Snart i mål!

Den avsluttende prøven i japansk er vel overstått (og bestått), så nå er det ikke lenge igjen før jeg kan ta meg tid til å puste ordentlig ut igjen. Selvfølgelig har jeg først en Hayashi-tale å fremføre i morgen, pluss en muntlig prøve på ta på fredag. I tillegg må jeg skrive en oppgave om 「空」, som jeg nå omsider har snufset meg gjennom (30 sider med lykke, og deretter 100 sider med grusomhet). Jeg sverger på at øynene mine ikke har vært så røde og hovne siden jeg satt på den stuffy, lille hybelen min på Kringsjå og så på １リットルの涙 (1 Litre of Tears) en gang i fjor vinter. De som har sett serien vet hva jeg snakker om. Trist. Verden er virkelig urettferdig.

Det begynner nå å gå ordentlig opp for meg at jeg ikke har lang tid igjen her i Togane. I motsetning til mange andre i klassen min stortrives jeg her, og kommer sannsynligvis til å ta et tårevått farvel med stedet. Greit, så er kanskje ikke det uvanlig når det gjelder meg, i og med at jeg også gjerne blir lettere deprimert når jeg må reise hjem etter en 2-ukers sydenferie, men still.. Jeg kommer til å savne lille, store Togane. Jeg kommer til å savne all oppmerksomheten vi automatisk får som utlendinger i en liten by. Jeg kommer til å savne å se de samme menneskene på toget til skolen hver dag. Jeg kommer til å savne å se heitinger overalt hvor jeg snur meg. Jeg kommer til å savne å se Togmannen, Hettegensermannen og alle de andre pene menneskene jeg/vi sikler etter så og si hver dag. Jeg kommer til å savne den cheesy musikken de spiller i matbutikken på Sunpia. Jeg kommer til og med kanskje til å savne den iskalde leiligheten min.

Men.. hvis alt går etter planen, så skal jeg jo tilbake om syv korte måneder.




I dag skjedde det forsåvidt noe litt morsomt. Etter endt skoledag satt jeg og Katinka i den lille kantinen og snakket om festlige temaer som ikke egner seg på trykk her. Begge var stuptrøtte, og meget fnisete. Fnisingen fikk en brå slutt da japanerne på nabobordet plutselig kom bort til oss og spurte om vi kunne svare på noen spørsmål til en oppgave de skrev. Som alltid var det mye hjelp å få fra oss nordmenn:

Japansk fyr: Hi, you're from Norway, right? We're doing some research about the alphabet. Can we ask you some questions?
Vi: Sure...
Japansk fyr: First of all.. when did the alphabet come to Norway? And secondly, what kind of affection do you hold for the alphabet?
Vi: Eeeeeh..
Tonje: Katinka! Svar! Jeg klarer ikke å si noe!
Katinka: I think the alphabet came with Christianity around year 1000, but..
Japansk fyr: Did anything change? Lifestyle, way of thinking, etc.?
Vi: Eeeeeh...

Ah, det er en herlig følelse å vite at man faktisk hjelper folk. Needless to say; japanerne skjønte at vi ikke hadde peiling (de innrømte selv at det var vanskelige spørsmål da, heldigvis), og returnerte til sitt eget bord. Vi ble sittende å fundere på hva slags betydning alfabetet egentlig har for oss i cirka to minutter, før vi ble distrahert av vår tidligere unevnelige (bare fordi den er så teit) samtale igjen.

Men akkurat i det vi reiste oss for å gå til toget (etter en vellykket Togmann-sightseeing), hørte jeg lyden av høye hæler som kom klakkende mot oss. I øyekroken min så jeg en rosa leopardjakke, og skjønte umiddelbart at det var Katinkas Estranged Speaking Partner no. 2 - Pinky - som hadde kommet bort til oss. Med seg hadde hun en søt, liten venn. Pinky spurte Katinka om når vi reiser hjem, og Katinka svarte (som seg hør og bør). Plutselig vendte den lille vennen til Pinky oppmerksomheten mot meg. Hun sa at hun synes jeg var "kawaii", og spurte om vi kunne bli venner. Hun sa hun ville shoppe og ta purikura med meg. Haha! Så søtt. Så nå har jeg sånn halvveis avtale om shopping + purikura sammen med Shiori (som hun da heter). Litt sent å få nye venner nå, men men.. planlegger jo å komme tilbake, så det skader vel ikke. Fikk en hyggelig mail av henne litt senere også:

Hello!
I'm sorry for speak to you suddenly.
I always thought you very cute.
I want to go shopping and take a "PURIKURA" with you.
When are you free?

Da er det jo kanskje fint at jeg har null planer hele neste uke.