Mata ne, Josai.

I skrivende stund befinner det seg tre stappfulle pappesker der ute et sted med kurs for Norge. I disse tre pappeskene befinner det seg diverse klær, fangirleffekter og småting som jeg tror jeg klarer å leve uten de neste par månedene. Du kan tro det var vanskelig å velge ut hva som skulle sendes i pappesker og hva som skulle få plass i kofferten, men til slutt tror jeg jeg klarte å fatte noenlunde fornuftige beslutninger. Det var forresten ikke noe problem å få fraktet nevnte esker til postkontoret allikevel. Med min trofaste sykkels bagasjebrett til disposisjon, gikk det lekende lett å trille rolig avgårde. Jeg tror imidlertid at folkene på postkontoret i Togane sentrum er drittlei nordmenn og pappesker nå, i og med at mange av oss har gått i konstant rute mellom leilighetene og postkontoret de siste par dagene.

Da jeg våknet i dag pøste regnet ned, og jeg forbannet meg selv for at jeg ikke hadde unnagjort dagens nødvendige gjøremål tidligere i uken. Aller helst ville jeg bare krype tilbake under dyna og bli der, men i og med at jeg, Katinka og Cecilie hadde en postkontor-date klokken tolv, måtte jeg motvillig dra meg opp. Etter vi hadde postet våre siste esker, gikk turen videre til City Hall, der vi leverte tilbake de japanske helseforsikringene som ble tvunget på oss mot vår viten og vilje. Heldigvis slapp vi unna med å betale 1300 yen, så vi ble ikke så mye fattigere av den grunn.

Så satte vi kursen for Josai, for aller siste gang. I alle fall på noen måneder. Jeg tok et tårevått farvel med min trofaste sykkel (OK, så kanskje det ikke var tårer involvert, men..), og trasket avgårde til kontoret for å betale husleie for desember og januar. Bedre sent enn aldri. Du kan tro det var deprimerende å se pengeautomaten sluke hele 130.000 yen på en og samme dag. Tenk hva jeg kunne ha gjort med alle de pengene. Vi tok også turen innom en noe gretten Kobayashi, der vi leverte tilbake sykkelnøklene og fikk tilbake 4000 yen av depositumet vårt.






Siden vi ikke hadde noe særlig bedre å ta oss til, bestemte vi oss for å gå til den lille kantinen (også kjent som kiosken) for å kjøpe skolegensere og sikle på heitinger. Utenfor støtte vi på Alven, men siden jeg var såpass uoppmerksom, så jeg bare ryggen hans. Ingen stikkende øyne på meg på syv måneder, nei. Hm. Vi gikk inn og kikket på genserene, men siden veskene våre var stappfulle pga. regnponchoer, bestemte vi oss for å sitte ute og vente litt før vi kjøpte dem. BAD IDEA! Vi hadde helt glemt at kiosken stenger klokken tre for tiden, så før vi visste ordet av det hadde damene lukket og låst. Kjipern. Så mye for skolegensere, liksom. Vi ble snart joinet av Cecilie også, også satt vi bare å kastet bort tid og håpet forgjeves på at heite mennesker skulle vandre inn i kantinen. Noe som ikke skjedde. Vel, Dansegutt var der, og Katinka fikk en siste viewing av Pocahontas, men still.. det kunne ha vært så mye bedre.

Katinka skulle lete etter gave til familien, så etter vi kom hjem bar det direkte bort på Wonder Goo. Jeg lette forgjeves etter Bloody Monday boxset, men de hadde det ikke der heller. Utsolgt overalt? Til min store glede oppdaget jeg alle Akai Ito-bøkene på et bord, og sto lenge og vurderte hvorvidt jeg skulle kjøpe dem eller ikke. 5 japanske bøker er litt mye, men jeg vil jo lese dem. Til slutt bestemte jeg meg for å vente, og vandret heller bort til mobilnovelle-hyllen, der jeg snart fikk selskap av Katinka, som endte opp med å kjøpe seg fire bøker bare fordi coverene var pene. Haha! Brilliant! Selv var jeg på leting etter noe med happy ending, siden 「空」holdt på å bli min død. Endte opp med å kjøpe en ved navn Citrus Fruit. Det virker som en forbudt romanse mellom en 22-årig kvinnelig lærer og en 17-årig high school-dude. Interessant. Og den har happy ending. Yay.

Allikevel tror jeg jeg også skal investere i Akai Ito-bøkene i morgen.

...det blir tungt, dette her.