Etter å ha stått opp umenneskelig tidlig (klokken syv), og etter å ha syklet ned på 7-Eleven for å ta ut litt mer penger, møtte jeg og Katinka de andre på stasjonen. Togturen til Maihama (stasjonen like ved Disneyland) tok ikke fullt så lang tid som vanlig, siden vi hadde flaks, og traff blink med togbyttene våre. Vel fremme ble vi stående et øyeblikk og stirre på menneskehavet som åpenbarte seg foran oss. Det virket som om halve Tokyo-området (pluss X antall turister) hadde hatt samme idé. Da vi sto i billettluken, kunne vi se at dagspassene til Disneyland allerede var utsolgt, så vi ble en smule nervøse. Heldigvis var det fremdeles ledig i Disney Sea, så vi kom oss vel inn.
Jeg, som aldri har vært i en Disney-park før (men som alltid har hatt lyst), ble litt overveldet av hvor fint alt var. Jeg lurer på hvor mye penger som egentlig krevdes for å bygge den gigantiske parken. Very impressive. Første stopp var en souvenirbutikk der jeg og Katinka kjøpte de obligatoriske Disney-luene. Vi endte opp med like Marie-luer (fra Aristokattene). Kjempesøte og rosa. Det er best å komme i riktig stemning når man skal traske rundt i Disney-verdenen en hel dag.
Første ordentlige post på programmet var Tower of Terror, en attraksjon Katinka lovte var verdt ventetiden. For ventetid blir det garantert i Disneyland. Vi sto litt over en time i kø, men det var så verdt det. Selve attraksjonen befinner seg inne i et gammelt hotell. Først venter man i kø på utsiden, siden fortsetter køen inne i lobbyen. Alt er støvete, gammelt og en smule skummelt. Når man først slipper inn i selve hotellet, blir man fortalt en historie om hotelleieren som forsvant natten før den store åpningen, og som selvfølgelig ikke har blitt sett siden. Etter å ha gått et stykke, sett ting forsvinne i løse luften (wtf?) og køet litt til, blir man plassert i en heis, vist imponerende hologrammer, heist opp til toppen av hotellet, og sluppet rett ned. Snakk om sug i magen! Amazing! I loved it!
Vi tok forsåvidt ikke så mange attraksjoner i Disney Sea, siden køene er milelange. Man må velge sine thrills med omhu, ellers risikerer man å stå i en uendelig kø for en crappy attraksjon. Vi sto nesten to timer i kø for en Indiana Jones-attraksjon, men den var til gjengjeld kjempebra. Jeg og Katinka satt og klamret oss fast til hverandre gjennom hele turen, og selv om alle japanerne var superstille, hylte vi nordmenn som seg hør og bør når ting går fort opp og ned, hit og dit rundt i mørket. Fun, fun, fun!
Senere tok vi turen innom Ariel-land, der Katinka og Hedda klådde litt på statuen av prins Erik nede i grotten til Ariel. (Selv var jeg aldri så imponert over ham, jeg foretrakk alltid mine Disney-"prinser" litt mer hårete og reveaktige). Du kan jo forestille deg hvor oppspilte de ble da vi gikk ut av Tritons slott, og prins Erik himself (i meget sleazy utgave) sto der i levende live. Katinka slapp ut et lite hvin, og Heddas øyne var på størrelse med tinntallerkener. Etter mye om og men fikk de dyttet alle de bittesmå japanske småjentene til side, og stilt seg opp for å bli foreviget sammen med sin barndoms store kjærlighet. Jeg er sikkert på at de to forlot Ariels rike med tungt hjerte.
Vi tilbrakte en god del timer (rundt 9 totalt) inne i parken, så jeg kunne sikkert ha skrevet mye, mye mer om vår lille utflukt til Disney Sea, men det gidder jeg ikke. I stedet for dere bare ta meg på ordet: Det var pent, det var gøy, det var verdt hver eneste av de 5800 yen'ene det kostet å komme inn. Oh, og selv om jeg ikke fikk sett Mikke Mus, fikk jeg sett (i tillegg til sleazy prins Erik), Langbein, Timmy Gresshoppe, Marie og en eller annen skummel kokkefyr. Yay!
I dag klarte jeg selvfølgelig å forsove meg (hey, jeg var kjempesliten etter gårsdagens strabasiøse utflukt), så jeg møtte opp til andre time. Hadde håpet å se noe til Togmannen i dag, siden jeg ikke har sett snurten av ham siden torsdag, men det var ikke min dag i dag heller. Cecilie oppdaget at Playboy har klippet seg (han ser bedre ut nå som han er kvitt det alt-for-lange-håret), og frydet seg over hans nye og forbedrete utseende. Katinka hadde en dårlig Hårmann-dag, helt til vi (i øsende pøsende regnvær) var på vei til toget, og han plutselig kom gående rett mot oss. Akkurat i det han passerte hvinte Katinka som en stukken gris, for hun gjorde en dansebevegelse som ville fått Fred Astaire til å vri seg i misunnelse. Så hvis Hårmannen ikke visste at hun siklet over ham før, vet han det i alle fall nå.
Og det er jo forsåvidt litt morsomt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar