Mønsterstudenten meg!

Kanjiprøve og grammatikkprøve.

Jeg har begge deler i morgen, og burde strengt tatt sittet med nesen dypt begravet i en eller annen nedskriblet lesebok. I stedet gjør jeg alt jeg kan for å utsette ting, slik jeg alltid gjør. Jeg skulle ønske jeg var en slik flittig student som satte meg ned for å gjøre oppgavene i samme sekund som vi fikk dem utdelt, men slikt ligger tydeligvis ikke i min natur. Dessverre. Denne gangen kaster jeg bort tid på å blogge, selv om jeg egentlig ikke har noen store nyheter å skrive hjem om.

La oss gå for en kort oppsummering av ting som har skjedd siden sist. Festivalen var over, og det var med tungt hjerte vi møtte opp på skolen tirsdag morgen for å pakke ned boden vår. Over natten hadde det plutselig blitt bikkjekaldt, så det var en gjeng med hutrende nordmenn (og japanere) som ventet i timesvis på at lastebilen skulle komme for å plukke opp vårt innleide utstyr. Høres det kjent ut? Ja, det var akkurat som forberedelsesdagen all over again, bare ti ganger så kaldt. Jeg og Katinka moret oss med å leke barnslige klappeleker, dytte hverandre rundt og fnise som stupfulle fjortenåringer. Det var faktisk ganske morsomt. Det skadet jo selvfølgelig heller ikke at en luekledd Togmann vandret rundt i området. Boooonus!




Egentlig skulle vi også ha en helsesjekk på tirsdag. Vi gruet oss alle heftig, så det var meget motvillig jeg beveget meg i retning av idrettshallen, der sjekken skulle finne sted. Vi stilte oss i køen (bak en haug med kinesere, selvfølgelig, i og med at de har overtatt skolen) og ventet. Og ventet. Og ventet. Køen beveget seg ikke. Da den faktisk endelig begynte å røre på seg, og vi kom nærmere og nærmere inngangen til et rom med varme, kom en dame bort til oss. Hun lurte på hvorfor i alle dager det sto en haug med nordmenn i køen. Vi ble selvfølgelig kjempeforvirret. Vi ble fortalt klart og tydelig da vi kom at helsesjekken var obligatorisk for alle utvekslingsstudentene. Men gjett hva! Nordmennene slapp tydligvis unna i år. Er det alle klagene de fikk på praksisen i fjor som har fått dem til å endre på reglene, mon tro?

På onsdag begynte skolen igjen, og man kan trygt si at hver dag stort sett har gått i ett siden den gang. Mitt vanlige høsthumør begynner å kicke inn for fullt, og jeg må kjempe en innbitt kamp med meg selv hver dag for å i det hele tatt klare å dra meg opp av sengen. Hvorfor må høsten være så mørk og deprimerende? Oh well, det kunne vel vært verre. Jeg kunne jo hatt svineinfluensa eller noe. Vi hører faktisk overraskende lite om den her i Togane (selv om lærerene oppfordrer oss til å være nøye med hygienen nå og da), og jeg bekymrer meg ikke noe nevneverdig. Faktisk virker det som om Japan er et mye tryggere sted å være enn Norge for tiden, i og med at mediene får det til å høres ut som om alle der hjemme dør som fluer.

Oops, jeg ble en smule distrahert av våre firbeinte baconvenner og visse sykdommer som deler deres navn. Uansett. Skole. Kjedelig. Dagene går i ett. OK, I'm back on track nå. På torsdag måtte jeg ta toget alene hjem etter engelsktimen, siden Katinka skulle være sprek og sykle. Jeg så for meg en ensom togtur, men mine planer om en tilværelse som einstøing gikk i vasken da jeg hørte en lys stemme ved siden av meg på stasjonen. "Husker du meg?" spurte hun, og jeg kunne fornøyd konstantere at joda, jeg kjente henne igjen fra engelskklassen. "Beklager at jeg sluttet å svare på meldinger," sa hun videre, og jeg ble forvirret et lite øyeblikk, før jeg plutselig kom på at jeg hadde møtt henne i fjor. Det var Shiori, Katinkas eks-samtaleparter Pinky (også kjent som Yui) sin venn. Mystery solved. Vi ble stående og snakke om løst og fast, og endte opp med å rekindle våre planer fra i fjor om å ta purikura sammen. Det var kjempehyggelig å ta toget med henne, og hun er overraskende lett å snakke med. Muligens fordi hun kan litt engelsk, så hvis jeg sto fast, var det bare å slå over. Praktisk.




Lørdagen kom, men i motsetning til mange av mine landsmenn kunne jeg ikke helt glede meg over helg riktig enda. Med under en måned igjen til nikyuu finnes det lite tid til å slappe av, og det er obligatorisk skole på lørdager. I går var det fire timer grammatikk med Kinoshita (som tilfeldigvis er den skumleste læreren vi har) på planen. Oh joy. I motsetning til Haga og Takami (de andre nikyuu-lærerene), er Kinoshita nemlig veldig glad i å få deg til å lese opp svarene på grammatikkoppgaver høyt. Jeg HATER å lese opp svarene mine når jeg ikke er sikker på at de er 100% riktige. Kall meg gjerne perfeksjonist, men jeg hater å ta feil. På et punkt i går satt jeg med dundrende hjertebank og ventet på min undergang (eller total ydmykelse, om du vil), men på et eller annet mirakuløst vis slapp jeg unna med en av de mindre vanskelige oppgavene. Kanskje universet endelig har tilgitt meg for at jeg lo av den deformerte babyen?

Etter noen timers grammatikktortur var vi fri, og vår amputerte helg kunne offsiellt begynne. Vi sløvet noen timer, før Katinka og jeg plutselig fant ut at vi cravet alkohol. Det ble ikke de store utskeielsene, men vi koste oss med å sitte ute i novemberkvelden og sippe til bokse-cocktailene våre mens vi diskuterte alt mellom himmel og jord. På et eller annet tidspunkt kom Alex hjem, og like etter kom Chigusa og en venninne av henne med bæreposer fulle av nammemat, så vi endte kvelden vår på nabe-party i naboleiligheten. Det var første gang jeg prøvde nabe (jeg vet, jeg skammer meg), men definitivt ikke den siste. Det var dødsgodt!

I dag har jeg stort sett bare sløvet hjemme. Jeg sov halve dagen, ryddet og ordnet i leiligheten min (en prosess som tok nærmere tre timer), og koste meg med diverse TV-serier. Nå tror jeg imidlertid ikke jeg kan utsette puggingen særlig mye lenger, så jeg bør vel nesten komme igang hvis jeg skal ha noe håp om å få mer enn fem timers søvn i natt.

Mønsterstudent? Jeg? But of course!

(Og selv om jeg ikke nevner det i hvert eneste innlegg i år, så setter jeg fremdeles pris på kommentarer. Jeg får stadig høre fra folk at de er innom og leser, men det hadde vært hyggelig med et mer synlig bevis på det også!)