A long time ago in a galaxy far, far away...

OK, så det var ikke lenger enn noen skarve timer siden, og det var kanskje ikke i en fjern galakse heller. Dagens nydelige purikura (overstæsjet etter alle kunstens regler) burde kanskje gi en liten indikasjon på hvor vi faktisk tilbrakte mesteparten av lørdagen vår. That's right; vi dro til Yokohama!

Jeg og Katinka har snakket om å dra til Yokohama siden før vi tilbrakte våre fem første måneder i Japan, men av en eller annen grunn har vi aldri dratt dit før nå. Litt merkelig kanskje, i og med at det bare tar et par timer med tog fra Togane. Men i dag var altså dagen, og etter å ha surret rundt på stasjonen i Yokohama (det hadde kanskje vært lurt å undersøkt litt på forhånd..) en stund fant vi endelig ut hvilket tog vi skulle ta videre, og eventyret kunne offisiellt begynne.




Punkt nummer én på dagsplanen var å puste inn deilig sjøluft, så vi satte kursen mot Minato Mirai. Snart kunne vi kjenne den svake eimen av havet, men før vi kunne fylle nesene våre med saltvannsduft, måtte vi fylle magesekkene våre med noe å spise. Dermed lette vi oss frem til en tacorestaurant, der vi alle inntok kyllingtaco som smakte tunfisk-ish. Da vi alle var mette og fornøyde, trasket vi videre. I det fjerne fikk jeg øye på noen kjente bygninger, så jeg dro med meg Katinka og Ingrid i den retningen. Og OMG - jeg fikk heftig たったひとつの恋-flashback (Tatta Hitotsu no Koi)! Jeg sverger på at det var nesten så jeg forventet at Kame og Ayase Haruka skulle komme spaserende imot oss.

(Kanskje like greit at de ikke gjorde det, though. Jeg tror ikke resten av KAT-TUN hadde vært like fornøyde hvis de hadde mistet sin K, noe som hadde vært meget sannsynlig hvis Kame hadde dukket opp foran Katinka. Hennes Kame-hat kjenner ingen grenser!)


"Se, Tonje! Due!"

Til tross for at jeg er en dramafan av dimensjoner, er det jo faktisk en grense for hvor lenge det er spennende å stirre på murbygninger. Ganske snart hadde vi lagt dem bak oss, og vendte oss i stedet mot en gammel venn av oss - havet. Herregud, så deilig det var å sniffe inn lukten av saltvann. Jeg forbinder lukten av sjø med sommer, og i og med at solen stekte fra nesten skyfri himmel på dette tidspunktet, var det nesten så jeg følte at jeg var på familieferie på hytta i Drøbak igjen. Bare nesten, da. Yokohama er utvilsomt en smule mer befolket enn Drøbak. Bittelitt mer spennende også, kanskje.




Luke, I am your father.
Til tross for at Yokohama gjerne omtales som en noe skitten havneby, synes jeg det var kjempekoselig i det området vi befant oss i. Like ved havnen snublet vi over et forholdsvis stort grøntareale, med mange søte små benker okkupert av søte små par. Vi følte oss ikke malplasserte i det hele tatt. Kremt. Heldigvis for oss oppdaget vi en.. ting... som minnet oss om Darth Vader midt inni en hekk. Den holdt oss underholdt i et par minutter, helt til jeg plutselig husket den grusomme traumen jeg led da Darth Vader fjernet masken sin i den siste Star Wars-filmen (blekfet og skallet), og humøret mitt sank et par hakk.

Samtidig prøvde vi også å tyde en forholdsvis kryptisk beskjed Kobayashi hadde lagt igjen på våre respektive telefonsvarere. Vel, ikke Katinka sin, for han ringte feil, og la igjen to beskjeder på min i stedet, men det er ikke poenget. Vi fikk litt noia. Hvorfor i huleste skulle Kobayashi ringe oss på en lørdag? Skulle vi kastes ut av leilighetene våre? Eller verre - skulle vi kastes ut av Japan? Heldigvis var sannheten en smule mindre dramatisk. Ingrid sendte melding til Hans, som kunne opplyse om at det bare var for å spørre om vi ville delta på et opplegg for utvekslingsstudenter neste lørdag. Hvorfor er det ingen som vet, men jeg mistenker det har noe å gjøre med de syv studentene fra Atlanta som ryktes å ankomme JIU en eller annen gang i løpet av neste uke.




Etter å har roet våre dundrende hjertebank (frykt er farlig), fant vi ut at det var på tide å leke oss litt. Dermed satte vi kursen mot det enorme pariserhjulet, og ikke minst den lille - men underholdende - fornøyelsesparken rundt.


Up, up and awaaaay!



Jeg var selvfølgelig som vanlig en smule skeptisk til å sette meg i en gigantisk greie som løfter deg 112,5 meter opp i luften, men med en gang vi faktisk kom litt opp, vek høydeskrekken min plass for the thrill of the ride, om dere skjønner hva jeg mener. Det faktum at dette pariserhjulet ikke knirket på langt nær så mye som det på Odaiba kan ha bidratt til at turen ble en smule mer.. behagelig for meg. Til tross for at den engelsktalende høyttalerstemmen insisterte på å snakke til oss i retardtempo under så og si hele turen, liksom.




Selvfølgelig tok jeg de obligatiske wohoo-jeg-sitter-i-et-kjempehjul-X-antall-meter-over-bakken-og-vil-dermed-benytte-anledningen-til-å-forevige-alle-bygninger-og-andre-merkverdigheter-jeg-får-øye-på-til-tross-for-at-jeg-vet-det-blir-funky-gjenskinn-fra-gondulrutene-bildene.

Fra toppen av pariserhjulet kunne vi også se det spaet Maru tok med daten sin på da det skulle avgjøres hvilket KAT-TUN-medlem som kunne gi deg den ultimate drømmedaten. Min indre fangirl frydet seg. (For the record - Maru tapte. Ueda vant. Drømmedate i dyrehagen, etterfulgt av en privat pianokonsert er tydeligvis en sikker vinner!)



Anyway, vi tilbrakte et par herlige timer i fornøyelsesparken. Etter pariserhjulet kastet vi oss rett på en berg-og-dalbane som het Spin Coaster. Den gikk rundt og rundt, opp og ned, bort og frem. Gøy, med andre ord. Vi tok også en annen berg-og-dalbane som forsvant ned i et hull i bakken, men den ristet såpass mye at hodet mitt dunket i fem minutter etterpå. Selv om spøkelseshuset fristet litt, var vi alle for feige til å faktisk besøke det. Vi endte fornøyelsesparkeventyret vårt med en søt liten tømmerrenne, der jeg passet på å dukke ned bak Ingrid når vi kjørte utfor stupene slik at jeg holdt meg tørr og fin.

Egentlig innebar Yokohama-planene våre også et besøk i Chinatown, men i og med at vi brukte såpass lang tid i fornøyelsesparken, fant vi ut at vi måtte spare det til neste gang. Å haste gjennom Chinatown hadde ikke vært moro for noen av oss. Dermed gikk vi på en liten shoppingtur på kjøpesenteret rett ved siden av fornøyelsesparken i stedet. Jeg døde litt inni meg da jeg oppdaget et par sko som ved første øyekast så ut som drømmeskoene mine - helt til jeg innså at hælpartiet var grusomt stygt. Oh, cruel world! Heldigvis fant jeg snart en pen kjole, og etter at dukkedamen i butikken hadde lokket meg med at det var den siste de hadde igjen, ble den selvfølgelig med meg hjem. Happy!

Vi avsluttet Yokohama-besøket vår med en tur på Cold Stone Creamery, der de søte og hyggelige jentene bak disken først komplimenterte japansken vår, for så å synge en søt liten trall mens de blandet sammen de utrolig herlige iskombinasjonene våre. Min var mangois med krem, mangobiter og jordbærbiter servert i et vaffelkjeksbeger. Need I say more?


Mørket hadde senket seg over Yokohama da vi trasket tilbake i retning av Bashamichi stasjon. Beina våre verket som besatt. Vi gruet oss alle til å muligens måtte stå hele veien til Tokyo, men noen der oppe må like oss. Det gikk direktetog til Kimitsu. Vi slapp unna med færre togbytter enn forventet. O, lykke! Til tross for at mannen ved siden av meg var faretruende nær ved å sove på meg både en og to og tre ganger på veien hjem, gikk togturen lett som en plett. Og gjett hva? Vi traff på direktetoget til Togane i Chiba! Det vil si at vi kom oss hele veien fra Yokohama til Togane med kun ett togbytte (to hvis man regner med lokaltogtingen i Yokohama). LUCKY!


Dette er forresten klærne jeg kjøpte i dag. Til tross for at bildet ikke viser det, er kjolen min en herlig maxikjole. Den passet perfekt. Jeg er storfornøyd. Den rosa Peanuts-genseren skal bli min nye kosegenser. Dessuten kjøpte Katinka den samme i grått, og Ingrid en i gult, så fra nå av er det åpent for festlige jentekvelder med matchemuligheter. Vi liker å gjøre slike rare ting her i Togane.