Det er lett å være etterpåklok...

For tiden føles det som om det henger en mørk sky over hodet mitt til enhver tid. På tirsdag har vi nemlig eksamen, og jeg fikk et brutalt møte med realiteten i dag, da jeg plutselig innså at jeg har glemt så godt som alt vi har lært dette semesteret. Grammatikken sitter ikke, kanjiene sitter i alle fall ikke, og glosene.. tja.. de sitter faktisk kanskje litt. Så da har jeg ikke glemt alt. Betryggende tanke. Selvfølgelig er det jo mulig at all kunnskapen ligger lagret i et eller annet nedstøvet hjørne i hjernebarken min. Jeg krysser fingrene. Så langt har jeg bestått alle prøvene dette semesteret, men man vet jo aldri hva som skjer. Du kan tro jeg angrer på at jeg ikke åpnet bøkene i juleferien akkurat nå.

Men all etterpåklokskap til side; det er ikke bare en enkelteksamen som stresser meg for tiden. Som nevnt i forrige innlegg har Josai av en eller annen merkelig grunn bestemt seg for å legge en haug med prøver/taler/presentasjoner/stiler til en og samme tidsperiode. Vi får knapt nok tid til å spise, sove og puste. På tirsdag spilte vi inn en muntlig presentasjon på video, på onsdag var det fremvisning av nevnte presentasjon, på torsdag hadde vi muntlig prøve (selv om jeg ikke tok den) og i dag hadde vi eksamen i rengo (også kjent som det mest grusomme faget på denne planeten). På mandag har vi en talekonkurranse, og på tirsdag er det som sagt avsluttende eksamen. På torsdag skal jeg holde en tale for Hayashi, og på fredag skal jeg og Katinka ta opp igjen den muntlige prøven vi gikk glipp av i går. I tillegg har jeg en lang oppgave å skrive om den japanske boken jeg leser for tiden, selv om fristen på denne er noe uklar. Stress! Fra nå av skal jeg så inn i total nerdemodus!




(Unnskyld antrekket. Det er kaldt på rommet mitt, så jeg pakker meg inn i sånn cirka ti lag med klær for å ikke ende opp som en levende isklump.)

Apropos boken jeg leser til Haga-prosjektet (「空」av Chaco), så har jeg nå lest omtrent 80 av 130 sider, og jeg føler meg en smule stolt av meg selv. Jeg forstår mesteparten av grammatikken som brukes i boken, og det er null problem å få med seg innholdet. Faktisk blir jeg så revet med at boken får meg til å hylgrine i omtrent hvert eneste kapittel. Den er sinnsykt trist. Hvis de fleste mobilnoveller er halvparten så engasjerende (og rørende), så forstår jeg godt hvorfor de er populære blant jenter.「空」er i alle fall helt grusom. Det gjør vondt langt inni sjelen når jeg leser om hvor grusomt Sayo har det etter at Kentarou døde i den motorsykkelulykken. Det høres kanskje en smule cheesy ut, men jeg lover deg at den var verdt hver eneste yen jeg betalte for den, og mer til. Jeg elsker gråtebøker. Og gråtefilmer. Og gråteserier. Det er oppfriskende for sjelen.

Økonomisk sett så går ting rett vest. Finanskrisen har selvfølgelig ført til at stipendet vi fikk av Lånekassen den gangen den norske krona var sterk som bare fy er alt for lite til å faktisk betale alle utgiftene våre med, så jeg er seriøst bekymret for min finansielle situasjon for tiden. Jeg må nemlig ut med en hel haug med utgifter før jeg kan sette meg på flyet hjem til Norge igjen. For det første har jeg to husleier å betale (har ikke betalt for desember enda), noe som til sammen blir 10.000 norske kroner. Så har vi oppsigelse av mobilabonnementet (1400 kr) og internett (780 kr). I tillegg har jeg ubetalte regninger for cirka 665 kr liggende, samtidig som jeg faktisk skal ha penger til mat og andre nødvendigheter også. Det er ikke lett å være norsk i Japan for tiden, nei. Håper virkelig pengene strekker til, ellers har jeg et stort problem.

Men jeg har jo ikke lyst til å kaste bort hele den siste frikvelden min på en stund (har nemlig tatt meg studiefri i kveld, etter en knalltøff uke) på å sitte her og klage over min dype nød og lidelse. Jeg har random nettsurfing, jdrama og masse gråting (「空」) på planen videre utover kvelden. Det blir nok en sen kveld/natt på meg i dag, ja.

Vi snakkes senere, mine små lotusblomster. Peace out!