva slags sadistisk gjeng er det egentlig vi har rotet oss borti?

Hjelp.

Memedingseboms!

Jeg ble tagget av Inger, og utfordret til å liste opp mine topp 5 mannlige kjendiser for en stund siden, men har ikke hatt tid til å gjennomføre det før nå. Det var ingen lett oppgave, og jeg tar forbehold om endringer etter humør og sånn, men til slutt klarte jeg i alle fall å lage noe som minnet om en forholdsvis passende rankingliste. So without further ado, I present Tonjes Heitingliste! Sjokkerende nok proppfull av asiatere. Om de får meg til å bli så veldig rød i kinnene og mo i knærne vet jeg ikke helt, men de er i alle fall sikleverdige.

1. Lee Min Ki






Det skjer ofte at jeg spør meg selv akkurat hvorfor Lee Min Ki er favoritten min. Han ser gjerne litt merkelig ut på bilder, og det at han også jobber som modell gjør at han popper opp i diverse blader i relativt tvilsomme antrekk. Men ser jeg et eller annet drama eller en eller annen film med ham i hovedrollen, ender jeg alltid opp med å sitte klistret til skjermen med sikkel rennende nedover haken. Aha, så det var derfor, ja! I remember now.

2. Sato Takeru


Han er SÅ pen! Ren perfeksjon!

3. Miura Haruma


Det begynte med Gokusen 3, og eskalerte liksom etter det! Han fikk fort høy status i mitt fremtidige harem.

4. Ueda Tatsuya


Se så søt han er da! Var på solokonserten hans høsten 2008, og han var minst like skjønn i virkeligheten.

5. Kato Shigeaki


Shige, Shige, Shige. Hva kan jeg si? Brains and beauty! Han er supeheit i virkeligheten, og hans berømte "kuchizuke wo" er til å dø av!

Bonus: Kimura Takuya


Godeste Kimutaku (klisjé?) sniker seg med på listen min - rett og slett fordi det skulle vært ulovlig å se såpass bra ut når man nærmer seg førti.

Herregud, så vanskelig det var å velge. Det er dessverre ikke lett for meg å tagge noen videre, i og med at de færreste som leser bloggen min jevnlig har egen blogg og sånn. Men dersom du ser dette og blir fristet til å lage din egen heitingliste - go ahead!

Sliten nå.

Happy Beach Birthday Party!

Etter en lang og kjedelig skoleuke der de eneste høydepunktene var 1) nye bekjentskaper i form av en gjeng fotballspillende andreårsgutter som inviterte meg og Katinka til å joine dem, 2) 'kjoleshopping' og nøye gjennomgang av Donki med Katinka og Moet, og 3) Avail-shopping med menneskene fra punkt 2, ble det endelig lørdag. Alex sin bursdag skulle feires med brask og bram, og i og med at værgudene har smilt ned på oss i det siste, var det vel ingenting som passet bedre enn en god, gammeldags strandfest.

Jeg må innrømme at tanken på å tilbringe nesten et døgn på stranden skremte vettet av meg, særlig da værmeldingen begynte å vise 50% sjanse for regn. Jeg setter litt for stor pris på tak over hodet og en seng å sove i, men strandfesten (for anledningen gitt det flotte, noe engrishe navnet Happy Beach Birthday Party) skulle jeg på uansett. Heldigvis regnet det fra seg natt til lørdag, og da det ble på tide å dra til stranden, skinte solen fra en relativt blå himmel. Katinka og jeg hadde vært så heldige at vi fikk skyss med noen venner av Moet, så vi slapp å busse/sykle i førti minutter til Kujukuri. Lucky!

Synet som møtte oss da vi kom frem til Katagai Beach var dette:


Stranden! Havet! Katinka og jeg sparket av oss skoene, dumpet bagasjen på sanden, og nærmest løp ned til vannkanten. Dette er første gang jeg faktisk har vært på stranden i Japan, og jeg lenget etter å dyppe føttene i vannet. I bakgrunnen holdt alle de andre festdeltakerene på med å sette opp partyteltet, organisere ting og hilse på nyankomne gjester. Jeg og Katinka hadde imidlertid 'viktigere' ting å foreta oss der vi plasket rundt i strandkanten. Vi fniste som småbarn, og skrek hver gang en bølge av kjølig vann slikket oppover leggene våre. Good times! De lange kjolene våre var ganske snart klissvåte fra midt på leggen og ned, til tross for vår iherdige innsats for å holde dem tørre.




...det blåste, OK?

Etter at vi hadde plasket fra oss, vridd opp kjolene så godt vi kunne, og fått gåsehud på grunn av den småkjølige vinden, moret vi oss stort med å skrive diverse ting i sanden. Katinka skrev selvfølgelig sin vanlige kjærlighetserklæring til Hårmannen, og jeg valgte å være litt copycat. Jeg vedder på at Togmannen hadde blitt dypt imponert over min evne til å skrive kallenavnet hans i sanden med tærne mine! Et av mine mange skjulte talenter.


Endelig var både telt og presenninger (til å sitte på) på plass, og festlighetene kunne begynne. Som vanlig følte jeg meg en smule dust i begynnelsen. Jeg har nemlig det lille problemet at jeg har liten mental sperre for å snakke japansk i edru tilstand (kan også skyldes det faktum at jeg ikke er flink til å snakke med ukjente mennesker, selvfølgelig...), så den første timen satt jeg bare rett opp og ned og smilte dumt til alle menneskene rundt meg. Så mye for min store plan om å være en sosial sommerfugl, liksom. Heldigvis hjalp det med en cocktail eller to. Katinka og jeg tok mot til oss, og gikk og slo oss ned på en presenning sammen med Tom og en haug med mennesker vi ikke kjente.

Omtrent en halvtime senere hadde jeg tre nye bekjentskaper i telefonlisten min. De kinesiske jentene ved siden av oss viste seg å være superkoselige, og jo mer vi snakket, jo mer forsvant min mentale snakke-japansk-sperre. Jeg presterte selvfølgelig å fortelle dem om Togmannen i løpet av de første femten minuttene. Snart vet vel hele skolen om min lille obsession. Ikke bra. Jeg må begynne å tenke før jeg sier noe.


Klokken åtte var jeg allerede på det stadiet at jeg gladelig delte livshistorien min med alle som var villige til å høre på. Jeg var selvfølgelig overbevist om at klokken var rundt midnatt på dette tidspunktet, og hadde nok vett til å bli en smule flau da en av de koreanske jentene fortalte meg at klokken ikke engang var halv ni. Heldigvis var Katinka (og sikkert flere også) i akkurat samme situasjon. Det er ikke lurt å starte å drikke før klokken fem på ettermiddagen når man har såpass lav alkoholtoleranse som meg. Herved notert.




Det er en slags sjarm i det å være på en strandfest. Greit, det blåste en relativt kjølig bris, temperaturen sank gradvis, og jeg var dekket av sand. Allikevel var jeg i strålende humør. Jeg fikk snakket med så mange mennesker jeg aldri trodde jeg kom til å snakke med, og innså nok en gang at førsteinntrykk ikke alltid stemmer. (Hvem ville foreksempel ha trodd at Katinkas tidligere så forhatte Rosakineser skulle vise seg å være superhyggelig?) I løpet av kvelden fikk jeg også vist frem mine eminente språkkunnskaper, der jeg imponerte både kinesere og koreanere med mine meget begrensede ordforråd på deres respektive språk. Hey, i det minste forsto de hva jeg prøvde å si, right?

Ettersom mørket senket seg, ble min tidligere så behagelige maxikjole dekket av lag på lag med klær. På det meste tror jeg jeg hadde på meg bukse, kjole, jeansjakke, hettegenser og teppeponcho - samtidig! Allikevel var det kaldt. Jeg skulle ha tatt med kosesokker. Heldigvis for oss ble det tenkt et ulovlig bål, så vi samlet oss rundt det for å varme oss. Jeg og Katinka gaulet Melodi Grand Prix-låter til den store gullmedaljen. Stakkars menneskene rundt oss. I det minste frøs jeg ikke lenger. Rundt midnatt følte jeg at kroppen min begynte å bli sliten. Bålet ble slukket. Jeg og Katinka la oss på den ene presenningen mens vi kikket på stjernene og prøvde å få varmen i oss igjen. Sovnet nesten. Rundt oss begynte folk å snakke om at politiet kom for å stenge stranden snart, så vi måtte begynne å rydde. Jeg og Katinka lå fremdeles halvdøde på presenningen.


Til slutt skulle presenningen vår også pakkes bort, så vi ble nødt til å flytte oss. De andre snakket om å relokalisere til et annet sted, men det fristet ikke noe særlig. Sengen min ropte på meg fra leiligheten min. Det var da jeg og Katinka fikk den geniale ideen om å gå fra Kujukuri til Togane. I og med at det tar førti minutter på sykkel, regnet vi med at det ville ta oss minst et par timer å traske hjem. Det stoppet oss ikke, og etter å ha sagt bye-bye til alle de andre, gikk vi i retning av Togane. Vi innså snart at det kanskje ikke var den smarteste planen i verden, men vi gadd ikke å snu. Rosakineseren og vennen hans, pluss Akiras merkelige venn, syklet snart opp på siden av oss. De synes tydeligvis litt synd på oss, så Rosakineseren tilbød seg å sykle oss hele veien tilbake til Togane. Det var et fristende tilbud, men vi valgte å fortsette spaserturen vår. Smart.

Fem minutter senere stoppet det en bil ved siden av oss. Det var Shoko og Mami, og de hadde plass i bilen til et par stakkarslige vandrere. Snakk om flaks! Vi hoppet selvfølgelig rett inn. Shoko nevnte noe om at vi skulle ta en liten kjøretur før vi dro hjem, noe vi ikke sa noe på. Reddende engler og alt det der. Vi kjørte snart opp utenfor en arkade, og jeg ventet i skrekkblandet fryd på.... "La oss ta purikura!" Der, ja. Vi må ha vært litt av et syn der vi trasket inn på arkaden. To søte små japanere som så ut som om de kom rett fra et besøk i skjønnhetssalongen, og to forblåste nordmenn i omtrent førti lag med klær, som så ut som om de hadde tilbrakt de siste fjorten årene i en pappeske på Plata. Takk Gud for at purikuramaskiner generelt har forskjønnende effekter.


Fikk kravlet meg i seng omtrent klokken tre, som er omtrent syv timer tidligere enn forventet, og sov i ti herlige timer. Score! Med unntak av min lille tur på Yac's tidligere i dag (måtte kjøpe dagen-derpå-Cola), har jeg null planer om å vise meg utenfor døren i dag.

Pizza-La, I love you!