Du er snegle!

Skolefestivalen nærmer seg med stormskritt, og de stakkars ansvarlige for den norske boden har begynt å merke presset. Lærerene maser, festivalsjefen maser, og vi får stadig vekk ny informasjon vi strengt tatt burde ha fått får et par uker siden. Som det ørlille faktum at den norske boden i år må dele både plass og budsjett med jentene fra Spania og Hawaii, noe som førte til at våre store planer om en helnorsk bod med elger og whatever gikk sånn halvveis i vasken. Vi skal nok allikevel selvfølgelig klare å snike inn noen norske troll blant alle palmene og blomsterkransene, i tillegg til at vi frister med slike helnorske delikatesser som vafler med brunost (eventuelt syltetøy for ekstra sarte, japanske ganer).

Men for å lage vafler trenger vi vaffeljern, så på søndag (etter å ha overlevd hele seks klokketimers undervisning dagen i forveien) dro jeg, Katinka, Ingrid og Yong til Akihabara for å tråle elektronikkbutikkene. Vi fikk selskap av en smørblid Shinya, som ikke lot sjansen til å tilbringe en hel dag sammen med Yong gå fra seg. Vi trasket gjennom et par gigantiske butikker, men alle vaffeljernene vi fant var rådyre. Heldigvis visste Shinya råd, og dro oss med til Don Quijote (Donki), en gigantisk butikk med skremmende lave priser. Her fant vi akkurat samme vaffeljern vi hadde sett på i den forrige butikken for over 4000 yen mindre, så vi kastet oss over dem med en gang. Mission completed. Nå skulle det shoppes på H&M (vi er nemlig midt i vår æsj-vi-liker-ikke-japanske-klær-periode igjen).




Shinya hadde imidlertid andre planer. Joda, han ville at vi skulle få shoppe, og han sa han visste om et stort kjøpesenter i Ueno, som tilfeldigvis var i gangavstand fra Akihabara. Vi la i vei mens vi sang på kjente barnesanger og sannsynligvis både så og hørtes ut som hjernedøde idioter. It was fun. Dessverre så vi aldri snurten til det store kjøpesenteret. I stedet ble vi dratt med inn i typiske japanske handlegater, der man knapt hadde plass til å snu seg. Det var helt forferdelig. Jeg kjente klaustrofobien komme krypende, og var på et tidspunkt bare sekunder i fra å få nervøst sammenbrudd midt på gaten. Å være fanget inne i en nærmest stillestående folkemengde er definitivt ikke min greie. Jeg tror ikke de andre nordmennene var spesielt begeistret for stedet heller, for vi styrtet så fort vi kunne mot utgangen da vi endelig så den i det fjerne.

Ingrid, Yong og Shinya bestemte seg for å kjøre svanebåt på en liten innsjø, mens jeg og Katinka hørte H&M kalle på oss i det fjerne. Vi splittet derfor opp, og avtalte å møtes i Harajuku litt senere. På veien dit tok vi en liten tur innom Tokyo Station, der de blytunge vaffeljernene ble dumpet i nærmeste oppbevaringsskap. Da vi gikk av toget i Harajuku ble vi umiddelbart overfalt (bokstavelig talt) av de andre. Om det var deres båttur som var usedvanlig kort, eller vår stopp på stasjonen som var usedvanlig lang, aner jeg ingenting om. Etter litt trasking opp og ned Takeshita-dori, sløsing av penger, og spionering på diverse menn utkledd som damer, endte vi opp på Wolfgang Puck Express, der vi inntok våre etterhvert så høyt elskede BBQ-kyllingburgere. Nam.




Ah, H&M. Hva kan jeg si? Det var som å ha vært ute på en lang og slitsom reise, for så og komme hjem og innse at borte bra, men hjemme best. Det finnes mange fine japanske klær, men det var utrolig deilig å igjen være omringet av klær med europeisk passform. Siden det nå går mot kjøligere tider også her i Japan, hadde de luftige sommerklærne fra vår forrige Tokyo-tur blitt byttet ut med deilige, varme høstklær. Det var herlig. I år har jeg bestemt meg for å gå for kvalitet fremfor kvantitet, så om jeg så må bruke litt ekstra penger på H&M/Forever 21/Zara/GAP hver gang jeg er i Tokyo, får det bare være. Vi vet jo alle hvor mange av klærne jeg kjøpte i Japan i fjor jeg fremdeles bruker, liksom. Det er enkelte ting som fungerer helt fint her til lands, men det fungerer ikke alltid like bra hjemme. Dere vet hva jeg snakker om. *hostkremtduskeknapperhostkremt*

Etter å ha trasket rundt på både H&M og Forever 21 (som faktisk gikk an å bevege seg rundt i denne gangen! Score!), bestemte vi oss for at det var på tide å vende nesen hjemover. Først måtte vi selvfølgelig en liten tur innom den obligatoriske purikuraboksen, der vi tok en haug med noenlunde uflatterende bilder. Det var funky lys. Det begynte nå å bli forholdsvis sent på kvelden, og vi begynte så smått å lure på om vi ville komme oss helt hjem til Togane. Heldigvis hadde Shinya sånn fancy togtabellsak på mobilen sin, så han forsikret oss om at så lenge vi løp som bare pokker i Oami, så ville vi rekke 23.10-toget til Togane. Først måtte vi selvfølgelig vente i over en halvtime på stasjonen i Tokyo, så vi moret oss med å ta bilder av alt og ingenting.




På togturen hjem lærte vi Shinya betydningen av ordet "snegle," hvorpå han presterte å komme med et heftig gullkorn noen minutter senere. Jeg tviler på at det er utrolig morsomt for de som ikke var til stede, så jeg skal spare dere for den lange gjenfortellingen, men jeg tar den med her for min og Katinkas fornøyelse. DU er snegle!

I Chiba ble vi en smule forvirret med hensyn til hvilket tog vi skulle ta. Mens modige Ingrid gikk for å spørre en random japaner, gjemte jeg og Katinka oss halvveis bak et hjørne. Plutselig hørte Katinka en stemme som ropte navnet hennes, og da hun snudde seg så hun rett i ansiktet på internettfyren. Ja, DEN internettfyren. Han som plinget på dørene våre og solgte oss feil internett. Han som sendte meg en melding jeg aldri svarte på. Eh. Oops? Heldigvis viste det seg at vi hadde funnet riktig tog, så vi måtte bare spurte på toget før dørene lukket seg. Der inne ventet en meget forelsket par, som moret seg med å klå på hverandre mens de så på oss. Det var en utrolig freaky og awkward situasjon. Det var nesten en lettelse å måtte løpe maraton i Oami bare for å slippe unna dem.

Da vekkerklokken min ringte mandag morgen, hadde jeg så utrolig lite lyst til å drasse meg på skolen. Nå som vi har begynt med lørdagsskole, føles det ikke tilstrekkelig å bare ha fri på søndager. Det føles ikke som helg i det hele tatt. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal klare å overleve de neste par månedene. Jeg aner ikke engang OM jeg overlever. Ikke engang det faktum at jeg har hatt et par meget gode Togmann-dager muntrer meg ordentlig opp. Jeg skulle ønske jeg kunne sove i et par måneder i strekk. Føles som jeg trenger det.

Nå, er det noen som vet hvor lang tid det tar før man faktisk kreperer av søvnmangel?