mandag 10. mai 2010

Ikke-så-sosial sommerfugl

Jeg skal ikke skryte på meg å være det mest sosiale vesenet i verden. Der enkelte stortrives blant en haug med mennesker, hæla i taket og hulabaluba, er jeg ofte like fornøyd med å krølle meg opp i sofaen med en god bok. Selvfølgelig trenger jeg sosialt samvær med andre mennesker innimellom - mennesker er tross alt sosiale dyr - men ofte føler jeg en stor trang til å være litt alene. Å ha planer og fullt kjør hver eneste dag sliter meg fullstendig ut. Dessuten er jeg sjenert av natur, så i store folkemengder har jeg lett for å trekke meg tilbake. Det å drukne i havet av personligheter som tar større plass enn min egen kan til tider være slitsomt.

Det er derfor jeg er en smule overrasket over at jeg har vært såpass sosial (til å være meg) de siste dagene.

Bøkene mine

OK, så et bilde av bøker er kanskje ikke det beste valget for å understreke hele Tonje-har-vært-sosial-poenget, men det var i påvente av enkelte av disse at lørdagen min ble noe amputert. Etter en noe mislykket karaoketur på fredag (jeg og Katinka stakk av da vi fikk vite at det skulle være edru-karaoke), bestemte jeg meg for å bestille tre bøker til. Slik skulle i alle fall lørdagen ikke tilbringes foran dataskjermen, tenkte jeg, og trasket sammen med noen andre over til Alex midt på natten for å se på film. Som følge av dette fikk jeg ikke lagt meg før en gang rundt fem på morgenen, og det var en meget trøtt Tonje som sto opp forholdsvis tidlig dagen derpå for å ta i mot bokpakken fra Amazon. Siden jeg hadde bestilt ekspresshipping, regnet jeg med at den ville komme ganske tidlig.

Vel, det skjedde ikke. Da en melding fra Ingrid om Kikus bursdagsfeiring i parken tikket inn på mobilen min, måtte jeg svare at jeg skulle joine kalaset når pakken min kom. De andre gikk ut i parken en gang i halv tre-tiden, mens jeg ble sittende inne og vente. Og vente. Og vente. Og vente! Bøkene mine dukket ikke opp før halv syv. Halv syv! Du kan tro jeg var gretten da jeg endelig trasket bort i parken til de andre. De var selvfølgelig allerede i godform etter å ha drukket i omtrent fire timer allerede. Heldigvis var været mildt og selskapet godt, så det gikk ikke lang tid før jeg var i bedre humør. Det endte opp med å bli en morsom kveld, til tross for at Cristinas historie om det kravlende spøkelset i idrettsbygningen på Josai skremte vettet av meg, jeg måtte slippe Moet inn i den skitne leiligheten min (hun prøvde å ta oppvasken), og Yan dukket opp med en lettere skummel yakuza-dude på slep.

Turds

Turds? Det har vi ikke hørt om...

I dag hadde jeg og Katinka store planer om å være flinke skoleelever, men lysten til å gå i dagens timer forsvant i det vi satte føttene på campus. Vi endte selvfølgelig opp med å kaste bort første time på vår elskede benk. Det var to forskjellige grupper med gutter som kom bort for å snakke med oss. Awkward. Vi følte oss litt som dyr i en dyrehage der vi satt på utstilling. Da det ble lunsjtid kom Moet og en del andre folk og joinet oss, så vi slapp å føle oss like dust der vi satt. Kom bort gjorde også den etterhvert så berømte Anna-chan, som jeg har hørt mye om, men egentlig aldri snakket med. Hun slo seg ned på benken, og brukte de neste tyve minuttene på å vise meg og Katinka bilder av alle guttevennene sine. Jeg har hørt rykter om at enkelte mennesker ikke er så veldig snille mot henne, men det er helt ufortjent, for hun er kjempehyggelig (om en ørliten smule spesiell). Det er alltid gøy å bli kjent med nye mennesker.

Vi endte opp med å droppe neste time også. Alle lærerene har gitt oss beskjed om hvor mye vi kan være borte i de enkelte fagene, så vi fører nøye oversikt over skulkingen vår. Så langt ligger vi godt an. Vi ble sittende på benken sammen med Moet, der vi selvfølgelig bedrev vår favorittaktivitet - speiding etter heitinger. Vi hadde flaks, og fikk se en del snasne ting på to bein. Moet viste oss 'her baby' - en høy, tynn andreklassing med babyface til tusen. I gjengjeld viste vi henne Tosh-Tosh (hun synes han var heit) og Togmannen. Reaksjonen hennes da jeg fortalte henne hvem sistenevnte var, var rimelig festlig/fornærmende. "WHAT? THAT? ARE YOU SERIOUS?" skrek hun utover skolegården.

(Nå skal det sies at hun etterpå påstod at det var fordi hun ikke hadde forventet at han var min type i det hele tatt, men jeg må allikevel innrømme at jeg ble en smule småfornærmet på Togmannens vegne der jeg satt.)

Snart følte vi rastløsheten og sulten kalle, så da gikk vi selvfølgelig på...

Mistah D!

Moet kjøpte en pose med øl som hun og Katinka inntok sammen med smultringene (for i Japan blir du tydeligvis ikke stilt naken i gapestokken hvis du drikker i offentlighet), mens jeg og mitt dunkende hode valgte å følge min indre Juvente'er for dagen. På Beisia befant også Steffen og Kiku seg, så vi endte opp med å henge utenfor senteret en god stund som de badassene vi er. Det var people watching - part II. I stedet for heitinger studerte vi krokryggede gamle damer, sleazy menn og småbarnsfamilier. En bestemor kom drassende med to barnebarn som tydeligvis synes det var spennende å vise seg frem foran en gjeng med unge mennesker. De hoppet rundt som frosker og gjorde diverse ablegøyer, mens bestemoren sto ved siden av og lo samtidig som hun småpratet litt med Kiku og Moet.

Bilen min!

Jeg er absolutt ikke noen bilfanatiker, men jeg må innrømme at jeg er en smule fascinert av de japanske bilene. De har gjerne en helt annen fasong enn bilene hjemme, i tillegg til et mye bredere utvalg av farger. Jeg bestemte meg for at min fremtidige bil (du vet.. hvis jeg noensinne får somlet meg til å ta lappen) skal ha omtrent samme farge som bilen på bildet over. Vurderte sterkt å stjele den fra den halvgamle damen som så ut som om hun hadde jobbet halve livet på en sketchy snackbar i Indre Grukkedal.

Benkesitting er imidlertid bare interessant i kortere perioder, såfremt det ikke er snasne ting å se på. Dermed endte Steffen og Kiku opp med å invitere oss alle hjem til seg, siden de bor like i nærheten. Som sagt, så gjort. Moet kastet seg umiddelbart over Steffens laptop, og det som fulgte var en nittitalls YouTube-fest av dimensjoner. Britney Spears. Christina Aguilera. Spice Girls. Aqua. You name it. Det var festlig. Etter noen timer dukket også Tom opp, og litt senere også enn venninne av Kiku. Vertene disket opp med deilig mat (selv om jeg mistenker at de i utgangspunktet ikke hadde planer om å fôre såpass mange), noe som ble meget godt mottatt hos alle de fremmøtte. Det er ikke hver dag vi får spise såpass godt. Vanligvis ender middagene mine opp med å bli det som går raskest og koster minst.

Til slutt ble dunkingen i hodet mitt litt for sterk, og jeg og Katinka takket for oss og bega oss på vei hjemover. I bakgrunnen kvekket alle froskene som bor rundt rismarkene lykkelig i vei.

Det var en god dag.

1 kommentar:

Ann Helen sa...

I'm going to Japan next yeaar! Watashi wa totemo urushii desu! =D
Det er bare språkreise i 3 uker, men gaah >.< I can't wait :3