Du vet det folk sier om at de skulle ønske tiden kunne stoppe slik at de kunne leve i dette øyeblikket for alltid?
I totally get it.
På torsdag tok jeg og Katinka et siste farvel med Josai. Vi måtte en tur innom for å betale husleie/internett, og for å levere tilbake våre trofaste leiesykler som har fulgt oss gjennom sol, regn og hylende vind de siste elleve månedene. Det ble et tårevått farvel med min elskede Bob. Til tross for konstant halvflate dekk og irriterende ringeklokke, var han en god sykkel.
Etter husleie og internett var betalt (noe som holdt på å gå til helvete da husleiemaskinen ikke ville spise pengene mine), ble vi sendt til den andre siden av campus for å levere sykkelnøklene våre. Katinka hadde en meget god dag på heitingfronten, og fikk et siste glimt av både Tosh-tosh og Mr. Mixi-kopien. Jeg, derimot, var ikke like fornøyd. Heldigvis hadde universet bestemt seg for å gjøre opp for alle grusomhetene det har påført meg de siste par årene, så da vi endelig fikk huket tak i kontordamen og hadde fått tilbake depositumene våre, fikk jeg mot alle odds se Togmannen en siste gang.
Farvel, Togmannen. Jeg kommer til å savne din snasne nerdefremtoning!
Selvfølgelig var torsdag også den varmeste dagen på år og dag, så spaserturen hjem fra skolen var et rent helvete. Selvfølgelig rant svetten i strie strømmer nedover ryggen, og gjorde at vi følte oss skikkelig ufreshe og ekle. Selvfølgelig hadde jeg glemt å ta på solkrem før jeg gikk ut av døren min samme formiddag. Og selvfølgelig ble jeg solbrent. Nakken min gjør fremdeles vondt. Au.
Alt var jo ikke bare elendighet. Ingrid hadde en liten chance encounter med en postmann da hun skulle slepe med seg eskene sine til postkontoret. Postmannen var så hyggelig å fortelle henne at de faktisk henter esker helt gratis. Score. Da slapp vi hele den hvordan-slepe-tunge-esker-hele-veien-til-postkontoret-greia som vi måtte gjennom forrige gang. Jeg har allerede sendt hjem fem pappesker (postmannen hentet tre av dem i dag), og er ganske sikker på at jeg bare har en eske igjen å pakke nå. Jeg kan se lyset i enden av tunnelen! Hurra!
I går skulle det være sayonara-party for noen av oss som skal hjem snart (again), men det ble en heller stusselig affære. Det dukket opp hele tre japanere, og vi brukte mesteparten av tiden på å se på TV. Vel, de andre så på TV. Jeg leste en bok jeg fant i bokhyllen til Alex - Tokyo Hostess. Den var overraskende interessant, men så er det jo også viden kjent at jeg har en merkelig fascinasjon for mordhistorier fra virkeligheten. Jeg leste ut over halve boken i løpet av festen, og har store planer om å lese resten av den i dag eller i morgen. Og hva det heller labre festoppmøtet angår, så er det jo faktisk sånn at vi hadde sayonara-party forrige helg også. Nå, det var en stor suksess.
I dag var jeg og Katinka så spreke at vi gikk hele veien til Naruto for å ta en siste tur på Donki. For de som ikke helt har Togane-geografien sin i orden, så kan jeg opplyse om at det er langt til Naruto. De tok nesten en time å gå en vei. Katinka shoppet gaver som en gal, men jeg har jo ikke penger til slike utskeielser, så jeg var med mest for selskapets skyld. Jeg tok meg råd til en lang T-skjorte-cardigan-sak jeg har planer om å ha på meg på flyturen hjem, men hallo - den kostet omtrent førti norske kroner. Ikke akkurat storshopping.
I tillegg dro jeg med meg Katinka på Baskin-Robbins, slik at jeg kunne få tilfredsstilt min is-craving. Mango-is og tropisk is smaker herlig på en varm sommerdag. Tonje very happy! Katinka lettere kvalm.
Og omtrent en time, to gnagsår, en vannblemme, to ømme fotsåler og en mathandletur på Kasumi senere, var vi hjemme i leilighetene våre igjen. En meget produktiv dag.
Det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk forlater Japan permanent om to dager og ti timer. Jeg har mine små sammenbrudd innimellom, der tanken på å reise hjem til Norge fremkaller en tåre eller to, men stort sett er jeg ganske rolig. Til tross for at jeg har tilbrakt omtrent 22 1/2 år av livet mitt i Norge (og kun 1 1/2 år i Japan), føles det liksom litt som om jeg skal reise fra hjemmet mitt. Det er merkelig det der. Som sagt tror jeg ikke helt realiteten har gått opp for meg enda.
Jeg lurer på når det store sammenbruddet kommer...?
Sikkert på flyet. Jeg kommer til å sitte der som et hikstende vrak, med mascarastriper nedover kinnene og snørrflekker på den nye T-skjorte-cardigan-tingen min. Lovely.
I så fall må jeg huske å be Katinka ta bilde av meg.
Det blir sikkert et vakkert minne om sånn... fjorten år.
2 kommentarer:
Det er forståelig at det føles merkelig etter så lang tid, men husk at det ikke er umulig å reise tilbake igjen da! Enten det bare blir som en ferie, eller som et mer permanent opphold i senere tid. Jeg vet ikke hva du har planer om å gjøre med japansken din i fremtiden, men det kan jo være en trøst når sammenbruddet kommer.
Og hvor er Baskin-Robbins? Antar det er i Naruto, da. Høres utrolig godt ut med mango-is!!
Fortsett å bloggee!! om ikke du er død av deprisjon ;_;
Legg inn en kommentar