Prosjekt Eskefrakt og motvillighet generelt

Med sånn cirka fire og en halv dag igjen her i Togane, er dette det jeg har å si: Jeg vil ikke hjem. Eller, jeg vil hjem, men samtidig vil jeg ikke reise vekk fra denne lille fillebyen her (og alle heitingene som bor i den). Et par måneders ferie hjemme i gode, gamle Norge hadde ikke vært meg i mot, men tanken på å ikke komme tilbake til Togane igjen i nærmeste fremtid er relativt deprimerende. Så kanskje Josai ikke er verdens beste skole. Undervisningen er ensformig, husleien er i overkant dyr og vi får lite informasjon om ting vi egentlig burde få mye info om. Allikevel har jeg blitt nokså glad i stedet, og jeg vil jobbe hardt for å få komme tilbake neste år, koste hva det koste vil.

Anyway, Cecilie og noen senpaier dro i gang en slags avskjedsfest på lørdag som var, og det viste seg å bli en festlig affære. Første punkt på planen var god mat og gode drinker på Monogatari, en izakaya (Japanese style pub) i nærheten av der vi bor. De fleste norske jentene sendte lange blikk etter den ene fyren som jobbet der inne, og stemningen var på topp. Jeg, Katinka, Yong og Ingrid havnet etterhvert ved siden av en japaner fra skolen vår, som fant det for godt å fortelle oss historier om hvor fantastisk morsomme alle de filippinske utvekslingselevene på skolen er, og hvorfor vi burde bruke babylotion på neglebåndene våre. Han var veldig hyggelig, men virket en smule sketchy.




(Bilde nr. 2 tatt av Katinka. Cecilie sensurert så kroppen min ikke ender opp med å komme hjem i flere deler eller noe. Da hadde kanskje foreldrene mine blitt litt skuffet.)

Senere dro en gjeng av oss på karaoke. Jeg og Katinka kjøpte oss lysende bæsjer nede i resepsjonen, og mer alkohol ble inntatt. Den merkelige japaneren fra tidligere sang Bonnie Tylers "Total Eclipse Of the Heart" på full guffe, og en av senpaiene våre valgte å tømme mageinnholdet sitt i ølglasset. Alt i alt var den en relativt normal kveld på Shidax. Plutselig åpnet døren seg, og to fremmede japanere kom inn i rommet. Han ene var relativt stille og sjenert, mens fyren i lilla T-skjorte (som presenterte seg som Ken) var det stikk motsatte. Han var høyt og lavt på en gang, og tydeligvis ekstremt fascinert av norske jenter. Han dumpet seg ned midt i mellom oss, og ble der stort sett resten av kvelden. Litt innpåsliten ble han nå etterhvert, spesielt da han begynte å sette seg på fanget til folk/dra folk ned på fanget sitt ved hver minste anledning. Litt senere ble de to japanske guttene joinet av en tredje kamerat, og holdt seg på karaokerommet vårt helt til Shidax stengte klokken fem på morgenen. Festlig. Slitsomt, men festlig. Kanskje ikke for Mr. Bonnie Tyler-fan, though, som tydeligvis følte at han hadde "mistet" de norske jentene. Stakkars.

Så fikk Katinka besøk fra Norge, og hun tok med gjestene (pluss meg, Yong og Ingrid) på den samme yakiniku-restauranten vi var på på julaften. Godt kjøtt ble spist, og ansikter ble rødere og rødere ettersom varmen fra grillen fylte den vesle båsen vår mer og mer. Den blinkende pornosjappa som nesten er vår nærmeste nabo ble endelig besøkt, på gjestenes request. Skuffelsen var stor da det viste seg å være en helt normal butikk (omtrent som Kondomeriet), og ikke en superkinky, skummel sjappe slik ryktene sa. Senere stappet jeg, Cecilie, Ingrid og Yong oss inn på rommet til Ingrid, for å se på en dokumentarfilm om sleazy hosts i Osaka. Gøy! Selv om det gjerne kunne ha vært litt flere heitinger der.

Dagen derpå var det tid for Hayashi-tale, som jeg selvfølgelig acet, i og med at det var den samme talen jeg brukte på Omoto-prosjektet. Hayashi mener visstnok at jeg og Katinka neste år må prøve å få til et intervju med Johnny Kitagawa. Jeg mistenker at hun er en smule sprø. Det kan umulig være så lett for oss å få en intervjuavtale med en av Japans mektigste personer innen musikkbransjen. Hayashi tror imidlertid at det hadde vært barnemat for oss utlendinger. Huh.




Jeg er ikke fattig lenger! Pengene fra Lånekassen tikket inn på konto i går, så i dag hadde jeg og Katinka store planer om å dra på skolen for å betale husleie og sikle over diverse heitinger nok en gang. Dessverre for oss viste det seg at det ble avholdt entrance exams på Josai i dag, så vi gjorde ikke engang et forsøk på å komme oss inn på skolen. I stedet forandret vi kurs, og gikk til Avail, der vi begge kjøpte oss søte gensere med bamser og hver vår RUSS-K school bag. Vanligvis er jeg ikke slik en merkehore, men siden RUSS-K er det merket NEWS reklamerer så heftig for hele tiden, ble fangirlen i meg fristet anyway. Vi var spreke i dag, så vi gikk hele veien hjem igjen. På hjemveien stakk vi også innom Cainz, for å se på de søte dyrene de har der. Jeg forelsket meg helt i den lille Yorkshire terrieren de hadde der. Hadde jeg bare bodd fast i Japan, hadde jeg gladelig punget ut de 98.000 yen'ene (7350 NOK) de ville ha for den.

I morgen er det endelig tid for Prosjekt Eskefrakt. Da skal de tunge, tunge pappeskene med klær og diverse andre godbiter fraktes til nærmeste postkontor, for så å sendes til Norge med en eller annen båt. Problemet er jo selvfølgelig bare hvordan selve fraktingen av esker fra leilighetene våre og til postkontoret skal foregår. Det er ikke sjans i havet for at jeg klarer å bære den tunge esken hele veien dit. På en eller annen måte må jeg få til å balansere en og en eske på sykkelen min. Det kan bli en festlig utfordring. Ønsk meg lykke til!

Det tok meg hundre år å skrive dette lange innlegget, så det minste du kan gjøre er å legge igjen en liten kommentar. Merci beaucoup.