Tokyo Mew Mew

Sånn hørtes det ut da jeg og Katinka inntok Odaiba tidligere i dag. Etter å ha travet litt rundt, fant vi ut at det å ta det skyhøye pariserhjulet var en fantastisk idé. Det faktum at ingen av oss er noe spesielt glad i høyder ble midlertidig glemt, og til værs bar det. Dessverre kom høydeskrekken krypende etter cirka ti meter, så mesteparten av turen ble faktisk brukt til å lure på om vi kom til å falle ned eller ikke. Good times! Utsikten var det i alle fall ingenting å klage på. Man ser både det ene og det andre når man befinner seg i en liten boks 115 meter over bakken. Nåja, så har vi prøvd det også!

Etter å ha tatt historiens mest harry purikura-bilder, spist oss gode og mette på crêpe （アイスチョコバナナ...yummy）og kjøpt ørebling til Katinka inne på det utrolig fine kjøpesenteret (Venus Fort), bega vi oss ut på leting etter en 7-Eleven så vi kunne ta ut litt mer penger fra de lidende bankkontoene våre. Dessverre fant vi ingen, men vi fant til gjengjeld stranden. Det var fint vær og relativt varmt i dag, så vi bestemte oss for å spasere langs strandkanten på vei tilbake til sivilisasjonen igjen. Vi fikk snart selskap av en hyper liten chihuahua, som hoppet og danset rundt føttene våre. Kjempesøt! Odaiba er virkelig et koselig sted. Spesielt området langs stranden var idyllisk. Tenk at det finnes slike steder midt i en stor by som Tokyo. Uansett, vår søken etter 7-Eleven var som sagt resultatløs. Det var da jeg plutselig kom på at jeg hadde sett et postkontor mens vi trasket rundt. Snakk om å kaste bort mye tid. Oh well, stranden var jo et hyggelig lite avbrekk uansett.






Etter at lommebøkene våre hadde blitt fetet opp med en titusenlapp eller fem, var det tid for noe jeg har gledet meg til siden lenge før jeg i det hele tatt reiste til Japan. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker pusekatter over alt på jord. Og i dag, i dag skulle vi på kattekafé. Jeg har knapt nok sett en katt siden jeg kom hit til Japan, men på Cats Livin på Odaiba krydde det av dem. Vi betalte 800 yen hver for å slippe inn til rommene der man kan kose med katter, og det var så verdt det. Overalt hvor man så var det pusekatter. Noen var store, noen var små, noen var lodne og noen hadde ikke pels i det hele tatt, men alle var søte. Jeg ville ta dem med hjem. Katinka fikk endelig møtt sin elskede Shampo, også kjent som den ondeste katten i verden. Det var kjærlighet ved første blikk fra hennes side da hun så det onde blikket hans stirre tilbake fra internettsiden der alle kattene ble presentert, og til og med jeg må innrømme at virkelighetens Shampo ikke skuffet. Han ser om mulig enda ondere ut på nært hold!

Selv falt jeg pladask for en brun katt som lå og sov oppå et strykebrett, og en lodden hvit katt ved navn Fuwari som sovnet mens jeg klappet på den. Det var så herlig å faktisk kunne ta på en katt igjen. Jeg har savnet det. Jeg savner Pearl en smule, ja. Pusekladden min! I'll see you soon!




Hadde det vært opp til meg skulle vi gjerne blitt på kattekaféen (som forøvrig er en genial oppfinnelse) resten av dagen, med Katinka hadde fått nok av lodne firbente, så det var med tungt hjerte jeg måtte rive meg vekk fra den søte, hvite pelsdotten (Fuwari) jeg følte jeg bondet skikkelig med på slutten og forlate alle pusekattene. Neste post på programmet var hostkikking i Roppongi, men vi hadde ikke peiling på hvordan vi skulle komme oss dit. Katinka dro frem guideboken på åpen gate, noe som øyeblikkelig førte til at et par hjelpsomme (men dessverre lettere uspiselige) japanere kom løpende bort for å hjelpe oss med å finne frem. Etter litt frem og tilbake fant vi riktig metrolinje, og satte kursen mot det stedet i Tokyo der vi var garantert å få se en pen host eller fjorten. Det skader jo aldri å ha noe snasent å kikke på.

Jeg skulle ønske jeg hadde blitt født under en eller annen lykkestjerne. Da hadde kanskje ting gått som jeg ville, i alle fall en gang i blant. Dagen i dag var tydeligvis ikke den beste dagen til å se etter hosts, for til tross for at vi trasket rundt i evigheter på leting etter noen ordentlig lekre, så vi bare ca. 3 stykker totalt. 3 stykker! Jeg hadde forventet omtrent ti ganger så mange! Verden er så urettferdig! Vi så en gammel mann gå på trynet så det sang, med påfølgende neseblod og politiassistanse. Vi så også en fyr med en frisyre som så ut som om den var tatt rett ut av en yakuzafilm (det er godt mulig han faktisk var yakuza også, come to think of it). Vi så søte hundevalper og kattunger i en japansk dyrebutikk. MEN VI SÅ NESTEN IKKE HOSTS! Dammit!

Jeg gir ikke opp håpet enda. Før jeg reiser hjem skal jeg ha sett en skikkelig sleazy en! You can't run, and you can't hide.. nanana!

Kommenter! Ellers spiser Godzilla deres førstefødte!

Katinka og Tonje på nerdejakt!

Det var sannsynligvis den kaldeste dagen så langt i år. Jeg og Katinka slepte oss avgårde til stasjonen tidlig om morgenen, klare for å endelig slå kloen i et par NEWS-billetter, men ikke engang tanken på heite Johnny's-gutter som vrikker seg rundt på scenen i fjær, paljetter og det som verre er, kunne få tankene over på andre ting en det sørgelige faktum at vi holdt på å fryse halvt i hjel der vi trasket langs Toganes folketomme gater. Heldigvis var det varme på togene, så innen vi var fremme i Tokyo (etter å ha blitt stirret på av et par sleazy fyrer på toget) var vi begge røde og fine.

Først stopp var Harajuku, der butikken som selger de fristende JE-billettene holder til. Vi nærmest løp nedover gaten for å komme dit så fort som overhode mulig. Da vi kom frem til butikken måtte vi konkurrere om plassen foran utstillingsmonteren med en haug med japanske fjortisjenter. Det var tydeligvis ikke bare vi som hadde planer om å gå ut derfra noen tusen yen fattigere. Vi prøvde desperat å tyde setekartet for Tokyo Dome, for å finne ut hvilke plasser som kunne være aktuelle for oss. Til slutt bestemte vi oss for et par billetter som både hadde OK plassering og OK pris, og pekte dem ut for fyren bak disken. Etter at vi hver hadde blitt ca. 850 NOK fattigere, kunne vi endelig puste lettet ut over at billettene var i boks. Vi skal se NEWS 1. januar! Det er ikke lenge til i det hele tatt! OH MY GOD!

Etter en liten tur innom en skobutikk (der Katinka kjøpte seg et par søte alvesko), et lite stopp på H&M (der jeg kjøpte en ny ulljakke) og et lite stopp i vår favoritt-kosegenserbutikk, gikk turen videre til Akihabara, der planen var å gå på nerdejakt! Heite nerder, vel å merke. Vi hadde et lite håp om at ikke alle nerdene i Akihabara skulle være av den kvisete, bebrillede typen med lite imponerende fysikk, så vi boblet nesten over av optimisme da vi gikk av toget.




Dessverre for oss viste det seg snart at alle de pene nerdene (om de finnes) tydeligvis har bedre ting å gjøre enn å henge i Akihabara på en fredag formiddag. Nerder var det nok av, men de var nok av den tidligere nevnte typen. Men vi lot ikke dette lille nederlaget knekke gleden vår, så vi bestemte oss for å nerde litt selv. Vi tok turen inn i en del smålugubre butikker, der det var hylle opp og hylle ned med animefigurer. En del av dem hadde tydeligvis glemt å ta på seg klærne også. Nerdene bak kassen kastet forvirrede blikk i vår retning. Hva gjorde ekte jenter inni butikkene deres? Vi tok også turen innom et par mer normale butikker. I den ene elektronikkbutikken endte Katinka opp med å kjøpe seg et knallrosa kamera, og få en ny bestevenn i mannen bak kassen, som tydeligvis var imponert over hennes evner til å skrive adressen sin med kanji. Sjarmerende. Vi presterte også å rote oss opp i fjerde etasje i en bygning der det først ikke så ut til å være en vei ned igjen. Fikk en smule panikk da, ja, helt til vi oppdaget de nesten usynlige heisene. Reddet!

Vi ble relativt fort lei av mangelen på pene mennesker, og bestemte oss for å fortsette å leke turister en stund til. Først var planen å dra til Roppongi for å glane på hosts og Tokyo Tower, men siden vi hadde litt problemer med å finne nærmeste metrostasjon, endte vi i stedet opp med å ta toget til Ebisu. Hva er i Ebisu? Jo, for alle oss som har sett Hana Yori Dango har stedet en viss sentimental verdi. Det er her Doumyouji venter i timesvis på Makino i pøsende regnvær, sittende på kanten av en noe mindre pen skulpturting. Det var denne skulpturtingen vi var på jakt etter. Og vi fant den. Uten problemer. Den var større i virkeligheten. Kanskje litt styggere også. Men hva gjorde vel det? Vi var der. På (Y)Ebisu Garden Place. Vi hadde gått i Makinos fotspor. Det var et stort øyeblikk for en j-dramafreak som meg.






Etter å ha tatt de obligatoriske sitte-på-skulpturtingen-slik-som-Doumyouji-gjør-bildene og sett oss litt rundt på området (ikke at det var så mye mer å se der), holdt vi på å fryse ihjel. Da kom det godt med at det var en hyggelig, liten kafé med varm drikke rett i nærheten. Vi hadde til og med utsikt til den stygge skulpturtingen derfra. Inne på kaféen løp det en haug med hylende småbarn rundt, mens moren satt i et hjørne og så halvdød ut. Folkene bak disken brukte et par timer på å diske opp drikke til oss. Men stedet var varmt og kaffen/kakaoen var god, så vi følte oss allikevel fornøyde. NEWS-billettene ble tatt frem og studert nøye. Fremdeles hadde det ikke gått opp for oss at vi faktisk skulle se Yamapi, Shige, Koyama og de andre live om bare noen få dager.

(Et lite fangirløyeblikk igjen: YAAAAAAAAAAAY! JEG GLEDER MEEEEEEG!)




Trøtte og slitne tok vi farvel med Ebisu, og ga oss i kast med hjemveien. Begge halvsov på toget til Soga. I Soga presterte vi å gå på feil tog, så da vi gikk av et par stasjoner senere, sto vi på en stasjon langt ute i ødemarken. Vi gikk umiddelbart i gang med å planlegge fluktruter, bare sånn i tilfelle en gal øksemorder plutselig skulle komme løpende. Det var kaldt. Bitende kaldt. Neste tog tilbake til Soga gikk ikke før fjorten lange minutter senere, så vi bet tennene sammen og prøvde å søke ly for vinden bak nærmeste vendingmaskin. En japansk gutt kom bort for å slå av en prat med oss, men i likhet med så mange andre ga han snart opp da han ikke fikk så veldig entusiastiske svar tilbake. Det tok sin tid (og en del togbytter), men endelig kunne vi låse oss inn i leilighetene våre hjemme i Togane. Nå skulle vi bare sløve på våre respektive rom resten av kvelden.

Trodde vi.

Det viste seg nemlig at releasedatoen på KAT-TUNs nyeste konsert-DVD hadde blitt fremskyndet fra 1/1-2009 til 26/12-2008. Vi lot ikke muligheten for litt fangirling gå i fra oss, så vi dro på oss ytterklærne igjen (etter ca. 10-15 minutter inne i varmen), og løp bort på Wonder Goo for å skaffe oss hver vår kopi. Dermed ble resten av kvelden (og en del av natten, siden det allerede var ganske sent på dette tidspunktet) foran Katinkas PC-skjerm (siden hennes rom er varmest), der vi storkoste oss med å se på det som må være den heiteste KAT-TUN-konserten noensinne. Ah, det suger at vi kom til Japan én måned etter at turneen var over. Bedre lykke neste gang.

Tre hele kommentarer på forrige innlegg. Takk til dere som tok dere tid til å legge igjen en liten hilsen. Dere andre? Dask på lanken. Prøv igjen!

Det lengste innlegget i historien!

Long time, no see. Tiden før jul viste seg å bli en endeløs rekke av oppgaveinnleveringer, utflukter og stress. Innimellom prøvde vi desperat å få tid til å sette oss ned og puste ut litt, men det var lettere sagt enn gjort. Det sier seg derfor at bloggen har lidd litt den siste uken. Så nå kan dere bare forberede dere på det lengste blogginnlegget i historien, siden jeg har mye på hjertet i dag.

Julefest. Siden ordet har en koselig klang, var det en del av oss fra klassen som hadde meldt oss på den. Vi burde ha visst på forhånd at Josai ikke helt forstår fest-delen av ordet, og i stedet presset oss inn på et rom sammen med en haug med lærere og andre utvekslingsstudenter, serverte litt mat, spilte cheesy julemusikk og ville ha oss til å leke skumle leker. Å slappe av og kose seg med venner var tydeligvis ikke et alternativ. Det var også gaveutveksling, noe som høres hyggelig nok ut. Men til og med det ble en smule svertet, da kveldens konferansier (etter at alle hadde fått utdelt hver sin gave) annonserte at førstemann på listen hadde mulighet til å bytte sin gave med en av de andres. Og den andre hadde ikke noe å si. Så utrolig urettferdig! Heldigvis havnet jeg på et bord der alle hadde manerer nok til å ikke bytte bort det de hadde fått, men jeg vet at det foregikk ufrivillig gavebytting ved noen av de andre bordene. Anyway, jeg og Katinka snek oss ut etter at gaveleken var overstått, så vi vet lite om hva slags lidelse alle andre måtte gjennom.




Samme dag som julefesten var det nemlig JIU Light Festival, og sjansen til å se Togmannen var mye mer forlokkende enn det stuffy festrommet. Til tross for at det var ganske så kaldt ute hadde det møtt opp mange mennesker, så stemningen var nokså god. Da lysene ble tent og den falske snøen falt ned fra himmelen føltes det nesten som å være hjemme. Etter å ha møtt Cecilie, Inger og Ingrid og sett på et forrykende danseshow i gymsalen, oppdaget vi at Togmannens merkelige klubb snart skulle holde enda ett av sine noe spesielle moteshow. Dermed sørget vi for å stå strategisk plassert, rett ved siden av den provisoriske catwalken. Togmannen (med ganske lyst hår for anledningen) hadde på seg et utrolig stygt kostyme med en rar hatt, men så fremdeles snasen ut. Senere ble jeg, Katinka og Ingrid igjen inne i gymsalen, mens Cecilie og Inger gikk for å jakte på løver og Hårbøylemenn. Snart var det tid for musikalsk underholdning fra scenen, og til vår store glede oppdaget vi at bandet som skulle spille var de dødsheite guttene vi hadde sett på toget dagen i forveien. Trommisen og bassisten = rawr! Vi hadde ingenting å klage på, nei. Og enda bedre ble det da neste band kom på scenen, og Togmannen (med Alven på slep) kom og stilte seg rett ved siden av der vi sto. Det var en meget fornøyd Tonje som tok toget hjem. Og det var i alle fall en meget fornøyd Tonje som fikk en stor overraskelse da Alven og Togmannen plutselig syklet forbi oss ca. 20 meter fra leilighetskomplekset vårt. For en flott dag!

Jeg satt oppe halve natten for å skrive en tale til det avsluttende prosjektet vårt, så da vekkerklokken min ringte tidlig, tidlig, tidlig neste morgen, var det en stuptrøtt zombie som dro seg ut av sengen. Det var tid for overnattingstur til Awa-Kamogawa, og til tross for at jeg knapt nok orket å holde øynene åpne, gledet jeg meg jo. Dessverre ble gleden kortvarig, i og med at alle nordmennene (7 totalt) ble delt inn i fire grupper, og du kan jo tenke deg hvem jeg var på gruppe med. That's right; ingen av dem! Heldigvis viste det seg at hele gruppegreia var mer en formalitet, og at man faktisk kunne traske rundt med vennene sine uansett, men det var skummelt så lenge det varte. Jeg kjente ingen andre på gruppen min, som bestod av meg, Marina fra Spania (liker henne ikke), fire filippinere (som alle kjente hverandre), tre kinesere (som selvfølgeligvis også kjente hverandre) og mentoren vår for anledningen, Saito.

Etter å ha besøkt et tempel og surret litt rundt, ankom vi det som for meg skulle bli turens absolutte høydepunkt; Kamogawa Sea World. Trøtte ben fikk plutselig ny energi, og etter å ha spist en bedre lunsj, fikk vi lov å traske rundt på egenhånd. Det var så utrolig mange morsomme dyr å se på. Hvaler, delfiner, seler, hvalrosser, kjempeskilpadder, otere, pingviner.. you name it! Jeg falt pladask for de søte oterne som lå og duppet i vannet mens de halvsov. Hvalrossene falt tydeligvis pladask for meg og Katinka, siden de bestemte seg for å nærmest gni seg mot glasset akkurat der vi sto. Det var en noe spesiell opplevelse. Hvalrosser er gigantiske skapninger. Utenfor fant vi også en flokk med utrolig dumme pingviner, som ikke helt forsto at lyset som ble reflektert fra mobilen til Katinka ikke gikk an å fange.



Etter vi hadde sett oss mett på alle de morsomme dyrene, var det på tide å sette kursen for vårt bosted for natten. Vi ble innkvartert på et dormitory eid av Josai, siden de også har et annet campus like i nærheten. Heldigvis ble alle vi fire norske jentene plassert på samme rom, så vi slapp å måtte sove sammen med fremmede. Etter middag var det på tide med de obligatoriske lekene (de er tydeligvis veldig glad i dem her). I begynnelsen var jeg litt skeptisk, særlig da det dukket opp en mimelek (jeg hater mimeleker), men til syvende og sist var det faktisk veldig morsomt. Spesielt godt likte jeg "I Love You"-game. Den går rett og slett ut på at alle skal sitte rundt et bord, og erklære sin udødelige kjærlighet til sidemannen sin med seriøst ansikt. Det er ikke lov å le. Det er vanskeligere enn det høres ut, spesielt når de man leker den med er små kinesere og filippinere, og slike ting er veldig pinlige for dem å si. Jeg klarte meg aldeles strålende, og trakk ikke engang på smilebåndet. Go me! (I ettertid har jeg og Yuko gått rundt og sagt "I love you" til hverandre hele tiden, men det er en annen historie)




Etter en noe søvnløs natt (kineserene på rommet over oss hadde tydeligvis fest på rommet midt på natten), var det på tide med frokost. Rett etterpå var det en kort spasertur for å inspiserere campuset i Awa-Kamogawa. Det blåste som bare pokker, så vi så ut som bustetroll hele gjengen. Etterpå tok vi en båttur ut til en liten øy. Det var kjempekoselig der, til tross for at edderkoppene som bodde innimellom alle buskene sikkert kunne ha slukt oss hele om de bare hadde vært sulte nok. Jeg, Katinka og Yong løp rundt og knipset bilder i øst og vest. Etter å ha tatt en rundtur i et gammelt slott, ble vi fraktet tilbake til Josai, og kom endelig frem litt før klokken fem på ettermiddagen. Hvile! At last!

Siste skoledag før juleferien føk forbi, og før vi visste ordet av det lå det to uker med skolefri foran oss. Til vår store glede hadde Cecilie og Ingers Hårbøylemann-jakt gitt resultater på fredagen, så det var planlagt en liten sammenkost på Cecilies rom mandag kveld. En stund var det litt forvirring rundt om Hårbøylemannen med venner faktisk kom til å dukke opp, men det gjorde de faktisk. Det var ganske surrealistisk å gå inn på Cecilies rom og bli møtt av ansiktene til folk man har spionert litt på på skolen lenge. Surrealistisk, men gøy. Enda mer surrealistisk ble kvelden da vi ble med de tre japanske guttene på izakaya, og oppdaget at de skulle møte Tosh-Tosh (tidligere kjent som Lille-Simba) der. Han så litt paff ut når det plutselig satt en haug med nordmenn inni det bittelille rommet, men et par drinker senere så han rimelig komfortabel ut. Kvelden ble brukt til å kjefte på en alt for full Erik, drikke og prøve å fatte at vi faktisk satt og drakk sammen med Tosh-Tosh, Hårbøylemannen, Kvisevennen og Han-med-det-korte-håret-som-egentlig-aldri-har-fått-noe-navn. Bilder ble selvfølgelig tatt for å dokumentere hendelsen.








Så senket julefreden seg over stole deler av verden, mens her i Togane hadde man andre ting å gjøre. I alle fall jeg, siden rommet mitt så ut som om det hadde blitt offer for en tornado eller en annen naturkatastrofe. Formiddagen på julaften ble dermed benyttet til å rydde hele leiligheten. Det var slitsomt og tok flere timer, men nå er det til gjengjeld så rent her at man sannsynligvis kan spise rett fra gulet. Vi hadde egentlig ingen spesifikke planer for julekvelden, men vi visste at vi måtte gjøre noe. Man kan rett og slett ikke sitte alene og kjede seg på selveste julaften. Jeg, Katinka, Cecilie, Yong og Ingrid gikk dermed på yakiniku (en restaurant der man griller sitt eget kjøtt), og inntok et bedre måltid. Regningen kom på ganske mye, men det er jo tross alt bare jul en gang i året. Det var verdt det uansett, siden maten smakte himmelsk. Jeg har savnet ordentlig saftig kjøtt.

Etter å ha blitt et par tusen yen fattigere, var det tid for å vende tilbake til leilighetene og åpne julegaver. Først tok vi turen innom Lawson for å kjøpe litt blandevann, siden vi fant ut at vi liksågodt kunne drikke oss godfulle. Katinka fikk et mildt sjokk inne på butikken, da en av Hårmannens gode venner (Høye Kvisemann) plutselig poppet opp bak en hylle. Han synes nok at reaksjonen hennes da hun fikk øye på ham (hun bråsnudde og prøvde å skjule seg) var litt morsom, siden han smilte litt for seg selv. Ah, random møter er så moro. Anyway, blandevann ble kjøpt, og vi gikk for å pakke opp gavene. Det var kjempekoselig. Jeg fikk søte ting. Tusen takk, alle sammen! Vi fant ut at vi ikke gadd å sitte inne hele kvelden, så vi endte opp med å dra på karaoke og gaule til klokken fem om morgenen. Alt i alt var det en veldig annerledes jul enn hva jeg er vant til, men det var nå koselig uansett!








Orket du å lese alt dette fortjener du virkelig en klapp på skulderen. Orket du ikke.. vel, da er du lat. Enkelt og greit. Uansett, ha en fortsatt flott jul, og legg igjen en liten kommentar. I julens ånd og alt det der!

Reserveløsninger og andre merkverdigheter

Det er siste hele uken før juleferien, og man skulle tro at man på dette tidspunktet kunne lene seg litt tilbake, slappe av og nyte den tidligere nevnte ikke-akkurat-her-julestemningen. Neida, her i Japan gjør man ikke slikt. Her pøser man på med den ene oppgaven etter den andre, og skal vi kanskje ikke ta en liten prøve presset inn mellom all oppgaveskrivingen? Jo, det høres ut som en strålende idé. OK, så jeg overdriver litt, men jeg synes faktisk at de kjører oss litt hardt for tiden. Det hadde ikke vært meg i mot å faktisk få slappe av litt innimellom også. Ferie - I welcome thee, selv om jeg har en følelse av at du blir lang, kjedelig og Togmannfri (som i og for seg er nok til å gjøre deg enda kjedeligere).

Når man først er inne på temaet Togmannen (som jeg faktisk ikke har vært her i bloggen min i det siste), så fikk jeg meg en liten rude awakening på mandag, da jeg oppdaget at det sannsynligvis ikke bare er jeg som har lagt merke til at han er drop dead gorgeous! En kort replay av hendelsene:

1) Togmannen går rolig over plassen for å bytte klasserom.
2) To jenter på ca. 150 cm (den ene med i klubben hans) løper etter ham, og dytter ham i ryggen, noe han tydeligvis ikke setter stor pris på, siden han slår etter den ene av dem.
3) Det ser ut som om klubbjenta introduserer venninnen sin for Togmannen. Det er aldri et godt tegn.
4) Enten blir mobilnummere utvekslet, ellers leker bare Togmannen med mobilen sin for moro skyld (hey, jeg kan håpe).
5) Den Lille, Onde Alven joiner partyet.
6) Togmannen, Alven og den klubbjenta snur seg og kikker i retning av oss der vi sitter på benken (det var varmt ute) og følger spent med på hele situasjonen.
7) Togmannen og Alven kikker mer.
8) Togmannen og Alven går i en retning, de to jentene i en annen.
9) Før Togmannen forsvinner rundt hjørnet, kikker han en gang til bort på benken. Sikkert for å gni det inn. "Haha, ta den, idioter!"

Så Togmannen er tydeligvis litt mer ettertraktet enn det virket som. På den positive siden så var det jo faktisk de to fislete jentene som kastet seg over ham, og ikke omvendt. Hvem vet, det kan jo hende han bare var høflig. (Igjen; la meg håpe!)

Anyway, Togmannen kan bare ha det så godt, for jeg har nemlig en reserveløsning. Da jeg og Katinka på mystifistisk vis plutselig uteble fra en japansktime i går og satt i kantinen i stedet, dumpet det plutselig ned to gutter på stolene ovenfor oss. "Husker du meg?" spurte den ene av dem, og fremkalte et mildt panikkanfall hos oss begge før vi kom på at det var han som spurte om hvem som var kjekkest av guttene på benken den gangen. Denne gangen lurte han på om vi kunne engelsk, for han trengte hjelp med engelskleksene sine. Dessverre var det ikke mye hjelp i oss, siden han aldri forklarte akkurat hva det var han trengte hjelp med. Han ga opp engelsken, og begynte i stedet å spørre oss om diverse ting. "Hvor gamle er dere? Studerer dere japansk? Har dere kjærester?"

Vi svarte ærlig at nei, vi er fri som fuglen, hvorpå han gjorde store øyne, så rett på meg og spurte "er det helt sant at du ikke har kjæreste?" Jeg svarte ærlig igjen, og han gliste bredt, og spurte om å få emailen/nummeret mitt. Jeg hadde fremdeles hele Brillemann-fiaskoen friskt i minne, så jeg diktet umiddelbart opp en løgn om at jeg har en 好きな人 (en jeg liker) i Norge. I'm such a nice person. Uansett, jeg fikk beskjed av han fyren om å si i fra til ham når jeg ikke likte noen lenger, siden han aldri har kjæreste. Haha! Så; reserveløsning i boks. Ikke det at jeg har spesielt lyst til å benytte meg av den, men det var festlig uansett. Ta den, Togmannen!

I går kveld leste jeg første kapittel av mobilnovellen jeg skal lese til Haga-prosjektet,「空」(Sora, som betyr "Himmel") av Chaco. Det var mange nye kanji å forholde seg til, men med min trofaste Nintendo DS ved min side, gikk det overraskende fint å lese en bok på japansk. Den virker utrolig trist da. Jeg er sikker på at kjæresten til hovedpersonen dør om sånn cirka 30 sider eller noe. Grusomt. Jeg kommer til å sitte oppløst i tårer. Innerst inne elsker jeg bøker som får meg til å gråte, så jeg tror mobilnovellene virkelig er min greie. De jeg har lest før har i alle fall klart det. Mye følelser. Gøy.

På skolen i dag skjedde det forsåvidt ikke så mye interessant, annet enn at Katinka fikk midlertidig hjertestans i lunsjen. Først da Hårmannen og kompani spankulerte rett forbi bordet vårt (hvorfor er uvisst) da de skulle kjøpe lunsj, og senere da Hårmannen av en eller annen merkelig grunn travet bort til juletreet ved siden av bordet vi satt på, stoppet, snudde og travet tilbake igjen til vennene sine. Hva var det for noe? Senere fikk forresten Hårmannen og co seg en god latter da Cecilie på en eller annen måte klarte å snuble da hun skulle reise seg for å gå, og endte opp med å krasje elegant inn i vindusruten rett foran nevnte Hårmann. Han ble rød som en tomat av innestengt latter, og holdt hånden diskret foran munnen for å skjule gliset som helt sikkert var der. Katinka syntes han var det søteste noensinne.

I dag regner det og er kaldt. Leiligheten min er om mulig enda kaldere enn vanlig. Deilig. Jeg er sliten. Jeg har en haug med lekser jeg må gjøre før helgen, jeg må skrive tale til Hayashi-timen i morgen og jeg må skrive førsteutkast til den avsluttende presentasjonen vi skal ha. Slitsomt. Men på fredag er det først julefest, så JIU Light Festival (der Togmannen forhåpentligvis dukker opp med eller uten kostyme), og lørdag-søndag er det overnattingstur til Awa-Kamogawa for oss som skrev oss på den. Gleder meg masse. Det blir gøy å faktisk ha noe å se frem til i helgen (til tross for at jeg og Katinka går glipp av siste episode av Bloody Monday... hyyyyyl! Må laste den ned når vi kommer hjem på søndag!) for en gangs skyld.

Nei, nå må jeg jobbe! Kommenter, folkens. Kommenter!

OMFG, K!

Dere husker barneskolen, ikke sant? Der lærerene plutselig fant det for godt å vise såkalte opplysningsfilmer om tøffe Kåre som ble tatt for butikknasking (og all skammen det medførte), Pelle som mobbet den svake og pinglete Bjarne (Pelle ble selvfølgelig utvist når det ble oppdaget) eller dumme Lena som ga etter for presset og begynte å røyke (til sist fikk hun sikkert lungekreft og døde)? OK, når sant skal sies husker jeg egentlig ikke hva de filmene egentlig handlet om, men jeg husker at vi måtte se dem. De skulle visstnok være holdningsskapende, noe som med andre ord vil si at de hadde som hensikt å forme våre uskyldige barnesinn, og føre til at vi endte opp som ærlige og lovlydige borgere. Jeg likte aldri de filmene.

Derfor fikk jeg et noe uvelkomment flashback på fredag, da utvekslingselevene skulle høre på et politiforedrag om japansk trafikksikkerthet. Grunnen er at det har vært flere trafikkulykker der utvekslingselever (men ingen norske) har vært involvert de siste ukene. Dermed ble vi plassert på et AV-rom (Katinka var overlykkelig fordi det var Hårmannens territorium), og tvunget til å se på videoer av små, japanske barn som blir overkjørt i diverse situasjoner. Det var som de forhatte videoene fra barneskolen all over again. Det verste var selvfølgelig at tingene de terpet på i videoene ikke var noe nytt for oss. Hallo? Det er jo vanlig, sunn fornuft. Man løper ikke plutselig ut i bilveien. Man krysser gaten når det er grønt lys, ikke rødt. Man ser seg til begge sider før man krysser. Til og med førsteklassinger vet det. Bortkastet. I det minste slapp vi en rengotime med Fujishiro.

Etter å endelig ha fått sovet ordentlig ut, brukte jeg store deler av lørdag formiddag til å bare sløve rundt inne i leiligheten min. I halv syv-tiden fant Katinka og jeg ut at det var på tide å handle inn litt mat, så vi gikk en tur på Sunpia. Til min store glede fant jeg en fin kåpe som ikke var så alt for dyr, så jeg endte opp med å kjøpe den. Jeg fikk også høre av en lærer vi møtte på på matbutikken at jeg tydeligvis ser ut som en helt annen person når jeg har håret bakover i stram hestehale (bad hair day). Om det er positivt eller negativt vet jeg ikke helt. Anyway, mat ble kjøpt, og vi dro rett hjem for å forberede oss på lørdagens høydepunkt.



Lørdagens høydepunkt heter Bloody Monday, og er et spenningsdrama som går her i Japan for tiden. Jeg og Katinka begynte egentlig å se på det siden dramaet har heitinger som Miura Haruma, Sato Takeru og Narimiya Hiroki i sentrale roller, men nå er vi begge helt forelsket i den serien. Fy søren så spennende! Det er en ny uvented twist i hver eneste episode, og du vet aldri hva som skal skje videre. Episode i går var den nest siste, så selvfølgelig var den sinnsykt dramatisk. Og her må jeg bare få lov til å få utløp for noen av mine følelser: OMFG! Jeg kan ikke tro at DEN personen er K! Det hadde jeg aldri trodd. Seriøst! Jeg er fremdeles i sjokk! WAH! Men jeg er så glad det ikke var den personen jeg en stundt trodde det var. Phew. Det hadde vært grusomt! Seriøøøøst.. jeg vil se siste episode NÅ!

OK, ferdig.

(Stine, du kan bare forberede deg. Du skal SÅ se den serien med meg når jeg kommer tilbake til Norge igjen. Ikke engang tenk på å se den uten meg! Det er ikke subs ute til alle episodene anyway!)

Midt under Bloody Monday fikk vi en melding fra Cecilie om at det var bursdagskaraoke for Inger senere på kvelden, og vi er ikke vanskelige å be når det kommer til karaoke. Det var utrolig mange folk på Shidax, så da vi kom måtte vi vente i 20 minutter før vi kunne få et karaokerom. De 20 minuttene benyttet jeg og Katinka til å gå en tur på Wonder Goo og kjøpe lesestoff til prosjektet vi skal ha i Haga-timene. Vi endte opp med å kjøpe hver vår mobilnovelle i publisert utgave. Det kan bli en utfordring å lese en 120-siders bok på japansk, men skriften er forholdsvis stor, og jeg har hele juleferien på å komme meg gjennom den. Får ta det som en utfordring!

Karaoke var som alltid gøy, og Katinka og jeg fikk til og med hatt vår White X'mas-debut (den nyeste sangen til KAT-TUN), noe som gikk mye bedre enn forventet. Vi er nå snart helt klare for å dra på Johnny's-karaoke med de norske jentene som kommer til Japan om et par uker.

I dag er det sløvedag. Jeg har ikke gjort noe som helst produktivt, og har ingen planer om å gjøre det heller. Dagen har for det meste gått med til å se på America's Next Top Model sesong 11, og ble en smule forskrekket over jordskjelvet som rammet oss for noen få timer siden. Siden episenteret lå et stykke unna Togane, var det ikke så sterkt her, men allikevel ristet det godt. Jordskjelv er interessant, om enn en smule ekkelt. Var en stund siden sist nå. Uansett, tilbake til sløvingen! Top Model venter på meg!

Som alltid; kommenter. Jeg VET det er flere som leser her enn som kommenterer. Fy, fy! Det tar bare noen ekstra sekunder å legge igjen et lite spor!

Tornerose sov i hundre år...

...mens jeg knapt nok får sove i hundre minutter. Den siste uken har rett og slett vært totalt utmattende, og en smule trist må jeg innse at det jeg gleder meg mest til i nærmeste fremtid faktisk er å få sove ordentlig ut på lørdag. Den dagen jeg glemme eksistensen av ord som alarm og vekkerklokke, og sove helt til jeg våkner av meg selv. Deilig.

Min totalt utmattende uke begynte forsåvidt allerede på søndag, da vi hadde den fryktede (vel, ikke egentlig) JLPT. Vi måtte ta toget til Chiba tidlig på morgenen, siden selve prøven ble avholdt på et annet universitet enn Josai. Heldigvis gikk det direktetog fra Oami, så vi slapp unna med ett togbytte. Hurra. Ikke var det spesielt vanskelig å finne universitetet vi skulle til heller, til tross for at det var en ca. 20 minutters spasertur fra stasjonen. Da vi endelig kom i gang med prøven (etter en haug med lydopptak om regler og sånn), viste den seg å være utrolig enkel. Til og med lytteprøven gikk så det suste. Vi får ikke vite det endelige resultatet før en gang i februar, men jeg tviler ikke et sekund på at jeg sto med glans. Jeg kan ikke si det samme for den indiske fyren på raden foran meg som frustrert satt og rev seg i håret da vi kom til grammatikkdelen, though. Uansett, jeg pustet lettet ut fordi prøven var over, og feiret det med å ta en liten, spontan shoppingtur i Chiba sammen med Yong.

Dessverre varte ikke gleden min særlig lenge, siden lærerne hadde bestemt seg for at det var en fantastisk idé å legge den største oppsummeringsprøven hittil på tirsdagen etter JLPT, noe som ga oss totalt ett døgn til å forberede oss. Dermed var det bare å sette seg rett ned med læreboken som eneste venn. Vel, jeg og Katinka så oss nødt til å skulke en time på mandag for å rekke gjennom all grammatikken, men det var for en god sak. (Og vi fikk fine bonuser i form av Togmann- og Hårmann-viewing tidlig på morgenen.. så verdt det!) Den ekstra tiden kom godt med, og på mirakuløst vis rakk jeg gjennom det aller meste før prøven. Selve prøven gikk OK, tror jeg. Forventer ikke toppkarakter, men jeg følte det gikk greit.

[edit:] Har fått tilbake prøven nå. Lå et godt stykke over klassegjennomsnittet, så da gikk det jo riktig så bra. Hurra! [/edit]

På tirsdager slutter vi til lunsj (kl. 12.40), så jeg og Katinka hadde på forhånd bestemt at det ville være en fin dag å reise til Tokyo for å snoke litt i idolbutikker og sjekke statusen på konsertbilletter og sånn. Da Yong og Ingrid hørte om planenene våre ville de også være med, så vi hoppet på første og beste tog til Tokyo. Vel fremme i Harajuku pøsregnet det, så vi stakkars nordmenn uten paraply løp fra den ene butikken til den andre, mens vi søkte midlertidig tilflukt under diverse tak på vei ned Takeshita Dori. Jeg endte opp med å kjøpe en kjempefin veske, et par nye idolplakater til fangirlveggen (Takeru Sato! Yay!) og behagelige koseklær jeg kan dasse rundt i inne i den iskalde leiligheten min. Dessuten kjøpte jeg en gave til Stine, så nå kan hun bare lure! I tillegg fikk vi endelig gått på H&M, bare for å bli skuffet over at de ikke hadde de superfine klærne vi hadde drømt om. I løpet av dagen fikk jeg en del telefoner fra et mystisk nummer, men jeg så det ikke før det var for sent.

I går var det onsdag. Etter endt skoledag satt jeg og Katinka i den lille kantinen, da jeg plutselig så at det merkelige nummeret hadde ringt meg igjen. Denne gangen hadde noen lagt igjen en beskjed. Til min store overraskelse var det Kobayashi, som kunne fortelle meg at det lå en pakke fra Norge og ventet på meg på skolen. Pinlig. (Mamma hadde først sendt pakken til den midlertidige adressen vi ga til Lånekassen og sånn, grunnet en misforståelse. Hun kontaktet Posten etterpå, og ga dem riktig adresse) Kobayashi bare lo da han ga meg pakken. For til tross for at den riktige adressen min sto klart og tydelig på forsiden av pakken, hadde Posten glemt å krysse over den gale adressen mamma hadde skrevet på undersiden av pakken (to steder - best å ta sine forhåndsregler), og dermed hadde den endt opp på Josai. Uansett, det var jo fint den kom frem i det minste. Og pakke er gøy! Jeg døpte den Hjalmar, siden jeg ikke fikk lov av Katinka og Cecilie å kalle den Bob. Wonder why.

På kvelden dro de norske jentene på karaoke med Yuuko, Junko, Yukie og kjæresten til Yukie. De to sistenevnte jentene er buddiene våre gjennom skolens nyopprettende buddysystem (avansert form for samtalepartnere som er 3.- og 4.-årsstudenter og kan snakke engelsk). Det som begynte som en uskyldig brusdrikkekveld, utviklet seg raskt til å bli all-you-can-drink. Til vårt forsvar skal det sies at vi var meget fornuftige, i og med at vi hadde skole dagen etter. Dessverre var det noen som kanskje var litt vel ivrige, og hadde mikrofonen store deler av kvelden. En smule kjipt for oss andre, men men.. Det er vel slikt som skjer.

Dagen i dag var kjedelig. Mer er det ikke å si om den. Eller jo, forresten. Jeg har et nytt kapittel i japanske-gutter-er-rare-historien min. Da jeg og Katinka satt på benken (ja, det var kjempevarmt ute i dag. Rundt 17 grader) etter skoletid, kom det plutselig en fyr og slo seg ned ved siden av oss. Han spurte om vi skulle ta bilde sammen, og jeg og Katinka følte vel ikke vi kunne gjøre annet enn å si ja. Som sagt, så gjort. Han fyren snakket litt med oss også, men vi var kanskje ikke de mest imøtekommende personenen i verden (hey, vi var trøtte, de var ikke spesielt snasne), så det ble ikke den dypeste samtalen i verden. Uansett, etterpå viste det seg at han og vennene hans har forbindelser til gjengen til både Brunemannen (som forøvrig snart har tatt igjen Pepperkakemannen på brunhetsskalaen) og Gisse. Oh noes!

Kommentarer blir forøvrig fremdeles satt stor pris på!

Litt annerledes førjulsstress!

Julestemningen lar vente på seg her i Japan. Det er ikke mangel på juledekorasjoner eller julemusikk som gjør det. Nei, det er nok av slike ting her. Det står en stor, oppblåsbar julenisse borti veien,og enda et stykke lenger bort finner vi en mekanisk (og oppblåsbar) Rudolf som hjelper julenissen opp eller ned av pipen. At det innimellom ser ut som om Rudolf heller prøver å myrde nissefar (eller gjøre andre sketchy ting med ham) enn å hjelpe ham, får heller bare være. Det største problemet er vel kanskje været. I utgangspunktet burde jeg ikke kalle det et problem i det hele tatt. Det er tross alt ikke hver dag man kan sitte ute i strålende solskinn i bare genser (med oppbrettede ermer) i desember, slik jeg kunne på skolen i dag. I alle fall er det ikke hverdagskost for oss nordboere. Men det blir ikke akkurat julesteming av slik. Man føler ikke at det bare er 20 dager igjen til jul når man sitter der og nyter de varme solstrålene. Julestemning, hvor er du?

(Jeg savner forresten Nidar Julemarsipan. Mamma og Stine; det bør ligge en smellfeit marsipangris og vente på meg når jeg kommer hjem til Norge igjen!)

Som en demper på den nærmest ikke-eksisterende julestemningen, har vi også en viktig prøve å se frem til på søndag som kommer. Da avholdes nemlig Japanese Language Proficiency Test (JLPT), hvor min klasse skal prøve å bestå nivå 3, bedre kjent som sankyuu. Består man får man et papir der det står at man har bestått. Uten JLPT er det nærmest umulig for en utlending å få seg jobb i Japan, eller med japansk generelt. Nå skal det sies at man ikke kommer særlig langt med kun sankyuu (man må nok ha nikyuu (nivå 2) eller ikkyuu (nivå 1) for det), men det er jo alltids greit å få en bekreftelse på at man faktisk har lært noe i løpet av den tiden man har studert japansk. MEN sankyuu på en søndag vil si at hele helgen går med til glose-, grammatikk- og kanjipugging. Så mye for avslapping, liksom. Farvel, dramahelg. Farvel, karaoke. Farvel, kjære alkohol. Vi sees kanskje neste helg.

Jeg tror egentlig sankyuu kommer til å gå ganske greit, da. Vi har hatt to timer à 90 minutter hver uke dedikert til sankyuu-øvelse siden vi kom. Flere ganger har vi tatt øvelsesprøver. Jeg har fremdeles til gode å stryke på dem (med unntak av lyttedelen på den ene.. men kom igjen - det gjorde vel de fleste). Lyttedelen er ikke så big deal uansett, siden man alltids kan redde seg inn ved å score høyt på grammatikk og gloser/kanji.

Sånn ellers så insisterer air conditionen min fremdeles på å være innstilt på igloo-temperatur. Cecilie var innom en tur tidligere i kveld for å se om hennes halvmagiske hender kunne fikse den usamarbeidsvillige boksen, men selv hun måtte gi tapt for ondskapen som skjuler seg inni plastklumpen. Jeg må virkelig gi skolen beskjed før jeg virkelig oppfyller mine dystre spådommer om å bli en gjennomfrossen istapp eller noe, men slik leiligheten min ser ut nå, kan jeg ikke risikere at noen fra skolen plutselig popper opp på overraskelsesbesøk for å fikse den, så jeg må rydde først. Problemet? Jeg har ikke fritid, så det er ikke akkurat flust med rydde-muligheter. Vi får se hva jeg får gjort neste uke. Eventuelt innimellom sankyuu-lesingen på lørdag.

Ellers presterte jeg å drite meg tvert ut foran Togmannen i dag, da jeg i et anfall av midlertidig galskap satt og gjentok "Tosh-Tosh" (det nye kallenavnet til Lille-Simba) med squeaky stemme om og om igjen foran Katinka og Inger, uten å vite at han kom gående kun noen meter i fra meg. Nå tror han sannsynligvis at jeg er lettere tilbakestående. Oh well.

På benken i dag ble jeg og Katinka snakket til av en gjeng med gutter, som ville ha svar på et noe uvanlig spørsmål.「俺たちの中で、誰がいい？」Det var noe sånt de spurte om. Kort fortalt ville de ha svar på hvem av dem vi synes var kjekkest. Katinka klarte å peke på en av dem (til stor glede for kameratene hans), mens jeg ikke hadde lyst til å svare. Jeg liker ikke å svare på slike ting. Utseendemessig var ingen av dem noen Togmann, for å si det på den måten. Heldigvis dukket Cecilie, Yong og Ingrid opp, så vi overlot det til Cecilie å føre en samtale med dem. Reddet!

Konklusjon: Japanske gutter er noen merkelige skruer...

Fanta-tastic!

En ting som aldri slutter å overraske meg er hvor utrolig mange Fanta-smaker det er mulig å få laget. Etter jeg kom til Japan har jeg både sett Fanta Peach, Fanta Green Apple, Fanta Grape og Fanta Melon (som til tross for sitt knallgrønne utseende og sannsynligvis skyhøye innhold av E-stoffer smaker fantastisk, btw), og i går snublet jeg jammen meg over Fanta Fruit Punch da jeg lusket rundt på Jusco også. Den er rød, og minner litt om vanlig husholdningssaft, men den var overraskende god. Jeg har gjort det til min mission å smake på alle Fanta-typene jeg snubler over. Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til Fanta Grape... Har ikke turt å smake på den enda. Tror det er fordi den er lilla, og jeg generelt sett ikke er så glad i den fargen. Men... Fanta er gøy! Og godt! Mest godt!

I første time fikk vi en hyggelig overraskelse. Watanabe-sensei delte ut brev som fjerdeklassingene vi besøkte på barneskolen i Togane hadde skrevet til oss. Jeg fikk seks brev - ett fra hver person i ringspillgruppen "min". Må innrømme at jeg ble en smule rørt da jeg leste brevene, selv om de alle stort sett gikk ut på det samme. "Hei! Takk for at du kom! Jeg var nervøs for hva slags person som skulle dukke opp, men da jeg så det tenkte jeg at du så hyggelig ut. Du var flink i ringspill. Jeg hadde det kjempemorsomt. Kom på besøk igjen!" Det var superkoselig. Nordmennene som ikke dro til barneskolen gikk virkelig glipp av en hyggelig opplevelse.




Lunsjen begynte overraskende bra, da Togmannen kom traskende alene mot kantinen. I dag, som i går, gikk han inn, surret litt rundt borte i matavdelingen, og ventet på venner som tydeligvis aldri dukket opp. Etter mye om og men virket det som om han bestemte seg for å gå et annet sted. Jeg, lur som alltid, fant ut at dette måtte være den perfekte tiden til å gå og kjøpe brød i den andre kantinen (gjør det hver dag), fordi jeg da ville få en ekstra sjanse til å glo litt på Togmannen. Men neeeeida.. Han var ikke å se noen steder. Da jeg kom tilbake til hovedkantinen igjen, gliste Katinka ondskapsfullt, og sa at jeg burde ha blitt i den store kantinen. Tydeligvis hadde Togmannen kommet løpende tilbake med flaksende armer, snakket med noen venner i kantinen, og gått tilbake der han kom fra. Tilfeldigvis akkurat i det jeg kom gående rundt den store haugen på andre siden. Snakk om å akkurat misse ham. Dammit. Meg og min flaks. Dagens bummer.

Etter å ha hentet Katinkas adventskalender på postkontoret, spist nikuman til middag og slappet av hjemme i noen timer, var det på tide å gå og lete etter noe å lese til det dumme Haga-prosjektet. Tydeligvis skal vi lese en japansk bok/japanske artikler og skrive en oppgave ut i fra det. Det er jo forsåvidt greit nok, men det vanskelige er jo å faktisk finne noe som ikke er oversatt til engelsk, siden det er et av kriteriene. Hvordan skal vi ha oversikt over hva som er oversatt eller ikke? Katinka og jeg lette febrilsk gjennom hyllene på Wonder Goo etter passende materiale, men kom ut derifra med helt andre ting enn det vi lette etter. For Katinkas del kjøpte hun Koizora-boken på japansk (men siden det finnes både film og TV-serie som er oversatt, tviler vi på at den er godkjent), og for min del ble det en herlig Takeru Sato-fotobok.

Senere satte vi kursen for en bokhandel der de hadde en haug med manga (brukt, tror jeg) til 105 yen (8 NOK). Til min store glede oppdaget jeg at de hadde hele Parfait Tic! der, så jeg må nok tilbake i den nærmeste fremtid og kjøpe den. Det er sånn.. 22 volum eller noe da, men siden den ikke er oversatt til engelsk er det jo ikke noen andre alternativ. Jeg er ikke så fan av scanlations. Vi hadde håpet å finne noe brukbart materiale der inne, men vi kunne fort slå fast at japanske bokhandeler er utrolig uoversiktlige hvis man ikke kan lese kanji. Dermed måtte vi nedslått slå fast at vi ikke kom til å finne noe i dag, og forberede oss mentalt på å spørre Haga-sensei om råd i morgen. For å trøste oss spiste vi en herlig dessert på Jonathan's, før vi endte opp med å sikle over Takeru Sato-fotoboken på Katinkas rom. Vi er så produktive mennesker.

Fright of the day: Da jeg krasjet med den lille onde alven i det jeg kom ut døren i den lille kantinen. Jeg tror hjertet mitt hoppet over flere slag (av ren frykt, mind you) da jeg plutselig møtte det onde, stikkende, mørke blikket hans. Bare å tenke på det gir meg frysninger, og ikke av den hyggelige typen. S-C-A-R-Y!