Om sjefing og grådige kinesere!

Skolefri. Et ord med en herlig klang som virker forlokkende på selv den mest innbitte nerd. Skolefri. En dag da man bare kan sove halve dagen, og kaste bort den andre halvparten på å gjøre akkurat det man føler for uten å få dårlig samvittighet i det hele tatt. Skolefri. Det man får når en tyfon rammer byen man bor i, og all togtrafikken stanser på grunn av farlig sterk vind.

Det var akkurat det som skjedde med oss på torsdag.

Dessverre passerte tyfonen forholdsvis raskt, så da fredagen kom, var det strålende sol og behagelig temperatur. Og skole. Første time var nikyuu-lytteøvelse med Haga. Vi hadde omtrent akkurat satt oss ned i klasserommet da Hayashi kom gående med Mentormannen på slep. Hun dyttet et påmeldingsark til skolefestivalen mot oss, og før vi visste ordet av det hadde hun utnevnt meg og Katinka til årets festivalsjefer. Vi hadde faktisk diskutert denne muligheten oss i mellom på et tidligere tidspunkt, og hadde alltid vært fast overbevist om at vi skulle si blankt nei om vi ble forespurt. Men Hayashis entusiasme er smittende, og plutselig virket det overraskende festlig å være litt ansvarlige. Fra nå av kan dere bare kalle meg Sjefen. Eller noe. (Nå får vi bare ikke håpe min indre diktator slår til. Stikkordet er teamwork.)

I dag var det tid for velkomstfesten for de internasjonale studentene med etterfølgende klubbpresentasjoner. Jeg har fremdeles fjorårets møte med de sultne kinesiske ulvene friskt i minne, men fristelsen av å kanskje kunne få muligheten til å beundre Togmannen litt var sterkere enn frykten for å bli forvekslet med en onigiri og slukt levende. Det viste seg raskt at årets kinesere var minst like grådige som fjorårets, og vi utsultede nordmenn måtte brøyte oss vei frem til maten. Heldigvis har jeg usedvanlig spisse albuer, så det gikk overraskende lett. Etter å ha drukket opp Cola-flasken til et par fremmede japanske jenter, rømte vi lokalet for å lete etter sokker til Katinka.




Rundt halv tre samlet vi oss i gymsalen for å se noen av skolens klubber presentere seg. Jeg speidet desperat etter flashy kostymer, men måtte noe skuffet konstantere at Togmann-klubben ikke beæret oss med sitt nærvær i år. Den lille skuffelsen jeg kanskje følte forsvant imidlertid fort da jeg så et par kjente ansikter i det ene hjørnet. Det var LOFT, bandet vi hadde forelsket oss helt i på festivalen i fjor. De satte i gang hele presentasjonen med en minikonsert, og jeg storkoste meg. De kan sine saker. Etter den lille konserten (som høstet massiv applaus), ble humøret mitt bare enda bedre da jeg, Katinka og Yong (som for tiden er på besøk her i Togane) oppdaget at han ene kendofyren så meget, meget, MEGET bra ut. Jeg er sikker på at han merket våre sultne blikk. Flaut? Kanskje litt.




I år som i fjor var det bare kampsportklubbene som presenterte seg, noe jeg synes er en smule merkelig, i og med at det finnes så utrolig mange forskjellige klubber på Josai. Allikevel var det en relativt underholdende affære, til tross for at beina mine sovnet etter omtrent ti minutter på det freakishly myke gymsalgulvet. Etter presentasjonen var det tid for loddtrekning. Kineserene fikk som vanlig med seg de aller fleste premiene (som kanskje ikke er så rart, i og med at det er så mange av dem), men i år var det også faktisk to nordmenn som vant noe. To av ti premier er da vel ikke så altfor ille? JIU er jo også såpass gavmilde at de gir alle nye internasjonale studenter en liten velkomstpresang. Årets besto av den obligatoriske JIU-koppen og en knallgrønn sykkellås. Snakk om å slå på stortromma.

Etter alt var over, gikk vi bort til LOFT-guttene for å bestille CD'en deres. Jeg hadde ekstremt lyst på en under festivalen i fjor, men av en eller annen grunn kjøpte jeg det aldri. De hadde dessverre ikke med seg CD'ene i dag, men han ene fyren lovte å dukke opp på skolen på tirsdag, så alle som meldte sin interesse kunne få CD'ene da. Hurra! Jeg gleder meg! Den kommer til å bli hørt halvt ihjel i løpet av den første måneden.




Benkesightseeingen vår i dag ga lite resultater (selv om vi fikk seg den kjekke kendokapteinen og resten av laget leke morsomme gjemselleker bak noen busker), så vi gikk bort for å snakke med noen kouhaier. Der møtte vi også et par hyggelige japanske jenter de kjenner, som faktisk kunne huske å ha sett oss på skolen i fjor. Det endte med at vi alle dro på Doutonbori for å spise okonomiyaki. På vei over broen hørte vi plutselig mye tromming, så vi stoppet syklene og kikket ned på veien under for å se hva som foregikk. Der kom en fargerik prosesjon gående. Det er visstnok festival her. For meg, som aldri har sett noe lignende før, var dette et synlig bevis på at jeg faktisk bor i Japan nå. Would you look at that.

Uansett, okonomiyakimiddagen var kjempekoselig. Maten var god, selskapet var godt og vi fikk endelig sett den etterhvert så berømte kjekke okonomiyaki-mannen som Lorraine alltid snakker om. Jeg føler allerede at jeg har opplevd så mye her i Japan i år, og jeg har bare vært her i en måned. Jeg har omtrent ti måneder til med opplevelser foran meg. Håper jeg.