Snart dommedag!

Japanese Language Proficiency Test level 2 (JLPT, eller nikyuu, om du vil) nærmer seg med stormskritt. Det er nå under tre uker igjen til den store dagen, og jeg begynner så smått å kjenne meg stresset. Meget stresset. På den positive siden markerer nikyuu slutten på våre grusomme tider med uforståelige timer og lørdagsskole, og begynnelsen på halvannen måned med utrolig slakke skoleuker, men samtidig frykter jeg at selve prøven kan gi stoltheten min et skikkelig spark i baken. Let's face it - det er omtrent like stor sjanse for at jeg står på nikyuu som at månen er en ost. Dette til tross for at jeg scoret 50 poeng over strykgrensen på vår forrige øvelsesprøve. 'Lucky guesses' kalles det nemlig.

For å forberede oss litt på grusomhetene som venter oss på Chiba University of Commence søndag 6. desember, har alle lærerene våre gått inn i heftig øvelsesmodus. Verst er det kanskje i Kinoshita-timene, der det faktisk forventes at vi leser opp svarene på øvelsesoppgavene høyt foran en haug med kinesere. Hvorfor han må torturere oss på den måten aner jeg ikke, men jeg mistenker at han liker å se studentene sine lide. I kid you not. Det er lett nok for kineserene som faktisk rekker å se gjennom alle oppgavene og svare på dem, men for oss nordmenn som må slå opp X antall kanji i så og si hver eneste setning, blir det å komme seg gjennom 20+ oppgaver på under ti minutter meget vanskelig. På toppen av det hele har man selve presset over å måtte lese opp svaret sitt hengende over seg, så det er ikke alltid lett å få hjernen til å fungere som man vil. Jeg hater det! Jeg sverger på at jeg er tre sekunder unna å få hysterisk anfall i hver eneste Kinoshita-time. Gleder meg utrolig til vi blir ferdig med dem!

Sånn ellers så førte en liten ulykke med en øyenbrynskniv for en stund siden til at jeg presterte å gi meg selv et dypt kutt i den ene fingeren. Merkelig nok gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Jeg plastret det, og priset meg lykkelig for å slippe unna smerte. Da jeg tok av plasteret noen dager senere, fikk jeg et lite sjokk. Tydeligvis hadde jeg satt det på litt for stramt, så midten av fingeren min så mest av alt ut som en blodfattig deigklump. Det var SÅ ekkelt at jeg bare må nevne det her. Det var absolutt ikke noe blod i omløp der, for å si det sånn. Men don't worry - jeg ser ikke ut som deigklumpfingermonstret fra helvete lenger nå. Dessverre. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok bilder. Den kunne bodd i albumet mitt sammen med tennisballankelen fra fjellturen jeg deltok på da jeg gikk på Follo og bildene av Bruce the Bruise. Freaky for the win! Etter at blodomløpet mitt kom igang igjen, fikk jeg forresten også et nasty utslett der plasteret hadde vært (men det er også borte nå). Noe så fascinerende!




(Pene solnedgangbilder som absolutt ikke passer inn i denne sammenhengen.)

På tirsdag i forrige uke var det tid for det første av årets to barneskolebesøk. Det var en stund usikkert om turen skulle gjennomføres eller ikke på grunn av nøffnøff-syken, men til slutt fikk vi klarsignal. I samlet flokk trappet nordmenn, filippinere, et par kinesere og et par koreanere opp på gode, gamle Tokigane Elementary School. Som i fjor ble vi paradert foran fjerdeklassingene i gymsalen, og 'tvunget' til å leke masse rare leker. I år lærte jeg å brette en origamimann, faile totalt på kendama og produsere et mirakel da min snurrebasslignende leke plutselig snurret rundt på siden (i følge barna var det sjeldent). Måltidet var akkurat like pinlig som i fjor, til tross for at jeg denne gangen ikke var eneste nordmann på gruppen min. Jeg prøvde desperat å få i meg lunsjen samtidig som jeg måtte svare på merkelige spørsmål fra storøyde tiåringer. Min fjerdeklassegruppe var en smule stille (med unntak av Takuto, som visstnok er klassens urokråke), så det ble mange pinlige stillheter.

Etter lunsjen satt vi på et rom og ventet på å bli reunited med fjerdeklassingene 'våre', da en lærerfyr kikket inn og spurte etter meg. "Javel," tenkte jeg, og ble med ham. "Nå blir jeg plassert i en klasse helt alene! Hjelp!" Heldigvis tok jeg feil. I gangen ventet nemlig en gjeng med fem kouhaier (til Bryndis og alle andre som lurer, så er kouhaiene de som går i klassen under meg). Vi fant fort ut at vi skulle leke utendørsleker med tredjeklassingene i stedet. Der fjerdeklassingene var nokså rolige, var tredjeklassingene levende Duracell-kaniner. Min gruppe var helt herlige. De snakket i vei, og slåss om å få holde meg i hånden. Jeg fikk til og med vite litt inside information om kjærlighetstrianglene i klassen. Spesielt bondet jeg med lille Sumika, som var ekstremt utadvendt og underholdende, til tross for at hun virket en smule gal. Jeg møtte faktisk på henne på vei hjem fra stasjonen dagen etterpå, og hun hilste blidt. Sumikaaa!

'Nød lærer naken kvinne å spinne' heter det, men for å gi det gamle ordtaket en ny twist, har jeg forandret det til "nød lærer sulten Tonje å lage mat." Til nå har jeg levd på en middagsdiett bestående av a) ferdigmat fra Sunpia/Kasumi, b) yakisoba og kylling, c) pølser, ris og egg eller d) ferdignudler. Imidlertid følte jeg at jeg trengte litt mer variasjon i matveien, så jeg har begynt å eksprimentere. Jeg kan stolt meddele at jeg nå har mestret den edle kunst å lage hamburgere fra scratch (i alle fall fra en pakke kjøttdeig). Jeg morer meg med å proppe dem fulle av finhakket hvitløk og løk, og krydre dem med det utrolig sterke krydderet fra Sunpia. De smaker supergodt! I'm so proud. I går lærte jeg meg også å lage deilige kyllingwraps. Vel, de har i alle fall potensiale til å bli deilige. Neste gang skal jeg steke dem i søt chilisaus i stedet for i vanlig chilisaus, slik at jeg faktisk smaker noe annet enn bare chili. Det tror jeg blir bra.

Nå skal jeg imidlertid vende tilbake til de koreanske dramaenes herlige verden. Jeg har nettopp fullført episode 12 av You're Beautiful, og nå skal jeg vende nesen mot My Girl, som jeg ser for sånn.. femte gang! What can I say? That Lee Dong Wook is a looker!