I dag orket verken jeg eller Katinka tanken på å sykle til skolen (jeg sverger på at det er evig motvind her i Togane), så vi tok oss en tur med vårt gamle, trofaste tog. Etter å ha gjemt oss bak en meget treg festivalsjef, kom vi frem til skolen i god tid før forberedelsene skulle begynne. Det var litt stress med noen ingredienser som manglet, men etterhvert var vaffelrøremiksingen i gang, og salget kunne begynne. I og med at vi hadde første skift i dag, var det bare å forberede seg på nærmere fire timer med vaffelsteking.
Selv om det var en smule kjipt å gå glipp av både Togmannklubbens kostymeshow og Star Dust Kids, hadde vi det overraskende moro i boden vår. På et tidspunkt holdt jeg på å dø av skrekk da jeg så en kjent figur i rosa kostymeklubb-T-skjorte komme vandrende bortover mot boden vår. Det var Den Lille, Onde Alven som hadde krøpet frem fra hullet han har gjemt seg i de siste par månedene. Etter ni lange måneder fikk vi endelig føle det stikkende blikket hans hvile på oss igjen. Jeg kjente hårene reise seg i nakken min, og måtte kjempe hardt for å ikke rømme skoleområdet umiddelbart. Med et ond blikk i retning av vaflene våre, fortsatte han på sin ferd bortover langs rekken av boder. Alven. Nok et uventet gjensyn.
Etter endt skift tuslet jeg og Katinka i retning av scenen for å se LOFT. Vi gledet oss stort over at det ene bandmedlemmet og vennene hans hadde kjøpt vafler av oss tidligere på dagen, og gledet oss litt ekstra til å få med oss dagens konsert. Vi rakk akkurat å få med oss en eller annen utkledningskonkurranse, der blant annet en del gutter hadde dollet seg opp som jenter. Det var skremmende så feminine de så ut. Til tross for at både jeg, Katinka, Cat og Benedicte ga våre stemmer til #5 (to gutter i lolitakjoler), vant de ikke. Synd. Selvfølgelig begynte det å regne akkurat da LOFT skulle spille, men i og med at det var såpass lett regn, gikk det bra allikevel. De guttene er seriøst så flinke. Jeg er helt forelsket i musikken deres.
På grunn av regnet bestemte jeg meg for å hente paraplyen min borte ved den norske boden etter konserten var ferdig. Da fikk jeg og Katinka det som muligens var vårt livs største sjokk. For å komme til den norske boden måtte man nemlig gå forbi rommet der Togmannklubben holder til, og utenfor døren sto Alven. Da han så oss komme gående, smilte han bredt, og kom glidende (for Alven går nemlig ikke slik som oss vanlige dødelige) mot oss. Med et vennlig smil om munnen holdt han frem en pose med cookies, og spurte oss om vi ville ha en gratis cookie. OK, vent litt? En hyggelig Alv? Hvor er de onde blikkene? Hvor er hele jeg-liker-dere-absolutt-ikke-så-bare-gå-og-dø-holdningen han viste i fjor? Borte? Jeg blunket. Han fortsatte med å fortelle at de hadde varm te for 100 yen inne i rommet, og hvis vi ville, så var det bare å komme inn. Jeg blunket igjen. Den lille, onde alven kan smile. Til oss. Nå står ikke verden til påske. Jeg har seriøst fremdeles ikke kommet over sjokket. Det høres kanskje dumt ut, men alle som så Alvens onde blikk i fjor vet hvorfor jeg er såpass sjokkert. WTF?
(Det må nevnes at kjeksene smakte en smule te, men at de var faktisk ganske gode. I og med at jeg fremdeles lever, regner jeg også med at det ikke var gift i dem, selv om jeg ikke er hundre prosent sikker. Hvis dere aldri hører noe mer fra meg, så vet dere hva som har skjedd...)
Og dagen bød faktisk på flere overraskelser. Vi fant snart ut at Hårmannens venn Hattemannen (som vi inntil i går også trodde var ond) spiller i band, så vi benket oss foran scenen for å se på. Mens vi satt der kom plutselig kendokapteinen gående. Jeg skjønner så absolutt hvorfor vi siklet på ham på klubbpresentasjonen, ja. Et lite øyeblikk glemte vi nesten at det regnet og var dødskaldt ute. Bare nesten, da. Lyden av klaprende tenner fikk oss raskt ned på jorden igjen.
I femtiden gikk イギリス人 (Igirisujin) på scenen, og publikum eksploderte. Vi så bandet på fjorårets festival også, og hadde lenge hatt lyst til å se dem igjen. De sviktet så absolutt ikke. Ikke bare har de de mest funky hårfrisyrene ever og en vokalist jeg mistenker har rømt fra nærmeste mentalsykehus, men de er også et av de mest underholdende bandene noensinne. Jeg filmet litt av opptredenen deres, slik at stakkars Yong og dere andre hjemme i Norge kan få se hva dere har gått glipp av.
Igjen var Age of Bronx siste post på programmet. I dag hadde de mannlige danserene forberedt et utrolig festlig danseshow. De hadde på seg forklær, badedrakter, you name it. Det var hysterisk festlig, og sinnsykt godt gjennomført. Katinka var også strålende fornøyd med å sitte rett ved siden av Tegnspråkmannen gjennom hele danseshowet. Selv var jeg litt mer distrahert av å prøve å få igjen følelsen i beina mine, siden de sovnet da jeg satt på dem. I tillegg var det kaldt å sitte på bakken. Stoler hadde vært en fin ting.
Snart måtte vi imidlertid flytte på oss igjen. Festivalen gikk mot slutten, og det var tid for å motta diplom og pengepremie for innsatsen. Først fikk jeg og Katinka beskjed om at vi skulle være de eneste nordmennene som skulle gå opp på scenen for å motta premien, men de planene ble forandret av en stresset Hayashi-sensei. Dermed endte det med at en haug med nordmenn, kinesere og filippinere travet opp på scenen foran alle japanerene. Kanskje like greit. Det hadde vært en smule pinlig å stå så og si alene på utstilling foran andre. Noen menn i offisielle uniformer overrakte oss en pengepremie på 10.000 yen og et fancy diplom. Hayashi mente vi skulle gi pengepremien til den ene japaneren som hjalp til på boden vår, og det var det ingen innvending mot. Han har jobbet som en gal gjennom hele festivalperioden for at alt skulle gå på skinner. Velfortjente penger.
Slutten på festivalen var akkurat som i fjor. De viste først en festivalvideo, før de avsluttet det hele med et gigantisk slideshow med festivalbilder. Som i fjor var det mangel på bilder med utvekslingsstudenter, men jeg og Katinka fikk øye på oss selv i den ene videoscenen. Moro. Jeg hadde endelig også klart å lokalisere Togmannen i mengden (i kostyme, selvfølgelig), så jeg prøvde å følge med på alt samtidig. Ikke en enkel oppgave i det hele tatt. Etter slideshowet var over, og festivallederene hadde holdt sine tårevåte avskjedstaler, var det tid for den berømte avslutningsdansen. Jeg hadde håpet på å få se Togmannens forferdelige dansetrinn igjen, men hele seansen ble litt amputert i og med at han gikk rundt med videokamera for å filme de andre dansende. Vel, i begynnelsen i alle fall. Til slutt rykket det vel litt for mye i dansefoten hans, og han måtte hoppe opp på scenen for å vrikke litt på seg. Konklusjon? Han kan fremdeles ikke danse. Men han er heit uansett.
I morgen er det helsesjekk. Jeg gruer meg. Kunne ikke festivalen ha vart i noen dager til...? Sukk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar