JIU-festival: Dag 2

Dette bloginnlegget inneholder mye prat om Togmannen. Du er herved advart.

Før jeg begynner beskrivelsene av dagens festligheter, tenkte jeg jeg kunne faktisk vise dere noen av personene som dukker opp i bloggen min med jevne mellomrom. Hurra for snikbilder! Fra venstre til høyre: Togmannen (pretty, pretty, pretty), Hårmannen, den lille onde alven, Brunemannen og Pepperkakemannen. For en gjeng, for en gjeng!


Uansett; i dag var det altså dag to av festivalen, og denne gangen var jeg og Katinka forberedt på å måtte slå ihjel litt dødtid rett etter ankomst. Kortstokken var med, og egoet mitt ble knust da jeg tapte i vri åtter to ganger i løpet av ti skarve minutter. Ganske snart forflyttet vi oss fra den bortgjemte benken i hjørnet til stolene foran scenen, for det showet til Togmannens klubb begynte visst ekstra tidlig i dag. I dag skulle jeg få knipset noen bilder av ham, nasjonaldrakt eller ikke nasjonaldrakt. Dessverre feiget jeg ut med en gang jeg så ham i det fjerne, så jeg ga Katinka i oppdrag å knipse de fargesprakende kostymene og menneskene inni. Hun og Hårmannen kunne være kameramenn (og kvinner) sammen. Vakkert. Katinka besto oppgaven med glans, så nå har jeg flere fine Togmann-bilder å sikle over! Hurra!




Mens vi satt og så på underholdningen, kom det plutselig en gammel, japansk mann bort til oss. Det er faktisk ikke første gang vi har møtt ham. Vi traff ham på matbutikken en gang for en ukes tid siden, og det virket som om han husket oss. Han snakker engelsk, og er veldig pratsom, men siden han sluker ordene sine er det vanskelig å forstå hva han egentlig prøver å si. Men det er jo hyggelig at noen tar seg tid til å prate med oss utlendinger også. Han gikk til og med og kjøpte et par bokser med appelsinjuice til oss. Så koselig. I lengden ble det litt slitsomt å prøve å forstå mumlingen hans, så vi unnskyldte oss, takket så pent for juicen (enda en gang), og gikk for å joine de andre norske jentene ved fotballbanen.

Der nede befant selvfølgelig Brunemannen seg, så vi ble ikke der så veldig lenge. Det ble til at vi endte opp med å traske rundt på festivalområdet en stund. Katinka og Cecilie møtte på sine nye, bertete samtalepartnere, så vi prøvde å henge med dem en liten stund. Det gikk ikke spesielt bra, og det endte med at vi delte oss i våre vanlige grupper etter sånn et kvarters tid. Akkurat på den tiden foregikk det noe forholdsvis spennende underholdning på scenen, så vi satte oss ned på stolene igjen for å se på festlighetene.

Plutselig kom Togmannen og den lille, onde alven gående forbi oss. De hang en stund på hjørnet på den andre siden av stolene, før de plutselig kom tilbake og stilte seg rett ved siden av oss. Togmannen løp av gårde bort mot rommet til kostyme-klubben, mens alven ble stående igjen. Plutselig oppdaget vi at han sto med et kamera bak ryggen. Han snudde litt på seg (så kameraet var i riktig vinkel mot oss), fiklet litt med ta-bilde-knappen, tok frem kameraet og så på et eller annet bilde, før han begynte å ta bilde av alt annet rundt seg. Jeg og Katinka fikk en smule sjokk da vi innså at det var meget mulig han nettopp hadde tatt bilde av oss. Og det ble enda bedre. Togmannen kom løpende tilbake, alven ga ham kameraet, Togmannen kikket på bildet, kikket på oss, og puttet kameraet i lommen. Det var tydeligvis hans kamera. Det hele minte så mye om meg og Katinka på et av våre stalking missions at vi nesten ble en smule redde. Bare nesten. Velger å tolke det meget positivt.




Etter en liten utflukt for å finne noe å spise (der vi endte opp med å spise en eller annen brasiliansk sjømatrett), endte vi opp ved scenen igjen. Der var det tid for en haug med band, så vi endte opp med å sitte der resten av kvelden. Alle bandene var kjempeflinke, men vi falt alle hardt for イギリス人, det siste bandet som spilte. Vokalisten var helt sinnsyk der han hoppet rundt i det rutete skjørtet (!) sitt, og hele bandet så egentlig helt fantastisk kule ut. Musikken var catchy, og de brukte funky instrumenter. I loved it. Etterpå var det tid for danseshow med Age of Bronx, Josais dansegruppe som vi også så på i går. De er helt fantastisk flinke. Jeg har aldri sett så mange gode dansere samlet på ett sted før. Det var en opplevelse!

Da showet endte var det bikkjekaldt, så jeg var utrolig glad for at jeg faktisk hadde tatt med min nyinnkjøpte jakke. Dessverre hadde jeg ikke husket varme sokker, så tærne mine føltes mest som en haug med isklumper. Jeg og Katinka tok toget hjem, gikk en liten tur innom Sunpia for å kjøpe litt mat, og gikk mot leilighetene våre. Like før vi skulle svinge inn til J-heights, kom det en kjent figur syklende mot oss. Det var den lille, onde alven! Bor han like i nærheten, mon tro? Kommer han til å sladre til Togmannen?

Det er fremdeles en dag igjen av festivalen, så stay tuned!