JIU-festival: Dag 1

I går hadde vi late mennesker som ikke hadde ork til å hjelpe til med festivalforberedelser en fridag. Katinka og jeg bestemte oss for å tilbringe vår i Tokyo. Første stopp var Ginza, der planen egentlig var å gå på H&M. Dessverre ser det ut som om japanerne er gale etter svensk mote, for til tross for at butikken har vært åpen i over en måned, måtte man fremdeles stå i kø for å få slippe inn. Kø for å komme inn på H&M. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få se. I alle fall gadd vi ikke å kaste bort tiden vår på den måten, så vi droppet det. Vi fikk nå i alle fall sett en del av Ginza (og et drøss med rike, middelaldrende damer).

I stedet dro vi til Harajuku, der vår lag-på-lag-av-varme-klær-fordi-det-er-kaldt-som-bare-det-ute-mote faktisk ikke fikk oss til å føle oss helt malplasserte. Vi tilbrakte noen timer med å kikke i klesbutikker (og sikle over alle tingene vi ønsket oss, men ikke kunne ta oss råd til å kjøpe), hamstre idolplakater (HURRA! Fangirlveggen min - I love you) og spise deilig crepe. Vi gikk også på Kiddyland, en gigantisk lekebutikk med X antall etasjer, der vi trasket gjennom etasje etter etasje med nostalgiske figurer fra svunne tider. Vi falt helt for oppblåsbare hattifnatter, men fant ut at vi egentlig ikke hadde råd til dem. Sukk. Jeg skal så tilbake dit neste gang jeg er i Harajuku.

Dagen i dag var en dag jeg hadde sett frem til lenge. Helt siden jeg så Nobuta wo Produce for en god stund siden har jeg hatt utrolig lyst til å oppleve en japanske skolefestival, og endelig gikk drømmen min i oppfyllelse. I dag og til og med mandag er det nemlig JIU Festival på Josai. Tre hele dager med boder, underholdning, lek og moro. Høres moro ut, ikke sant?




Etter litt usikkerhet rundt akkurat når det lønte seg å komme på skolen, troppet jeg og Katinka opp litt før klokken elleve om morgenen. Det viste seg raskt at det kanskje var litt vel tidlig, siden det ikke var spesielt mange mennesker der. Vi satte oss på en benk og glodde ut i luften, og fikk snart selskap av et par japanske gutter like i nærheten. Etter en stund fikk vi nok av glaningen deres, så vi reiste oss for å gå. Da begynte de å følge etter oss og rope noe til oss. Creepy. Anyway, vi ristet dem av oss etterhvert. Trodde vi. Han ene fulgte nemlig etter oss halve dagen. Det var ikke noe skummelt eller noe sånt, bare utrolig irriterende. Han hang rundt oss hele tiden, men han snakket ikke til oss i det hele tatt. Merkelig type.

Vi følte oss viggo og alene, og bestemte oss for å traske litt rundt på området. Borte ved den store kantinen fikk vi plutselig øye på en hel gjeng i merkelige kostymer. Det smerter meg å si dette, men det var faktisk klubben til Togmannen. Vi slo oss ned på en murkant, og bestemte oss for å se på dette berømte nasjonaldrakt-moteshowet deres. Det var.. interessant, for å si det mildt. Togmannen slapp (til tross for at han var ikledd en tyrkisk nasjonaldrakt i sort og gull) billig unna. Noen av draktene var grusomt stygge. Togmannen var fullstending klar over at vi sto og så på, og blikket hans gled i vår retning både titt og ofte. Og her som jeg trodde jeg var diskré.




Etter mye venting dukket de andre nordmennene fra klassen vår endelig opp. Vi ble fortalt at vi godt kunne reklamere litt for den norske boden (der de selger gode kjøttboller og potetstappe), så rundt boden sto det en gjeng med norske jenter og ropte "irasshaimaseeeee" så høyt vi bare kunne. Det er mulig vi skremte bort flere kunder enn vi faktisk fikk, men men.. Togmannen gikk også forbi boden vår et par ganger (alene, til og med), og virket litt nysgjerrig på hva vi drev med. Lucky!

Det er jo grense for hvor lenge man kan stå og hyle uten å bli rastløs (eller få skrekkelig vondt i halsen), så reklameringen gikk så som så. Ganske snart vandret vi bare rundt på måfå igjen. Vi hørte på noen band, vi siklet over Togmannen/Hårmannen/diverse andre menn, vi snakket, vi dasset rundt litt mer. Det var faktisk mye morsommere enn det sikkert høres ut som. På ett tidspunkt holdt Katinka på å få hjerteinfarkt da Hårmannen plutselig satte seg ned på huk rett ved siden av oss og filmet oss mens vi så på en eller annen danseoppvisning. Selv holdt jeg på å begynne å le, men jeg klarte å holde det inni meg. En gjeng med japanere kom bort til oss og ville ha oss med ut å drikke (tror vi), men jeg og Katinka måtte gå til toget før vi helt fikk med oss hva utfallet ble. (Hedda, Anne Marie og Vibeke ble da etterlatt for å konversere mer med dem.)

På stasjonen på vei hjem møtte vi på en eller annen japansk lærerdame, som tydeligvis hadde veldig lyst til å snakke med oss norske utvekslingselever. Vi var trøtte og slitne, så det ble vel egentlig ikke mye til samtale (Katinka var den som måtte snakke mest, stakkars), men det var jo koselig da. Så gikk vi en liten tur på Sunpia, der vi endte opp med å bedrive litt spontan shopping. Nåja, en jakke er jo en investering nå som det begynner å bli kjøligere, så.. Da vi kom hjem var det tid for å se fjerde episode av Bloody Monday, som må være det mest interessante dramaet jeg har sett på lenge.

Jeg beklager at innlegget mitt ble litt usammenhengende og rotete i dag. Det er sent, jeg er trøtt og kald, og det er vanskelig å korte ned en begivenhetsrik dag til et visst antall linjer. I morgen er en ny festivaldag, og jeg gleder meg skikkelig! Festival er gøy!