Hello! It's me again!

To innlegg på to dager? Har det klikket for meg? Har jeg plutselig noe utrolig spennende på hjertet? Har det skjedd noe jeg ikke kan holde for meg selv? Nei, ikke egentlig. Jeg har bare litt tid å slå ihjel, og hva er da bedre enn å utlevere seg selv på nettet nok en gang? Ingenting, spør du meg. Så her sitter jeg da og knasker på min siste rest Freia Melkesjokolade mens jeg pønsker ut hvordan jeg skal klare å proppe hodene deres fulle med all slags bullshit denne gangen. Hurra! Fritidsproblemer? Nei, det har vi ikke hørt om.

Oh! サヤエンドウ！Så koselig bakgrunnsmusikk! Uansett..

I dag, etter den obligatoriske sløve-mens-man-egentlig-burde-ha-gjort-noe-produktivt-tiden, gikk jeg og Katinka en tur til Cainz, den lokale alt-mulig-til-hjemmet-sjappa, for å kjøpe pappesker. Det er snart tid for å reise hjem til kalde Norge, og det skjer ikke at jeg får plass til alt i kofferten min. Den var tung nok på veien til, liksom. Dermed - pappesker. Pappesker ble funnet, og et bedre måltid ble inntatt på den eksklusive restauranten rett ved siden av Cainz (også kjent som McDonald's). Vi følte oss en smule dumme der vi slepte med oss to gigantiske pappesker hver den lange veien hjem, men må man, så må man.

NO! Jeg spiste nettopp min aller siste bit med Freia Melkesjokolade. Uansett..

Vel hjemme igjen var det tid for å begynne pakkingen i mangel på noe bedre å gjøre. Først stappet jeg mine elskede Johnny's-blader nedi bobleplastkonvolutter. Det skjer ikke at jeg forlater dem her i Japan. Jeg skrev mammas adresse på konvoluttene, så det er godt mulig hun får en haug med blader med bilde av heitinger i posten om ikke så lenge. Mamma (du sier du leser her, så jeg tar deg på ordet): Ikke åpne tingene jeg sender hjem selv om de kommer i ditt navn. Den gleden vil jeg ha selv!




Så hadde jeg en heftig slåsskamp med pappesken, før jeg begynte å proppe alt mulig rart oppi den. Fangirlting, DVD-er, CD-er, sko, klær.. you name it! Jeg klarte nå å fylle en av eskene til slutt. Victory! Det som blir spennende nå er jo å se om jeg faktisk klarer å slepe den tunge, tunge, tunge esken med meg til postkontoret i morgen. Den veier sikkert godt over 10 kg, og det er et stykke å gå. Jeg tar utfordringen! Pappeske - you are going down!

Over til noe annet. Det er nå offisiellt bare en dag igjen av ferien. Noooo. Hvorfor hater verden oss slik? Ikke det at det er så ille å begynne på skolen igjen. Alle heitingene er der, det er sosialt og generelt et koselig sted. Men vi må lide oss gjennom laaaange timer, kjedelige lærere og rengo. Rengo i seg selv er helvete på jord. Læreren er et monster, faget er gørrkjedelig, og jeg sliter konstant med å holde øynene oppe der jeg sitter.

Innimellom slår imidlertid kreativiteten til mens jeg sitter og hører på Fujishiros babling, og jeg produserer et og annet mesterverk. Et eksempel på et av mine rengomesterverk er Free toNka, en film som har høstet mange priser internasjonalt. Dette utdraget burde gi deg en anelse om hvor brilliant denne filmen egentlig er:

Free toNka

[Scene 1] Det er rengotime. Ved tavlen står en viss lærer og snakker bullshit. To jenter ligger halvdøde og frådende på en pult bakerst i klasserommet, men ingen bryr seg.

Tonje: (lidende) Toooooogmannen. Redd meg!
Katinka: Det er for sent. Vi slipper ikke ut herfra i live.
Tonje: Vet du noe jeg ikke vet...?
Katinka: Mye. Men jeg hørte Fujishiro si at vi skulle gå gjennom fjorten kapitler i dag...
Tonje: Noooooooo!
Katinka: Vi må komme oss ut herfra. Men hvordan?
Tonje: Vinduet?
Katinka: Vi er for høyt oppe. Vi kommer til å bli knust mot asfalten.
Tonje: Det er verdt det. Selv døden er bedre enn dette.
Katinka: Godt poeng. Skal vi?
Tonje: We shall.
Katinka: (hviner høylytt) Wah! Det er Hårmannen! Han står der ute og vinker på meg!
Tonje: Oh my God! Er det Togmannen som klatrer opp veggen som Spiderman der ute?
Katinka: Ja, han har på seg kostymet og alt.
Tonje: Og han ser jævlig bra ut i det.
Katinka: (sarkastisk) Mhm...
Tonje: De er her for å redde oss! Yay!
Katinka: Shit! Fujishiro har sett oss. Vi kan ikke vente. Vi må hoppe NÅ!
Tonje: Men Togmannen...
Katinka: Han har falt ned allerede.
Tonje: Å...
Katinka: (river brått opp verandadøren) Fort deg!
Tonje: Kommer!
Katinka: (klatrer opp på rekkverket) For friheten!
Tonje: Ikke land på Togmannen min.

Katinka himler med øynene, hopper, og lander rett i Hårmannens kjærlige armer. Tonjes Togmann har dessverre fremdeles vondt etter fallet og orker ikke å reise seg, så Tonje får et ublidt møte med bakken under. Slipper fra det med to benbrudd og noen uker i rullestol.

Bottom line? Rengo er kjedelig, og hadde det vært opp til meg, skulle jeg aldri hatt en rengotime igjen. Dessverre er det ikke opp til meg.

Jeg sier ikke noe fornuftig i dag, så jeg forlater dere her. Akkurat nå står 抱いてセニョリータ på i bakgrunnen, så humøret mitt er på topp. Jeg blir enda blidere om dere kommenterer.

Buh-bye!