Nonsens og annet virrvarr

Klokken er nå 02:58 mandag den 27. oktober 2008. Det er ikke en helligdag, så jeg har skole om bare noen få timer. Til tross for at jeg teoretisk sett burde ha vært i drømmeland for flere timer siden, er jeg lys våken. Morgendagens (eller... det blir vel teknisk sett dagens) oppsummeringsprøve henger over hodet mitt som en tung, mørk regnsky. Hadde jeg bare begynt å lese litt tidligere.

Når sant skal sies hadde det vært lettere sagt enn gjort, i og med at jeg våknet akkurat klokken 15:22 søndag ettermiddag. Lørdagens kalas med diverse klassekamerater, senpaier og random japanere tok visst litt mer på enn det jeg trodde, og det er faktisk mulig at de utvannede drinkene på stedet vi var på faktisk hadde mer alkohol i seg enn det de smakte. Uansett. Jeg skrudde på alarmen på mobilen min, men tydeligvis har det seg sånn at japanske mobiler ikke ringer (de vibrerer visstnok, men jeg sov nok litt for tungt til å våkne av det) hvis du har satt den på lydløs. Bummer for meg som hadde store planer om å bruke hele søndagen til å rydde/vaske leiligheten min og lese til prøven.

Vaskingen måtte se seg slått av trangen til å se flere episoder av Miss No Good, og lesingen ble dermed også naturlig nok satt på vent. Innimellom plinget det også på døren min, hvorpå jeg stakk nesen ut i den (for en gangs skyld) kjølige høstluften for å høre nyheter om den seneste utviklingen i Balladen om Cecilie og Simba, der mine illusjoner om at løvelignende gutter sikkert er søte og snille snart ble byttet ut med deprimerende realisme, i og med at 19 år gamle gutter er og blir nettopp 19 år gamle gutter.

Så bar det innendørs igjen for å se nok en episode av love/hate relationshipet mellom Rainie Yang og Will Pan. Det hadde nok blitt flere også, hadde det ikke vært for at det ikke har kommet subs lenger enn til episode seks. Kjipern. Uansett, etter en rask dusj var det tid for å endelig åpne bøkene. Da var vel klokken rundt halv tolv, tenker jeg. Og her sitter jeg enda. Nå skal det sies at det er en smule distraherende å prøve å lese med dataen stående rett ved siden av meg, så det har skjedd mer enn en gang at jeg har tatt meg en liten lesepause for å kaste bort litt tid foran dataskjermen. Ah, jeg er slik en flink student. Foreldrene mine burde virkelig være stolte av meg.

Uansett - bottom line is: Jeg døgner! Det er ikke noe vits i å sove nå. Jeg må allikevel stå opp om under fire timer, og jeg har fremdeles drøssevis med kanjier og gloser å gå igjennom. Om jeg så må se ut som en levende død foran Togmannen i morgen får bare være (og det er vel strengt tatt ikke første gangen jeg har sett ut som en uteligger foran ham uansett). Søvn er oppskrytt.

Jeg misunner alle dere hjemme i Norge som i natt skal stille klokken en hel time tilbake. Dere får en hel time ekstra søvn. Japanerne har tydeligvis ikke forstått hvor utrolig herlig den ene, dyrebare timen er, for her i landet praktiserer de ikke slike ting som sommertid. Noe så deprimerende.

Men nå er det på tide å vende tilbake til bøkene igjen! Toodles!

(Kommenter, kommenter, kommenter)