For-lat-til-å-tenke-på-tittel

Etter totalt ett år og to måneder i Togane, har jeg endelig lært at det finnes en Donki i umiddelbar nærhet. Jeg tuller ikke. Hverken jeg eller Katinka ante at den eksisterte. Det er kanskje like bra, i og med at vi sannsynligvis hadde sprengt budsjettet vårt på alle mulig slags godsaker hvis vi hadde visst om den litt før. I går var planen nemlig å benytte oss av det faktum at det var 肉の日 (Meat Day), og vårt utvalgte yakiniku-sted lå rett ved siden av den tidligere nevnte shoppinghimmelen.

Det viste seg at det var lettere sagt enn gjort. I følge Moet skulle det dukke opp så mange som femten mennesker, og uten en reservasjon er det ikke bare-bare å få restaurantplasser på en lørdagskveld. Fire av oss (Moet, Katinka, Tom, jeg) kastet oss allikevel på syklene, og la i vei mot Naruto i hylende motvind. Vel fremme prøvde Moet og Tom desperat å overtale yakiniku-folkene til å rydde plass til oss, mens Katinka og jeg utforsket kjøkkenavdelingen på Donki. Snart fikk vi selskap av en nedslått Moet, som kunne fortelle at yakiniku-folkene sto på sitt og nektet å slippe oss inn. Vi trøsteshoppet råbillige kjoler fra en kjempesøt butikk vi snublet over. Tom dukket snart opp med Akira på slep, og vi klødde oss alle i hodet mens vi prøvde å finne ut hvordan han hadde fått vite om dagens yakuniku-planer. Jeg begynner å lure på om han er profesjonell spion eller noe.


Tom, Alex og Ingrid

Akkurat da sulten holdt på å ta knekken på oss, dukket det opp tre andre japanere (inkludert lillebroren til Shinya, som vi bare liker å kalle Chibi-Shinya). De to jentene viste seg å være skikkelig power women, så de tok på seg oppgaven å krangle med yakiniku-folkene. Moet sa det kunne fungere fordi japanske jenter er pushy. And lo and behold - omtrent en time senere satt femten mennesker samlet rundt tre forskjellige bord og spiste herlige grillet kjøtt til den store gullmedaljen. Vårt bord besto av meg, Katinka, Ingrid, Alex og Tom fra Canada, og sistnevnte presterte å bestille ufattelige mengder med kjøtt. Det var flott de første tre kvarterene. Så sa magen stopp. Problemet? Vi måtte spise opp alt kjøttet vi hadde bestilt, ellers måtte vi betale ekstra. Ouch!

Det var en smuuuule demotiverende å kikke bort på alle kjøttallerkenene som fremdeles sto på bordet samtidig som magen skrek at den ikke klarte en bit til. Heldigvis viste Tom seg å være et bunnløst sluk, så på en eller annen måte forsvant kjøttet til slutt. Til og med grisehjertet Alex insisterte på å bestille.


På dette tidspunktet så jeg omtrent sånn ut...
Selv om Moet hadde advart oss på forhånd om at vi måtte forlate yakunikurestauranten etter halvannen time, endte vi opp med å sitte der mye lenger enn det. Katinka koste seg stort da Dansegutten (som pleide å være heit en gang i tiden) plutselig dukket opp, og satte seg ved et bord like i nærheten. Akira trasket rundt og skremte vettet av oss, og innimellom poppet det innom et par smilende japanere fra de andre bordene til gruppen 'vår'. Det var koselig, men etter flere timer i stekeos skrek kroppen min etter frisk luft. Det var en lettelse da vi endelig forlot stedet.


Asami og Alex

Ingrid og Ryou
Neste stopp var karaoke på 夢空間 (oversatt: Space of Dreams), et sted like i nærheten av skolen der jeg faktisk aldri hadde vært før. Det første vi så da vi kom inn døren, var en Hettegensermann i full arbeidsmodus. Vi har funnet Hettegensermannens arbeidsplass! Han så om mulig enda mer sleazy ut enn det jeg husket, men jeg måtte bite meg hardt i leppen for å ikke smile allikevel. Det er noe med det å møte på 'kjente' ansikter når man minst forventer det som gjør funky ting med humøret. Siden vi var såpass mange, endte vi opp med å booke to karaokerom.

Dette viste seg selvfølgelig å være fullstendig unødvendig, i og med at vi alle klarte å skvise oss inn på et rom allikevel. Litt praktisk var det jo å ha det ekstra rommet stående, da. Jeg, Katinka, Moet og Asami endte opp med å benytte det som flaue-sanger-man-ikke-har-lyst-til-å-synge-foran-alle-andre-rom med jevne mellomrom. Ikke det at det var så veldig nødvendig, i og med at det ble sunget nok av pinlige sanger i hovedrommet vårt også, men det var deilig å ha et sted å slippe seg totalt løs på. Det gikk en del i Johnny's, ja.


Tomo-chan (husker ikke fornavnet hennes), Moet og Tom

Som jeg la ut om i det vide og brede om til Katinka da vi tok oss en nattlig spasertur her om dagen, har jeg virkelig savnet karaoke. Eller vent - jeg har savnet det å synge generelt. Hjemme i Norge går jeg rundt og gauler konstant, men med tanke på de løvtynne veggene i leiligheten min her i Japan (og av hensyn til naboene), er liksom de eneste gangene jeg faktisk kan synge høyt når vi er på karaoke. Til tross for at jeg, Ingrid, Tom og de mindreårige japanerne (myndighetsalderen er 20 - de fleste japanerne vi var der med var sånn.. 19) hadde en 100% edru karaokekveld, var stemningen allikevel på topp. Folk hoppet og danset, sang og skrek, og lo til de nærmest trillet rundt på gulvet. Jeg har en video av den mest geniale fremførelsen av Arashis "Love So Sweet" noensinne, men av hensyn til de involverte skal jeg ikke legge den ut her. Bare se for dere masse hopping og skriking. Stikkord: Tonedøv.




Siden 夢空間 ikke er et rent karaokested, men også nettkafé, dartsrom, billiardsal, spillehall og liknende, var det mange sketchy mennesker som hang der. Tilfeldigvis var stedets layout lagt opp slik at man måtte gå forbi alle de småskumle rommene for å komme til toalettet. I slike tilfeller fant vi ut at det var lurt å gå i samlet flokk. Man følte seriøst at man var en stakkars liten antilope omringet av en flokk med sultne løver når man trasket gjennom billiardsalen. Jeg gikk som regel med Katinka og Moet, som begge var en smule brisne. Det bød på interessant situasjoner. På et tidspunkt tok Moet med seg kameraet sitt på do, så vi endte opp med å ta en haug med fjortisbilder i baderomsspeilet. Hun nevnte noe om Facebook, så jeg gruer meg litt til å se hva som kan dukke opp der etterhvert. På veien tilbake spurte hun også noen fremmede gutter om å få ta bilde av dem, før hun plutselig brøt ut i heftig fnising og spurtet tilbake til karaokerommet. Good times.


Klokken halv fire - etter at jeg og Katinka hadde gaulet Celine Dions "The Power of Love" med varierende hell, og etter at jeg og Asami hadde rappet med på Koki-delen av "Real Face" og danset i sofaen til "Dancing Queen" - var det på tide å sette kursen hjemover. Det var jo tross alt Melodi Grand Prix, og på grunn av tidsforskjellen og sånn begynte det klokken fire på morgenen japansk tid. Dette skulle ikke stoppe meg og Katinka i å se på, så vi betalte før alle andre, og kastet oss på syklene. Perfect timing. Jeg rakk hjem akkurat i tide til å få med meg begynnelsen.

Greit, så Norge gjorde det ikke spesielt bra i år, men Tyskland var så absolutt en verdig vinner. Min andre favoritt, Belgia, havnet også høyt oppe på resultatlistene, så jeg var strålende fornøyd! Jeg kommer så til å ha "Satellite" på hjernen de neste par månedene! Be prepared!

(Sånn helt til slutt må jeg bare få klage på det faktum at posten bestemte seg for at det var en strålende idé å levere pakken min på døren klokken elleve i dag tidlig. Jeg fikk ikke lagt meg før nærmere åtte. Brutalt gjort av dem! Zzzz...)

Today was a good day...

Det har blitt lite blogging i det siste, men så har jo faktisk den siste uken vært full av skolearbeid, og ikke-så-veldig-full av alt annet. Tviler på at leksene mine har den helt store underholdningsverdien. På toppen av det hele har jeg vært en huleboer av dimensjoner de siste dagen, og har knapt nok sett et menneske utenom skoletiden. Hvis man da ikke regner med pizzabudet og damene bak disken på Yac's, selvfølgelig. Det er ikke lett å være sosial når alt man vil er å sove. Jeg må virkelig jobbe med å snu døgnrytmen min på plass igjen.


Den verste dagen jeg har hatt i det siste var uten tvil søndag. Omoto hadde bestemt seg for at det var på tide å avholde de første midterms'ene, og en av disse skulle da foregå på mandag. Nevnte jeg forresten at det var en muntlig prøve? Nei, det glemte jeg visst. Vi fikk utdelt en liste med forskjellige rollespill vi skulle øve på. I utgangspunktet høres det akkurat ut som de prøvene vi hadde i snakketimene til Hayashi i fjor. Dessverre er de dagene da vi bare kunne konsentrere oss om syv-åtte samtaler for lengst forbi. Omotos liste inneholdt nemlig nitten forskjellige situasjoner. NITTEN! Jeg hadde bare lyst til å krype ned i et lite hull under bakken og bli der.

Uansett, søndag var altså dagen da jeg og Katinka skulle prøve å finne på alle disse samtalene. Min leilighet så ut som et bombet horehus, og situasjonen to dører bortenfor var visst ikke mye bedre. Dermed endte vi opp med å kommunisere gjennom MSN. De første par timene gikk greit. Så tok vi pause, og gikk på Yac's for å kjøpe bobler (les: brus). Så lagde vi et par samtaler til. Tiden gikk, og samtalene våre ble bare kortere og kortere og kortere. Ikke hadde vi tid til å handle middag heller. Matvalget sto dermed mellom curry og pizza, men i og med at jeg ikke hadde brød eller andre nødvendigheter i kjøleskapet mitt, endte jeg opp med pizza. Da kunne jeg spise restene til frokost dagen derpå. Ettr omtrent syv timer, kastet vi endelig inn håndkleet. Vi hadde 16 av 19 samtaler, og sa oss fornøyde med det. Oddsen var på vår side.


Jeg har aldri egentlig tenkt over hvor fysisk utmattende det faktisk kan være å tilbringe hele dagen foran dataskjermen. Etter alt stresset med muntlig prøven, var det så vidt jeg klarte å dra meg opp av sengen mandag morgen. Kroppen min ville rett og slett ikke lystre meg. Sommerfuglene flakset vilt i magen min. Jeg hater muntlige prøver. Selvfølgelig var frykten min fullstendig ubegrunnet. Ingen overraskelse der. Vi møtte opp da vi skulle, trakk totalt tre forskjellige samtaleoppgaver (siden samtalene våre var såpass korte), og hadde flaks med alle sammen. Fremførelsen gikk strålende, og Omoto kom med meget oppmuntrende tilbakemeldinger. Mission completed.

I det siste har Togmannen vært som sunket i jorden. Etter Moets lille krigshyl (der hun omtalte han som 'THAT') for omtrent to uker siden, har et lite to-sekundersglimt forrige uke en gang vært alt jeg har sett av ham. Tonje not happy. Togmannens etterhvert så velkjente gjemmeleker har kanskje ikke like stor innvirkning på meg som de hadde i fjor, men allikevel er det ikke til legge skjul på at et lite Togmann-glimt i ny og ne er et meget velkomment syn her i gården. Men i dag var gudene på min side, og Togmannen og de enorme nerdebrillene hans kom spankulerende forbi oss benkere i lunsjen. Tilfeldigvis skulle Katinka en tur i kiosken akkurat da, så jeg dumpet vesken min hos Hans, og joinet henne. Smart move. En Togmann vandrende rundt i den bittelille, trange kiosken var akkurat det jeg trengte. Humør = automatisk på topp! Jeg fatter ikke at alle andre ikke kan se at han er supersnasen! Haha!


Såååå glad ble jeg!
I dag har jeg forresten et stor dilemma. Den skriftlige delen av Omotos midterm er i morgen, og jeg vet allerede at jeg må kaste bort et par timer på å lese til den. Men hva skal jeg gjøre etter det? Skal jeg legge meg til å sove kjempetidlig, for så å stå opp klokken fire på morgenen for å følge med på semifinalen i Eurovision Song Contest (eller Melodi Grand Prix, om du vil), eller skal jeg bare blåse i hele MGP? Det er kanskje supergeeky av meg, men jeg elsker seriøst Melodi Grand Prix. Sitter klistret til skjermen hvert eneste år, og ender opp med å sitte og hyle til TV'en både titt og ofte. Noen ganger banner jeg til den, andre ganger hyler jeg at jeg elsker den (slik som da Alexander Rybak vant i fjor). Ah, valgets kvaler. Onsdag er selvfølgelig også den eneste dagen da vi begynner på skolen til første time (09:30). Typisk. Enda mer fucka døgnrytme, eller søvn? Ah, det er vanskelig. Får se hva jeg gjør.

Er det noen som husker dette? I know I do! Hoho!



* Alle bilder i dag hentet fra WeHeartIt, siden noen ikke har vært en spesielt flink fotograf i det siste.

Ja, vi elsker

Jeg elsker 17. mai! Dagen tar en god andreplass på listen over absolutte favorittdager i løpet av et år. (Tro meg! Jeg gråt som et spedbarn det året det regnet og var 2 grader ute. Og det er bare to år siden.) Derfor var det en smule tungt å møtte face den brutale virkeligheten om at årets 17. mai måtte tilbringes helt uten bunadsikling, allsang av "Ja, vi elsker" og korpsmusikk. Fullstendig krise var det nå ikke, i og med at jeg hadde proppet iPod'en min full med norske 17. mai-sanger, og nynnet i vei på både nasjonalsangen og andre musikalske herligheter da jeg og Katinka trasket til skolen iført våre nye, lange kjoler.

Ja, skolen. Dessverre har ikke japanere fått med seg at man skal holde 17. mai hellig, så vi hadde full skoledag å se frem til. Vi prøvde såvidt å ymte frempå til diverse lærere om at det var en meget spesiell dag for oss nordboere, men vi møtte lite sympati. I løpet av dagen ble savnet etter pølse i lompe og is litt for sterkt. Katinka og jeg smådeppet på benken, mens vi innimellom viftet med kongefamiliekortene som vanligvis bor i Se og Hør-kortstokken min. Vi prøvde å overtale Ingrid til å spasere frem og tilbake foran oss og leke 17. mai-tog, men det prosjektet gikk ikke spesielt bra.


En date med hårbørsten hadde kanskje vært en god idé...?


Etter to uendelig lange skoletimer, bestemte vi oss for at feiringen simpelthen ikke kunne vente lenger. Vi visste at Alex og Steffen allerede var på plass i parken, så vi vendte snuten hjemover en time før tiden. På veien hjem gikk vi innom Yacs, der vi lot oss friste til å kjøpe både vannpistoler og såpebobler, i tillegg til vår gode venn Herr Alkohol. På 17. mai er vi alle barn!

I parken utenfor leilighetskomplekset vårt hadde feiringen vært i gang en stund allerede, så det var god stemning blant folket da vi dukket opp. Til min store glede fikk jeg øye på både kokeplate, pølser og brød, noe som vitnet om at det ventet godbiter senere. Det er kanskje klisjé, men det blir liksom ikke helt ordentlig 17. mai uten pølser og is. Dessverre for oss alle dukket snart Akira opp, og begynte å svinge rundt på et eller annet tau med en kjetting knyttet fast i det. Det skulle vel fungere som en slags erstatning for hans elskede slegge, men det gjorde bare at han så enda mer retarded ut enn det han gjør til vanlig. Moren hans må seriøst ha mistet ham på hodet litt for mange ganger da han var et lite knøtt.




Siden det var strålende sol og rundt 25 grader ute, var det utrolig deilig å ha vannpistoler tilgjengelig. Det var ikke bare jeg som syntes det. De færreste liker vel å bli dynket med vann når det er litt kjølig i luften, men det var ingen som klaget på å bli sprutet ned i går. Tvert i mot; de ba gjerne om å bli dynket litt til. Såpeboblene var også et relativt populært innslag. Jeg har ikke lekt med såpebobler på lenge, og hadde nesten glemt hvor gøy det er når man får til å blåse en megaboble. Dessuten så parken litt ekstra pen ut med alle boblene som fløy rundt overalt.

Etter at litt flere folk hadde dukket opp, solen var på vei ned og Katinka og jeg hadde overlevd en sjangletur til Seims for å kjøpe gasspatroner, var det endelig tid for å spise pølser. Oh, the joy. Til tross for at pølsene i Japan er omtrent like lange som lillefingeren min, brødet en anelse søtere og lomper ikke-eksisterende, smakte det aldeles utmerket. Så alt i alt var det kanskje ikke en tradisjonell nasjonaldagsfeiring, men alle vi nordmenn i Togane gjorde det beste ut av dagen, og på en eller annen måte endte det opp som en relativt vellykket 17. mai allikevel. Hurra for Norge, og gratulerer med dagen på etterskudd!




Dagen i dag var kort fortalt en ordentlig møkkadag. Den begynte bra, var sånn helt grei på midten, og dalte heftig mot slutten av skoledagen. Jeg mistenker at shortskillet på beina mine har blitt omtrent dobbelt så tydelig som det det var, jeg var sinnsykt umotivert til å gå i timene, og da jeg endelig fikk min første Togmann-sighting på over en uke (!!!), skulle han inn i gymsalen slik at jeg ikke fikk stirret ordentlig. Oh, cruel world, hvorfor hater du meg så? På toppen av det hele holdt Haga oss igjen dødslenge etter det hadde ringt ut i lesetimen vår, noe som gjorde at humørkurven lå sånn omtrent nede ved tærne mine. Og vi vet vel alle hvor glad jeg er i tær. Jeg var illsint.

...dette er SÅ siste gangen jeg hopper over å spise lunsj.

Kan jeg forresten få legge til at jeg hater å få Mixi-meldinger som den jeg fikk i dag:

同じ城西国際です (Han sier vi går på samme skole)
学校でなんかいかみたことあります (Han har sett meg noen ganger på skolen)
mixiに顔写真ないんでここにメールしてください (Han har ikke bilde av ansiktet sitt på Mixi, så han vil jeg skal sende mail til ham)

Det er fint og alt sånn, men HVEM ER DU? 95% av guttene på JIU ser ut som wolla-wolla dobørster, og shallow as it may seem så liker jeg å vite om jeg snakker med dobørster eller ikke. Som erfaringen tilsier det er meget sannsynlig at jeg gjør. Så jeg svarer ikke på slike meldinger. Og med min flaks er det sikkert Togmannen. FML.

A long time ago in a galaxy far, far away...

OK, så det var ikke lenger enn noen skarve timer siden, og det var kanskje ikke i en fjern galakse heller. Dagens nydelige purikura (overstæsjet etter alle kunstens regler) burde kanskje gi en liten indikasjon på hvor vi faktisk tilbrakte mesteparten av lørdagen vår. That's right; vi dro til Yokohama!

Jeg og Katinka har snakket om å dra til Yokohama siden før vi tilbrakte våre fem første måneder i Japan, men av en eller annen grunn har vi aldri dratt dit før nå. Litt merkelig kanskje, i og med at det bare tar et par timer med tog fra Togane. Men i dag var altså dagen, og etter å ha surret rundt på stasjonen i Yokohama (det hadde kanskje vært lurt å undersøkt litt på forhånd..) en stund fant vi endelig ut hvilket tog vi skulle ta videre, og eventyret kunne offisiellt begynne.




Punkt nummer én på dagsplanen var å puste inn deilig sjøluft, så vi satte kursen mot Minato Mirai. Snart kunne vi kjenne den svake eimen av havet, men før vi kunne fylle nesene våre med saltvannsduft, måtte vi fylle magesekkene våre med noe å spise. Dermed lette vi oss frem til en tacorestaurant, der vi alle inntok kyllingtaco som smakte tunfisk-ish. Da vi alle var mette og fornøyde, trasket vi videre. I det fjerne fikk jeg øye på noen kjente bygninger, så jeg dro med meg Katinka og Ingrid i den retningen. Og OMG - jeg fikk heftig たったひとつの恋-flashback (Tatta Hitotsu no Koi)! Jeg sverger på at det var nesten så jeg forventet at Kame og Ayase Haruka skulle komme spaserende imot oss.

(Kanskje like greit at de ikke gjorde det, though. Jeg tror ikke resten av KAT-TUN hadde vært like fornøyde hvis de hadde mistet sin K, noe som hadde vært meget sannsynlig hvis Kame hadde dukket opp foran Katinka. Hennes Kame-hat kjenner ingen grenser!)


"Se, Tonje! Due!"

Til tross for at jeg er en dramafan av dimensjoner, er det jo faktisk en grense for hvor lenge det er spennende å stirre på murbygninger. Ganske snart hadde vi lagt dem bak oss, og vendte oss i stedet mot en gammel venn av oss - havet. Herregud, så deilig det var å sniffe inn lukten av saltvann. Jeg forbinder lukten av sjø med sommer, og i og med at solen stekte fra nesten skyfri himmel på dette tidspunktet, var det nesten så jeg følte at jeg var på familieferie på hytta i Drøbak igjen. Bare nesten, da. Yokohama er utvilsomt en smule mer befolket enn Drøbak. Bittelitt mer spennende også, kanskje.




Luke, I am your father.
Til tross for at Yokohama gjerne omtales som en noe skitten havneby, synes jeg det var kjempekoselig i det området vi befant oss i. Like ved havnen snublet vi over et forholdsvis stort grøntareale, med mange søte små benker okkupert av søte små par. Vi følte oss ikke malplasserte i det hele tatt. Kremt. Heldigvis for oss oppdaget vi en.. ting... som minnet oss om Darth Vader midt inni en hekk. Den holdt oss underholdt i et par minutter, helt til jeg plutselig husket den grusomme traumen jeg led da Darth Vader fjernet masken sin i den siste Star Wars-filmen (blekfet og skallet), og humøret mitt sank et par hakk.

Samtidig prøvde vi også å tyde en forholdsvis kryptisk beskjed Kobayashi hadde lagt igjen på våre respektive telefonsvarere. Vel, ikke Katinka sin, for han ringte feil, og la igjen to beskjeder på min i stedet, men det er ikke poenget. Vi fikk litt noia. Hvorfor i huleste skulle Kobayashi ringe oss på en lørdag? Skulle vi kastes ut av leilighetene våre? Eller verre - skulle vi kastes ut av Japan? Heldigvis var sannheten en smule mindre dramatisk. Ingrid sendte melding til Hans, som kunne opplyse om at det bare var for å spørre om vi ville delta på et opplegg for utvekslingsstudenter neste lørdag. Hvorfor er det ingen som vet, men jeg mistenker det har noe å gjøre med de syv studentene fra Atlanta som ryktes å ankomme JIU en eller annen gang i løpet av neste uke.




Etter å har roet våre dundrende hjertebank (frykt er farlig), fant vi ut at det var på tide å leke oss litt. Dermed satte vi kursen mot det enorme pariserhjulet, og ikke minst den lille - men underholdende - fornøyelsesparken rundt.


Up, up and awaaaay!



Jeg var selvfølgelig som vanlig en smule skeptisk til å sette meg i en gigantisk greie som løfter deg 112,5 meter opp i luften, men med en gang vi faktisk kom litt opp, vek høydeskrekken min plass for the thrill of the ride, om dere skjønner hva jeg mener. Det faktum at dette pariserhjulet ikke knirket på langt nær så mye som det på Odaiba kan ha bidratt til at turen ble en smule mer.. behagelig for meg. Til tross for at den engelsktalende høyttalerstemmen insisterte på å snakke til oss i retardtempo under så og si hele turen, liksom.




Selvfølgelig tok jeg de obligatiske wohoo-jeg-sitter-i-et-kjempehjul-X-antall-meter-over-bakken-og-vil-dermed-benytte-anledningen-til-å-forevige-alle-bygninger-og-andre-merkverdigheter-jeg-får-øye-på-til-tross-for-at-jeg-vet-det-blir-funky-gjenskinn-fra-gondulrutene-bildene.

Fra toppen av pariserhjulet kunne vi også se det spaet Maru tok med daten sin på da det skulle avgjøres hvilket KAT-TUN-medlem som kunne gi deg den ultimate drømmedaten. Min indre fangirl frydet seg. (For the record - Maru tapte. Ueda vant. Drømmedate i dyrehagen, etterfulgt av en privat pianokonsert er tydeligvis en sikker vinner!)



Anyway, vi tilbrakte et par herlige timer i fornøyelsesparken. Etter pariserhjulet kastet vi oss rett på en berg-og-dalbane som het Spin Coaster. Den gikk rundt og rundt, opp og ned, bort og frem. Gøy, med andre ord. Vi tok også en annen berg-og-dalbane som forsvant ned i et hull i bakken, men den ristet såpass mye at hodet mitt dunket i fem minutter etterpå. Selv om spøkelseshuset fristet litt, var vi alle for feige til å faktisk besøke det. Vi endte fornøyelsesparkeventyret vårt med en søt liten tømmerrenne, der jeg passet på å dukke ned bak Ingrid når vi kjørte utfor stupene slik at jeg holdt meg tørr og fin.

Egentlig innebar Yokohama-planene våre også et besøk i Chinatown, men i og med at vi brukte såpass lang tid i fornøyelsesparken, fant vi ut at vi måtte spare det til neste gang. Å haste gjennom Chinatown hadde ikke vært moro for noen av oss. Dermed gikk vi på en liten shoppingtur på kjøpesenteret rett ved siden av fornøyelsesparken i stedet. Jeg døde litt inni meg da jeg oppdaget et par sko som ved første øyekast så ut som drømmeskoene mine - helt til jeg innså at hælpartiet var grusomt stygt. Oh, cruel world! Heldigvis fant jeg snart en pen kjole, og etter at dukkedamen i butikken hadde lokket meg med at det var den siste de hadde igjen, ble den selvfølgelig med meg hjem. Happy!

Vi avsluttet Yokohama-besøket vår med en tur på Cold Stone Creamery, der de søte og hyggelige jentene bak disken først komplimenterte japansken vår, for så å synge en søt liten trall mens de blandet sammen de utrolig herlige iskombinasjonene våre. Min var mangois med krem, mangobiter og jordbærbiter servert i et vaffelkjeksbeger. Need I say more?


Mørket hadde senket seg over Yokohama da vi trasket tilbake i retning av Bashamichi stasjon. Beina våre verket som besatt. Vi gruet oss alle til å muligens måtte stå hele veien til Tokyo, men noen der oppe må like oss. Det gikk direktetog til Kimitsu. Vi slapp unna med færre togbytter enn forventet. O, lykke! Til tross for at mannen ved siden av meg var faretruende nær ved å sove på meg både en og to og tre ganger på veien hjem, gikk togturen lett som en plett. Og gjett hva? Vi traff på direktetoget til Togane i Chiba! Det vil si at vi kom oss hele veien fra Yokohama til Togane med kun ett togbytte (to hvis man regner med lokaltogtingen i Yokohama). LUCKY!


Dette er forresten klærne jeg kjøpte i dag. Til tross for at bildet ikke viser det, er kjolen min en herlig maxikjole. Den passet perfekt. Jeg er storfornøyd. Den rosa Peanuts-genseren skal bli min nye kosegenser. Dessuten kjøpte Katinka den samme i grått, og Ingrid en i gult, så fra nå av er det åpent for festlige jentekvelder med matchemuligheter. Vi liker å gjøre slike rare ting her i Togane.

Ikke-så-sosial sommerfugl

Jeg skal ikke skryte på meg å være det mest sosiale vesenet i verden. Der enkelte stortrives blant en haug med mennesker, hæla i taket og hulabaluba, er jeg ofte like fornøyd med å krølle meg opp i sofaen med en god bok. Selvfølgelig trenger jeg sosialt samvær med andre mennesker innimellom - mennesker er tross alt sosiale dyr - men ofte føler jeg en stor trang til å være litt alene. Å ha planer og fullt kjør hver eneste dag sliter meg fullstendig ut. Dessuten er jeg sjenert av natur, så i store folkemengder har jeg lett for å trekke meg tilbake. Det å drukne i havet av personligheter som tar større plass enn min egen kan til tider være slitsomt.

Det er derfor jeg er en smule overrasket over at jeg har vært såpass sosial (til å være meg) de siste dagene.


OK, så et bilde av bøker er kanskje ikke det beste valget for å understreke hele Tonje-har-vært-sosial-poenget, men det var i påvente av enkelte av disse at lørdagen min ble noe amputert. Etter en noe mislykket karaoketur på fredag (jeg og Katinka stakk av da vi fikk vite at det skulle være edru-karaoke), bestemte jeg meg for å bestille tre bøker til. Slik skulle i alle fall lørdagen ikke tilbringes foran dataskjermen, tenkte jeg, og trasket sammen med noen andre over til Alex midt på natten for å se på film. Som følge av dette fikk jeg ikke lagt meg før en gang rundt fem på morgenen, og det var en meget trøtt Tonje som sto opp forholdsvis tidlig dagen derpå for å ta i mot bokpakken fra Amazon. Siden jeg hadde bestilt ekspresshipping, regnet jeg med at den ville komme ganske tidlig.

Vel, det skjedde ikke. Da en melding fra Ingrid om Kikus bursdagsfeiring i parken tikket inn på mobilen min, måtte jeg svare at jeg skulle joine kalaset når pakken min kom. De andre gikk ut i parken en gang i halv tre-tiden, mens jeg ble sittende inne og vente. Og vente. Og vente. Og vente! Bøkene mine dukket ikke opp før halv syv. Halv syv! Du kan tro jeg var gretten da jeg endelig trasket bort i parken til de andre. De var selvfølgelig allerede i godform etter å ha drukket i omtrent fire timer allerede. Heldigvis var været mildt og selskapet godt, så det gikk ikke lang tid før jeg var i bedre humør. Det endte opp med å bli en morsom kveld, til tross for at Cristinas historie om det kravlende spøkelset i idrettsbygningen på Josai skremte vettet av meg, jeg måtte slippe Moet inn i den skitne leiligheten min (hun prøvde å ta oppvasken), og Yan dukket opp med en lettere skummel yakuza-dude på slep.


Turds? Det har vi ikke hørt om...
I dag hadde jeg og Katinka store planer om å være flinke skoleelever, men lysten til å gå i dagens timer forsvant i det vi satte føttene på campus. Vi endte selvfølgelig opp med å kaste bort første time på vår elskede benk. Det var to forskjellige grupper med gutter som kom bort for å snakke med oss. Awkward. Vi følte oss litt som dyr i en dyrehage der vi satt på utstilling. Da det ble lunsjtid kom Moet og en del andre folk og joinet oss, så vi slapp å føle oss like dust der vi satt. Kom bort gjorde også den etterhvert så berømte Anna-chan, som jeg har hørt mye om, men egentlig aldri snakket med. Hun slo seg ned på benken, og brukte de neste tyve minuttene på å vise meg og Katinka bilder av alle guttevennene sine. Jeg har hørt rykter om at enkelte mennesker ikke er så veldig snille mot henne, men det er helt ufortjent, for hun er kjempehyggelig (om en ørliten smule spesiell). Det er alltid gøy å bli kjent med nye mennesker.

Vi endte opp med å droppe neste time også. Alle lærerene har gitt oss beskjed om hvor mye vi kan være borte i de enkelte fagene, så vi fører nøye oversikt over skulkingen vår. Så langt ligger vi godt an. Vi ble sittende på benken sammen med Moet, der vi selvfølgelig bedrev vår favorittaktivitet - speiding etter heitinger. Vi hadde flaks, og fikk se en del snasne ting på to bein. Moet viste oss 'her baby' - en høy, tynn andreklassing med babyface til tusen. I gjengjeld viste vi henne Tosh-Tosh (hun synes han var heit) og Togmannen. Reaksjonen hennes da jeg fortalte henne hvem sistenevnte var, var rimelig festlig/fornærmende. "WHAT? THAT? ARE YOU SERIOUS?" skrek hun utover skolegården.

(Nå skal det sies at hun etterpå påstod at det var fordi hun ikke hadde forventet at han var min type i det hele tatt, men jeg må allikevel innrømme at jeg ble en smule småfornærmet på Togmannens vegne der jeg satt.)

Snart følte vi rastløsheten og sulten kalle, så da gikk vi selvfølgelig på...


Moet kjøpte en pose med øl som hun og Katinka inntok sammen med smultringene (for i Japan blir du tydeligvis ikke stilt naken i gapestokken hvis du drikker i offentlighet), mens jeg og mitt dunkende hode valgte å følge min indre Juvente'er for dagen. På Beisia befant også Steffen og Kiku seg, så vi endte opp med å henge utenfor senteret en god stund som de badassene vi er. Det var people watching - part II. I stedet for heitinger studerte vi krokryggede gamle damer, sleazy menn og småbarnsfamilier. En bestemor kom drassende med to barnebarn som tydeligvis synes det var spennende å vise seg frem foran en gjeng med unge mennesker. De hoppet rundt som frosker og gjorde diverse ablegøyer, mens bestemoren sto ved siden av og lo samtidig som hun småpratet litt med Kiku og Moet.


Jeg er absolutt ikke noen bilfanatiker, men jeg må innrømme at jeg er en smule fascinert av de japanske bilene. De har gjerne en helt annen fasong enn bilene hjemme, i tillegg til et mye bredere utvalg av farger. Jeg bestemte meg for at min fremtidige bil (du vet.. hvis jeg noensinne får somlet meg til å ta lappen) skal ha omtrent samme farge som bilen på bildet over. Vurderte sterkt å stjele den fra den halvgamle damen som så ut som om hun hadde jobbet halve livet på en sketchy snackbar i Indre Grukkedal.

Benkesitting er imidlertid bare interessant i kortere perioder, såfremt det ikke er snasne ting å se på. Dermed endte Steffen og Kiku opp med å invitere oss alle hjem til seg, siden de bor like i nærheten. Som sagt, så gjort. Moet kastet seg umiddelbart over Steffens laptop, og det som fulgte var en nittitalls YouTube-fest av dimensjoner. Britney Spears. Christina Aguilera. Spice Girls. Aqua. You name it. Det var festlig. Etter noen timer dukket også Tom opp, og litt senere også enn venninne av Kiku. Vertene disket opp med deilig mat (selv om jeg mistenker at de i utgangspunktet ikke hadde planer om å fôre såpass mange), noe som ble meget godt mottatt hos alle de fremmøtte. Det er ikke hver dag vi får spise såpass godt. Vanligvis ender middagene mine opp med å bli det som går raskest og koster minst.

Til slutt ble dunkingen i hodet mitt litt for sterk, og jeg og Katinka takket for oss og bega oss på vei hjemover. I bakgrunnen kvekket alle froskene som bor rundt rismarkene lykkelig i vei.

Det var en god dag.

Sommerstemning!

Herregud, det er sommer. Jeg vet ikke helt om vi skal takke global oppvarming eller de japanske værgudene, men faktum er at vi hoppet rett fra surt og kaldt vintervær til strålende solskinn og tjuetre grader pluss. Selvfølgelig skjedde væromslaget akkurat under Golden Week, slik at vi kritthvite nordboere fikk en smule dårlig samvittighet for å tilbringe over halve ferieuken låst inne i våre respektive leiligheter. Hva kan jeg si? Bankkontoen min tillater ikke de store utskeielsene for tiden. Dessuten fikk jeg bøker i posten. Jeg var utsultet på lesestoff. Enough said.

I dag var det for alvor buh-bye-Golden-Week, og hello, lange skoledager på Josai. Nåja, i og med at vi kun hadde en kanjitime med Akiko på planen i dag, var dagen kanskje ikke så lang. Den føltes imidlertid lang som et vondt år da Akiko først tvang meg, Ingrid og Hans opp på tavlen for å skrive nylærte kanji til den store gullmedaljen, for så å tvinge hele klassen til å spille kanjibingo litt senere. Reglene var enkle. Du fikk et ark med den venstre halvdelen av diverse kanjier (f.eks 木), for så å trekke den høyre halvdelen opp av en pose, og plassere den ved siden av rett halvdel slik at den dannet en fullstendig kanji (木 + 月月 = 棚). Problemet var jo selvfølgelig å huske akkurat hva som hørte sammen. Det var mange kanji å holde styr på. I sucked. Seriøst.

Nå skal det sies at Akiko kommenterte at jeg alltid klarte å trekke de kanjiene hun mente var blant de vanskeligste opp av posen, men allikevel. I SUCKED! Kanjibingo er så ikke mitt sterkeste spill. Gi meg glosebingo i stedet!


Katinka slet med å hindre kjolen i å blåse opp.

Hallo der, merkelige proporsjoner...
Jeg og min felles lesehest hadde store planer om å henge litt ute på benken med de spennende bøkene våre, men da vi dro med oss Ingrid, endte vi opp med å ha dype benksamtaler i stedet. Ingenting slår dype samtaler om diverse teite temaer. Dagens tema var penger, og hvor langt man hadde gått for å slå kloa i det. Det var mange interessante synspunkter ute og gikk. På et tidspunkt fikk vi også besøk av Moet (den mest geniale japansk-amerikaneren ever), som fortalte skumle historier om en bil som hadde fulgt etter henne hele veien hjem etter vår lille Sukiya-date natt til lørdag. Creepy.

Selvfølgelig benyttet jeg og Katinka også anledningen til å leke vår etterhvert så berømte ja, nei, kanskje-lek, i tillegg til den grusomme han-eller-han-leken der man innimellom må velge mellom pest eller kolera. Ting tok seg klart opp da Dressmann 1 og en smilende, meget velfrisert Dressmann 2 kom vandrende forbi, og da Heite Trommis (hvis hår ikke er grønt lenger) slo seg ned på benken litt bortenfor oss. På et tidspunkt ba Katinka meg om å kikke til høyre, men jeg var selvfølgelig allerede fullstendig klar over at Togmannen befant seg i umiddelbar nærhet. Min Togmann-radar fungerer utmerket bra. It's a gift, I tell you! Han så som alltid snasen ut. Rawr!


Ingrid var litt mer påkledd enn oss

Da klokken ble litt over halv fem, de fleste heitingene (med unntak av Heite Trommis) hadde dukket inn i et eller annet klasserom, og vi innså at vi hadde sittet på benken i nesten to timer, var det på tiden å lette på rumpa og bevege seg hjemover. Fremdeles var det dødsvarmt, men en frisk vind holdt oss fine og nedkjølte. Vi var meget takknemlige.




I alle fall helt til vi satte oss på syklene, og den herlige, friske brisen vår plutselig ble til motvindmonsteret fra helvete. Det føltes om om vi trillet avsted i gangtempo, mens håret sto vannrett ut fra bakhodene våre. Jeg lurer på hvorfor det - uansett hvilken retning man sykler i - alltid er motvind her. Det er så urettferdig. Jeg må virkelig slutte å kaste bort tid på å fikse håret mitt på morgenen, for innen jeg er fremme på skolen ser det jo bare ut som et fuglereir uansett.

En skoledag gjenstår før det er helg. Jeg lurer på om Katinka virkelig er villig til å gjennomføre Yokohama-planene våre denne helgen, eller om det blir utsatt til neste. Jeg blir sprø av å sitte stille i Togane hele tiden, og føler meg definitivt klar for å dra ut på nye eventyr.

Oh! Jeg vil også ha flere bøker....

Til venner og familie som kjenner til kontonummeret mitt: Donasjoner mottas med takk!

Eventyr for de minste

Det var en gang en jente som het Tonje.


En vakker dag midt i Golden Week bestemte Tonje seg for at været var altfor fint til å sitte inne og sture. Dessverre ventet hun en haug med bøker fra Amazon, så hun kunne ikke akkurat bevege seg utenfor leilighetskompleksets rekkevidde med det første. Løsningen ble å be med seg Katinka, som befant seg i akkurat samme situasjon, på trappecamping i tjueto grader pluss.


Som sagt, så gjort. De to jentene tok med seg mobiltelefoner (og kamera), og satte seg ut i varmen. Det ble gjort desperate forsøk på å gi vinterbleke legger litt farge, men i og med at trappen befant seg midt i skyggeland, gikk det ikke spesielt bra. Allikevel var humøret på topp.


Innimellom ble det allikevel kastet lengselsfulle blikk bortover gangen, i håp om at menn eller kvinner bærende på velkjente pappesker plutselig skulle dukke opp, men det eneste som dukket opp var en syklende Virginia.


Snart sto imidlertid lykken Katinka bi, og hun kunne skryte på seg hele tre nye bøker til samlingen sin. Gleden var til å ta og føle på, og Katinka smilte fra øre til øre. Tonje forbannet seg selv for at hun ikke hadde bestilt ekspresshipping hun også.


Det var bare å vente videre. Tonje moret seg med å ta bilder av de pene stemorsblomstene i blomsterbedet, mens hun lurte på hvor lenge hun kunne overtale Katinka til å holde henne med vente-selskap.


Det ble også gjort forsøk på å prøve å forstå akkurat hvorfor landlorden deres hadde buntet sammen en haug med sykler med tau, og spekulasjoner om hvorvidt han var synsk eller ikke, siden han tydeligvis visste at akkurat disse fire syklene ikke var i bruk.


Tiden gikk. Tonje og Katinka hadde nå trappecampet i omtrent halvannen time. Fremdeles var det ikke tegn til Tonjes bøker. Heldigvis fikk de god underholdning i form av mauren Felix, som med brask og bram slepte med seg sitt bytte tvers over gårdsplassen. De to jentene jublet høylytt for ham da han endelig nådde sitt mål. Verre gikk det med mauren I***** (slapp av, den het ikke Ingrid), som bokstavelig talt ble tatt av vinden.


Etter langt om lenge og lenger enn langt, ble endelig Tonjes bøker (og Hans' spill) levert av en haltende, gammel mann. Mannen kommenterte at han ut i fra navnet på pakken ikke visste om han skulle levere den til en gutt eller jente. Tonje ble en smule fornærmet, men smilte høflig tilbake.

Siden ingen av jentene hadde matvarer til middag, trasket de seg en tur på Kasumi. Det var en helt normal handletur i den tunge sydenluften. Etter et godt måltid bestående av kylling- og hvitløkspasta, viet Tonje seg til bøkene sine resten av kvelden. Og har du ikke sett henne siden - ja, da sitter hun vel med nesen godt begravd i en bok fremdeles.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret om denne utrolig spennende dagen i Togane ute.