Gjensyn med gamle 'venner'

Det semi-lyset håret mitt er offisielt historie. I alle fall for denne gang. Jeg var veldig glad i fargen, men etterveksten hadde tatt fullstendig over, og håret mitt er rett og slett for slitt og skadet til å takle en ny runde med blekemiddel. I stedet løp jeg inn på H&M, rasket med meg en boks med brun hårfarge, og begikk meg umiddelbart ut på Mission Renewal.


Selv om jeg alltid pleide å farge håret mitt mørkere før, er det et par år siden håret mitt har vært såpass mørkt som det er nå. Jeg kjenner meg knapt igjen når jeg ser meg i speilet. Jeg hater det ikke, men det ser annerledes ut. Bra annerledes. Tror jeg, i alle fall. Jeg føler meg litt mer.. mystisk nå! Haha! Weird, I know!


Jeg nyter definitivt å være på en snarvisitt i gode gamle Norge, men alt er ikke bare fryd og gammen. Øyebetennelsen jeg bekjempet i september i fjor er tilbake, og det er ikke akkurat et kjærkomment gjensyn. Det gjør faktisk litt vondt. Øyet mitt er flott og ømt, og til tross for at det ikke er like rødt og skremmende som forrige gang, har det definitivt en deilig rød nyanse. Jeg prøvde å zoome inn på bildene jeg tok i sted (for å dokumentere min nye tilværelse som 'ordentlig' brunette), og man kan faktisk se betennelsen.


Deilig, right?

Uansett, jeg har fått resept på betennelsesdempende antibiotika-øyedråper, så om en ukes tid er øyet mitt forhåpentligvis i fin-fin form igjen.

Jeg krysser fingrene.

Det frister nemlig ikke å gå med briller de neste to månedene.

Cartoon Confession

Fordi et bilde sier mer enn tusen ord.















OK, så det er ikke heeeelt sant. Jeg er jo tross alt fascinert av kulturen, og jeg elsker å lære nye språk. Men det er close enough.

(Og dere må unnskylde posene under øynene mine. Jeg hostet hele natten, så jeg fikk ikke sove i det hele tatt. Å døgne er SÅ ikke kledelig..)

You're Beautiful

Jeg vet jeg egentlig burde rydde leiligheten min og pakke resten av tingene jeg skal ha med meg hjem til Norge i morgen, men i stedet sitter jeg og morer meg med YouTube-videoer. Søkte opp denne lille godbiten fra et av mine absolutt favorittdramaer - You're Beautiful. Ler meg skakk hver gang jeg ser den.


Fanfiction tatt på kornet. Fangirls kan være skremmende, skremmende vesener. Tro meg. Jeg vet hva jeg snakker om.

Ah, Hwang Tae Kyung. Jeg har savnet deg!

Og du trodde DU hadde en dårlig dag...?

Det viste seg at jeg ikke trengte å frykte smultringenes uheldige bieffekter allikevel. Da jeg våknet i dag tidlig (etter så mye som halvannen times herlig søvn), oppdaget jeg at det kjørte en dampveivals rundt i hodet mitt, og at lungene mine var på full fart opp av halsen. Heldige meg - halsondten jeg trodde jeg hadde blitt kvitt i forigårs var tilbake for fullt, og den hadde tatt med seg forsterkninger!

Etter en innbitt drakamp mellom lyst og fornuft, endte fornuften til slutt opp med å gå av med seieren. Ingen etterlengtet overnattingstur til Nikko på denne jenta, nei. I stedet er jeg nå stuck på mitt ikke akkurat helsevennlige roterom i tråkiga Togane, mens alle vennene mine sikkert dupper seg i de varme kildene as we speak.


Gud, livet er urettferdig...

Jeg trodde i det minste det var ett lite lyspunkt i all elendigheten da. Siden jeg er syk, og tanken på å gå ut av huset er omtrent like fristende som å ta en Britney og barbere av meg alt håret, bestemte jeg meg for at det var den perfekte anledning til å bestille pizza på døren. (For andre gang på en uke, men det snakker vi ikke om..) Mat på døren er fint. Da slipper man liksom å se bra ut, tenkte jeg, og klikket meg inn på Pizza-Las hjemmesider.

Stupid me.

Jeg glemte at pizzabudene ofte er unge og ganske heite.

Han ble sikkert overlykkelig over å se dette på den andre siden av dørstokken:


Mommy, mommy! Monsters do exist!

Som om ikke det faktum at jeg ble syk, gikk glipp av overnattingsturen jeg hadde gledet meg til lenge, og presterte å vise meg i all min usminkede og bustete herlighet foran en gresk (vel, japansk) gud var nok, får jeg etter all sannynlighet en kvise på størrelse med en flodhest midt mellom øyenbrynene mine. Oh joy!

Heldigvis skal jeg hjem til Norge i et par uker. Jeg reiser i overimorgen. Hvis jeg fremdeles lever da, selvfølgelig.

Og med min flaks er vel det kanskje heller tvilsomt.

Oh no, I didn't...

Å gafle i seg hele tre smultringer fra Mister Donut er kanskje ikke det lureste å gjøre når man skal på overnattingsutflukt til onsen (varme kilder) i Nikko med venner dagen etter.


Men så har jo aldri jeg hevdet å være den skarpeste kniven i skuffen heller.

Eller, vent... Det har jeg jo.

"Hvorfor er magen min så stor, lurer du på? Jo, baby. Mhm. Fem måneder på vei nå! Ja, jeg vet. Det var ganske plutselig. Jeg fant det først ut i går."

Lurer på om noen kjøper den..?

T.K.T.H.E.I.H.R.T.

Tonje Kjøper Ting Hun Egentlig Ikke Har Råd Til - del 4

(For del 1, 2 og 3, se 'Blåhval neste', 'Om trange sko og slunkne kontoer og 'Seoul, baby!'.)

Møt min nye bestevenn!


Det er et nydelig Canon PowerShot G11, og vi skal ha det mye moro sammen fremover! Hjemme i Norge koster det rundt 4500 kr, men takket være Amazon Japan (ord kan ikke beskrive hvor farlig den siden egentlig er) ble det mitt for den nette sum av 2500 norske kroner. Jeg bestilte det for et par timer siden, men får det levert på døren min allerede en gang i løpet av morgendagen. Jeg elsker ekspresshipping.

Trengte jeg nytt kamera? Nei.

Er jeg spesielt fotointeressert? Ikke egentlig.

Så hvorfor bruke penger på et fancy-schmancy semiprofesjonelt kamera som ikke engang er speilrefleks?

Fire ord: Utvippbar og dreibar skjerm.

Selvdiggerbilder er en fin ting.

Dagen derpå

Lørdag.

For første gang på år og dag bestemte jeg meg for å utnytte det faktum at jeg fremdeles er relativt ung og dermed burde leve livet, og kastet meg med på en forholdsvis spontan bytur til Tokyo (alt som ikke er planlagt senest dagen i forveien regnes som spontat for meg). Spontanitet til tross - jeg og Katinka orket ikke helt tanken på å drikke fra klokken syv på kvelden, så vi bestemte oss for å reise inn til byen litt senere enn de andre. En meget god avgjørelse, til tross for at den sørget for at vi ble sittende i en time på et par meget ubehagelige metallstenger ved Hachikō-stauten i Shibuya og vente på at de andre skulle bli ferdige med sine izakaya-eventyr. Vi moret oss med å kaste lange blikk etter de få heitingene i området, og drite oss ut fullstendig når et par fremmede japanere kom bort for å prate med oss. Good times, good times.

Etter langt om lenge, og lengre enn langt, så vi et krøllete hode (også kjent som Ingrid) i det fjerne, og visste at ventetiden omsider var over. Etter mye frem og tilbake, endte vi opp på karaoke der vi bare ble i to timer p.g.a. de skyhøye karaokeprisene i Shibuya. Avgjørelsen skapte litt misnøye hos noen (les: meg), men etter noen drinker var humøret på topp igjen. Etter endt karaokeøkt, ble vi enige om å fortsette kvelden på en eller annen klubb. Vi fant en liten all-you-can-drink-klubb nede i et kjellerlokalet, og travet lykkelig inn på jakt etter pene mennesker og alkohol. Alkohol var det nok av. Pene mennesker? Not so much! Vi lot ikke dette legge noen nevneverdig demper på stemningen, og danset og moret oss ut i de små timer.


Jeg og Katinka hadde forresten et artig møte med en gammel japansk dame som minnet mistenkelig om henne på bildet ovenfor. Til tross for at damen sikkert var 80+, sjanglet hun rundt som en eller annen ungsau, og hadde tydeligvis bestemt seg for at det var hennes oppgave å utdanne oss uvitende blekfjes om hva som var normen i Japan. Og i Japan sitter tydeligvis ikke pene piker på fortauskanten når de er ute for å trekke luft. Shame on us! Vel granny, i Norge pleier ikke fulle åttiåringer å rave rundt gatelangs i byens største ungdomsstrøk heller!

(Fyllebestemorens lille tirade fungerte imidlertid utmerket for to kontaktsøkende nordmenn, i og med at alle japanerne som gikk forbi stoppet opp, gliste til oss, og spurte om damen plaget oss.)

Klokken fem var det slutt på dansemoroa for denne gang, og etter et lite opphold i trappen utenfor klubben, var det en trøtt gjeng som trasket til stasjonen. Katinka og jeg mistet Ingrid og Alex da vi tok en dopause, så vi måtte kravle oss hjem til Togane på egenhånd. Overraskende nok var det ingen å-nei-jeg-holdt-på-å-sove-forbi-stasjonen-min-situasjoner denne gangen. Flinke oss. Kravlet meg i seng litt før klokken ni på morgenen, og ble der til klokken fire. Deilig.


Jeg fikk forresten en meget bekymret telefon fra mamma for noen timer siden. Tydeligvis hadde tante Toril ringt henne og informert henne om at det hadde vært et stort jordskjelv som målte 6,6 på Richters skala i Japan i dag. Til tross for at skjelvets episenter var i nord-Japan, hadde visstnok bygninger i Tokyo svaiet og sånn. Say whaaaaat? Jeg merket ingenting! Jeg fikk meldinger fra Katinka om jordskjelv rett etter det visstnok hadde ristet leeenge, og følte meg like forvirret da. Jeg var våken på det tidspunktet. Jeg satt foran PC'en min og fylte ut kontaktopplysningene for pizzabestillingen min (Pizza-La, my savior), fordi jeg ikke følte for å vise mitt pannekakeflate hår og mine rødsprengte øyne i offentlighet.

Blir sansene mine virkelig såpass sløvet av pizzalyst at jeg ikke merker at huset mitt hopper og danser rundt meg?

En skremmende tanke.

Gone, but not forgotten

Dag 6 i Seoul.

La oss være kulturelle i dag, tenkte TonKa (les: Tonje og Katinka), og hoppet på første og beste tog til Gyeongbokgung. Jeg hadde hørt mye på forhånd om de vakre palassbygningene som ventet oss, men må ærlig innrømme at jeg var en smule mer giddy ved tanken på å få se menn dresset opp i tradisjonelle kostymer. Jeg vet, jeg vet. Det er Chuno-fanatikeren i meg som snakker. Til tross for at solen tittet frem bak skyene med jevne mellomrom var det bikkjekaldt, og det var to hutrende såkalte 'vikinger' som endelig nådde frem til sin destinasjon.

(Note to self: Hvis værmeldingen sier det skal føles som to plussgrader, så STOL PÅ DEN!)




Kulden ble snart glemt da vi fikk øye på de første kostymekledde mennene. Katinkas pupiller ble umiddelbart hjerteformede, og hun siklet åpenlyst over de barske vaktmennene i røde krigerkostymer. Det var overraskende vanskelig å dra henne vekk fra dem og inn på selve palassområdet. Hun kastet mange laaange blikk mot porten i tiden som fulgte. Selve palasset var akkurat som jeg hadde blitt fortalt – stort, utsmykket og veldig pent. Hvis jeg får tilbudet om å flytte inn i Gyeongbokgung takker jeg ja med glede, såfremt de får fikset elektrisitet og sånn før jeg flytter inn. Rommene er dårlig isolert, og tanken på å bli forvandlet til en levende ispinne mens jeg sover er lite fristende.




Katinka og jeg moret oss stort med å krype inn i alle turistfrie kriker og kroker for å ta teite bilder (og noen mindre teite bilder) av oss selv, og drømte om å være konge (jeg) og hoffdame med nære bånd til de Røde Mennene ved palassporten (Katinka).






Til slutt hadde vi sett alt vi burde, og trasket (vel, Katinka danset lykkelig) i vet mot utgangen. Vi skulle akkurat til å gå mot metroen, da de annonserte over høyttaleranlegget at vaktskiftet ville foregå med pomp og prakt om akkurat syv minutter. Syv minutter? Det kunne vi overleve. Vi stilte oss bak avsperringstauet sammen med alle de andre nysgjerrige turistene, og ventet. Og ventet. Og frøs. Og ventet. Endelig skimtet vi noen menn som stilte seg opp bak et hjørne. En mann slo på en gigantisk tromme og skremte vettet av oss. En øredøvende falsk – men sjarmerende – musikk runget utover området, og en haug med kostymekledde koreanere kom vandrende inn på plassen. Katinkas øyne spratt nesten ut av skallen på henne da hun så enda flere Røde Menn i mylderet, og hun kom med noen meget sjarmerende lyder som jeg ikke skal gjenta her. Vaktskiftet var faktisk rimelig underholdende, da. Se selv:


Fra Gyeongbokgung dro vi videre til Myeong-dong for å svi av litt flere won. Jeg falt pladask for et par herlige sko med kilehæl i den første skobutikken vi var innom, og døde litt inni meg da jeg oppdaget at det var en prutebutikk. Jeg hater å prute. Helt siden den onde bodmannen nektet å selge meg en falsk Louis Vuitton-lommebok til prisen jeg var villig til å gi i Syden for en god del år siden, har jeg hatt fullstendig pruteskrekk. (Nå innser jeg jo selvfølgelig at den onde mannen gjorde meg en tjeneste, men jeg var ung, dum og blendet av designerlogoer. Og svensker. Nok om det). For en prutehater som meg, er Korea et grusomt sted å handle. Kjedebutikkene er greit nok – prisene der er faste, og det er lett som bare det, men de søte små skobutikkene i sidegatene er en annen historie. Er man heldig, henger det et skilt på veggen som sier at skoene i butikken koster mellom X og X won, men ofte står det ingenting. Og ofte forventer de at du skal prute. Siden jeg er et blekfjes, ligger jeg dårlig an i priskrigen. De er glad i å gi oss høyere priser enn de ville gitt for eksempel en japaner. Oh, Korea… Hvorfor må du gjøre dette mot meg?

Så ble det pene, pene, pene, PENE nye sko på meg?

Nei. Jeg turte ikke engang å prøve å prute.

Stupid.

I stedet gikk jeg en tur på Forever21 og kjøpte meg en trøste-T-skjorte og noen trøstesmykker, mens Katinka satt utslitt og halvdød i kjelleren.

Skoene mine… I miss you already!

Seoul, baby!

Til alle dere der ute som trodde jeg var død og begravet – beklager å måtte skuffe dere. Mangelen på blogginnlegg de siste par dagene betyr slett ikke at jeg ligger råtten og innskrumpet i en av Seouls mange bakgater, men heller det at internettforbindelsen her på Backpacker Mr. Sea har glimtet med sitt fravær, noe som har ført til lettere frustrasjon og omtrent 14673 hårstrå mindre på mitt engang så behårede hode. Overraskende nok tok jeg tapet av kommunikasjon med omverdenen mye lettere enn Katinka, som plasserer det å ikke ha tilgang til Facebook og Mixi på omtrent samme nivå som verdens undergang. I dag tidlig bestemte imidlertid internett seg for å fungere igjen. Imagine that.

Uansett, vi har nå vært i Seoul i omtrent to dager. Den første dagen ble bare brukt til å orientere seg i nabolaget (Daehangno), siden vi var sliten etter den turbulente flyturen fra Tokyo og den påfølgende strabasiøse bussturen fra flyplassen. Området rundt hostellet vårt er forholdsvis koselig – med mange restauranter (inkludert alle de store fast food-kjedene) og små butikker (de aller fleste hudpleie- og sminkebutikker, siden det virker som om koreanerne er ekstremt glad i det). Vi spiste middag på Pizza Hut, siden vi ikke orket å lete etter noe mer fancy.




Dag to ble brukt på å shoppe i Myeong-dong. Det småregnet hele dagen, og det var ikke fritt for at vi så ut som små fuzzballer der vi trasket rundt i butikk etter butikk på jakt etter de store kuppene. Jeg ble overlykkelig over å finne en enorm Forever21, som i motsetning til den i Harajuku ikke var stappfull av mennesker. O, lykke! Pengene fikk imidlertid ikke bein å gå på før vi forvillet oss inn i CD-butikken over Nature Republic. Plutselig løsnet kjøpetrangen min for alvor, og jeg punget gladelig ut for min elskede Lee Min Kis debut-EP, You’re Beautiful-soundtrack 1 og 2, og Chuno-soundtracket. Med på kjøpet fikk jeg en gratis God of Study-plakat, noe jeg egentlig ikke har særlig bruk for, i og med at jeg aldri har sett dramaet (gis bort til interesserte). Senere gikk vi halvveis berserk i neglelakkhyllen på Nature Republic. Noen lipglosser i funky farger ble det også.

Jeg nektet å forlate Myeong-dong uten en Pig-Rabbit-bamse trygt plassert under armen, så vi beveget oss ned under bakken for å lete. And lo and behold – der var den. Der var også You’re Beautiful DVD-boksen jeg hadde siklet på. Den kostet flesk og er såpass enorm at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få den med meg tilbake til Togane, men jeg er storfornøyd uansett. Den snille butikkdamen ga meg en gigantisk You’re Beautiful-plakat med på kjøpet. Endelig litt dekor til den tomme leiligheten min! Hurra!




I dag var det på tide å leke turister på ordentlig, så vi tok en lang T-banetur til Yeouido for å ta 63 Building nærmere i øyesyn. Det var nesten som å trå inn på hellig grunn da vi tok heisen opp til observasjonsdekket i sekstiende etasje. Jeg ble grepet av en ekstrem trang til å se My Girl igjen, til tross for at jeg sist så den for noen få måneder siden. Vel oppe trasket vi rundt blant all pop arten, og kastet nervøse blikk ned mot bakken et par hundre meter under oss. Jeg skal ærlig innrømme at jeg prøvde (og failet på) å holde pusten i heisen på vei ned igjen. Oh well, det er tanken som teller.

Neste stopp på programmet var voksmuseet, der vi moret oss stort med å traske rundt blant alle de freakishly realistiske kjendisene. Hadde det noen gang blitt laget en Tonje-voksdukke, skulle hun i alle fall ha fått rettet opp et par skavanker, men på disse voksdukkene slapp ikke den minste rynke eller utstående føflekk unna. De hadde til og med heftig kroppshår. Ghandis brystparykk var direkte imponerende, og man kunne sannsynligvis flette David Beckhams legghår. Jeg glemte å sjekke om Jesus var hårete. Damn. En fyr som jobbet der prøvde å få oss til å gå inn i den skumle spøkelsestunnelen, men vi avslo. Det var sannsynligvis smart av oss, i og med at vi kunne høre de desperate skrikene fra alle koreanerne som lot seg lokke. Spøkelseshus er SÅ ikke min ting.






Billetten vår ga oss også tilgang til Sea World, så etter å ha sett oss mett på voksmennesker, trasket vi inn i sjødyrenes rike. Til tross for at jeg har vært på akvarier opptil flere ganger, blir jeg alltid fascinert av hvor utrolig mange merkelige vesener det finnes under vann. Vi satt lenge og lo av de feite, men søte, selene som svømte rundt med magen i været. Katinka bedrev heftig flørting med en av sjøløvene (han geipet og sprutet vann på glasset der hun satt, hun geipet henført tilbake), mens jeg storkoste meg med å la minifisk nibble på fingertuppene mine. Det var merkelig behagelig. Vi tilbrakte X antall timer i 63 Building, og det var med relativt tungt hjerte jeg forlot mine nye, hudspisende fiskevenner.




Egentlig skulle vi spise på TGI Friday’s i dag, men da vi endelig fant den, viste den seg å være stengt. Dermed ble det Pizza Hut i dag også – en relativt pinlig affære, ettersom den unge servitøren rett og slett overså oss da han fant ut at vi ikke snakket et kvekk koreansk. Vi satt i femten minutter med lukkede menyer, og prøvde desperat å fange blikket til en eller annen servitør, men enten så kikket de i en annen retning, eller så løp de inn på bakrommet og gjemte seg. Til slutt hentet han som viste oss til bordet en dame som tydeligvis kunne litt engelsk, slik at vi fikk bestilt. Fullstendig unødvendig, i og med at det var bildemenyer. Vi ble en smule frustrerte, men etter å ha spist en herlig Spicy Chicken Calzone, var humøret på topp igjen.

Korea er gøy! Hva vil morgendagen bringe, mon tro..?