Om pusekatter og kjekke rever!

Ord kan knapt nok beskrive hvor herlig det var å slippe å stå opp klokken åtte på morgenen lørdagen som var. Det var vår første skolefrie lørdag på evigheter, og jeg, Katinka, Ingrid og Hans hadde endelig tid til å gjennomføre vår planlagte playdate med Shinya på Odaiba. Odaiba betyr for meg en sjanse til å kose med masse søte, lodne pusekatter, så jeg var meget fornøyd med valg av destinasjon. Jeg, Katinka og Ingrid toget sammen fra Togane, for så å møte Shinya og Hans (som av en eller annen grunn allerede var sammen med ham) på Tokyo Teleport.

Etter en noe uproduktiv 'shoppingtur' på Venus Fort (der vi kom over et fancy lysshow og fallende såpesnø) endte vi opp med å gå til et spøkelseshus inne på et annet senter like i nærheten. Nå, vi vet jo alle hvor redd jeg er for spøkelser, og japanske spøkelseshus er liksom ikke noe jeg har spesielt lyst til å teste ut. Det endte dermed med at jeg sto utenfor og ventet på alle de andre, mens de løp vettskremte rundt inne i huset. Etter noe som føltes som en liten evighet, kom de traskende ut en smule blekere enn da de gikk inn. Magen min hadde da begynt å lage funky rumblelyder, og jeg merket at Grumpy-Tonje var på vei. Heldigvis var ikke jeg den eneste som trengte litt mat i kroppen, så vi gikk på leting etter en restaurant. Etter mye trasking og en special appearance fra Grumpy-Tonje, endte vi opp på en tacorestaurant der vi storkoste oss med buffeten. Nam.




Til tross for at Katinka var mindre begeistret ved tanken på kattekafé, hadde jeg både Hans og Ingrid på min side, så det var akkurat der vi endte opp. Jeg elsker Cats Livin! Hadde det vært mulig hadde jeg så flyttet inn der. Det løper lodne pelsdotter rundt overalt, og selv om ikke alle er like vennlig innstilt, er det et paradis for kattemennesker som meg. Denne gangen kolliderte besøket vårt med kattenes middagstid. Det var en noe sær opplevelse. En haug med katter som står og spiser, mens X antall mennesker sitter i en halvsirkel rundt dem og stirrer på dem med stjerner i blikket. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å finne en katt å kose skikkelig med, da jeg plutselig kom over en søt, langhåret sak ved navn Raito. Det krevde omtrent tre forsøk fra min side, men til slutt lot hun meg klappe henne. Det virket som om hun satte pris på det også, i og med at hun snart la seg ned på bakken. Score! Kosepus!

(Selvfølgelig skjedde dette omtrent samtidig med at Katinka og Ingrid ville gå, så jeg måtte bare bite i det sure eplet og ta farvel med min nye, lodne venn så altfor fort. Sukk.)




Da vi kom ut fra kattekafeen hadde mørket senket seg over Tokyo, og vi fant ut at det var på tide å ta det enorme pariserhjulet. Jeg hadde fremdeles fjorårets knirkende tur friskt i minne, så det er godt mulig jeg sto og småtrippet litt i den vel lange køen. Halve Tokyo hadde tydeligvis planlagt å ta seg en tur med pariserhjulet samtidig. Til slutt ble det allikevel vår tur, og etter det obligatoriske bildet, bar det opp i luften. Shinya moret seg stort med å prøve å se under skjørtet til jenta i den gjennomsiktige gondolen ved siden av oss. Jeg tviler på at prosjektet hans gikk særlig bra. Visse andre syntes imidlertid det var morsommere å HOPPE rundt inne i vognen vår, etthundreogetellerannet meter over bakken. Smart, folkens. Virkelig. Hallo, dødsangst. Heldigvis kom vi oss trygt ned på bakken igjen. Phew.

Dagen etter var det tid for skoletur til Disneyland, noe jeg og Katinka meldte oss på for evigheter siden, men som vi sånn halvveis hadde fortrengt. Trøtte som bare det og med verkende bein for anledningen (gårsdagens playdate var tydeligvis mer anstrengende enn først antatt), møtte vi opp på Josai kvart på syv på morgenen. Det viste seg snart at vi var de eneste vestlige menneskene som hadde meldt seg på. Resten av reisefølget besto av en haug med kinesere, noen få koreanere og et par lærere (deriblant en overenergisk Hayashi). Jaja, tenkte jeg, og klatret på bussen. Gøy blir det nok uansett.







Det tok bare en time å kjøre fra skolen til Tokyo Disneyland, men fordi det er Josai vi snakker om, og fordi det er kinesere de måtte forholde seg til, tok det evigheter før vi fikk utdelt billettene våre. Endelig var alt boks, og vi hadde en utrolig lang og slitsom dag foran oss. Vi trasket i vei mot hovedinngangen. Plutselig stoppet jeg opp. Rett foran meg sto en meget kjent figur. Han var lavere enn jeg hadde trodd, men ellers akkurat som jeg alltid har forestilt meg. Jeg kikket fort bort på Katinka. Hun så på meg, og gliste. Det var Robin Hood. Min barndoms store kjærlighet (hey, jeg var 4-5 år, OK..?). Den 'kjekke' reven fra Disney-filmen ved samme navn. Jeg skjønte aldri helt hvorfor Katinka ble helt ga-ga da hun møtte Prins Erik (fra Den lille havfruen) i Disney Sea i fjor, men nå forsto jeg plutselig alt. Jeg bare måtte ta bilde med ham. Og greit, det er ikke et spesielt heldig bilde av meg, men what can I say? I was totally starstruck!

Ti timer på Disneyland høres kanskje gøy ut, men jeg lover deg at det kan være et mareritt. Spesielt når man er sliten på forhånd. Mesteparten av tiden bare trasket du rundt, hvis du da ikke står i en eller annen kø. Vi gjorde det til vår spesielle mission å gå innom alle souvenirbutikkene vi snublet over, og jeg er rimelig sikker på at vi var inne i 99% av dem. Go us! Vi så juleparaden omtrent fjorten ganger, og frøs halvt ihjel på diverse benker rundt omkring. OK, så attraksjonene var helt fantastiske (spesielt Space Mountain og Big Thunder Mountain Railroad), og vi hadde det faktisk kjempegøy også, men de verkende lårene og skuldrene mine la en liten demper på selve fornøyelsesparkopplevelsen. Det var en lettelse da vi endelig kunne kravle ombord på bussen som skulle frakte oss tilbake til Togane igjen.

Vi presterte også å vise oss med Disneyland-luer foran en haug med dansegutter, men det snakker vi ikke om.




Nå er det kun en uke til jeg kommer hjem til Norge, men før den tid er det mye som skal gjøres. Vi har omsider begynt på det fryktede prosjektet som skal presenteres live foran en haug med mennesker i januar. For meg er det viktigste punktet akkurat nå å få et tilfredsstillende antall mennesker til å ta den ekstremt teite spørreundersøkelsen min, slik at jeg faktisk har et konkret resultat å bygge opp presentasjonen min rundt. Det er ikke bare bare å gå bort til vilt fremmede japanere og dele ut spørreundersøkelser. Alle hater spørreundersøkelser. Hva slags mennesker liker egentlig spørreundersøkelser? Si i fra hvis du snubler over noen spørreundersøkelseselskende japanere. Jeg er rimelig desperat. Nåja, jeg har jo fått noen svar, og det er en ny dag i morgen. Vi får se hva som skjer.

Siden resten av klassen skal på dukketeater i Tokyo i morgen, blir det bare jeg og Katinka som møter opp i Kinoshita-timen. Så.. koselig. Han blir sikkert overlykkelig over å se oss. Men etter en liten prøve, og etter vi har torturert oss selv og andre litt mer med spørrundersøkelsene, er det off to Chiba for litt julegaveshopping. I det minste finnes det fremdeles noe å se frem til!

Hurra!