Today was a good day...

Det har blitt lite blogging i det siste, men så har jo faktisk den siste uken vært full av skolearbeid, og ikke-så-veldig-full av alt annet. Tviler på at leksene mine har den helt store underholdningsverdien. På toppen av det hele har jeg vært en huleboer av dimensjoner de siste dagen, og har knapt nok sett et menneske utenom skoletiden. Hvis man da ikke regner med pizzabudet og damene bak disken på Yac's, selvfølgelig. Det er ikke lett å være sosial når alt man vil er å sove. Jeg må virkelig jobbe med å snu døgnrytmen min på plass igjen.


Den verste dagen jeg har hatt i det siste var uten tvil søndag. Omoto hadde bestemt seg for at det var på tide å avholde de første midterms'ene, og en av disse skulle da foregå på mandag. Nevnte jeg forresten at det var en muntlig prøve? Nei, det glemte jeg visst. Vi fikk utdelt en liste med forskjellige rollespill vi skulle øve på. I utgangspunktet høres det akkurat ut som de prøvene vi hadde i snakketimene til Hayashi i fjor. Dessverre er de dagene da vi bare kunne konsentrere oss om syv-åtte samtaler for lengst forbi. Omotos liste inneholdt nemlig nitten forskjellige situasjoner. NITTEN! Jeg hadde bare lyst til å krype ned i et lite hull under bakken og bli der.

Uansett, søndag var altså dagen da jeg og Katinka skulle prøve å finne på alle disse samtalene. Min leilighet så ut som et bombet horehus, og situasjonen to dører bortenfor var visst ikke mye bedre. Dermed endte vi opp med å kommunisere gjennom MSN. De første par timene gikk greit. Så tok vi pause, og gikk på Yac's for å kjøpe bobler (les: brus). Så lagde vi et par samtaler til. Tiden gikk, og samtalene våre ble bare kortere og kortere og kortere. Ikke hadde vi tid til å handle middag heller. Matvalget sto dermed mellom curry og pizza, men i og med at jeg ikke hadde brød eller andre nødvendigheter i kjøleskapet mitt, endte jeg opp med pizza. Da kunne jeg spise restene til frokost dagen derpå. Ettr omtrent syv timer, kastet vi endelig inn håndkleet. Vi hadde 16 av 19 samtaler, og sa oss fornøyde med det. Oddsen var på vår side.


Jeg har aldri egentlig tenkt over hvor fysisk utmattende det faktisk kan være å tilbringe hele dagen foran dataskjermen. Etter alt stresset med muntlig prøven, var det så vidt jeg klarte å dra meg opp av sengen mandag morgen. Kroppen min ville rett og slett ikke lystre meg. Sommerfuglene flakset vilt i magen min. Jeg hater muntlige prøver. Selvfølgelig var frykten min fullstendig ubegrunnet. Ingen overraskelse der. Vi møtte opp da vi skulle, trakk totalt tre forskjellige samtaleoppgaver (siden samtalene våre var såpass korte), og hadde flaks med alle sammen. Fremførelsen gikk strålende, og Omoto kom med meget oppmuntrende tilbakemeldinger. Mission completed.

I det siste har Togmannen vært som sunket i jorden. Etter Moets lille krigshyl (der hun omtalte han som 'THAT') for omtrent to uker siden, har et lite to-sekundersglimt forrige uke en gang vært alt jeg har sett av ham. Tonje not happy. Togmannens etterhvert så velkjente gjemmeleker har kanskje ikke like stor innvirkning på meg som de hadde i fjor, men allikevel er det ikke til legge skjul på at et lite Togmann-glimt i ny og ne er et meget velkomment syn her i gården. Men i dag var gudene på min side, og Togmannen og de enorme nerdebrillene hans kom spankulerende forbi oss benkere i lunsjen. Tilfeldigvis skulle Katinka en tur i kiosken akkurat da, så jeg dumpet vesken min hos Hans, og joinet henne. Smart move. En Togmann vandrende rundt i den bittelille, trange kiosken var akkurat det jeg trengte. Humør = automatisk på topp! Jeg fatter ikke at alle andre ikke kan se at han er supersnasen! Haha!


Såååå glad ble jeg!
I dag har jeg forresten et stor dilemma. Den skriftlige delen av Omotos midterm er i morgen, og jeg vet allerede at jeg må kaste bort et par timer på å lese til den. Men hva skal jeg gjøre etter det? Skal jeg legge meg til å sove kjempetidlig, for så å stå opp klokken fire på morgenen for å følge med på semifinalen i Eurovision Song Contest (eller Melodi Grand Prix, om du vil), eller skal jeg bare blåse i hele MGP? Det er kanskje supergeeky av meg, men jeg elsker seriøst Melodi Grand Prix. Sitter klistret til skjermen hvert eneste år, og ender opp med å sitte og hyle til TV'en både titt og ofte. Noen ganger banner jeg til den, andre ganger hyler jeg at jeg elsker den (slik som da Alexander Rybak vant i fjor). Ah, valgets kvaler. Onsdag er selvfølgelig også den eneste dagen da vi begynner på skolen til første time (09:30). Typisk. Enda mer fucka døgnrytme, eller søvn? Ah, det er vanskelig. Får se hva jeg gjør.

Er det noen som husker dette? I know I do! Hoho!



* Alle bilder i dag hentet fra WeHeartIt, siden noen ikke har vært en spesielt flink fotograf i det siste.