Sayonara Tokyo

Med kun en uke igjen her i Japanland, og omtrent femti øre på konto, tror jeg det er trygt å si at gårsdagens Tokyo-utflukt var den siste av sitt slag for denne gang. Kanskje like greit, i og med at jeg nå har lært en gang for alle at Tokyo i august er en varm og smertefull affære. Som jeg nevnte for et par innlegg siden var det hovedsakelig Tokyo Tower som sto på planen i går, og etter en lang togtur til Hamamatsuchō og et møte med resten av dagens eventyrere (Shinya og Saya), trasket vi i vei mot det store metalltårnet som ruvet i horisonten.


OK, fakta om Tokyo Tower: Det er gigantisk! Jeg følte meg litt som en maur der jeg vandret rundt under den enorme metallkonstruksjonen, og tok som alltid meg selv i å tenke på skrekkscenarioer som kjempejordskjelv og sånn. Jeg er så optimistisk av meg.

Det første vi så da vi kom frem (sånn rent bortsett fra tårnet itself), var en småaggressiv ape i rosa klær. Jeg føler med deg, apen. Jeg hadde heller ikke likt å vise meg offentlig i det antrekket der, spesielt ikke i sånn 35 grader pluss. Det må nevnes at aggressiviteten nok var en del av opptredenen. Jeg tviler sterkt på at de fleste sinte apekatter inntar bokseposisjon.


Uansett... Vi kjøpte kombipakken, som inkluderte hovedobservatoriet (150 meter over bakken), voksmuseet, Guinness World Records-museet og et eller annet spøkelsesshow. Dessverre var det svindyrt å slippe inn i spesialobservatoriet (250 meter), og mine femti øre tillater ikke slike ekstrautgifter. Vi vandret allikevel med freidig mot inn i heisen til hovedobservatoriet, og moret oss stort med å kikke på Tokyo fra alle mulige slags vinkler. Nå har jeg besøkt en del observatorier i løpet av min tid her i Asia, og jeg kan ikke si at Tokyo så særlig annerledes ut enn det Kyoto, Osaka og Seoul gjorde. Store bygninger, smog, enda flere store bygninger, enda mer smog. Grått. Har man sett en storby fra luften, har man sett alle.


Saya og Shinya

Det morsomte var forsåvidt å vandre rundt på de store glassrutene som prydet bakken i den nederste delen av observatoriet. Nesten 150 meter rett ned. Jeg trampet med glede utpå. Katinka, derimot, trengte heftig overtalelse før hun noe motvillig satte føttene på ruten.

Etter vi hadde sett oss mett på bygninger, amerikanske turister og glassruter, beveget vi oss ned i tredje etasje for å bedrive litt museumhopping. Shinya overtalte oss til å bli med på spøkelsestingen. Spøkelseshus er ikke helt min greie, men jeg sa ja til å bli med uansett. Heldigvis viste det seg at det var et viruellt spøkelseshus. Alt vi gjorde var å sitte i en kinosal og se på en 3D-film med heller teite spøkelser. Jeg gjorde mitt beste for å holde fnisingen dempet. Så var det tid for voksmuseet. Katinka og jeg løp ivrige i vei mot inngangen. Det var altfor lenge siden sist vi hadde fått sjansen til å ta mange teite tullebilder. "Hurra," tenkte vi, og tok et par skritt innenfor døren.


Og du vet, det begynte sånn tålelig bra. Vi fant en stygg liten Titanic-kopi, og kastet oss selvfølgelig bak den for å prøve å gjøre våre beste Leo- og Kate-imitasjoner. Hvis Rose hadde vært en overvektig dame på åtti og Jack en halvdopet narkoman fra Oslo sentrum, hadde vi vært spot on også. Derfra gikk alt bare en vei - nedover. Voksmuseum? Hah! Særlig... Dukkene så ut som om de var kjøpt på billigsalg på nærmeste 100-yenssjappe, og halvparten av tiden slet vi heftig med å finne ut hvem de egentlig skulle forestille. Og det verste av alt? De sto alle bak glass, og vi kunne verken ta på dem eller ta bilde sammen med dem. Now, where's the fun in that? Skuffet måtte vi konstantere at våre glansdager i voksdukkeland nok døde i Seoul en gang i mars.

Guinness-museet var hakket morsommere, men da vi hadde trasket oss gjennom det også, følte jeg sulten gnage. Uh-oh. De fleste vet kanskje nå at det verste jeg vet er å vandre rundt på leting etter et spisested når jeg er hakket fra å dø av sult, men det var nettopp det vi gjorde. Grumpy-Tonje var to sekunder fra å gjøre sitt inntog, men jeg holdt henne tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis var det en CoCo's på veien til stasjonen. Japansk curry har aldri smakt så godt før, og jeg var med ett lykkelig igjen.

Shinya og Saya begynte å snakke om en eller annen berg- og dalbane, og vi kastet oss på toget i retning av Suidōbashi. Navnet på stasjonen ringte ingen bjeller hos meg, men synet som vi møtte oss da vi kom frem gjorde definitivt det.


Forrige gang jeg var her, krydde det av boybandfans i alle aldre, størrelser og fasonger. Omtrent 50.000 av dem, inkludert to storøyde nordmenn som skulle se noen av sine berømte sikleobjekter for første gang. Tokyo Dome - long time, no see! Området rundt så merkelig tomt ut uten NEWS-plakatene og de milelange køene for å kjøpe konsertstuff. Trist.

Den nostalgiske følelsen varte imidlertid ikke lenge. I det fjerne kunne jeg skimte et monster av en berg- og dalbane, omtrent 80 meter over bakken. Var det den vi skulle ta? You bet it was! Til og med jeg - en berg- og dalbane-fanatiker av dimensjoner - skalv litt i knærne da jeg kjøpte billetten. Jeg kunne høre de nervepirrende skrikene fra menneskene som kjørte den, og sommerfuglene begynte å flagre. Vi måtte stå litt i kø før det ble vår tur, men vi moret oss med å beundre den vakre mannen i sminke og høyhælte sølvsko som sto bak oss i køen. Thumbs up, mannen! Så slapp neste batch med mennesker på, og vi forberedte oss på å traske inn vi også. De slapp inn menneskene foran oss, men stoppet oss. Vi havnet på neste tur. Noe som ville si at jeg og Katinka var garantert å få sitte helt foran på Thunder Dolphin. OMG, LUCKY!


DET. VAR. F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Utsikten fra toppen (Tokyo by night) var spektakulær, og fikk oss i et par sekunder til å glemme det faktum at vi snart skulle utfor en megabakke. Jeg var seriøst overbevist om at jeg skulle dø på det første droppet. Vi kunne ikke se skinnene foran oss. Det gikk nesten rett ned. Og farten var fantastisk. Hele berg- og dalbanen var fantastisk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den morsomste berg- og dalbanen jeg har kjørt i hele mitt liv. What a rush! Hadde det ikke vært for at økonomien min ikke tillater de store utskeielser for tiden, skulle jeg jammen med ha kjørt den både en og to og tre ganger til. Neste gang, neste gang.

Så var det på tide å ta farvel med Shinya, Saya og Ingrid (som skulle tilbringe natten på en mangakafé), og vende snuten tilbake mot Togane. På dette tidspunktet var både jeg og Katinka en smule bekymret over muligheten for at vi kanskje luktet død og fordervelse etter vår lange og varme dag i Tokyo. Medpassasjerers gester og blikk ble nøye studert og analysert.

Jeg så ingen neserynking, så kanskje det ikke var så ille som vi fryktet.

En ting er i alle fall sikkert - dusjen jeg tok da jeg kom hjem i går kveld, var den beste dusjen jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg så ren og velduftende før.

Minn meg på å ikke legge mine fremtidige Japan-reiser til sommerferien.

For varmt.