JIU-festival: Dag 2

Det er utrolig hvor mye arbeid som egentlig må til for å få en liten salgsbod til å fungere som den skal. Dette fikk vi smertelig erfare i går, da forberedelsene til vaffelsalget tok nesten to timer. I dag gikk det derimot betydelig lettere, muligens fordi alle visste hva som måtte gjøres. Det var deilig å slippe det umenneskelige presset vi hadde på oss i går, da tiden bare løp i fra oss. Etter å ha hjulpet til med forberedelsene, sjekket at kouhaiene som skulle jobbe hadde riktig bånd på armen (båndet viser at du har tillatelse til å lage mat) og bestilt nye ingredienser til morgendagens kokkelering, var jeg og Katinka fri som fuglen - i alle fall i et par timer.

Selvfølgelig (d'oh) beveget vi oss i retning av hovedscenen, der Togmannklubbens fargesprakende kostymeshow skulle starte. For å ikke være så altfor obvious, dro jeg med meg Katinka nedover rekken med boder, slik at vi tilfeldigvis kunne vandre mot scenen akkurat når Togmannen spankulerte ut på den. Men i dag var han konferansier, og mine planer om å time vår grand entrance riktig gikk litt i vasken da det viste seg at han skulle stå på scenen hele tiden. Vi slo oss ned på noen steinblokker et stykke fra scenen, men utsikten var så som så. Heldigvis for meg fikk vi snart øye på Cat som sto og lusket like ved scenen, så vi gikk bort for å joine henne. Utsikten ble straks mye, mye, MYE bedre. Jeg ble glad. Og begynte å bable. Mye. Uansett, poenget med denne lille fortellingen er faktisk ikke å prate om hvor heit Togmannen er (selv om jeg godt kan gjøre det også). Nei, i dag hørte vi faktisk navnet hans. Ikke det at jeg husker det, i og med at jeg var litt for opptatt med å sikle, og hele greia gikk ganske fort. Dessuten var vi fångad av en stormvind. Bokstavelig talt, i og med at det blåste som bare det. Jeg vet bare at han ikke heter Taro. Ta den, Katinka eller Cecilie eller hvem det nå var som ville at han skulle hete det! Min Togmann er så ikke en Taro!




(Nei, jeg vet ikke helt hva jeg driver med på bildet. Var det sterkt lys? Jeg husker ikke. Er jeg midt i et blunk? Jeg aner ikke. Kanskje jeg bare er trøtt...)

Etter å ha sett oss mett på Togmannen (vel..), trasket vi i retning av den norske boden igjen. Lyden av musikk trakk oss derimot litt vekk fra bodene, der vi var så heldige å snuble over en Star Dust Kids-performance. Seriøst, de må være en av de søteste klubbene på skolen. Vi var vilt begeistret for dem på festivalen i fjor også, og de er minst like søte i år. Jeg elsker de funky tegnspråk-sangene deres. Vi fikk også et tydelig bevis på at vi skiller oss ut ganske heftig på skolen. En stund etter opptredenen deres gikk vi nemlig rett på en Star Dust Kids-lederdame. Hun stoppet oss, takket oss for at vi hadde sett på opptredenen deres tidligere (moro å bli kjent igjen blant såpass mye publikum), og ba oss instendig om å komme og se på opptredenen de skulle ha på hovedscenen klokken ett oss. Dessverre begynte vi skiftet vårt i vaffelboden akkurat da, så den muligheten utgikk. Utrolig synd, siden jeg aldri blir lei av å se på dem. De er helt fantastisk søte. Bare se:



I vår vandring rundt på campus hadde vi observert noen individer som vandret rundt med tallerkener med kjente, hjerteformede objekter i hånden. Jeg følte meg like fornøyd hver gang jeg så en random japaner med vaffel. Ikke bare med tanke på profitten, selv om det absolutt ikke skader, men også på grunn av det faktum at det var en smule tilfredsstillende å se at alt det harde arbeidet vårt faktisk gikk til noe. Noen spiser faktisk det vi lager. Koselig.

Klokken ett var det endelig tid for mitt første skift i den norske boden. Jeg må ha sett rimelig legger ut der jeg trasket rundt med rutete forkle, munnbind som dekket halve ansiktet mitt og håret i en formløs hestehale. Til tross for min fobi mot varme ting utnevnte jeg raskt meg selv til offisiell vaffelsteker, og overlot selve salget til Katinka, Magnus og de hyggelige japanerne som hjelper til i boden vår. Selve vaffelsalget gikk overraskende bra. Bodil hadde fått tilsendt brunost fra Norge, og vi oppdaget raskt at vafler MED brunost solgte mye bedre enn de uten. Vaffeletterspørselen gikk litt i bølger; vi kunne ha en periode der vi nesten ikke solgte en eneste vaffel, men vi hadde også perioder der det kom en jevn strøm av vaffelsultne mennesker til boden vår. Det å stå bak boden hadde også noen fordeler. Vi hadde god oversikt over alle kjente fjes som dukket opp i vårt område. Dessverre for meg holdt Togmannen (dette minner litt om et av stalkerinnleggene mine fra i fjor, right?) seg inne i det dumme klubbrommet sitt omtrent hele dagen, men som plaster på såret fikk vi se bl.a. en sminket (!) Playboy som ville ha fått Cecilie til å smelte på flekken.




Tre timer i boden gikk overraskende fort, og snart ga vi stafettpinnen videre til Cat, Benedicte og Alex, før vi atter en gang bega oss ut på vandring. Til vår store fornøyelse var heite trommis i ferd med å innta hovedscenen, så vi hadde noe flott å feste blikkene våre på en stund. Etter å ha funnet Ingrid stående ved den norske boden, sett Katinka nesten kutte av seg hånden med et stramt plastbånd og spionert på visse folk gjennom vinduer, kunne vi endelig synke ned i en behagelig stol i påvente av danseshowet. I dag hadde vi faktisk gode plasser, så vi kunne se alt som foregikk. Jeg er fremdeles superimponert. So You Think You Can Dance kan bare gå og legge seg.

Da danseshowet begynte å gå mot slutten, gjorde Katinka meg oppmerksom på en fyr som sto og hang på hjørnet bak stolene. Det var Togmannen, som hadde sneket seg frem fra gjemmestedet sitt for å menge seg litt med allmennheten. Jeg, Katinka og Ingrid ble stående og snakke litt med noen kouhaier etter showet var over. Togmannen og vennen hans forflyttet seg fra hjørnet, og kom og stilte seg rett ved siden av oss. Der ble han stående en god stund. Jeg var meget lykkelig, og klarte sannsynligvis ikke å få frem en eneste normal setning. Jeg håper bare jeg ikke lagde goo-goo-gaa-gaa-lyder, for det hadde kanskje vært en smule pinlig...

.......

Gud, jeg er patetisk.