Gone, but not forgotten

Dag 6 i Seoul.

La oss være kulturelle i dag, tenkte TonKa (les: Tonje og Katinka), og hoppet på første og beste tog til Gyeongbokgung. Jeg hadde hørt mye på forhånd om de vakre palassbygningene som ventet oss, men må ærlig innrømme at jeg var en smule mer giddy ved tanken på å få se menn dresset opp i tradisjonelle kostymer. Jeg vet, jeg vet. Det er Chuno-fanatikeren i meg som snakker. Til tross for at solen tittet frem bak skyene med jevne mellomrom var det bikkjekaldt, og det var to hutrende såkalte 'vikinger' som endelig nådde frem til sin destinasjon.

(Note to self: Hvis værmeldingen sier det skal føles som to plussgrader, så STOL PÅ DEN!)




Kulden ble snart glemt da vi fikk øye på de første kostymekledde mennene. Katinkas pupiller ble umiddelbart hjerteformede, og hun siklet åpenlyst over de barske vaktmennene i røde krigerkostymer. Det var overraskende vanskelig å dra henne vekk fra dem og inn på selve palassområdet. Hun kastet mange laaange blikk mot porten i tiden som fulgte. Selve palasset var akkurat som jeg hadde blitt fortalt – stort, utsmykket og veldig pent. Hvis jeg får tilbudet om å flytte inn i Gyeongbokgung takker jeg ja med glede, såfremt de får fikset elektrisitet og sånn før jeg flytter inn. Rommene er dårlig isolert, og tanken på å bli forvandlet til en levende ispinne mens jeg sover er lite fristende.




Katinka og jeg moret oss stort med å krype inn i alle turistfrie kriker og kroker for å ta teite bilder (og noen mindre teite bilder) av oss selv, og drømte om å være konge (jeg) og hoffdame med nære bånd til de Røde Mennene ved palassporten (Katinka).






Til slutt hadde vi sett alt vi burde, og trasket (vel, Katinka danset lykkelig) i vet mot utgangen. Vi skulle akkurat til å gå mot metroen, da de annonserte over høyttaleranlegget at vaktskiftet ville foregå med pomp og prakt om akkurat syv minutter. Syv minutter? Det kunne vi overleve. Vi stilte oss bak avsperringstauet sammen med alle de andre nysgjerrige turistene, og ventet. Og ventet. Og frøs. Og ventet. Endelig skimtet vi noen menn som stilte seg opp bak et hjørne. En mann slo på en gigantisk tromme og skremte vettet av oss. En øredøvende falsk – men sjarmerende – musikk runget utover området, og en haug med kostymekledde koreanere kom vandrende inn på plassen. Katinkas øyne spratt nesten ut av skallen på henne da hun så enda flere Røde Menn i mylderet, og hun kom med noen meget sjarmerende lyder som jeg ikke skal gjenta her. Vaktskiftet var faktisk rimelig underholdende, da. Se selv:


Fra Gyeongbokgung dro vi videre til Myeong-dong for å svi av litt flere won. Jeg falt pladask for et par herlige sko med kilehæl i den første skobutikken vi var innom, og døde litt inni meg da jeg oppdaget at det var en prutebutikk. Jeg hater å prute. Helt siden den onde bodmannen nektet å selge meg en falsk Louis Vuitton-lommebok til prisen jeg var villig til å gi i Syden for en god del år siden, har jeg hatt fullstendig pruteskrekk. (Nå innser jeg jo selvfølgelig at den onde mannen gjorde meg en tjeneste, men jeg var ung, dum og blendet av designerlogoer. Og svensker. Nok om det). For en prutehater som meg, er Korea et grusomt sted å handle. Kjedebutikkene er greit nok – prisene der er faste, og det er lett som bare det, men de søte små skobutikkene i sidegatene er en annen historie. Er man heldig, henger det et skilt på veggen som sier at skoene i butikken koster mellom X og X won, men ofte står det ingenting. Og ofte forventer de at du skal prute. Siden jeg er et blekfjes, ligger jeg dårlig an i priskrigen. De er glad i å gi oss høyere priser enn de ville gitt for eksempel en japaner. Oh, Korea… Hvorfor må du gjøre dette mot meg?

Så ble det pene, pene, pene, PENE nye sko på meg?

Nei. Jeg turte ikke engang å prøve å prute.

Stupid.

I stedet gikk jeg en tur på Forever21 og kjøpte meg en trøste-T-skjorte og noen trøstesmykker, mens Katinka satt utslitt og halvdød i kjelleren.

Skoene mine… I miss you already!