Home Sweet Home!

Om akkurat tre uker er jeg på vei hjem! På denne tiden regner jeg med at flyet mitt straks begynner innflygningen til Frankfurt, noe som vil si at jeg bare er noen få timer unna Oslo Lufthavn Gardermoen og huset mitt. Selv om jeg elsker å bo i Japan, kjenner jeg at det skal bli godt med en tur hjem til Norge for å lade batteriene litt. Jeg skal sove til klokken tolv hver eneste dag, shoppe i norske butikker, feire norsk jul, kose masse med Pearl (pusekladden miiiin) og slippe å lage middag selv. Noe så utrolig deilig! Jeg håper bare virkelig noen gidder å ta turen opp til flyplassen for å hente meg. Tanken på å streve med buss/tog etter en reise på over 16 timer er virkelig ikke forlokkende. Hint hint, liksom.

Det er imidlertid ikke bare bare å forlate Japan midlertidig når man bare har et studentvisum. For å slippe inn i landet igjen må man nemlig ha en re-entry permit, noe som viste seg å være mer komplisert å skaffe enn først antatt. Vi måtte fylle ut en haug med papirer, kjøpe verdifrimerker på postkontoret (der de først ikke ante hva vi snakket om), kjøpe ferdigfrankert postkort, fylle ut enda flere papirer og levere inn passene våre. Så var det bare å vente på at postkortet skulle dumpe ned i postkassene våre, noe som ville si at prosessen var ferdigbehandlet. Vi ventet og ventet, og i går lå det endelig et kort adressert til Tonje Berg-sama i postkassen. I dag stakk vi innom for å hente passene våre. Vi havnet først i kø bak en haug med trege kinesere, men heldigvis kom Kobayashi en tur innom akkurat da, så det ble litt fortgang i sakene. Nå er alt i orden, og jeg er helt klar for to uker i gamlelandet!




I det siste har influensasesongen begynt å komme i gang for fullt her i Togane også. Om det er svineinfluensa eller vanlig sesonginfluensa som herjer aner jeg ikke, men sykdom er sykdom. Det begynte med Shinya for et par uker siden, og spredde seg så videre til Hans, før Katinka også ble rammet. Da Katinka begynte å hoste opp innvollene sine og gå rundt som en levende zombie på grunn av feberen ble jeg naturligvis også bekymret for min egen helse, i og med at vi henger såpass mye sammen som vi gjør. Det var da bare logisk å tro at jeg også ville bli syk i løpet av de nærmeste dagene. Til og med Hara-sensei kommenterte at det var meget sannsynlig at jeg også var smittet. Det eneste jeg kunne gjøre var å vente til feberkrampene tok meg. Så jeg ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Nå har det gått en uke siden Katinka begynte å vise de første sykdomstegnene, og jeg er fremdeles frisk som en fisk. Kan jeg slutte å vente på min undergang nå? Burde jeg ikke allerede ha ligget utslått på sengen med førti i feber hvis det var meningen at jeg skulle bli syk? Kanskje jeg er en av de heldige som bare er smittebærer, men som ikke får utslag på sykdommen. Jeg krysser fingrene, og takker jernhelsen min på forskudd.

Det er en stund siden jeg har skrevet noe særlig om alle heitingene på skolen nå, men dere må for all del ikke tro at jeg har glemt dem. Så sent som i dag satt jeg på benken og siklet på en Togmann i full sprademodus (hva han egentlig drev med er fremdeles uvisst), mens Katinka og Cat satt og fniste heftig ved siden av meg. Hey, det er ikke min skyld at jeg har småsær smak. Til tross for at den nye frisyren hans får ham til å se et par år yngre ut, synes jeg fremdeles han er en særdeles snasen fyr. I tillegg så har persongalleriet vårt utvidet seg heftig fra i fjor (Dressmann 1 og 2, Lille Blå og diverse andre heitinger), så vi har mer enn nok å feste blikkene våre på. Jeg klager ikke. Fjortislivet (minus alt dramaet) passer meg helt utmerket.







(Disse er fra oktober en gang, men i og med at jeg føler bloggen blir så trist og kjedelig uten bilder, putter jeg dem inn her. Jeg har ikke vært en flink fotograf i det siste, og purikura er alltid gøy å se på!)

Nå er det forresten bare fem korte dager igjen til jeg kan feire at nikyuu er over. Forhåpentligvis for godt, men siden jeg ikke har de store forhåpningene om å hamre X antall grammatiske punkter, kanji og gloser inn i hodet mitt før lørdag, er det kanskje tryggere å si at det er over for denne gang. Bedre lykke neste gang. I juli, eller når det nå er. Uansett om jeg står på prøven eller ikke, så kan jeg i det minste glede meg over at det ikke blir mer lørdagsskole. Det eneste vi har igjen er to Kinoshita-timer på lørdagen som kommer, og så er vi fri som fuglen. Jeg kan ikke huske hvordan det føltes å ha hele to fridager i løpet av en uke, men det må være en herlig følelse. Endelig kan vi også drikke oss fra sans og samling på fredagskveldene uten å få dårlig samvittighet. Hurra!

(Det er nesten synd jeg og Katinka meldte oss på en skoletur til Tokyo Disneyland helgen etter nikyuu, men jeg regner da med at Disneyland er verdt å skippe et par cocktailer for. Spesielt siden jeg ikke har vært der i år. Eller ever, hvis det er Disneyland og ikke Disney Sea vi snakker om. Hmm.. kanskje lurt å se litt nærmere på planen...?)

Sånn ellers vil jeg helt til slutt bare opplyse om at jeg har et gulv ledig for personer med sovepose, liggeunderlag og noen ekstra tusenlapper de har lyst til å bruke på en flybillett til Japan sånn en gang etter jul. Besøk hadde vært koselig. Det blir ensomt å bo alene i den store (vel..), tomme (vel..) leiligheten min noen ganger. Jeg har hørt fra pålitelige kilder at jeg er veldig stille når jeg sover. Ingen snorking, I assure you. Dessuten begynner mine kulinariske skills å ta seg kraftig opp, så snart kan jeg sannsynligvis også skilte med tittelen 'mesterkokk'.

Bare ikke sladre til Kobayashi!