Snart dommedag!

Japanese Language Proficiency Test level 2 (JLPT, eller nikyuu, om du vil) nærmer seg med stormskritt. Det er nå under tre uker igjen til den store dagen, og jeg begynner så smått å kjenne meg stresset. Meget stresset. På den positive siden markerer nikyuu slutten på våre grusomme tider med uforståelige timer og lørdagsskole, og begynnelsen på halvannen måned med utrolig slakke skoleuker, men samtidig frykter jeg at selve prøven kan gi stoltheten min et skikkelig spark i baken. Let's face it - det er omtrent like stor sjanse for at jeg står på nikyuu som at månen er en ost. Dette til tross for at jeg scoret 50 poeng over strykgrensen på vår forrige øvelsesprøve. 'Lucky guesses' kalles det nemlig.

For å forberede oss litt på grusomhetene som venter oss på Chiba University of Commence søndag 6. desember, har alle lærerene våre gått inn i heftig øvelsesmodus. Verst er det kanskje i Kinoshita-timene, der det faktisk forventes at vi leser opp svarene på øvelsesoppgavene høyt foran en haug med kinesere. Hvorfor han må torturere oss på den måten aner jeg ikke, men jeg mistenker at han liker å se studentene sine lide. I kid you not. Det er lett nok for kineserene som faktisk rekker å se gjennom alle oppgavene og svare på dem, men for oss nordmenn som må slå opp X antall kanji i så og si hver eneste setning, blir det å komme seg gjennom 20+ oppgaver på under ti minutter meget vanskelig. På toppen av det hele har man selve presset over å måtte lese opp svaret sitt hengende over seg, så det er ikke alltid lett å få hjernen til å fungere som man vil. Jeg hater det! Jeg sverger på at jeg er tre sekunder unna å få hysterisk anfall i hver eneste Kinoshita-time. Gleder meg utrolig til vi blir ferdig med dem!

Sånn ellers så førte en liten ulykke med en øyenbrynskniv for en stund siden til at jeg presterte å gi meg selv et dypt kutt i den ene fingeren. Merkelig nok gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Jeg plastret det, og priset meg lykkelig for å slippe unna smerte. Da jeg tok av plasteret noen dager senere, fikk jeg et lite sjokk. Tydeligvis hadde jeg satt det på litt for stramt, så midten av fingeren min så mest av alt ut som en blodfattig deigklump. Det var SÅ ekkelt at jeg bare må nevne det her. Det var absolutt ikke noe blod i omløp der, for å si det sånn. Men don't worry - jeg ser ikke ut som deigklumpfingermonstret fra helvete lenger nå. Dessverre. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok bilder. Den kunne bodd i albumet mitt sammen med tennisballankelen fra fjellturen jeg deltok på da jeg gikk på Follo og bildene av Bruce the Bruise. Freaky for the win! Etter at blodomløpet mitt kom igang igjen, fikk jeg forresten også et nasty utslett der plasteret hadde vært (men det er også borte nå). Noe så fascinerende!




(Pene solnedgangbilder som absolutt ikke passer inn i denne sammenhengen.)

På tirsdag i forrige uke var det tid for det første av årets to barneskolebesøk. Det var en stund usikkert om turen skulle gjennomføres eller ikke på grunn av nøffnøff-syken, men til slutt fikk vi klarsignal. I samlet flokk trappet nordmenn, filippinere, et par kinesere og et par koreanere opp på gode, gamle Tokigane Elementary School. Som i fjor ble vi paradert foran fjerdeklassingene i gymsalen, og 'tvunget' til å leke masse rare leker. I år lærte jeg å brette en origamimann, faile totalt på kendama og produsere et mirakel da min snurrebasslignende leke plutselig snurret rundt på siden (i følge barna var det sjeldent). Måltidet var akkurat like pinlig som i fjor, til tross for at jeg denne gangen ikke var eneste nordmann på gruppen min. Jeg prøvde desperat å få i meg lunsjen samtidig som jeg måtte svare på merkelige spørsmål fra storøyde tiåringer. Min fjerdeklassegruppe var en smule stille (med unntak av Takuto, som visstnok er klassens urokråke), så det ble mange pinlige stillheter.

Etter lunsjen satt vi på et rom og ventet på å bli reunited med fjerdeklassingene 'våre', da en lærerfyr kikket inn og spurte etter meg. "Javel," tenkte jeg, og ble med ham. "Nå blir jeg plassert i en klasse helt alene! Hjelp!" Heldigvis tok jeg feil. I gangen ventet nemlig en gjeng med fem kouhaier (til Bryndis og alle andre som lurer, så er kouhaiene de som går i klassen under meg). Vi fant fort ut at vi skulle leke utendørsleker med tredjeklassingene i stedet. Der fjerdeklassingene var nokså rolige, var tredjeklassingene levende Duracell-kaniner. Min gruppe var helt herlige. De snakket i vei, og slåss om å få holde meg i hånden. Jeg fikk til og med vite litt inside information om kjærlighetstrianglene i klassen. Spesielt bondet jeg med lille Sumika, som var ekstremt utadvendt og underholdende, til tross for at hun virket en smule gal. Jeg møtte faktisk på henne på vei hjem fra stasjonen dagen etterpå, og hun hilste blidt. Sumikaaa!

'Nød lærer naken kvinne å spinne' heter det, men for å gi det gamle ordtaket en ny twist, har jeg forandret det til "nød lærer sulten Tonje å lage mat." Til nå har jeg levd på en middagsdiett bestående av a) ferdigmat fra Sunpia/Kasumi, b) yakisoba og kylling, c) pølser, ris og egg eller d) ferdignudler. Imidlertid følte jeg at jeg trengte litt mer variasjon i matveien, så jeg har begynt å eksprimentere. Jeg kan stolt meddele at jeg nå har mestret den edle kunst å lage hamburgere fra scratch (i alle fall fra en pakke kjøttdeig). Jeg morer meg med å proppe dem fulle av finhakket hvitløk og løk, og krydre dem med det utrolig sterke krydderet fra Sunpia. De smaker supergodt! I'm so proud. I går lærte jeg meg også å lage deilige kyllingwraps. Vel, de har i alle fall potensiale til å bli deilige. Neste gang skal jeg steke dem i søt chilisaus i stedet for i vanlig chilisaus, slik at jeg faktisk smaker noe annet enn bare chili. Det tror jeg blir bra.

Nå skal jeg imidlertid vende tilbake til de koreanske dramaenes herlige verden. Jeg har nettopp fullført episode 12 av You're Beautiful, og nå skal jeg vende nesen mot My Girl, som jeg ser for sånn.. femte gang! What can I say? That Lee Dong Wook is a looker!

Mønsterstudenten meg!

Kanjiprøve og grammatikkprøve.

Jeg har begge deler i morgen, og burde strengt tatt sittet med nesen dypt begravet i en eller annen nedskriblet lesebok. I stedet gjør jeg alt jeg kan for å utsette ting, slik jeg alltid gjør. Jeg skulle ønske jeg var en slik flittig student som satte meg ned for å gjøre oppgavene i samme sekund som vi fikk dem utdelt, men slikt ligger tydeligvis ikke i min natur. Dessverre. Denne gangen kaster jeg bort tid på å blogge, selv om jeg egentlig ikke har noen store nyheter å skrive hjem om.

La oss gå for en kort oppsummering av ting som har skjedd siden sist. Festivalen var over, og det var med tungt hjerte vi møtte opp på skolen tirsdag morgen for å pakke ned boden vår. Over natten hadde det plutselig blitt bikkjekaldt, så det var en gjeng med hutrende nordmenn (og japanere) som ventet i timesvis på at lastebilen skulle komme for å plukke opp vårt innleide utstyr. Høres det kjent ut? Ja, det var akkurat som forberedelsesdagen all over again, bare ti ganger så kaldt. Jeg og Katinka moret oss med å leke barnslige klappeleker, dytte hverandre rundt og fnise som stupfulle fjortenåringer. Det var faktisk ganske morsomt. Det skadet jo selvfølgelig heller ikke at en luekledd Togmann vandret rundt i området. Boooonus!




Egentlig skulle vi også ha en helsesjekk på tirsdag. Vi gruet oss alle heftig, så det var meget motvillig jeg beveget meg i retning av idrettshallen, der sjekken skulle finne sted. Vi stilte oss i køen (bak en haug med kinesere, selvfølgelig, i og med at de har overtatt skolen) og ventet. Og ventet. Og ventet. Køen beveget seg ikke. Da den faktisk endelig begynte å røre på seg, og vi kom nærmere og nærmere inngangen til et rom med varme, kom en dame bort til oss. Hun lurte på hvorfor i alle dager det sto en haug med nordmenn i køen. Vi ble selvfølgelig kjempeforvirret. Vi ble fortalt klart og tydelig da vi kom at helsesjekken var obligatorisk for alle utvekslingsstudentene. Men gjett hva! Nordmennene slapp tydligvis unna i år. Er det alle klagene de fikk på praksisen i fjor som har fått dem til å endre på reglene, mon tro?

På onsdag begynte skolen igjen, og man kan trygt si at hver dag stort sett har gått i ett siden den gang. Mitt vanlige høsthumør begynner å kicke inn for fullt, og jeg må kjempe en innbitt kamp med meg selv hver dag for å i det hele tatt klare å dra meg opp av sengen. Hvorfor må høsten være så mørk og deprimerende? Oh well, det kunne vel vært verre. Jeg kunne jo hatt svineinfluensa eller noe. Vi hører faktisk overraskende lite om den her i Togane (selv om lærerene oppfordrer oss til å være nøye med hygienen nå og da), og jeg bekymrer meg ikke noe nevneverdig. Faktisk virker det som om Japan er et mye tryggere sted å være enn Norge for tiden, i og med at mediene får det til å høres ut som om alle der hjemme dør som fluer.

Oops, jeg ble en smule distrahert av våre firbeinte baconvenner og visse sykdommer som deler deres navn. Uansett. Skole. Kjedelig. Dagene går i ett. OK, I'm back on track nå. På torsdag måtte jeg ta toget alene hjem etter engelsktimen, siden Katinka skulle være sprek og sykle. Jeg så for meg en ensom togtur, men mine planer om en tilværelse som einstøing gikk i vasken da jeg hørte en lys stemme ved siden av meg på stasjonen. "Husker du meg?" spurte hun, og jeg kunne fornøyd konstantere at joda, jeg kjente henne igjen fra engelskklassen. "Beklager at jeg sluttet å svare på meldinger," sa hun videre, og jeg ble forvirret et lite øyeblikk, før jeg plutselig kom på at jeg hadde møtt henne i fjor. Det var Shiori, Katinkas eks-samtaleparter Pinky (også kjent som Yui) sin venn. Mystery solved. Vi ble stående og snakke om løst og fast, og endte opp med å rekindle våre planer fra i fjor om å ta purikura sammen. Det var kjempehyggelig å ta toget med henne, og hun er overraskende lett å snakke med. Muligens fordi hun kan litt engelsk, så hvis jeg sto fast, var det bare å slå over. Praktisk.




Lørdagen kom, men i motsetning til mange av mine landsmenn kunne jeg ikke helt glede meg over helg riktig enda. Med under en måned igjen til nikyuu finnes det lite tid til å slappe av, og det er obligatorisk skole på lørdager. I går var det fire timer grammatikk med Kinoshita (som tilfeldigvis er den skumleste læreren vi har) på planen. Oh joy. I motsetning til Haga og Takami (de andre nikyuu-lærerene), er Kinoshita nemlig veldig glad i å få deg til å lese opp svarene på grammatikkoppgaver høyt. Jeg HATER å lese opp svarene mine når jeg ikke er sikker på at de er 100% riktige. Kall meg gjerne perfeksjonist, men jeg hater å ta feil. På et punkt i går satt jeg med dundrende hjertebank og ventet på min undergang (eller total ydmykelse, om du vil), men på et eller annet mirakuløst vis slapp jeg unna med en av de mindre vanskelige oppgavene. Kanskje universet endelig har tilgitt meg for at jeg lo av den deformerte babyen?

Etter noen timers grammatikktortur var vi fri, og vår amputerte helg kunne offsiellt begynne. Vi sløvet noen timer, før Katinka og jeg plutselig fant ut at vi cravet alkohol. Det ble ikke de store utskeielsene, men vi koste oss med å sitte ute i novemberkvelden og sippe til bokse-cocktailene våre mens vi diskuterte alt mellom himmel og jord. På et eller annet tidspunkt kom Alex hjem, og like etter kom Chigusa og en venninne av henne med bæreposer fulle av nammemat, så vi endte kvelden vår på nabe-party i naboleiligheten. Det var første gang jeg prøvde nabe (jeg vet, jeg skammer meg), men definitivt ikke den siste. Det var dødsgodt!

I dag har jeg stort sett bare sløvet hjemme. Jeg sov halve dagen, ryddet og ordnet i leiligheten min (en prosess som tok nærmere tre timer), og koste meg med diverse TV-serier. Nå tror jeg imidlertid ikke jeg kan utsette puggingen særlig mye lenger, så jeg bør vel nesten komme igang hvis jeg skal ha noe håp om å få mer enn fem timers søvn i natt.

Mønsterstudent? Jeg? But of course!

(Og selv om jeg ikke nevner det i hvert eneste innlegg i år, så setter jeg fremdeles pris på kommentarer. Jeg får stadig høre fra folk at de er innom og leser, men det hadde vært hyggelig med et mer synlig bevis på det også!)

JIU-festival: Dag 3 - Return of the Elf

JIU-festivalen er over, og jeg sitter igjen med en litt tom følelse inni meg. De magiske og herlige festivaldagene forsvant så altfor fort, og snart er det tilbake til den brutale virkeligheten igjen. Lange skoledager, tunge nikyuu-fag og lite tid til å ha det gøy. Festivalen var en perfekt anledning til å glemme det faktum at vi faktisk er her for å gå på skole, og i tre korte dager kunne vi late som om vi levde et herlig ,men noe stressende, slaraffenliv.

I dag orket verken jeg eller Katinka tanken på å sykle til skolen (jeg sverger på at det er evig motvind her i Togane), så vi tok oss en tur med vårt gamle, trofaste tog. Etter å ha gjemt oss bak en meget treg festivalsjef, kom vi frem til skolen i god tid før forberedelsene skulle begynne. Det var litt stress med noen ingredienser som manglet, men etterhvert var vaffelrøremiksingen i gang, og salget kunne begynne. I og med at vi hadde første skift i dag, var det bare å forberede seg på nærmere fire timer med vaffelsteking.

Selv om det var en smule kjipt å gå glipp av både Togmannklubbens kostymeshow og Star Dust Kids, hadde vi det overraskende moro i boden vår. På et tidspunkt holdt jeg på å dø av skrekk da jeg så en kjent figur i rosa kostymeklubb-T-skjorte komme vandrende bortover mot boden vår. Det var Den Lille, Onde Alven som hadde krøpet frem fra hullet han har gjemt seg i de siste par månedene. Etter ni lange måneder fikk vi endelig føle det stikkende blikket hans hvile på oss igjen. Jeg kjente hårene reise seg i nakken min, og måtte kjempe hardt for å ikke rømme skoleområdet umiddelbart. Med et ond blikk i retning av vaflene våre, fortsatte han på sin ferd bortover langs rekken av boder. Alven. Nok et uventet gjensyn.




Etter endt skift tuslet jeg og Katinka i retning av scenen for å se LOFT. Vi gledet oss stort over at det ene bandmedlemmet og vennene hans hadde kjøpt vafler av oss tidligere på dagen, og gledet oss litt ekstra til å få med oss dagens konsert. Vi rakk akkurat å få med oss en eller annen utkledningskonkurranse, der blant annet en del gutter hadde dollet seg opp som jenter. Det var skremmende så feminine de så ut. Til tross for at både jeg, Katinka, Cat og Benedicte ga våre stemmer til #5 (to gutter i lolitakjoler), vant de ikke. Synd. Selvfølgelig begynte det å regne akkurat da LOFT skulle spille, men i og med at det var såpass lett regn, gikk det bra allikevel. De guttene er seriøst så flinke. Jeg er helt forelsket i musikken deres.

På grunn av regnet bestemte jeg meg for å hente paraplyen min borte ved den norske boden etter konserten var ferdig. Da fikk jeg og Katinka det som muligens var vårt livs største sjokk. For å komme til den norske boden måtte man nemlig gå forbi rommet der Togmannklubben holder til, og utenfor døren sto Alven. Da han så oss komme gående, smilte han bredt, og kom glidende (for Alven går nemlig ikke slik som oss vanlige dødelige) mot oss. Med et vennlig smil om munnen holdt han frem en pose med cookies, og spurte oss om vi ville ha en gratis cookie. OK, vent litt? En hyggelig Alv? Hvor er de onde blikkene? Hvor er hele jeg-liker-dere-absolutt-ikke-så-bare-gå-og-dø-holdningen han viste i fjor? Borte? Jeg blunket. Han fortsatte med å fortelle at de hadde varm te for 100 yen inne i rommet, og hvis vi ville, så var det bare å komme inn. Jeg blunket igjen. Den lille, onde alven kan smile. Til oss. Nå står ikke verden til påske. Jeg har seriøst fremdeles ikke kommet over sjokket. Det høres kanskje dumt ut, men alle som så Alvens onde blikk i fjor vet hvorfor jeg er såpass sjokkert. WTF?

(Det må nevnes at kjeksene smakte en smule te, men at de var faktisk ganske gode. I og med at jeg fremdeles lever, regner jeg også med at det ikke var gift i dem, selv om jeg ikke er hundre prosent sikker. Hvis dere aldri hører noe mer fra meg, så vet dere hva som har skjedd...)




Og dagen bød faktisk på flere overraskelser. Vi fant snart ut at Hårmannens venn Hattemannen (som vi inntil i går også trodde var ond) spiller i band, så vi benket oss foran scenen for å se på. Mens vi satt der kom plutselig kendokapteinen gående. Jeg skjønner så absolutt hvorfor vi siklet på ham på klubbpresentasjonen, ja. Et lite øyeblikk glemte vi nesten at det regnet og var dødskaldt ute. Bare nesten, da. Lyden av klaprende tenner fikk oss raskt ned på jorden igjen.

I femtiden gikk イギリス人 (Igirisujin) på scenen, og publikum eksploderte. Vi så bandet på fjorårets festival også, og hadde lenge hatt lyst til å se dem igjen. De sviktet så absolutt ikke. Ikke bare har de de mest funky hårfrisyrene ever og en vokalist jeg mistenker har rømt fra nærmeste mentalsykehus, men de er også et av de mest underholdende bandene noensinne. Jeg filmet litt av opptredenen deres, slik at stakkars Yong og dere andre hjemme i Norge kan få se hva dere har gått glipp av.



Igjen var Age of Bronx siste post på programmet. I dag hadde de mannlige danserene forberedt et utrolig festlig danseshow. De hadde på seg forklær, badedrakter, you name it. Det var hysterisk festlig, og sinnsykt godt gjennomført. Katinka var også strålende fornøyd med å sitte rett ved siden av Tegnspråkmannen gjennom hele danseshowet. Selv var jeg litt mer distrahert av å prøve å få igjen følelsen i beina mine, siden de sovnet da jeg satt på dem. I tillegg var det kaldt å sitte på bakken. Stoler hadde vært en fin ting.

Snart måtte vi imidlertid flytte på oss igjen. Festivalen gikk mot slutten, og det var tid for å motta diplom og pengepremie for innsatsen. Først fikk jeg og Katinka beskjed om at vi skulle være de eneste nordmennene som skulle gå opp på scenen for å motta premien, men de planene ble forandret av en stresset Hayashi-sensei. Dermed endte det med at en haug med nordmenn, kinesere og filippinere travet opp på scenen foran alle japanerene. Kanskje like greit. Det hadde vært en smule pinlig å stå så og si alene på utstilling foran andre. Noen menn i offisielle uniformer overrakte oss en pengepremie på 10.000 yen og et fancy diplom. Hayashi mente vi skulle gi pengepremien til den ene japaneren som hjalp til på boden vår, og det var det ingen innvending mot. Han har jobbet som en gal gjennom hele festivalperioden for at alt skulle gå på skinner. Velfortjente penger.




Slutten på festivalen var akkurat som i fjor. De viste først en festivalvideo, før de avsluttet det hele med et gigantisk slideshow med festivalbilder. Som i fjor var det mangel på bilder med utvekslingsstudenter, men jeg og Katinka fikk øye på oss selv i den ene videoscenen. Moro. Jeg hadde endelig også klart å lokalisere Togmannen i mengden (i kostyme, selvfølgelig), så jeg prøvde å følge med på alt samtidig. Ikke en enkel oppgave i det hele tatt. Etter slideshowet var over, og festivallederene hadde holdt sine tårevåte avskjedstaler, var det tid for den berømte avslutningsdansen. Jeg hadde håpet på å få se Togmannens forferdelige dansetrinn igjen, men hele seansen ble litt amputert i og med at han gikk rundt med videokamera for å filme de andre dansende. Vel, i begynnelsen i alle fall. Til slutt rykket det vel litt for mye i dansefoten hans, og han måtte hoppe opp på scenen for å vrikke litt på seg. Konklusjon? Han kan fremdeles ikke danse. Men han er heit uansett.

I morgen er det helsesjekk. Jeg gruer meg. Kunne ikke festivalen ha vart i noen dager til...? Sukk.

JIU-festival: Dag 2

Det er utrolig hvor mye arbeid som egentlig må til for å få en liten salgsbod til å fungere som den skal. Dette fikk vi smertelig erfare i går, da forberedelsene til vaffelsalget tok nesten to timer. I dag gikk det derimot betydelig lettere, muligens fordi alle visste hva som måtte gjøres. Det var deilig å slippe det umenneskelige presset vi hadde på oss i går, da tiden bare løp i fra oss. Etter å ha hjulpet til med forberedelsene, sjekket at kouhaiene som skulle jobbe hadde riktig bånd på armen (båndet viser at du har tillatelse til å lage mat) og bestilt nye ingredienser til morgendagens kokkelering, var jeg og Katinka fri som fuglen - i alle fall i et par timer.

Selvfølgelig (d'oh) beveget vi oss i retning av hovedscenen, der Togmannklubbens fargesprakende kostymeshow skulle starte. For å ikke være så altfor obvious, dro jeg med meg Katinka nedover rekken med boder, slik at vi tilfeldigvis kunne vandre mot scenen akkurat når Togmannen spankulerte ut på den. Men i dag var han konferansier, og mine planer om å time vår grand entrance riktig gikk litt i vasken da det viste seg at han skulle stå på scenen hele tiden. Vi slo oss ned på noen steinblokker et stykke fra scenen, men utsikten var så som så. Heldigvis for meg fikk vi snart øye på Cat som sto og lusket like ved scenen, så vi gikk bort for å joine henne. Utsikten ble straks mye, mye, MYE bedre. Jeg ble glad. Og begynte å bable. Mye. Uansett, poenget med denne lille fortellingen er faktisk ikke å prate om hvor heit Togmannen er (selv om jeg godt kan gjøre det også). Nei, i dag hørte vi faktisk navnet hans. Ikke det at jeg husker det, i og med at jeg var litt for opptatt med å sikle, og hele greia gikk ganske fort. Dessuten var vi fångad av en stormvind. Bokstavelig talt, i og med at det blåste som bare det. Jeg vet bare at han ikke heter Taro. Ta den, Katinka eller Cecilie eller hvem det nå var som ville at han skulle hete det! Min Togmann er så ikke en Taro!




(Nei, jeg vet ikke helt hva jeg driver med på bildet. Var det sterkt lys? Jeg husker ikke. Er jeg midt i et blunk? Jeg aner ikke. Kanskje jeg bare er trøtt...)

Etter å ha sett oss mett på Togmannen (vel..), trasket vi i retning av den norske boden igjen. Lyden av musikk trakk oss derimot litt vekk fra bodene, der vi var så heldige å snuble over en Star Dust Kids-performance. Seriøst, de må være en av de søteste klubbene på skolen. Vi var vilt begeistret for dem på festivalen i fjor også, og de er minst like søte i år. Jeg elsker de funky tegnspråk-sangene deres. Vi fikk også et tydelig bevis på at vi skiller oss ut ganske heftig på skolen. En stund etter opptredenen deres gikk vi nemlig rett på en Star Dust Kids-lederdame. Hun stoppet oss, takket oss for at vi hadde sett på opptredenen deres tidligere (moro å bli kjent igjen blant såpass mye publikum), og ba oss instendig om å komme og se på opptredenen de skulle ha på hovedscenen klokken ett oss. Dessverre begynte vi skiftet vårt i vaffelboden akkurat da, så den muligheten utgikk. Utrolig synd, siden jeg aldri blir lei av å se på dem. De er helt fantastisk søte. Bare se:



I vår vandring rundt på campus hadde vi observert noen individer som vandret rundt med tallerkener med kjente, hjerteformede objekter i hånden. Jeg følte meg like fornøyd hver gang jeg så en random japaner med vaffel. Ikke bare med tanke på profitten, selv om det absolutt ikke skader, men også på grunn av det faktum at det var en smule tilfredsstillende å se at alt det harde arbeidet vårt faktisk gikk til noe. Noen spiser faktisk det vi lager. Koselig.

Klokken ett var det endelig tid for mitt første skift i den norske boden. Jeg må ha sett rimelig legger ut der jeg trasket rundt med rutete forkle, munnbind som dekket halve ansiktet mitt og håret i en formløs hestehale. Til tross for min fobi mot varme ting utnevnte jeg raskt meg selv til offisiell vaffelsteker, og overlot selve salget til Katinka, Magnus og de hyggelige japanerne som hjelper til i boden vår. Selve vaffelsalget gikk overraskende bra. Bodil hadde fått tilsendt brunost fra Norge, og vi oppdaget raskt at vafler MED brunost solgte mye bedre enn de uten. Vaffeletterspørselen gikk litt i bølger; vi kunne ha en periode der vi nesten ikke solgte en eneste vaffel, men vi hadde også perioder der det kom en jevn strøm av vaffelsultne mennesker til boden vår. Det å stå bak boden hadde også noen fordeler. Vi hadde god oversikt over alle kjente fjes som dukket opp i vårt område. Dessverre for meg holdt Togmannen (dette minner litt om et av stalkerinnleggene mine fra i fjor, right?) seg inne i det dumme klubbrommet sitt omtrent hele dagen, men som plaster på såret fikk vi se bl.a. en sminket (!) Playboy som ville ha fått Cecilie til å smelte på flekken.




Tre timer i boden gikk overraskende fort, og snart ga vi stafettpinnen videre til Cat, Benedicte og Alex, før vi atter en gang bega oss ut på vandring. Til vår store fornøyelse var heite trommis i ferd med å innta hovedscenen, så vi hadde noe flott å feste blikkene våre på en stund. Etter å ha funnet Ingrid stående ved den norske boden, sett Katinka nesten kutte av seg hånden med et stramt plastbånd og spionert på visse folk gjennom vinduer, kunne vi endelig synke ned i en behagelig stol i påvente av danseshowet. I dag hadde vi faktisk gode plasser, så vi kunne se alt som foregikk. Jeg er fremdeles superimponert. So You Think You Can Dance kan bare gå og legge seg.

Da danseshowet begynte å gå mot slutten, gjorde Katinka meg oppmerksom på en fyr som sto og hang på hjørnet bak stolene. Det var Togmannen, som hadde sneket seg frem fra gjemmestedet sitt for å menge seg litt med allmennheten. Jeg, Katinka og Ingrid ble stående og snakke litt med noen kouhaier etter showet var over. Togmannen og vennen hans forflyttet seg fra hjørnet, og kom og stilte seg rett ved siden av oss. Der ble han stående en god stund. Jeg var meget lykkelig, og klarte sannsynligvis ikke å få frem en eneste normal setning. Jeg håper bare jeg ikke lagde goo-goo-gaa-gaa-lyder, for det hadde kanskje vært en smule pinlig...

.......

Gud, jeg er patetisk.