Tre korte uker igjen!

Skolestresset har begynt igjen, og de deilige, late feriedagene er nå bare et vakkert minne. Pliktoppfyllende som jeg er står jeg opp tidlig hver morgen, leser litt japansk, går på skolen uten å klage, sitter med penn og papir og noterer ned alt lærerene sier, og hysjer på mine medelever når de snakker om ting som ikke er skolerelaterte.

OK, jeg lyver.

Skolestresset har faktisk begynt, men kroppen min er fremdeles i feriemodus, så dager som egentlig burde være produktive sitte-med-nesa-i-boken-dager, blir i stedet skremmende like de tidligere nevnte late feriedagene. Jeg vet jeg burde plukke opp en bok og begynne puggingen, men jeg klarer rett og slett ikke å motivere meg til å gjøre noe skolerelatert for tiden. Kanskje er dette fordi jeg føler en slags håpløshet på grunn av alle talene/oppgavene/prøvene som ligger foran meg de neste par ukene, eller kanskje jeg bare er en lat jævel. Jeg tipper det siste.

(Katinka ramset opp en lang liste over alt vi må gjøre i løpet av de neste par ukene i bloggen sin, så jeg gidder ikke å skrive en liste her også. Hvis du absolutt vil vite det, kan du jo ta en tur innom hennes blogg. Bare tro meg når jeg sier det er mye. Altfor mye!)

Nå skal det faktisk sies til mitt forsvar at jeg tidligere i dag faktisk gjorde et tappert forsøk på å komme litt lenger i Haga-boken min. Jeg var flink også, og det begynte akkurat å bli en smule spennende da DS'en min døde. Så mye for den lesingen. Det er en haug med kanji jeg ikke forstår i den boken, så da er det greit å ha oversettelsesprogrammet tilgjengelig. Vi får se om jeg faktisk får lest litt mer senere i dag, når batteriet er ladet opp igjen. Jeg håper nesten det. Sayo og Kentarou er så søte sammen. Synd han dør i en stygg ulykke om cirka 10 sider, og etterlater stakkars Sayo alene. Oh well, life's a bitch, and then you die.

Kynisk? Jeg? Aldri.

Nå har jeg bare tre uker og én dag igjen av oppholdet mitt i Togane. Det er en smule trist å tenke på, men jeg skal innrømme at en del av meg ser frem til å komme hjem igjen. Ikke misforstå; jeg stortrives i Togane, men jeg er en smule sliten, og trenger et avbrekk fra alle de kjedelige rutinenen vi har her nede. Jeg gleder meg til å ikke måtte lage middag hver dag (overlater det til deg, mamma). Jeg gleder meg til å ikke måtte spinke og spare hele tiden, i frykt for å ikke ha nok penger til å betale husleien (som jeg forsåvidt fremdeles ikke er helt sikker på at jeg har råd til). Jeg gleder meg til den slappe, slappe, slappe undervisningen ved UiO. Og jeg gleder meg til å glede meg til å reise tilbake til Togane til høsten, for det har jeg nemlig store planer om å gjøre.

Men nå slutter jeg sytingen og klagingen min her. Vi har en stor muntlig presentasjon å forberede, og gruppen min har en Power Point-presentasjon å lage. "I'm outie. See you later, bitches." (Eller hva nå Paris og hennes likesinnede sier..)

Comment, people. Comment!