Guide for fremtidig referanse!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Siden vi ikke har kommet lenger i Japan-forberedelsene, og fordi jeg kjeder meg grusomt i dag, har jeg moret meg med å samle en haug med bilder fra Togane. Når jeg i fremtiden skriver på denne bloggen at vi var 'en liten tur på WonderGOO' kan du bare klikke deg tilbake til dette innlegget og finne ut hva faen WonderGOO egentlig er for noe. Smart, ikke sant? (Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg har fritidsproblemer, men dette er i alle fall hakket bedre enn å snoke på bekjentes Facebook-profiler en gang til). So without further ado I present Tonjes Guide Til Togane - også kjent som TGTT (i den rekkefølgen jeg sannsynligvis kommer til å besøke stedene)!

Sunpia



Fordi vi må ha basic nødvendigheter på et tidlig tidspunkt. Mat (vel, havner vi i nærmere Kasumi er det jo meget mulig vi kjøper maten vår der), håndklær, sengetøy.. you name it. Dessuten vil vi sikkert ta hallo-vi-har-nettopp-ankommet-Japan-purikura. Sunpia er det lokale kjøpesenteret, og her finner du et utvalg butikker som fører både det ene og det andre (men gjerne ikke akkurat det du trenger). De har også en arkade, en kino og en haug med restauranter vi aldri hadde guts til å prøve. Heitinger har blitt observert her. Området rundt er en gullgruve.

WonderGOO



Ah, WonderGOO. Hva kan jeg si? Her skal vi etter all sannsynlighet kjøpe oss nye, blanke, skinnende mobiltelefoner dagen etter vi har ankommet Japan. Siden vi ikke har gaijin-kort enda da, må vi nøye oss med en av au by KDDI's modeller, siden de er de eneste som aksepterer det midlertidige beviset på at vi faktisk snart får kortene våre. WonderGOO har et stort utvalg mobiler, musikk, filmer, alle slags blader, manga, bøker, diverse spill og spillkonsoller. Det er mange nordmenns favorittbutikk. Her kan man traske rundt leeeeenge uten å kjede seg. Pengene forsvinner også gjerne fort. Heitinger har IKKE blitt observert her. Derimot er det nerdemekka.

Togane Eki



Eller Togane stasjon, om du vil (det første bildet er utsikten mot stasjonen fra Togane Ghost Town). Nå er det mulig vi er såpass spreke at vi faktisk velger å GÅ hele veien til JIU etter å ha kjøpt mobiler, men jeg putter den inn her allikevel. Det kan jo hende det regner og blåser eller noe. Her har vi tilbrakt mye tid med å vente på toget til skolen, mens vi spionerer på high school-gutter og speider etter heitinger. Heitinger har definitivt blitt observert her opptil flere ganger.

Gumyō Eki



Stasjonen nærmest Josai International University. Frekventeres ofte av lærere man ikke har spesielt lyst til å møte på. Har ikke fancy billett-spise-maskiner, men har i stedet søte, gamle stasjonsmenn som tar billettene dine mens de hilser høflig (men noe monotont). Er ikke behagelig å oppholde seg her i plaskeregn, da skuret som skal holde deg tørr har blitt okkupert av edderkopper på størrelse med Max Mekker som heiser seg ned fra taket for å hilse på deg med jevne mellomrom. Heitinger har blitt observert her. Det har dessverre Brunemenn også.

Josai International University







Skolen vår, dit vi må ta oss en tur dagen etter vi ankommer for å bestille internett i leilighetene våre (noe som kan ta flere uker). Undervisningen er tørrere enn knekkebrød, lærerene er (med noen få unntak) relativt kjipe og skoletimene er uendelig lange. Fritimene og pausene er derimot som paradis på jord, enten du velger å slappe av inne i kantinen eller ute i solen (når det er sol, selvfølgelig). Heitinger har så absolutt blitt observert her. Overalt.

Kantinen på JIU



I kantinen tilbringer vi så godt som alle lunsjpausene våre. Maten er billig (og smaker godt nok), lunsjdamene er vennlige (selv om de kan finne på å drite ut oss nordmenn foran en haug med japanere ved å plutselig skrike ut at vi er flinke med spisepinner) og de andre folkene som henger er er interessante. Mange festlige situasjoner og hendelser har skjedd her. Mange blekfjes velger også å gjøre leksene sine her. Heitinger har blitt observert her.

Kiosken på JIU



For diverse nødvendigheter i løpet av skoledagen, eller rett og slett når man ikke har lyst på et fullt måltid i den store kantinen, og heller har lyst på et bollebrød eller noe. Damene som jobber der er alle mestere i hoderegning, så det lønner seg å ha pengene klare før du går bort til disken. Skoleutstyr kan også kjøpes her. Det er et fint sted å gjøre lekser eller bare slappe av etter skoletid, men se opp for baseballklubben som lusker rundt her med sultne blikk. Her bor også den lille, røde pornogutten, som koser seg med å se hentai på PC'en sin både titt og ofte. Heitinger er gjerne innom her i løpet av skoledagen.

SHIDAX! Please



Det absolutt beste karokestedet i Togane. Rommene er beige og triste, men drinkene og maten er tasty og sangutvalget er godt. Fulle nordmenn raver gjerne rundt i gangene hver helg, og innimellom får man nye, japanske bekjentskaper (merk: disse bekjentskapene knyttes som oftest under toalettbesøk). Disse nye bekjentskapene blir gjerne med deg tilbake til ditt karaokerom, der dere bonder over billig alkohol og japanske sanger. Proceed with caution - klengete individer kan forekomme. Heitinger har ikke blitt observert her, men det gjør egentlig ikke noe, ettersom fulle jenter vissnok ikke er så sjarmerende. Best å spare dem for det synet.

Cote d'Azur



Enda et karaokested. Anbefales egentlig bare hvis karaokegruppen man befinner seg i er større enn 10-12 personer (siden rommene på SHIDAX er små, mens Cote d'Azur kan tilby store partyrom) eller hvis man absolutt MÅ ha en discokule i taket. Drinkene er ikke like gode som på SHIDAX, og menneskene som frekventerer toalettene ikke like sosiale. Sangene på karaokeanleggene har også mindre furigana enn på SHIDAX, noe som kan gjøre synging av japanske sanger til en noe komplisert affære. Med mindre man er kanjimester. Noe jeg ikke er. Heitinger har ikke blitt observert her heller.

Doutonbori

Fordi okonomiyaki er godt. Enough said. Heitinger har ikke blitt observert her.

Gatelangs



Jeg forutser at det kommer til å bli mye trasking rundt i Toganes gater de første dagene, spesielt siden jeg og Katinka ikke kjenner noen andre som kommer like tidlig som oss, og må finne på noe å bedrive tiden vår med. Sightseeing for the win, liksom! Heitinger har forresten blitt observert i Toganes gater, selv om det hører til sjeldenhetene.

Nå gidder jeg seriøst ikke å skrive mer, men nå vet du i alle fall litt om noen av de stedene jeg kommer til å stikke innom med jevne mellomrom. Snart bare en måned igjen nå!

It is 33 days, 3 hours, 55 minutes and 47 seconds until onsdag 2. september 2009 kl. 07:50:00 (Tokyo time)

Ett skritt nærmere Japan!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

It is 41 days, 9 hours, 21 minutes and 56 seconds until onsdag 2. september 2009 kl. 07:50:00 (Tokyo time)

Ting begynner faktisk å falle på plass. Jeg er overrasket.

I går tok jeg og Katinka turen til Blindern for å presse litt informasjon ut av studiekonsulenten. Ikke det at vi var hundre prosent sikre på at Mona faktisk var på kontoret sitt, siden vår eneste informasjonskilde var en kryptisk melding på Hans sin Facebook-wall, men vi fant ut at det var verdt å ta sjansen. Og lo and behold - det første vi så da vi kom traskende inn på plassen utenfor Niels Treschows hus var en stk studiekonsulent i lunsjpausemodus. Vi brøytet oss vei blant en haug høylytte amerikanere på sommerskole, og slo oss tålmodig ned på en benk for å vente.

Omtrent ti minutter senere var lunsjpausen over, og vi ventet et par obligatoriske minutter før vi tok fatt på trappene. Vel fremme på kontoret til Mona dro vi frem alle de nødvendige skjemaene vi er pålagt å levere til UiO (opplysningsskjema for studenter i utlandet, registrasjonsskjema til ambassaden, og det fryktede skjemaet for forhåndsgodkjenning av utenlandsk utdanning), og fikk hjelp til å fylle inn de siste forvirrende rutene. Og vips så var skjemaene levert, og vi er et skritt nærmere Josai.

For Katinka fikk plutselig det kommende Japan-oppholdet en noe bittersøt smak, i og med at Mona kunne opplyse om at det ekstra året i Japan ikke passer inn i en bachelorgrad i Afrikanske og asiatiske studier, slik at hele det kommende året så og si ville være et dyrt friår, mens for meg - som da går på Språk-programmet - kunne det inkorporeres i graden min som 40 frie studiepoeng. Katinka ble ikke blid, og jeg må innrømme at jeg ble en smule nervøs da hun plutselig begynte å snakke om at hun ikke hadde spesielt lyst til å dra hvis hun ikke fikk noe igjen for det. Jeg så plutselig alle planene våre gå opp i røyk, og en lang og ensom flytur til Tokyo. Vi prøvde oss på litt vindusshopping i byen, men nyheten la naturlig nok en slags demper på stemingen (og shoppinglysten), så det endte med at Katinka dro tilbake til Blindern for å snakke nærmere med Mona. Heldigvis ordnet ting seg, da det viste seg at hun bare kunne bytte studieprogram til Språk. Safe!

Neste post på programmet er å søke om studentvisum på den japanske ambassaden med en gang våre Certificate of Eligibility ankommer UiO. I følge Mona hørtes det ut som om det kan skje når som helst nå. Flott! Jeg begynner å se lyset i enden av tunnelen nå.

I går var det også akkurat seks uker igjen til avreise. Tiden flyr virkelig. Det er ikke lenge siden vi gledet oss over det faktum at det var under fire måneder igjen til vi var i Japan igjen, og nå er det bare halvannen måned igjen. Jeg tror jeg snart må raide klesskapet mitt for å finne ut hva slags plagg jeg eventuelt må kjøpe inn før vi reiser. Det er utrolig vanskelig å pakke for et langt utenlandsopphold på skarve 20 kg. Heldigvis skal vi hjem i juleferien, så vi kan benytte den anledningen til å spice opp garderoben litt. Det trengs. Det er ikke all Japan-mote som er like.. vakker.

Karma's a bitch!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Da jeg, Katinka, Ingrid og Yong tok oss en liten Tokyo-tur etter skoletid i desember i fjor, skjedde det noe som skulle ha stor innvirkning på fremtiden vår. Midt på Tokyo Station kom det et par med en slags kombinasjon av en barnevogn og en sykeseng hastende i mot oss, og nysgjerrige som vi var, kunne vi ikke la være å kaste et blikk oppi den da de passerte oss. Der lå det en baby. Jeg tror i alle fall det skulle forestille en baby. Stakkaren hadde tydeligvis en eller annen grusom sykdom, og var mildt sagt deformert. Det var helt klart synd på ham/henne, men vi var trøtte og slitne etter en lang skoledag, og fant hele situasjonen en smule.. festlig (ja, jeg skammer meg). Etter paret og deres lille hjerteknuser hadde passert oss, kunne vi ikke hjelpe for å kommentere at det ikke hadde vært et veldig vakkert syn. Så lo vi litt. Slemt, I know.

Etter det har ting hatt en tendens til å gå til helvete.

Jeg har aldri trodd på karma og den slags, men det er ikke til å unngå at siden den desemberdagen har vi ikke hatt høyere makter med oss (ikke det at jeg tror på det heller, men..), for å si det på den måten. Katinka og jeg har hatt mang en diskusjon over hva som kan være grunnen til dette, og vi har kommet frem til at det må være fordi vi lo av den stakkars, syke babyen.

På fredag slo 'forbannelsen' til igjen. Pengene fra Katinka hadde tikket inn på kontoen min, og glad og fornøyd gikk jeg for å lete etter passende flybilletter til Japan. Lykken sto oss bi, og jeg fant perfekte billetter til kun 5849 kr per person tur/retur. Glad og fornøyd tastet jeg inn all informasjonen, og trykket på kjøp. Alt gikk på skinner, og kvitteringen ble sendt på e-mail. Men så, omtrent tretti minutter senere, skjedde det. En e-mail fra reisebyrået tikket inn på kontoen min, og sort på hvitt sto det at jeg ikke hadde nok penger på kontoen min til å betale for billettene. Angst.

Selvfølgelig er jeg ikke så dum at jeg prøver å bestille dyre flybilletter uten å være helt sikker på at jeg har nok penger på konto. Jeg logget meg umiddelbart inn i nettbanken min, og så en reservert transaksjon på over 11.000 kr. De stakkars nervene mine ble om mulig enda mer tynnslitte. Så de hadde trukket en haug med penger fra kontoen min, for så å gi meg beskjed om at det ikke var nok penger der? Katinka tok en telefon til reisebyrået, siden jeg lider av ekstrem telefonskrekk. Damen på reisebyrået sa at hun ikke ante hva som hadde skjedd, men at hun skulle holde på reservasjonen vår til over helgen og prøve å finne ut av hva det var som foregikk.

Man kan trygt si det ikke ble en veldig koselig helg. Jeg, som har en tendens til å bekymre meg for alt og ingenting, gikk rundt i en konstant tilstand av lettere panikk, og natt til mandag fikk jeg knapt nok sove. Jeg var så nervøs for hva som kom til å skje. Hadde pengene mine blitt overført til en eller annen ukjent konto? Ville det ta meg hundre år og få dem tilbake igjen? Ville vi i det hele tatt komme oss tilbake til Japan? (Optimistisk, ikke sant?)

For å gjøre en lang historie kort, så gikk alt bra. Damen på reisebyrået kunne opplyse om at det var slike ting som skjedde en gang i blant, og en telefon til kortselskapet løste hele problemet. Hun la inn en ny reservasjon for oss, og ga oss samme pris som på den forrige. Pengene ble trukket fra kontoen min i dag, og alt er rosa, fluffy skyer og dansende enhjørninger igjen. Vi reiser den 1. september, og returnerer til hjemlandet på en kort (et par uker) juleferie noen få dager før julaften. Allikevel klarer jeg ikke å la være å lure på hva som blir min neste lille setback. Dette kan umulig være spesielt bra for de stakkars nervene mine.




Men for øyeblikket prøver jeg å se forholdsvis lyst på tilværelsen. 東金市 (Togane-shi); here we come! Togmannen, Hårmannen og alle dere andre '-menn' - bare vent. Snart stalker vi dere sånn halvveis igjen. Kanskje. Hvis dere ikke har fått et ekstra hode eller noe i løpet av de syv månedene siden vi så dere sist.

Små barn, store gleder.

Jepp.

Papirkaos!

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Det er mange papirer og andre småting som skal være i orden før jeg bare kan slappe av og se frem til avreisedagen. Tydeligvis skal det ikke være en enkel prosess, i og med at vi har fått lite eller ingen info fra universitetet når det kommer til akkurat hvordan enkelte av disse papirene faktisk skal fylles ut. For å få tilbringe et helt år i Japan med støtte fra Lånekassen må jeg søke om forhåndsgodkjenning av studiet i Japan, slik at det kan integreres i bachelorgraden min. Det er forsåvidt greit nok, men akkurat hva er det japansk 5 og 6 egentlig tilsvarer? Går det på mine førti frie studiepoeng, eller kan det godkjennes som 40-språk? Ikke vet jeg. Jeg må nesten ta en tur innom kontoret til studiekonsulenten når ferien hennes er over, slik at jeg kan være helt sikker på at jeg ikke begår en eller annen grusom feil når jeg fyller ut skjemaet.

I tillegg til skjemaet om forhåndsgodkjenning av utenlandsk utdanning, må jeg også levere inn registreringsskjema som skal til den norske ambassaden i Japan, og levere inn underskrevet opplysningsskjema for utenlandsstudenter, men i og med at jeg var borti de skjemaene i fjor også, blir nok ikke det nok et punkt på stresslisten min.

Lånekassen-søknaden er unnagjort (med unntak av det ene skjemaet jeg må ettersende på et senere tidspunkt), og neste punkt på planen er flybilletter til Tokyo. I år er det min tur til å bestille, og Katinka overførte pengene til kontoen min tidligere i dag, så billettene blir definitivt bestilt i løpet av de neste par dagene. Hele greia kommer nok til å føles mye mer realistisk med en gang billettene er i boks. Da er det liksom ingen vei tilbake. 11 måneder i Japan. Jeg er klar!

I løpet av de neste par månedene må jeg i tillegg bestille studentforsikring, søke om studentvisum (som jeg da ikke får gjort før vi får Certificate of Eligibility i slutten av juli), betale 770.000 yen i skolepenger, bestille tannlegetime (med min tannlegeskrekk vil jeg helst passe på at alt er i tipp-topp stand før jeg drar til Japan), bestille frisørtime (best å se litt fresh ut foran alle Josai-heitingene) og forberede meg mentalt på et nytt år med kjempeedderkopper i buskene og store kakkerlakker utenfor døren. Heldigvis holder de seg ute. Håper jeg.

Jeg innbiller meg at det er et eller annet kjempeviktig papir eller noe jeg har glemt. Hjelp.

Hvorfor må alt være så komplisert?

Tokyo Times

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

(Advarsel: Dette innlegget er helt uten substans)

Siden det nå er under to måneder igjen til jeg flytter til Japan for nesten et helt år, har sommerfuglene definitivt begynt å flagre. Greit, jeg har vært igjennom den samme nervøse prosessen før, men forrige gang skulle jeg tross alt bare være borte i fem korte måneder. Denne gangen snakker vi om nærmere elleve. Ikke for det, jeg gleder meg jo vilt. Det skal bli koselig å komme tilbake til Togane igjen. Dessuten skader det jo absolutt ikke at det bare tar ca. halvannen time å komme seg til Tokyo, sånn i tilfelle shoppingtrangen melder seg (noe den for min egen skyld helst ikke bør gjøre så altfor ofte, i og med at jeg har et strengt studentbudsjett å forholde meg til).

Det er omtrent et halvt år siden sist jeg trasket rundt i Tokyos overbefolkede gater, og jeg må si jeg savner det litt. Tokyo er en enorm by, og det er mange områder jeg fremdeles ikke har utforsket. I tillegg så gleder jeg meg til et gjensyn med noen av favorittstedene og -butikkene "mine" (som jeg gjerne deler med omtrent halve lokalbefolkningen + så godt som alle turistene). Jeg har allerede satt opp en liste over steder som må besøkes (for n'te gang) relativt kort tid etter ankomst.




Jeg må til Harajuku. Ikke bare fordi butikkene på og rundt Takeshita-dōri er mange og prisene relativt lave (med mindre du forviller deg inn på en av butikkene som selger lolita-kjoler eller Liz Liza-klær), men også fordi den amerikanske kjeden Forever 21 har åpnet butikk rett rundt hjørnet (ved siden av H&M, for dere som er lommekjent i området). Jeg har selv aldri handlet på Forever 21 før, men jeg har tilbrakt mange fine stunder med å sikle over klærne på hjemmesiden deres. Endelig skal jeg få sjansen til å gå berserk (vel, så langt budsjettet mitt rekker) der selv. Hurra! Av erfaring vet jeg nemlig at når man bor i Japan, lengter man innimellom etter vestlige klær (på et eller annet tidspunkt blir man nemlig drittlei leopardmønster og fuskepels). Butikker som H&M, Topshop, Zara, GAP og Forever 21 blir redningen for oss vestlig-mote-utsultede blekfjes. En annen flott ting med Harajuku er Kiddy Land! Det høres kanskje barnslig ut, men jeg lover at selv den mest voksne av oss blir som et lite barn med en gang de setter en fot i den butikken. X antall etasjer med leker fra svunne tider (inkludert oppblåsbare hattifnatter). Fantastisk!




Shibuya 109 er en annen klassiker. Det er med blandede følelser jeg nok setter kursen tilbake dit, men alle klesbutikkene får meg til å trosse frykten for de beryktede dukkedamene som jobber i butikkene der. I tillegg så er jo alle så bittesmå at man nok føler seg som en hval på avveie med mindre man er en norsk størrelse 34. Allikevel er det mulig å finne klær som passer selv om man kanskje ligger et par størrelser over det. I tillegg så finnes det jo sko, vesker og accessoirer. Det er godt mulig Katinka nekter å bli med meg dit, men i såfall får jeg dra med Ingrid. Eller eventuelt gjenoppta semi-vennskapet med Sakura, eller minne Shiori på at vi hadde en semi-avtale om shopping før jeg reise hjem i februar. Begge er meget glade i Shibuya-mote. Da får det heller bare være at alle butikkdamene ser ut som levende barbiedukker.






Fullt så vanskelig blir det nok ikke å dra med seg Katinka til Odaiba. De fine blingete øredobbene på Venus Fort (som jeg forøvring synes er verdens peneste kjøpesenter) står høyt på ønskelisten hennes. Selv vil jeg utforske den store klesbutikken med alle de fine klærne vi snublet over, men ikke kjøpte noe fra, i og med at det var på den tiden finanskrisen var på sitt verste, og vi var fattige utvekslingsstudenter. Hvis hukommelsen min er til å stole på, har de også et kjempeutvalg av forskjellige purikura-maskiner på arkaden i underetasjen. Score! Hvis tiden strekker til, kan jeg kanskje også dra med meg noen på Cats Livin, en kattekafé i området. Man betaler en liten sum for å slippe inn i et område hvor det kryr av pusekatter. Kosetid! Forhåpentligvis kan jeg gjenforenes med min lodne venn, Fuwari.




Og sist men ikke minst; Tokyo Disneyland. Det sier kanskje seg selv. Disneyland er alltid gøy. I år må jeg faktisk besøke selve Disneyland, og ikke bare Disney Sea. Disneyland trenger forsåvidt ikke noe bilde eller nærmere forklaring. Det er stort, det er pent, og det er som å gå inn i en eventyrverden. Jeg blir like spinnvill som alle de små barna når jeg får øye på en eller annen kjent og kjær Disney-figur, og jeg traver lykkelig langs gatene med den store, fluffy Disney-hatten min på hodet uten å føle meg som en landsbyidiot. Good times, good times.

September kan ikke komme fort nok.

Og jeg bør virkelig lete etter mine nye favorittsteder utenfor allfarvei denne gangen.

Japan, how I miss thee...

[Flyttet fra tonjeberg.blogg.no]

Den gamle bloggen min er nå gone, done, finito, og jeg har nå bestemt meg for at det er på tide å åpne Japan-bloggen min. Denne bloggen er mest av alt ment som en måte å holde kontakten med alle der hjemme på når jeg befinner meg i solens rike, men alle som føler for å lese relativt uinteressante blogginnlegg om studentlivet i Japan er selvfølgelig hjertlig velkomne. En liten advarsel til dere alle, though: Denne bloggen kommer til å ha høy fjortisfaktor. Sad, but true.

1. juli var det akkurat to måneder igjen til jeg reiser tilbake til det jeg ser på som mitt andre hjem i gode, gamle Togane. Da hadde det gått nesten akkurat fem måneder siden jeg landet på Gardermoen etter noen fantastiske måneder på den andre siden av jordkloden, og jeg må nesten innrømme at jeg har lengtet tilbake allerede fra det øyeblikk jeg først satte føttene på norsk jord. Ikke misforstå; jeg elsker Norge og har store planer om å bo her til jeg blir gammel og grå, men jeg føler liksom at jeg ikke er helt klar for å legge Japan-oppholdet bak meg riktig enda. Når man bor såpass langt hjemmefra føles hver dag nesten som et lite eventyr.





Plane er nå i alle fall å reise tilbake 1. september. Flybilletter skal bookes så fort Katinka får dratt seg hjem fra Kroatia, og jeg får overtalt mamma/tante Åse/hvem-det-nå-er-som-skal-sponse-flybilletten-min-enn-så-lenge til å overføre et sted mellom 6000 og 7000 kroner til kontoen min, slik at jeg faktisk har råd til å betale den. Jeg håper virkelig prisen ikke stiger altfor mye i løpet av den neste uken. Jeg har absolutt ikke lyst til å fly med et sketchy russisk flyselskap, og risikerer å krasjlande midt i Sibir. Jeg foretrekker så absolutt å føle meg sånn halvveis trygg der jeg sitter X antall kilometer oppi luften, thank you very much. Vi vurderte først om vi skulle prøve å få til å reise sammen med blant annet Ingrid og Hans, men siden Katinka og jeg har store planer om å reise hjem til Norge i juleferien (ingen av oss har lyst på en reprise av fjorårets noe triste og ikke-eksisterende julefeiring), blir det kanskje en smule vanskelig med tanke på at vi da må ha separate datoer på returbillettene. Jaja. I det minste har vi hverandre.

Det er knyttet stor spenning til hva slags leiligheter godeste Kobayashi og kompani velger å plassere oss i i år. Forhåpentligvis slipper jeg å bo i et kakkerlakkinfestert rottereir som raser sammen ved det første lille jordskjelvet som rammer Togane, men man vet jo aldri. Jeg kommer til å dø hvis jeg må sove sammen med edderkopper på størrelse med knyttneven min og en mukade-koloni eller noe. De er seriøst skumle. Forhåpentligvis får vi like god standard på leilighetene som det vi hadde i fjor. Da skal jeg så absolutt ikke klage.


Jeg har en haug med papirer og andre småting som må ordnes før jeg faktisk kan reise, men velger heller å prioritere de litt... koseligere sidene av reiseforberedelsene. I dag bestilte jeg meg tre par søte sko fra GoJane, og gleder meg vilt til de kommer. Det er best å ha skotøyet i orden når man skal ut på tur. Dessuten trenger jeg desperat noen nye ballerinasko, siden jeg synes at de fleste parene jeg har her hjemme begynner å bli litt slitte. Gladiatorsandalene slengte jeg med fordi.. vel, de lignet litt på de jeg siklet over i byen her om dagen (men som dessverre var helt utsolgt i min størrelse).

Ah, nettshopping gjør meg lykkelig.