Hallo igjen!

OK, så jeg vet jeg sa at jeg forlot Blogger til fordel for det jeg trodde var grønnere beitemarker hos Blogg.no for bare et par måneder siden. Nå har det seg dessverre sånn at sistnevnte tydeligvis har bestemt seg for å stenge tilgangen for bloggere fra utlandet, og jeg er altfor lat til å faktisk skrive en mail til dem for å forklare at jeg ikke er en eller annen supergenial hacker som har planer om å overta bloggimperiet til Voe og Ida Wulff med sleske metoder, men derimot en ganske alminnelig japanskstudent som desperat prøver å oppdatere de der hjemme på hva jeg egentlig driver med på den andre siden av jordkloden. (Phew, lang setning). Derfor flytter jeg nå offisiellt inn på den gamle bloggen min igjen. Woot.

Jeg er nå halvveis inne i min andre fulle skoleuke på Josai, og allerede har jeg mest lyst til å krype under dynen for så å aldri titte frem igjen. Skoledagene er lange (vi har tre timer á 90 minutter hver eneste dag), vi får dårlig med beskjeder og pensumet er grusomt. OK, så den vanlige japansken er overraskende lett, men de forferdelige nikyuu-øvelsestimene (JLPT, remember?) veier opp for denne lettheten. De er GRUSOMME. Hvordan jeg skal klare å stå på nikyuu om kun to korte måneder fatter jeg ikke. Logikk og en god porsjon flaks, kanskje? Uansett, timene er fulle av forvirrende grammatikk, uleselige kanji og en haug med bråkete kinesere som gjør at man ikke kan høre lytteprøvene ordentlig. Good times! Det beste av alt er jo at vi fra og med 17. oktober har full skoledag også på lørdager. (Unntaket er festivalhelgen.)

Fritiden på skolen blir selvfølgelig tilbrakt med å sikle over heitinger, noe som sikkert ikke kommer som et sjokk på noen. For min del er det Togmannen (og litt Han-Med-Jenteryggen) som gjelder, mens Katinka har funnet seg en Skjeggemann, ettersom Hårmannen er død. Eventuelt i Taiwan eller noe. Vi er liksom ikke helt sikre. Jeg er helt sikker på at det finnes en del mennesker som synes vårt sikle-etter-heitinger-opplegg er patetisk så det holder (noe de ikke burde, i og med at det absolutt ikke er noe galt i å se på eye candy), men vi trøster oss med at det tydeligvis finnes flere mannlige versjoner av oss i kouhaiklassen.

Så hva er nytt siden sist? Egentlig ikke så veldig mye. Jeg har ikke blitt angrepet av nye insekter i leiligheten min, hvis man ser bort i fra den bittelille edderkoppen som bodde i hjørnet bak pappesken min. Lånekassen har også endelig fått med seg at jeg skal ha penger, så om et par uker har jeg sikkert råd til å ha det morsomt igjen. Siden vi endelig fikk internett på rommet for et par dager siden, er jeg nå omsider lykkelig gjenforent med Æ, Ø og Å (hvorfor resten av verden ikke bruker slike praktiske bokstaver fatter jeg ikke). Naturlig nok har jeg tilbrakt mye tid foran skjermen de siste dagene. Det er ikke mye annet å finne på her som ikke koster penger. Bortsett fra i helgene, hvor vi gjerne ender opp med å drikke oss fra sans og samling i naboleiligheten (hey, er man ung, så er man ung). Det ser omtrent sånn ut (og dette er snille bilder):




Da jeg våknet i dag regnet det katter og hunder. Det fikk meg til å angre bittert på at jeg ikke pakket vanntette sko i kofferten min den gang da jeg var ung, optimistisk og hadde fullstendig tro på at Lånekassen kom til å gi meg pengene meget snart. Den gang da jeg trodde en liten tur på Shoe Plaza for å kjøpe billige støvletter var en selvfølge, og ikke en unødvendig utgift. Ah, om jeg bare kunne ha returnert til disse fordums tider. Som da altså var forrige måned en gang. Uansett. Nok snikksnakk. Hvor var jeg? Å ja. Regn. Regn betyr høy luftfuktighet. Høy luftfuktighet betyr hår på størrelse med en gjennomsnittlig Shetlandsponni. Dette høres kanskje ikke så ille ut i og med at Shetlandsponnier er relativt små og søte, men tro meg; du vil ikke ha en på hodet. Jeg blir så sykt misunnelig hver gang jeg får øye på en japansk jente i regnvær. Hvordan er det mulig at håret fremdeles ser helt glatt og perfekt ut? Livet er virkelig ikke rettferdig.

På en eller annen måte klarte jeg og Shetlandsponnien allikevel å komme gjennom skoledagen, til tross for at den føltes ekstra lang og kjedelig i dag. Fritimen ble tilbrakt i den lille kantinen, der jeg og Katinka moret oss stort med å prøve å tolke Tosh-tosh-gjengens dype samtale om kjærlighet og ekteskap. På et tidspunkt fikk vi også besøk av Simba (også kjent som Asswipe), som slurpet i seg en boks med stinkende ferdignudler ved siden av oss. Den lille, røde pornogutten trampet som besatt med beina. Av en eller annen grunn føles det som om ingenting har forandret seg. Merkelig, men gøy. Mest gøy.

I morgen er det forresten igjen tid for å tilbringe en pinlig lunsjpause sammen med våre nye samtalepartnere. Jeg krysser alt som krysser kan for at jeg får en jente i år, siden jeg fremdeles har fjorårets noe mislykkede forsøk med å bli kjent med de supersjenerte førstisguttene friskt i minne. Det skal bli spennende å se hvem jeg blir koblet sammen med i år, og hvordan dette kommer til å gå. Jeg grugleder meg heftig.

Beklager for at dette innlegget blir langt og usammenhengende. Det er lenge siden jeg har blogget, og tydeligvis fungerer det ikke spesielt bra å si alt på en gang. Jeg skal prøve å blogge litt oftere, slik at det kanskje blir litt mer ordentlig. Eller ikke. Vi får se. Jeg lover ingenting!