JIU-festival: Dag 1

For akkurat ett år siden, til tonene av et eller annet band som spilte sappy kjærlighetsballader, ga jeg og Katinka hverandre et løfte. Nei, det var ikke evig troskap, selv om ordvalget mitt kanskje kan få det til å høres slik ut. Vi lovte hverandre at uansett hva som skjedde, uansett om vi strøk på eksamen og ikke fikk reise tilbake til Josai, så skulle vi oppleve skolefestivalen igjen. Og nå - etter et helt år med lengsel og venting - er den endelig her.

Som ansvarlige for den norske boden, måtte vi møte opp på skolen tidlig. Trøtte og slitne syklet vi avsted i den verste motvinden hittil (jeg sverger på at vindguden hater oss), og ankom JIU litt før klokken ni på morgenen. Allerede da var det en haug med mennesker som svinset hit og dit for å få alt på plass før åpningen. Vi fant boden vår uten de store problemene, og etter litt overtalelse fikk vi japanerne til å hjelpe oss med å sette den opp. Så begynte stresset. Smør skulle smeltes på kokeplaten til Virginia fra Spania, siden vi hadde glemt den lille detaljen. Katinka hadde klart å ta med seg feil vaffeljern, så hun måtte sykle hjem for å hente det riktige. Ingredienser skulle hentes fra øst og vest, og røre skulle lages på den begrensede plassen vi delte med Hawaii og Spania.




Da Katinka kom tilbake med det riktige vaffeljernet, fikk hun supersjokk over å nesten gå rett på Hårmannen. Han har tydeligvis byttet campus, men har returnert til Josai for å filme på festivalen. Jeg så ham også, da vi plasserte oss foran scenen for å se på Togmannklubb-showet. Et hyggelig gjensyn, til tross for at beversmilet var skjult bak en diger forkjølelsesmaske! Kostymeshowet var akkurat like pinlig som jeg husket. Alle i publikum måtte kjempe hardt for å ikke le da de utkledde klubbmenneskene trasket opp på scenen. Til tross for det utrolig grusomme India-kostymet (hey, i det minste slapp vi Abu-hatten denne gangen), så Togmannen (igjen) uforskammet bra ut. Han og Hårmannen vinket lykkelig til hverandre da de fikk øye på hverandre, og jeg og Katinka så umiddelbart for oss kombinerte charterferier til Mallorca en gang i fremtiden.

(OK, kanskje ikke, men vi ble av en eller annen grunn ganske glade uansett.)

Trasking rundt på festivalområdet bød som vanlig på mange godbiter. Katinka fikk full pott i dag, i og med at både Hårmannen (dagens overraskelse), Tegnspråkmannen og Skjeggemannen beveget seg rundt på campus. Jeg var selvfølgelig storfornøyd med Togmann-sikletid, og ble ikke mindre fornøyd da vi plutselig gikk rett på en konsert med de som vi i fjor bare betegnet som heitebandet. I tillegg til å ha en snasen trommis og bassist (og faktisk OK vokalist.. er han ny, mon tro?), så er de faktisk flinke også, så vi ble stående og høre på dem en stund, mens vi viftet med ballongdyrene kouhai-Ingrid hadde laget til oss.




Timene gikk, og den norske/spanske/hawaiianske boden gikk sånn tålelig bra. Vi var innom og sjekket tilstanden med jevne mellomrom, men det virket som om kouhaiene våre hadde det meste under kontroll. Selvfølgelig måtte jeg kjøpe noen vafler fra boden vår i ny og ne, og kunne storfornøyde konstantere at de igjen smakte som en liten bit av himmelen og et lite stykke Norge på en gang. Det virket som om japanerne som kjøpte vaffel også ga positive tilbakemeldinger, i alle fall i følge Mina (en japaner som hjelper til i boden vår). Greit å vite!

Vi var imidlertid en smule distraherte, der vi trasket frem og tilbake på festivalområdet. Hvert år har de nemlig en spesiell festivallek. Den går ut på at man får utdelt en lapp med et nummer på, og det er om å gjøre å finne en person av motsatt kjønn som har samme nummer som deg. Da får man en liten premie, og muligheten til å være med i en litt større konkurranse på et senere tidspunkt. I år var mitt nummer 131, og allerede da jeg hang det rundt halsen følte jeg at det var et lykkenummer. Jeg kikket på nummerlappene til alle guttene jeg passerte, i håp om at en av dem var min utkårede. Det ideelle hadde jo selvfølgelig vært om Togmannen hadde vært min partner, men dessverre for meg hadde han tallet 203 hengende rundt halsen, så den muligheten utgikk jo rimelig kjapt. Skuffet måtte jeg være vitne til at flere kouhaier fant sine partnere. Min var imidlertid som sunket i jorden. Det ble visst ingen premie på meg i dag. Bedre lykke neste gang (i morgen eller på mandag).




Til slutt var klokken såpass mye at det var på tide å tenke på å pakke sammen og si seg ferdig for dagen. Det viste seg snart at Virginia fra Spania og Keren fra Hawaii bare hadde reist hjem uten å rydde opp etter seg, så de stakkars nordmennene som jobbet siste skift i boden (pluss noen japanere og til en viss grad også to utslitte ledere) måtte ikke bare ta seg av sitt eget rot, men også en haug med ting som ikke tilhørte oss engang. Slitsomt. Og irriterende. Det ble mye styr med vasking av skitne kjeler/boller/matlagingsredskaper, samtidig som hele boden skulle pakkes sammen og legges ned (bokstavelig talt) for kvelden. Stress. Bedre ble det ikke da det ble oppdaget at de hadde lagt igjen ferskvarer som kanskje skulle ha vært oppbevart kjøligere steder. Enda mer stress. I morgen skal SÅ de to være med på å rydde sammen de også! Oh well, i det minste fikk vi med oss mesteparten av Age of Bronx-danseshowet. Selv om vi hadde crappy plasser.

Jeg er utslitt, så nå skal jeg bare sløve resten av kvelden. You're Beautiful episode 5 og 6 - here I come!