Om å drømme merkelige drømmer...

I natt fikk jeg leukemi, og ble forståelig nok superdeprimert. Derfor bestemte familien min seg for å ta meg med på skiferie, så jeg kunne bli glad og fornøyd igjen. Dessverre viste det seg snart at man måtte svømme for å komme til skistedet, så mine illusjoner om puddersnø og hvite bakker ble fort byttet ut med vannsprut og vannski. Jeg liker ikke vannsport. Spesielt ikke når det viste seg at vi måtte hoppe ut av tiende etasje for å komme ned til vannet. Søskenbarnet mitt turte ikke, men jeg var jo syk, så jeg hadde ikke så mye å tape. Og what do you know. Det å hoppe ut fra en høy bygning og ned i iskaldt vann hadde tydeligvis en helbredende effekt, for plutselig var kreften borte.

Så ringte vekkerklokken min, og jeg våknet. Var våken i rundt ti minutter, før jeg havnet på en kattekafé. Den samme kattekaféen på Odaiba som jeg og Katinka var på i forrige uke, faktisk. Jeg ankom tidlig på morgenen, så jeg var den eneste kunden der. Meg og en haug med pusekatter. Jeg var så lykkelig! De som jobbet der hentet katt etter katt til meg, og jeg ble endelig gjenforent med min lodne Fuwari, som selvfølgelig kjente meg igjen med en gang, og sovnet på fanget mitt.

Så fikk jeg melding på mobilen, og våknet. Igjen.

Til min store overraskelse var klokken så mye som ti over halv to, så jeg dro meg raskt opp av sengen og grillet meg en velsmakende toast i stekepannen. Så mye for å stå opp tidlig og lese litt japansk, liksom. Kom så på at det kanskje var på høy tid å melde seg opp til flere fag til våren i StudentWeb, så jeg logget meg inn, og brukte de neste 20-30 minuttene på å fundere på hva i helvete jeg skulle ta i tillegg til japansken. Endte opp med å bestemme meg for exphil (siden jeg meldte meg av eksamen i fjor) og japansk historie (sammen med Katinka), så da var den saken også biff. Dessuten kommer jeg til å ha fri på fredager. Hurra! Langhelg hver eneste uke. Det blir nok bra, selv om jeg mye heller ville ha tilbrakt et ekstra semester her i Togane. Nå vel, jeg satser jo på å komme tilbake hit i september uansett.

Så fulgte en lang periode med sløving. Jeg har blitt veldig flink til å sløve etter at jeg kom hit. Eller kanskje jeg alltid har hatt et spesielt talent for det? Who knows? Uansett, Katinka spurte om jeg ville bli med henne og Cecilie en tur på 7-Eleven, men siden jeg var i totalt sløvemodus (koseklær, null sminke og høysåte på hodet) takket jeg nei til tilbudet. I stedet fikk jeg overtalt dem til å traske en tur bort på Sunpia og handle inn diverse nødvendigheter når de kom tilbake fra sin lille spasertur, noe som ville gi meg den nødvendige tiden jeg trengte til å se noenlunde respektabel ut. Og slik ble det.

Da mat var handlet inn, forberedt og fortært, var det på tide å sette seg ned foran min elskede laptop igjen. Jeg bestemte meg for å prøve å tyde de freaky drømmene jeg hadde i natt, og klikket meg derfor inn på Dream Moods. Og whaddya know. Det går faktisk an å tolke dem.

Så tydeligvis synes jeg veldig synd på meg selv (som om det var noe nytt at jeg velter meg i selvmedlidenhet, liksom), og føler at jeg kaster bort livet mitt. Men samtidig leter jeg dypt i meg selv for å finne svar (drøm nr. 1). Jeg har også uflaks, og føler at noen er i ferd med å svike meg eller er falsk mot meg. Fuwari signaliserer tydeligvis at jeg går gjennom en vanskelig tid (drøm nr. 2). Huh. Ser man det. Det var nytt for meg. Plutselig var min lille, koselige drøm om kattekaféen ikke fullt så koselig allikevel.

Hvem er du, Mr./Ms. Backstabber? Gi deg til kjenne NÅ!

Under en måned igjen her i Japan nå. Kjenner at jeg blir en smule trist ved tanken på at jeg snart må vende nesen hjemover igjen. Stortrives jo her. Sånn ellers går alt bra. Jeg har fremdeles alle lemmene mine i god behold, i alle fall.

Og det er jo noe.