For første gang på år og dag bestemte jeg meg for å utnytte det faktum at jeg fremdeles er relativt ung og dermed burde leve livet, og kastet meg med på en forholdsvis spontan bytur til Tokyo (alt som ikke er planlagt senest dagen i forveien regnes som spontat for meg). Spontanitet til tross - jeg og Katinka orket ikke helt tanken på å drikke fra klokken syv på kvelden, så vi bestemte oss for å reise inn til byen litt senere enn de andre. En meget god avgjørelse, til tross for at den sørget for at vi ble sittende i en time på et par meget ubehagelige metallstenger ved Hachikō-stauten i Shibuya og vente på at de andre skulle bli ferdige med sine izakaya-eventyr. Vi moret oss med å kaste lange blikk etter de få heitingene i området, og drite oss ut fullstendig når et par fremmede japanere kom bort for å prate med oss. Good times, good times.
Etter langt om lenge, og lengre enn langt, så vi et krøllete hode (også kjent som Ingrid) i det fjerne, og visste at ventetiden omsider var over. Etter mye frem og tilbake, endte vi opp på karaoke der vi bare ble i to timer p.g.a. de skyhøye karaokeprisene i Shibuya. Avgjørelsen skapte litt misnøye hos noen (les: meg), men etter noen drinker var humøret på topp igjen. Etter endt karaokeøkt, ble vi enige om å fortsette kvelden på en eller annen klubb. Vi fant en liten all-you-can-drink-klubb nede i et kjellerlokalet, og travet lykkelig inn på jakt etter pene mennesker og alkohol. Alkohol var det nok av. Pene mennesker? Not so much! Vi lot ikke dette legge noen nevneverdig demper på stemningen, og danset og moret oss ut i de små timer.
Jeg og Katinka hadde forresten et artig møte med en gammel japansk dame som minnet mistenkelig om henne på bildet ovenfor. Til tross for at damen sikkert var 80+, sjanglet hun rundt som en eller annen ungsau, og hadde tydeligvis bestemt seg for at det var hennes oppgave å utdanne oss uvitende blekfjes om hva som var normen i Japan. Og i Japan sitter tydeligvis ikke pene piker på fortauskanten når de er ute for å trekke luft. Shame on us! Vel granny, i Norge pleier ikke fulle åttiåringer å rave rundt gatelangs i byens største ungdomsstrøk heller!
(Fyllebestemorens lille tirade fungerte imidlertid utmerket for to kontaktsøkende nordmenn, i og med at alle japanerne som gikk forbi stoppet opp, gliste til oss, og spurte om damen plaget oss.)
Klokken fem var det slutt på dansemoroa for denne gang, og etter et lite opphold i trappen utenfor klubben, var det en trøtt gjeng som trasket til stasjonen. Katinka og jeg mistet Ingrid og Alex da vi tok en dopause, så vi måtte kravle oss hjem til Togane på egenhånd. Overraskende nok var det ingen å-nei-jeg-holdt-på-å-sove-forbi-stasjonen-min-situasjoner denne gangen. Flinke oss. Kravlet meg i seng litt før klokken ni på morgenen, og ble der til klokken fire. Deilig.
Jeg fikk forresten en meget bekymret telefon fra mamma for noen timer siden. Tydeligvis hadde tante Toril ringt henne og informert henne om at det hadde vært et stort jordskjelv som målte 6,6 på Richters skala i Japan i dag. Til tross for at skjelvets episenter var i nord-Japan, hadde visstnok bygninger i Tokyo svaiet og sånn. Say whaaaaat? Jeg merket ingenting! Jeg fikk meldinger fra Katinka om jordskjelv rett etter det visstnok hadde ristet leeenge, og følte meg like forvirret da. Jeg var våken på det tidspunktet. Jeg satt foran PC'en min og fylte ut kontaktopplysningene for pizzabestillingen min (Pizza-La, my savior), fordi jeg ikke følte for å vise mitt pannekakeflate hår og mine rødsprengte øyne i offentlighet.
Blir sansene mine virkelig såpass sløvet av pizzalyst at jeg ikke merker at huset mitt hopper og danser rundt meg?
En skremmende tanke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar