Ja, vi elsker

Jeg elsker 17. mai! Dagen tar en god andreplass på listen over absolutte favorittdager i løpet av et år. (Tro meg! Jeg gråt som et spedbarn det året det regnet og var 2 grader ute. Og det er bare to år siden.) Derfor var det en smule tungt å møtte face den brutale virkeligheten om at årets 17. mai måtte tilbringes helt uten bunadsikling, allsang av "Ja, vi elsker" og korpsmusikk. Fullstendig krise var det nå ikke, i og med at jeg hadde proppet iPod'en min full med norske 17. mai-sanger, og nynnet i vei på både nasjonalsangen og andre musikalske herligheter da jeg og Katinka trasket til skolen iført våre nye, lange kjoler.

Ja, skolen. Dessverre har ikke japanere fått med seg at man skal holde 17. mai hellig, så vi hadde full skoledag å se frem til. Vi prøvde såvidt å ymte frempå til diverse lærere om at det var en meget spesiell dag for oss nordboere, men vi møtte lite sympati. I løpet av dagen ble savnet etter pølse i lompe og is litt for sterkt. Katinka og jeg smådeppet på benken, mens vi innimellom viftet med kongefamiliekortene som vanligvis bor i Se og Hør-kortstokken min. Vi prøvde å overtale Ingrid til å spasere frem og tilbake foran oss og leke 17. mai-tog, men det prosjektet gikk ikke spesielt bra.


En date med hårbørsten hadde kanskje vært en god idé...?


Etter to uendelig lange skoletimer, bestemte vi oss for at feiringen simpelthen ikke kunne vente lenger. Vi visste at Alex og Steffen allerede var på plass i parken, så vi vendte snuten hjemover en time før tiden. På veien hjem gikk vi innom Yacs, der vi lot oss friste til å kjøpe både vannpistoler og såpebobler, i tillegg til vår gode venn Herr Alkohol. På 17. mai er vi alle barn!

I parken utenfor leilighetskomplekset vårt hadde feiringen vært i gang en stund allerede, så det var god stemning blant folket da vi dukket opp. Til min store glede fikk jeg øye på både kokeplate, pølser og brød, noe som vitnet om at det ventet godbiter senere. Det er kanskje klisjé, men det blir liksom ikke helt ordentlig 17. mai uten pølser og is. Dessverre for oss alle dukket snart Akira opp, og begynte å svinge rundt på et eller annet tau med en kjetting knyttet fast i det. Det skulle vel fungere som en slags erstatning for hans elskede slegge, men det gjorde bare at han så enda mer retarded ut enn det han gjør til vanlig. Moren hans må seriøst ha mistet ham på hodet litt for mange ganger da han var et lite knøtt.




Siden det var strålende sol og rundt 25 grader ute, var det utrolig deilig å ha vannpistoler tilgjengelig. Det var ikke bare jeg som syntes det. De færreste liker vel å bli dynket med vann når det er litt kjølig i luften, men det var ingen som klaget på å bli sprutet ned i går. Tvert i mot; de ba gjerne om å bli dynket litt til. Såpeboblene var også et relativt populært innslag. Jeg har ikke lekt med såpebobler på lenge, og hadde nesten glemt hvor gøy det er når man får til å blåse en megaboble. Dessuten så parken litt ekstra pen ut med alle boblene som fløy rundt overalt.

Etter at litt flere folk hadde dukket opp, solen var på vei ned og Katinka og jeg hadde overlevd en sjangletur til Seims for å kjøpe gasspatroner, var det endelig tid for å spise pølser. Oh, the joy. Til tross for at pølsene i Japan er omtrent like lange som lillefingeren min, brødet en anelse søtere og lomper ikke-eksisterende, smakte det aldeles utmerket. Så alt i alt var det kanskje ikke en tradisjonell nasjonaldagsfeiring, men alle vi nordmenn i Togane gjorde det beste ut av dagen, og på en eller annen måte endte det opp som en relativt vellykket 17. mai allikevel. Hurra for Norge, og gratulerer med dagen på etterskudd!




Dagen i dag var kort fortalt en ordentlig møkkadag. Den begynte bra, var sånn helt grei på midten, og dalte heftig mot slutten av skoledagen. Jeg mistenker at shortskillet på beina mine har blitt omtrent dobbelt så tydelig som det det var, jeg var sinnsykt umotivert til å gå i timene, og da jeg endelig fikk min første Togmann-sighting på over en uke (!!!), skulle han inn i gymsalen slik at jeg ikke fikk stirret ordentlig. Oh, cruel world, hvorfor hater du meg så? På toppen av det hele holdt Haga oss igjen dødslenge etter det hadde ringt ut i lesetimen vår, noe som gjorde at humørkurven lå sånn omtrent nede ved tærne mine. Og vi vet vel alle hvor glad jeg er i tær. Jeg var illsint.

...dette er SÅ siste gangen jeg hopper over å spise lunsj.

Kan jeg forresten få legge til at jeg hater å få Mixi-meldinger som den jeg fikk i dag:

同じ城西国際です (Han sier vi går på samme skole)
学校でなんかいかみたことあります (Han har sett meg noen ganger på skolen)
mixiに顔写真ないんでここにメールしてください (Han har ikke bilde av ansiktet sitt på Mixi, så han vil jeg skal sende mail til ham)

Det er fint og alt sånn, men HVEM ER DU? 95% av guttene på JIU ser ut som wolla-wolla dobørster, og shallow as it may seem så liker jeg å vite om jeg snakker med dobørster eller ikke. Som erfaringen tilsier det er meget sannsynlig at jeg gjør. Så jeg svarer ikke på slike meldinger. Og med min flaks er det sikkert Togmannen. FML.