Norge!

Tidlig, tidlig, TIDLIG en tirsdagsmorgen snek jeg og Katinka oss ut fra leilighetene våre i Togane, og prøvde så godt vi kunne å ikke bråke for mye med de enorme koffertene våre. Selv om armene våre holdt på å falle av på veien til togstasjonen, gikk det på et vis allikevel (selv om det er godt mulig halve Togane våknet av koffertskramling langs veien). Det knyttet seg stor spenning til hvorvidt det ville være mulig å drasse med seg bagasje på toget før morgenrushet startet for fullt, men det viste seg snart å gå overraskende bra. Til tross for en meget kald times venting på stasjonen i Chiba, der vi parkerte oss ved siden av en vendingmaskin og varmet oss med kakao, kom vi frem til Narita til slutt... bare for å finne ut at flyet vårt var halvannen time forsinket. Oh joy. Etter mye venting kom vi oss avgårde. Reisen til Frankfurt var lang og kjedelig, delvis på grunn av de svenske modellene som satt bak oss og strakk ut de lange beina sine slik at det ble nærmest umulig å lene setet bakover. Bitches.

Etter elleve timer landet vi trygt i Frankfurt. Der hersket det totalt kaos. På grunn av det enorme snøfallet i Europa var det innstilte og forsinkede flyavganger til både høyre og venstre. Jeg fikk en smule panikk. Hva om vårt fly også ble innstilt? Etter mye om og men dukket det endelig opp en gate på skjermen, og vi slepte oss bort dit. Det var utrolig herlig å høre de fremmede menneskene rundt oss snakke norsk, i og med at det betydde at vi snart var hjemme. Selvfølgelig havnet vi ved siden av noen pessimistiske mennesker som bablet i vei om snøstorm på Gardermoen, og at vi kanskje ikke kunne lande der. Ny panikk. Heldigvis var det ubegrunnet, i og med at kapteinen kunne opplyse om at det kun var lett snøfall i Norge. And off we went! Under to timer senere sto vi med beina på norsk jord, etter omtrent et døgn på reisefot. Hjemme!




Det var ikke sånn altfor mye snø den dagen vi landet, men da jeg våknet opp (i min deilige, myke seng) dagen etterpå, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Så fikk jeg endelig oppleve hvit jul igjen.. og det til de grader! Det var lille julaften, og jeg var fremdeles ganske sliten etter den noe strabasiøse reisen, så det eneste jeg gjorde hele dagen var å sløve og spise meg god og rund, til tross for at jeg kvelden i forveien hadde store planer om å dra på en liten shoppingtur. Hallo, herlige, norske godteri og potetgull. Jeg har savnet dere.

Så ble det julaften! Selv om det bare var to år siden jeg feiret ordentlig jul sist, var det ett år for mye. Ikke det at jeg klager på fjorårets julefeiring - vi gjorde definitivt det beste ut av den - men ingenting slår norsk jul! Tre nøtter til Askepott var like koselig som alltid, og prinsens tights like festlige. Jeg prøvde å speide etter det Katinka nevnte, men jeg så det ikke. Hmm. Må spørre om flere detaljer om akkurat når man kan se.. øøh. Ja. Jeg og Stine moret oss med filmen uansett. Reisen til julestjernen ble brukt til å kle på seg og prøve å se noenlunde presentabel ut. Jeg valgte å bruke tid på å rett ut håret mitt ordentlig, noe som fikk mamma til å kommentere at jeg så ut som en helt annen person. Hmm.. har jeg dratt bustelooken litt for langt her hjemme, mon tro..?






(Den rette julelooken vs. den krøllete nyttårslooken. Jeg beundrer min evne til å ha omtrent samme ansiktsuttrykk på hvert eneste bilde. Skills, I tell you.)

Etter tante Åse og bestemor også hadde gjort sitt inntog (og Donald Duck for lengst var ferdig), var det endelig tid for den deilige julemiddagen. Det var da det skjedde. Mamma trasket inn i stuen med et nedslått ansiktsuttrykk, stilte seg rett ved siden av meg, og sa: "Julemiddagen er ødelagt!" Jeg friket jo selvfølgelig ut. Skulle jeg virkelig ikke få ordentlig julemiddag etter to lange års venting? Det viste seg at mamma og tante Åse i et smart innfall hadde bestemt seg for å handle skinkestek i Sverige, og hadde endt opp med å kjøpe en røkt en. Kjøttet var helt rosa, og så rimelig sketchy ut. Jeg ble dødsskuffet, og nektet å spise den. En gang barn, alltid barn. Jeg gikk opp på rommet mitt og furtet litt, men sulten kalte på meg, og da middagen omsider ble servert, måtte jeg bare spise ribbe i stedet. Jeg er ingen ribbefan. Det er for mye fett på kjøttet for min smak, men jeg fikk heldigvis relativt fettfrie kjøttstykker, så jeg overlevde. (Nå skal de sies at jeg dagen etter hadde roet meg nok til å smake på det røkte kjøttet, og det smakte egentlig ganske vanlig..)

Etter å ha spist middag, var julestemningen og humøret på topp igjen, og jeg og Stine kastet lange blikk mot pakkene under treet. Jeg hadde ønsket meg penger, så det var begrenset hvor mange gaver det lå til meg under der, men noen var det jo. For en gangs skyld insisterte ikke de voksne (og legg merke til at jeg fremdeles betegner meg selv om barn) på å vaske opp og spise dessert før julegavene - alle var for mette til det. Dermed ble det tidlig gaveåpning i år. Endte opp med 5150 kroner i shoppekontanter, pluss en hel haug med fancy småting. Jeg er meget fornøyd med året fangst!




(Enda en positiv ting med å være hjemme i Norge - pusekatter man kan kose med uten å betale for det. Dessuten er de faktisk kosete, noe som er et stort pluss. Here kitty kitty..)

Like fornøyd var jeg absolutt ikke de følgende dagene. Jeg hadde penger som brant i lommen, og en haug med butikker som ikke var åpne. Da de endelig åpnet mandag den 28. desember, kastet jeg meg nærmest ut av døren og løp hele veien til Hønefoss. OK, så det var kanskje mer rask gange, og jeg tok bussen, men du skjønner poenget. Ah, shopping, how I love thee. Dessverre var det begrenset med ting jeg kunne kjøpe i butikkene, i og med at det 1) er fullt av partyklær, noe jeg ikke ha så mye behov for og 2) er fullt av vinterklær, noe som er litt bortkastet, etter som jeg ikke har behov for like mange tykke ullgensere i Japan. Dessuten er det 3) snart vår i Japan, så jeg måtte tenke praktisk. Noe fikk jeg jo handlet da, selvfølgelig. Hoho! Etter en vellykket shoppingtur, møtte jeg Stine, og så dro vi på kino for å se Avatar 3D. I loved it, selv om filmen fikk meg til å hate mennesker. Grådige jævler!

Så hva annet har jeg gjort i ferien? Ikke særlig mye, egentlig, men la meg ramse opp noe allikevel:

- Utsatte å skrive tale
- Spiste masse god mat
- Sløvet
- Dro på kafé med Heidi, mistet omtrent halve baguettinnholdet på tallerkenen, hilste på søte Dennis igjen (jeg vil også ha en hårballhund), og dro til Sandvika og shoppet mer.
- Så første sesong av Veronica Mars på nytt, fordi det var kaldt ute
- Feiret nyttår
- Utsatte å skrive tale
- Knuste mamma i Singstar ABBA
- Dro på enda en shoppingtur, denne gangen med mamma og tante Åse
- Ble knust av Stine i Singstar ABBA
- Knuste Stine i Singstar Pop (et stort øyeblikk)
- Så hele You're Beautiful en gang til med mamma, som nå er lettere avhengig
- Utsatte å skrive tale
- La på meg X antall kilo av julemat og snacks (tør ikke veie meg)

Dessverre går juleferien så altfor fort, og i morgen er det tid for å vende tilbake til hverdagen igjen. Flyet vårt går fra Gardermoen klokken 12.20, og vissheten om at det er over 7 måneder til jeg setter føttene på norsk jord igjen er en smule hard å svelge. Ikke det at jeg ikke trives i Japan, for det gjør jeg jo. Jeg mistenker at prosjektet som skal fremføres sånn.. neste uke og tanken på at jeg faktisk må gjøre noe har litt innvirkning på min motvilje til å reise tilbake. Når den er ferdig blir det i tillegg hardkjør med rapportskriving og eksamenspugging. Men den lange ferien er vel egentlig ikke så langt unna, så jeg får bare bite tennene sammen og holde ut noen uker med arbeid.

Vi snakkes i Japan, godtfolk!

Om pusekatter og kjekke rever!

Ord kan knapt nok beskrive hvor herlig det var å slippe å stå opp klokken åtte på morgenen lørdagen som var. Det var vår første skolefrie lørdag på evigheter, og jeg, Katinka, Ingrid og Hans hadde endelig tid til å gjennomføre vår planlagte playdate med Shinya på Odaiba. Odaiba betyr for meg en sjanse til å kose med masse søte, lodne pusekatter, så jeg var meget fornøyd med valg av destinasjon. Jeg, Katinka og Ingrid toget sammen fra Togane, for så å møte Shinya og Hans (som av en eller annen grunn allerede var sammen med ham) på Tokyo Teleport.

Etter en noe uproduktiv 'shoppingtur' på Venus Fort (der vi kom over et fancy lysshow og fallende såpesnø) endte vi opp med å gå til et spøkelseshus inne på et annet senter like i nærheten. Nå, vi vet jo alle hvor redd jeg er for spøkelser, og japanske spøkelseshus er liksom ikke noe jeg har spesielt lyst til å teste ut. Det endte dermed med at jeg sto utenfor og ventet på alle de andre, mens de løp vettskremte rundt inne i huset. Etter noe som føltes som en liten evighet, kom de traskende ut en smule blekere enn da de gikk inn. Magen min hadde da begynt å lage funky rumblelyder, og jeg merket at Grumpy-Tonje var på vei. Heldigvis var ikke jeg den eneste som trengte litt mat i kroppen, så vi gikk på leting etter en restaurant. Etter mye trasking og en special appearance fra Grumpy-Tonje, endte vi opp på en tacorestaurant der vi storkoste oss med buffeten. Nam.




Til tross for at Katinka var mindre begeistret ved tanken på kattekafé, hadde jeg både Hans og Ingrid på min side, så det var akkurat der vi endte opp. Jeg elsker Cats Livin! Hadde det vært mulig hadde jeg så flyttet inn der. Det løper lodne pelsdotter rundt overalt, og selv om ikke alle er like vennlig innstilt, er det et paradis for kattemennesker som meg. Denne gangen kolliderte besøket vårt med kattenes middagstid. Det var en noe sær opplevelse. En haug med katter som står og spiser, mens X antall mennesker sitter i en halvsirkel rundt dem og stirrer på dem med stjerner i blikket. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å finne en katt å kose skikkelig med, da jeg plutselig kom over en søt, langhåret sak ved navn Raito. Det krevde omtrent tre forsøk fra min side, men til slutt lot hun meg klappe henne. Det virket som om hun satte pris på det også, i og med at hun snart la seg ned på bakken. Score! Kosepus!

(Selvfølgelig skjedde dette omtrent samtidig med at Katinka og Ingrid ville gå, så jeg måtte bare bite i det sure eplet og ta farvel med min nye, lodne venn så altfor fort. Sukk.)




Da vi kom ut fra kattekafeen hadde mørket senket seg over Tokyo, og vi fant ut at det var på tide å ta det enorme pariserhjulet. Jeg hadde fremdeles fjorårets knirkende tur friskt i minne, så det er godt mulig jeg sto og småtrippet litt i den vel lange køen. Halve Tokyo hadde tydeligvis planlagt å ta seg en tur med pariserhjulet samtidig. Til slutt ble det allikevel vår tur, og etter det obligatoriske bildet, bar det opp i luften. Shinya moret seg stort med å prøve å se under skjørtet til jenta i den gjennomsiktige gondolen ved siden av oss. Jeg tviler på at prosjektet hans gikk særlig bra. Visse andre syntes imidlertid det var morsommere å HOPPE rundt inne i vognen vår, etthundreogetellerannet meter over bakken. Smart, folkens. Virkelig. Hallo, dødsangst. Heldigvis kom vi oss trygt ned på bakken igjen. Phew.

Dagen etter var det tid for skoletur til Disneyland, noe jeg og Katinka meldte oss på for evigheter siden, men som vi sånn halvveis hadde fortrengt. Trøtte som bare det og med verkende bein for anledningen (gårsdagens playdate var tydeligvis mer anstrengende enn først antatt), møtte vi opp på Josai kvart på syv på morgenen. Det viste seg snart at vi var de eneste vestlige menneskene som hadde meldt seg på. Resten av reisefølget besto av en haug med kinesere, noen få koreanere og et par lærere (deriblant en overenergisk Hayashi). Jaja, tenkte jeg, og klatret på bussen. Gøy blir det nok uansett.







Det tok bare en time å kjøre fra skolen til Tokyo Disneyland, men fordi det er Josai vi snakker om, og fordi det er kinesere de måtte forholde seg til, tok det evigheter før vi fikk utdelt billettene våre. Endelig var alt boks, og vi hadde en utrolig lang og slitsom dag foran oss. Vi trasket i vei mot hovedinngangen. Plutselig stoppet jeg opp. Rett foran meg sto en meget kjent figur. Han var lavere enn jeg hadde trodd, men ellers akkurat som jeg alltid har forestilt meg. Jeg kikket fort bort på Katinka. Hun så på meg, og gliste. Det var Robin Hood. Min barndoms store kjærlighet (hey, jeg var 4-5 år, OK..?). Den 'kjekke' reven fra Disney-filmen ved samme navn. Jeg skjønte aldri helt hvorfor Katinka ble helt ga-ga da hun møtte Prins Erik (fra Den lille havfruen) i Disney Sea i fjor, men nå forsto jeg plutselig alt. Jeg bare måtte ta bilde med ham. Og greit, det er ikke et spesielt heldig bilde av meg, men what can I say? I was totally starstruck!

Ti timer på Disneyland høres kanskje gøy ut, men jeg lover deg at det kan være et mareritt. Spesielt når man er sliten på forhånd. Mesteparten av tiden bare trasket du rundt, hvis du da ikke står i en eller annen kø. Vi gjorde det til vår spesielle mission å gå innom alle souvenirbutikkene vi snublet over, og jeg er rimelig sikker på at vi var inne i 99% av dem. Go us! Vi så juleparaden omtrent fjorten ganger, og frøs halvt ihjel på diverse benker rundt omkring. OK, så attraksjonene var helt fantastiske (spesielt Space Mountain og Big Thunder Mountain Railroad), og vi hadde det faktisk kjempegøy også, men de verkende lårene og skuldrene mine la en liten demper på selve fornøyelsesparkopplevelsen. Det var en lettelse da vi endelig kunne kravle ombord på bussen som skulle frakte oss tilbake til Togane igjen.

Vi presterte også å vise oss med Disneyland-luer foran en haug med dansegutter, men det snakker vi ikke om.




Nå er det kun en uke til jeg kommer hjem til Norge, men før den tid er det mye som skal gjøres. Vi har omsider begynt på det fryktede prosjektet som skal presenteres live foran en haug med mennesker i januar. For meg er det viktigste punktet akkurat nå å få et tilfredsstillende antall mennesker til å ta den ekstremt teite spørreundersøkelsen min, slik at jeg faktisk har et konkret resultat å bygge opp presentasjonen min rundt. Det er ikke bare bare å gå bort til vilt fremmede japanere og dele ut spørreundersøkelser. Alle hater spørreundersøkelser. Hva slags mennesker liker egentlig spørreundersøkelser? Si i fra hvis du snubler over noen spørreundersøkelseselskende japanere. Jeg er rimelig desperat. Nåja, jeg har jo fått noen svar, og det er en ny dag i morgen. Vi får se hva som skjer.

Siden resten av klassen skal på dukketeater i Tokyo i morgen, blir det bare jeg og Katinka som møter opp i Kinoshita-timen. Så.. koselig. Han blir sikkert overlykkelig over å se oss. Men etter en liten prøve, og etter vi har torturert oss selv og andre litt mer med spørrundersøkelsene, er det off to Chiba for litt julegaveshopping. I det minste finnes det fremdeles noe å se frem til!

Hurra!

Blåhval neste!

Dette er det som skjer når Tonje og Katinka skulker siste time, og går en liten snartur innom Mr. Donut på hjemveien. Hm, kanskje vi burde ha booket hvert vår dobbeltsete på flyturen hjem til Norge...?



Søtsakene inntas selvfølgelig med en kopp rykende varm melkekakao med mini-marshmallows og sjokoladesaus på toppen. Er man sunn, så er man sunn.


Jeg gikk en smule berserk på Amazon i går, og kjøpte meg en lekker 32 GB iPod Touch i julegave til meg selv. Jeg forventer at postmenneskene plinger på døren min enten i løpet av morgendagen eller på fredag en gang. Hurra! Et nytt og skinnende leketøy!

Dreaming of a White Christmas...

Trøtte, nervøse og jævlige sto vi på stasjonen i Togane tidlig en søndagsmorgen. Klokken var ikke engang halv åtte, men jeg hadde allerede vært våken i nærmere halvannen time. Fredagens koselige buddyparty (der jeg selvfølgelig glemte å ta bilder) virket allerede som et fjernt minne, og det eneste som sto i hodet på meg var hvordvidt jeg kom til å stryke med så lite som ti poeng eller med så mye som hundre. Det var den store Japanese Language Proficiency Test-dagen, og jeg kunne ikke ha vært mindre klar for å ta den.

Togturen til Ichikawa, der Chiba University of Commerce ligger, forløp for det meste i taushet. Delvis fordi både jeg og Katinka sto og halvsov, og delvis fordi nervene var i helspenn. Jeg priset meg lykkelig over å kjenne meg igjen da vi endelig kom ut av stasjonen, og etter en tyve minutters spasertur gjennom Ichikawas gater, trasket vi endelig inn på skoleområdet. I år som i fjor krydde det av utlendinger, men i motsetning til i fjor var det færre blekfjes å se. Det fikk meg til å lure på hvorvidt de andre vestlige vi møtte på i fjor var såpass dumme at de strøk heftig på sankyuu, eller om de var smarte nok til å innse at det å prøve seg på nikyuu kanskje bare er en unødvendig ydmykelse.

Vi fant rom 321, satte oss ned omtrent tre kvarter for tidlig, og bare ventet på vår undergang. Først ut var kanji (kinesiske tegn) og gloser. På øvelsesprøvene våre har dette vært ganske overkommelig, men denne gangen hadde tydeligvis den som satte sammen prøven bestemt seg for å være ekstra ond. SÅ! MANGE! UFORSTÅELIGE! KANJI! Det var seriøst så ille at man ble lettet når man fant en man gjenkjente blant alle de andre. Håpet mitt døde der og da, og jeg må ærlig innrømme at det ble mye vill gjetting. Lytteprøven var det som kom til å redde meg, tenkte jeg, og smilte for meg selv da vi fikk utdelt heftene. Men... Til tross for at de aller fleste faktisk gikk bra, var det noen vriene jævler der inne. Dette lover ikke godt for mine planer om å score over 90% på den delen. Sist ut var grammatikk og leseforståelse. Dette er vanligvis min verste del, men denne gangen var det faktisk rimelig enkelt. Grammatikkpuggingen min har tydeligvis gitt resultater, noe som førte til at jeg bare kunne suse gjennom den delen, og konsentrere meg fullt og helt om lesestykkene.






Hvordan det egentlig gikk, har jeg ingen formening om. Det kommer helt an på hvor heldig/uheldig jeg var med gjettingen min på kanji og gloser. Jeg er rimelig sikker på at jeg fikk akseptable poengsummer i begge de to andre delene, så alt kommer an på det. Jeg har en dårlig magefølelse, though.

Siden julen nå nærmer seg med stormskritt, bestemte jeg og Katinka oss for å begynne å handle julegaver etter skolen i går. Planen var egentlig å gjøre det litt senere i uken, men siden mandag er den eneste dagen vi slutter før halv fem, bråbestemte vi oss for å ta oss en liten Tokyo-tur allikevel. Jeg hadde en klar idé om hva jeg skulle kjøpe til Stine, og visste at det i løpet av kvelden ville bli nødvendig med en tur til enten Akihabara eller Shinjuku. Vi var allikevel såpass sultne at vi dro rett til Harajuku, der de har verdens beste BBQ-chicken-burgere. Etter å ha blitt plassert på verdens mest upraktiske bord og spist oss gode og runde, trasket vi ut i den kjølige kveldsvinden igjen. Vi bestemte oss for å traske litt rundt i Harajuku, for så å dra videre til Shinjuku.

Dessverre har Harajuku slike fristelser som H&M og Forever21, og planen om å kjøpe julegaver til søsken og slikt måtte snart vike for Tonjes plan om å oppdatere klesskapet sitt litt. En julekjole sto øverst på ønskelisten, og selv om jeg kanskje ikke fant den perfekte julekjolen, fant jeg en snerten rosa sak på salg. Den kostet meg bare 100 NOK, så den ble med meg hjem. Det samme gjorde en søt, liten kirsebærmønstret cardigan, og en genser fra Forever21. Jeg mangler fremdeles julekjolen min da. Hmmm. Det spørs om jeg ikke må ta meg en liten shoppingrunde dagen etter jeg kommer hjem til Norge. Butikkene er åpne på lille julaften, right?




Uansett, med nikyuu vel overstått, ligger dagene her i Togane an til å bli hakket sløvere. Kinoshita har roet heftig ned på racertempoet sitt, Takami har erstattet de grusomme lesestykkene med koselige filmer, og vi har vår siste Haga-time i morgen, noe som vil si at på fredag begynner vi ikke før etter lunsj. Digg. Det eneste stressende punktet på planen fremover er spørreundersøkelsen vi skal foreta meget snart, og den påfølgende muntlige presentasjonen i januar. Jeg har ikke noe spennende tema jeg har spesielt lyst til å undersøke (Haras forslag var at jeg skulle finne ut hva som er japanske gutters ideelle partner, men jeg tror ikke jeg har guts nok til slikt), så jeg endte opp med å velge noe så kjedelig som forskjellen på nordmenn og japaneres reisevaner. I know, I suck. Katinka, derimot, skal spørre og grave for å finne ut hvorfor japanske jenter finner det nødvendig å ta på tre tonn sminke før de går ut av døren, og hva de japanske guttene egentlig synes om sminkedukker.

Speaking of japanske gutter, så er det på tide med en liten oppdatering.

- Togmannen er tydeligvis syk, eller eventuelt smittefarlig. Han går med kazemask. Stakkars. Katinka moret seg med å kommentere at man kun kunne se de små strekøynene hans over masken. Så slemt. SÅ små er de da ikke. Jeg vedder på at hun bare er bitter, fordi:

- Hverken Hårmannen, Skjeggemannen, Tegnspråkmannen ELLER Mr. Mixi-kopien har vist seg på en stund. Så det så.

- Marumannen, Hårbøylemannen og Lekegutt (tidligere kjent som Playboy, hvis du ikke tok den) begynner å slappe av. De begynte med å sitte et par bord unna oss, så satt de seg på nabobordet, så beveget de seg til kanten av bordet vi sitter på, og i dag satt de seg jammen helt klin inntil oss. Dessverre hadde ikke Lekegutt dusjet seg med den fantastiske parfymen sin i dag. Dammit. Jeg er ingen storfan av ham, men jeg ER storfan av parfymen hans. Vi prøvde å smuglytte på samtalen deres, men alt vi oppfattet var at Marumannen bablet i vei om roboter (!?). Jeg kan også på et tidspunkt ha blitt en smule distrahert av at Jenteryggmannen satt rett bak meg. Host.

...og ja, jeg kjeder meg. Jeg venter på at kyllingfileten jeg tok ut av fryseren skal tine, slik at jeg endelig kan få spist middag.

Oh, crap. Jeg kom nettopp på at vi får lærerbesøk i morgen, noe som ikke er bra, i og med at det ser ut som om en bombe har gått av i leiligheten min (se bilde litt lenger opp). Hybelkaninene bak døren er sannsynligvis store nok til å sluke meg i søvne, og jeg er overbevist om at oppvasken min lukter en smule funky (til tross for at den bare er fra i går kveld). Jeg tror jeg skal sparer dere for mer rambling nå, og heller konsentrere meg om ryddingen. Yosh!

(Jeg ønsker meg kommentarer til jul!)

Home Sweet Home!

Om akkurat tre uker er jeg på vei hjem! På denne tiden regner jeg med at flyet mitt straks begynner innflygningen til Frankfurt, noe som vil si at jeg bare er noen få timer unna Oslo Lufthavn Gardermoen og huset mitt. Selv om jeg elsker å bo i Japan, kjenner jeg at det skal bli godt med en tur hjem til Norge for å lade batteriene litt. Jeg skal sove til klokken tolv hver eneste dag, shoppe i norske butikker, feire norsk jul, kose masse med Pearl (pusekladden miiiin) og slippe å lage middag selv. Noe så utrolig deilig! Jeg håper bare virkelig noen gidder å ta turen opp til flyplassen for å hente meg. Tanken på å streve med buss/tog etter en reise på over 16 timer er virkelig ikke forlokkende. Hint hint, liksom.

Det er imidlertid ikke bare bare å forlate Japan midlertidig når man bare har et studentvisum. For å slippe inn i landet igjen må man nemlig ha en re-entry permit, noe som viste seg å være mer komplisert å skaffe enn først antatt. Vi måtte fylle ut en haug med papirer, kjøpe verdifrimerker på postkontoret (der de først ikke ante hva vi snakket om), kjøpe ferdigfrankert postkort, fylle ut enda flere papirer og levere inn passene våre. Så var det bare å vente på at postkortet skulle dumpe ned i postkassene våre, noe som ville si at prosessen var ferdigbehandlet. Vi ventet og ventet, og i går lå det endelig et kort adressert til Tonje Berg-sama i postkassen. I dag stakk vi innom for å hente passene våre. Vi havnet først i kø bak en haug med trege kinesere, men heldigvis kom Kobayashi en tur innom akkurat da, så det ble litt fortgang i sakene. Nå er alt i orden, og jeg er helt klar for to uker i gamlelandet!




I det siste har influensasesongen begynt å komme i gang for fullt her i Togane også. Om det er svineinfluensa eller vanlig sesonginfluensa som herjer aner jeg ikke, men sykdom er sykdom. Det begynte med Shinya for et par uker siden, og spredde seg så videre til Hans, før Katinka også ble rammet. Da Katinka begynte å hoste opp innvollene sine og gå rundt som en levende zombie på grunn av feberen ble jeg naturligvis også bekymret for min egen helse, i og med at vi henger såpass mye sammen som vi gjør. Det var da bare logisk å tro at jeg også ville bli syk i løpet av de nærmeste dagene. Til og med Hara-sensei kommenterte at det var meget sannsynlig at jeg også var smittet. Det eneste jeg kunne gjøre var å vente til feberkrampene tok meg. Så jeg ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Nå har det gått en uke siden Katinka begynte å vise de første sykdomstegnene, og jeg er fremdeles frisk som en fisk. Kan jeg slutte å vente på min undergang nå? Burde jeg ikke allerede ha ligget utslått på sengen med førti i feber hvis det var meningen at jeg skulle bli syk? Kanskje jeg er en av de heldige som bare er smittebærer, men som ikke får utslag på sykdommen. Jeg krysser fingrene, og takker jernhelsen min på forskudd.

Det er en stund siden jeg har skrevet noe særlig om alle heitingene på skolen nå, men dere må for all del ikke tro at jeg har glemt dem. Så sent som i dag satt jeg på benken og siklet på en Togmann i full sprademodus (hva han egentlig drev med er fremdeles uvisst), mens Katinka og Cat satt og fniste heftig ved siden av meg. Hey, det er ikke min skyld at jeg har småsær smak. Til tross for at den nye frisyren hans får ham til å se et par år yngre ut, synes jeg fremdeles han er en særdeles snasen fyr. I tillegg så har persongalleriet vårt utvidet seg heftig fra i fjor (Dressmann 1 og 2, Lille Blå og diverse andre heitinger), så vi har mer enn nok å feste blikkene våre på. Jeg klager ikke. Fjortislivet (minus alt dramaet) passer meg helt utmerket.







(Disse er fra oktober en gang, men i og med at jeg føler bloggen blir så trist og kjedelig uten bilder, putter jeg dem inn her. Jeg har ikke vært en flink fotograf i det siste, og purikura er alltid gøy å se på!)

Nå er det forresten bare fem korte dager igjen til jeg kan feire at nikyuu er over. Forhåpentligvis for godt, men siden jeg ikke har de store forhåpningene om å hamre X antall grammatiske punkter, kanji og gloser inn i hodet mitt før lørdag, er det kanskje tryggere å si at det er over for denne gang. Bedre lykke neste gang. I juli, eller når det nå er. Uansett om jeg står på prøven eller ikke, så kan jeg i det minste glede meg over at det ikke blir mer lørdagsskole. Det eneste vi har igjen er to Kinoshita-timer på lørdagen som kommer, og så er vi fri som fuglen. Jeg kan ikke huske hvordan det føltes å ha hele to fridager i løpet av en uke, men det må være en herlig følelse. Endelig kan vi også drikke oss fra sans og samling på fredagskveldene uten å få dårlig samvittighet. Hurra!

(Det er nesten synd jeg og Katinka meldte oss på en skoletur til Tokyo Disneyland helgen etter nikyuu, men jeg regner da med at Disneyland er verdt å skippe et par cocktailer for. Spesielt siden jeg ikke har vært der i år. Eller ever, hvis det er Disneyland og ikke Disney Sea vi snakker om. Hmm.. kanskje lurt å se litt nærmere på planen...?)

Sånn ellers vil jeg helt til slutt bare opplyse om at jeg har et gulv ledig for personer med sovepose, liggeunderlag og noen ekstra tusenlapper de har lyst til å bruke på en flybillett til Japan sånn en gang etter jul. Besøk hadde vært koselig. Det blir ensomt å bo alene i den store (vel..), tomme (vel..) leiligheten min noen ganger. Jeg har hørt fra pålitelige kilder at jeg er veldig stille når jeg sover. Ingen snorking, I assure you. Dessuten begynner mine kulinariske skills å ta seg kraftig opp, så snart kan jeg sannsynligvis også skilte med tittelen 'mesterkokk'.

Bare ikke sladre til Kobayashi!

Snart dommedag!

Japanese Language Proficiency Test level 2 (JLPT, eller nikyuu, om du vil) nærmer seg med stormskritt. Det er nå under tre uker igjen til den store dagen, og jeg begynner så smått å kjenne meg stresset. Meget stresset. På den positive siden markerer nikyuu slutten på våre grusomme tider med uforståelige timer og lørdagsskole, og begynnelsen på halvannen måned med utrolig slakke skoleuker, men samtidig frykter jeg at selve prøven kan gi stoltheten min et skikkelig spark i baken. Let's face it - det er omtrent like stor sjanse for at jeg står på nikyuu som at månen er en ost. Dette til tross for at jeg scoret 50 poeng over strykgrensen på vår forrige øvelsesprøve. 'Lucky guesses' kalles det nemlig.

For å forberede oss litt på grusomhetene som venter oss på Chiba University of Commence søndag 6. desember, har alle lærerene våre gått inn i heftig øvelsesmodus. Verst er det kanskje i Kinoshita-timene, der det faktisk forventes at vi leser opp svarene på øvelsesoppgavene høyt foran en haug med kinesere. Hvorfor han må torturere oss på den måten aner jeg ikke, men jeg mistenker at han liker å se studentene sine lide. I kid you not. Det er lett nok for kineserene som faktisk rekker å se gjennom alle oppgavene og svare på dem, men for oss nordmenn som må slå opp X antall kanji i så og si hver eneste setning, blir det å komme seg gjennom 20+ oppgaver på under ti minutter meget vanskelig. På toppen av det hele har man selve presset over å måtte lese opp svaret sitt hengende over seg, så det er ikke alltid lett å få hjernen til å fungere som man vil. Jeg hater det! Jeg sverger på at jeg er tre sekunder unna å få hysterisk anfall i hver eneste Kinoshita-time. Gleder meg utrolig til vi blir ferdig med dem!

Sånn ellers så førte en liten ulykke med en øyenbrynskniv for en stund siden til at jeg presterte å gi meg selv et dypt kutt i den ene fingeren. Merkelig nok gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Jeg plastret det, og priset meg lykkelig for å slippe unna smerte. Da jeg tok av plasteret noen dager senere, fikk jeg et lite sjokk. Tydeligvis hadde jeg satt det på litt for stramt, så midten av fingeren min så mest av alt ut som en blodfattig deigklump. Det var SÅ ekkelt at jeg bare må nevne det her. Det var absolutt ikke noe blod i omløp der, for å si det sånn. Men don't worry - jeg ser ikke ut som deigklumpfingermonstret fra helvete lenger nå. Dessverre. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok bilder. Den kunne bodd i albumet mitt sammen med tennisballankelen fra fjellturen jeg deltok på da jeg gikk på Follo og bildene av Bruce the Bruise. Freaky for the win! Etter at blodomløpet mitt kom igang igjen, fikk jeg forresten også et nasty utslett der plasteret hadde vært (men det er også borte nå). Noe så fascinerende!




(Pene solnedgangbilder som absolutt ikke passer inn i denne sammenhengen.)

På tirsdag i forrige uke var det tid for det første av årets to barneskolebesøk. Det var en stund usikkert om turen skulle gjennomføres eller ikke på grunn av nøffnøff-syken, men til slutt fikk vi klarsignal. I samlet flokk trappet nordmenn, filippinere, et par kinesere og et par koreanere opp på gode, gamle Tokigane Elementary School. Som i fjor ble vi paradert foran fjerdeklassingene i gymsalen, og 'tvunget' til å leke masse rare leker. I år lærte jeg å brette en origamimann, faile totalt på kendama og produsere et mirakel da min snurrebasslignende leke plutselig snurret rundt på siden (i følge barna var det sjeldent). Måltidet var akkurat like pinlig som i fjor, til tross for at jeg denne gangen ikke var eneste nordmann på gruppen min. Jeg prøvde desperat å få i meg lunsjen samtidig som jeg måtte svare på merkelige spørsmål fra storøyde tiåringer. Min fjerdeklassegruppe var en smule stille (med unntak av Takuto, som visstnok er klassens urokråke), så det ble mange pinlige stillheter.

Etter lunsjen satt vi på et rom og ventet på å bli reunited med fjerdeklassingene 'våre', da en lærerfyr kikket inn og spurte etter meg. "Javel," tenkte jeg, og ble med ham. "Nå blir jeg plassert i en klasse helt alene! Hjelp!" Heldigvis tok jeg feil. I gangen ventet nemlig en gjeng med fem kouhaier (til Bryndis og alle andre som lurer, så er kouhaiene de som går i klassen under meg). Vi fant fort ut at vi skulle leke utendørsleker med tredjeklassingene i stedet. Der fjerdeklassingene var nokså rolige, var tredjeklassingene levende Duracell-kaniner. Min gruppe var helt herlige. De snakket i vei, og slåss om å få holde meg i hånden. Jeg fikk til og med vite litt inside information om kjærlighetstrianglene i klassen. Spesielt bondet jeg med lille Sumika, som var ekstremt utadvendt og underholdende, til tross for at hun virket en smule gal. Jeg møtte faktisk på henne på vei hjem fra stasjonen dagen etterpå, og hun hilste blidt. Sumikaaa!

'Nød lærer naken kvinne å spinne' heter det, men for å gi det gamle ordtaket en ny twist, har jeg forandret det til "nød lærer sulten Tonje å lage mat." Til nå har jeg levd på en middagsdiett bestående av a) ferdigmat fra Sunpia/Kasumi, b) yakisoba og kylling, c) pølser, ris og egg eller d) ferdignudler. Imidlertid følte jeg at jeg trengte litt mer variasjon i matveien, så jeg har begynt å eksprimentere. Jeg kan stolt meddele at jeg nå har mestret den edle kunst å lage hamburgere fra scratch (i alle fall fra en pakke kjøttdeig). Jeg morer meg med å proppe dem fulle av finhakket hvitløk og løk, og krydre dem med det utrolig sterke krydderet fra Sunpia. De smaker supergodt! I'm so proud. I går lærte jeg meg også å lage deilige kyllingwraps. Vel, de har i alle fall potensiale til å bli deilige. Neste gang skal jeg steke dem i søt chilisaus i stedet for i vanlig chilisaus, slik at jeg faktisk smaker noe annet enn bare chili. Det tror jeg blir bra.

Nå skal jeg imidlertid vende tilbake til de koreanske dramaenes herlige verden. Jeg har nettopp fullført episode 12 av You're Beautiful, og nå skal jeg vende nesen mot My Girl, som jeg ser for sånn.. femte gang! What can I say? That Lee Dong Wook is a looker!

Mønsterstudenten meg!

Kanjiprøve og grammatikkprøve.

Jeg har begge deler i morgen, og burde strengt tatt sittet med nesen dypt begravet i en eller annen nedskriblet lesebok. I stedet gjør jeg alt jeg kan for å utsette ting, slik jeg alltid gjør. Jeg skulle ønske jeg var en slik flittig student som satte meg ned for å gjøre oppgavene i samme sekund som vi fikk dem utdelt, men slikt ligger tydeligvis ikke i min natur. Dessverre. Denne gangen kaster jeg bort tid på å blogge, selv om jeg egentlig ikke har noen store nyheter å skrive hjem om.

La oss gå for en kort oppsummering av ting som har skjedd siden sist. Festivalen var over, og det var med tungt hjerte vi møtte opp på skolen tirsdag morgen for å pakke ned boden vår. Over natten hadde det plutselig blitt bikkjekaldt, så det var en gjeng med hutrende nordmenn (og japanere) som ventet i timesvis på at lastebilen skulle komme for å plukke opp vårt innleide utstyr. Høres det kjent ut? Ja, det var akkurat som forberedelsesdagen all over again, bare ti ganger så kaldt. Jeg og Katinka moret oss med å leke barnslige klappeleker, dytte hverandre rundt og fnise som stupfulle fjortenåringer. Det var faktisk ganske morsomt. Det skadet jo selvfølgelig heller ikke at en luekledd Togmann vandret rundt i området. Boooonus!




Egentlig skulle vi også ha en helsesjekk på tirsdag. Vi gruet oss alle heftig, så det var meget motvillig jeg beveget meg i retning av idrettshallen, der sjekken skulle finne sted. Vi stilte oss i køen (bak en haug med kinesere, selvfølgelig, i og med at de har overtatt skolen) og ventet. Og ventet. Og ventet. Køen beveget seg ikke. Da den faktisk endelig begynte å røre på seg, og vi kom nærmere og nærmere inngangen til et rom med varme, kom en dame bort til oss. Hun lurte på hvorfor i alle dager det sto en haug med nordmenn i køen. Vi ble selvfølgelig kjempeforvirret. Vi ble fortalt klart og tydelig da vi kom at helsesjekken var obligatorisk for alle utvekslingsstudentene. Men gjett hva! Nordmennene slapp tydligvis unna i år. Er det alle klagene de fikk på praksisen i fjor som har fått dem til å endre på reglene, mon tro?

På onsdag begynte skolen igjen, og man kan trygt si at hver dag stort sett har gått i ett siden den gang. Mitt vanlige høsthumør begynner å kicke inn for fullt, og jeg må kjempe en innbitt kamp med meg selv hver dag for å i det hele tatt klare å dra meg opp av sengen. Hvorfor må høsten være så mørk og deprimerende? Oh well, det kunne vel vært verre. Jeg kunne jo hatt svineinfluensa eller noe. Vi hører faktisk overraskende lite om den her i Togane (selv om lærerene oppfordrer oss til å være nøye med hygienen nå og da), og jeg bekymrer meg ikke noe nevneverdig. Faktisk virker det som om Japan er et mye tryggere sted å være enn Norge for tiden, i og med at mediene får det til å høres ut som om alle der hjemme dør som fluer.

Oops, jeg ble en smule distrahert av våre firbeinte baconvenner og visse sykdommer som deler deres navn. Uansett. Skole. Kjedelig. Dagene går i ett. OK, I'm back on track nå. På torsdag måtte jeg ta toget alene hjem etter engelsktimen, siden Katinka skulle være sprek og sykle. Jeg så for meg en ensom togtur, men mine planer om en tilværelse som einstøing gikk i vasken da jeg hørte en lys stemme ved siden av meg på stasjonen. "Husker du meg?" spurte hun, og jeg kunne fornøyd konstantere at joda, jeg kjente henne igjen fra engelskklassen. "Beklager at jeg sluttet å svare på meldinger," sa hun videre, og jeg ble forvirret et lite øyeblikk, før jeg plutselig kom på at jeg hadde møtt henne i fjor. Det var Shiori, Katinkas eks-samtaleparter Pinky (også kjent som Yui) sin venn. Mystery solved. Vi ble stående og snakke om løst og fast, og endte opp med å rekindle våre planer fra i fjor om å ta purikura sammen. Det var kjempehyggelig å ta toget med henne, og hun er overraskende lett å snakke med. Muligens fordi hun kan litt engelsk, så hvis jeg sto fast, var det bare å slå over. Praktisk.




Lørdagen kom, men i motsetning til mange av mine landsmenn kunne jeg ikke helt glede meg over helg riktig enda. Med under en måned igjen til nikyuu finnes det lite tid til å slappe av, og det er obligatorisk skole på lørdager. I går var det fire timer grammatikk med Kinoshita (som tilfeldigvis er den skumleste læreren vi har) på planen. Oh joy. I motsetning til Haga og Takami (de andre nikyuu-lærerene), er Kinoshita nemlig veldig glad i å få deg til å lese opp svarene på grammatikkoppgaver høyt. Jeg HATER å lese opp svarene mine når jeg ikke er sikker på at de er 100% riktige. Kall meg gjerne perfeksjonist, men jeg hater å ta feil. På et punkt i går satt jeg med dundrende hjertebank og ventet på min undergang (eller total ydmykelse, om du vil), men på et eller annet mirakuløst vis slapp jeg unna med en av de mindre vanskelige oppgavene. Kanskje universet endelig har tilgitt meg for at jeg lo av den deformerte babyen?

Etter noen timers grammatikktortur var vi fri, og vår amputerte helg kunne offsiellt begynne. Vi sløvet noen timer, før Katinka og jeg plutselig fant ut at vi cravet alkohol. Det ble ikke de store utskeielsene, men vi koste oss med å sitte ute i novemberkvelden og sippe til bokse-cocktailene våre mens vi diskuterte alt mellom himmel og jord. På et eller annet tidspunkt kom Alex hjem, og like etter kom Chigusa og en venninne av henne med bæreposer fulle av nammemat, så vi endte kvelden vår på nabe-party i naboleiligheten. Det var første gang jeg prøvde nabe (jeg vet, jeg skammer meg), men definitivt ikke den siste. Det var dødsgodt!

I dag har jeg stort sett bare sløvet hjemme. Jeg sov halve dagen, ryddet og ordnet i leiligheten min (en prosess som tok nærmere tre timer), og koste meg med diverse TV-serier. Nå tror jeg imidlertid ikke jeg kan utsette puggingen særlig mye lenger, så jeg bør vel nesten komme igang hvis jeg skal ha noe håp om å få mer enn fem timers søvn i natt.

Mønsterstudent? Jeg? But of course!

(Og selv om jeg ikke nevner det i hvert eneste innlegg i år, så setter jeg fremdeles pris på kommentarer. Jeg får stadig høre fra folk at de er innom og leser, men det hadde vært hyggelig med et mer synlig bevis på det også!)