Bloggen har nok lidd litt under det noenlunde dårlige humøret som pleier å snike seg frem når mørket senker seg over de tusen hjem. Høsten er virkelig ikke min favorittårstid. Helst skulle jeg gjerne ha ligget hele dagen under den varme dundynen min, men dessverre er ikke det verken sunt eller mulig. Rastløsheten, skolen eller andre plikter kaller, så det eneste jeg kan gjøre er bare å dra meg opp av sengen når vekkerklokken ringer, stikke føttene i de varme tøflene jeg kjøpte på Pizakka for et par uker siden og ønske en ny dag velkommen. Hurra.
Så hva har jeg bedrevet tiden med? Vel, la oss gå for oppsummeringsmetoden av noen av de mer eller mindre uvanlige hendelsene som har skjedd siden sist:
Barneskolen: Til tross for at god del av nordmennene som hadde meldt seg på trakk seg i siste liten, var det fremdeles seks av oss som tok turen til en lokal barneskole i Togane. Da vi ankom den nedslitte, men halvveis koselige, skolen ble vi vist inn i et rom, der vi fikk utdelt et gruppenummer. Pga. at det var så mange norske som trakk seg, havnet de fleste nordmennene på en gruppe helt mutters alene. Oh joy. Etter å ha smugtittet på førsteklassingenes juleforberedelser, ble vi dratt med inn i gymsalen, der vi ble ønsket velkommen av skolens fjerdeklassinger. Det var satt opp forskjellige stasjoner rundt i gymsalen, der forskjellige aktiviteter skulle foregå gruppevis. Heldige Tonje havnet selvfølgelig først på tauhopping-gruppen. Fysisk aktivitet. Mye fysisk aktivitet. Barn har utholdenhet så det holder. Senere havnet jeg på en gruppe der vi bl.a. kastet ringspill (noe jeg tydeligvis er veldig flink til). Så var det tid for lunsj. Vi spiste sammen med den gruppen vi var hos sist, noe som for meg betød ringspill-bunchen. Så der satt jeg mutters alene på et bord sammen med en haug søte, små japanske barn som stilte meg spørsmål som "hvilket dyr liker du best?" og "har du vært i Disneyland?" Men alt i alt var det en festlig dag!
Bruce the Bruise: Karaoken på lørdag begynte så fint, helt til en rabiat Katinka plutselig fant det for godt å kjøre tennene sine dypt ned i den stakkars armen min. Nå skal det sies at jeg faktisk bød frem armen min til akkurat det formålet (hvorfor vet jeg ikke.. de sier jo at alkohol sløver dømmekraften), men det gjorde fremdeles ufattelig vondt. Jeg forventet et Pearl-bitt, men fikk heller et Baby-Stine-i-godstolen-bitt. Ikke spesielt godt. Au, au, au. Uansett, dagen etterpå hadde jeg fått et blåmerke på størrelse med Grønland på armen min. Fascinert av den noe morbide formen på blåmerket (tannmerker, anyone?), døpte jeg det umiddelbart Bruce. Let's face it; hva annet kan man kalle et slikt blåmerke? Bruce bor fremdeles på armen min, nesten en uke senere. Nå har han begynt å bli litt gul. Jeg tok noen bilder av Bruce i dag, bare for å vise dere størrelsen hans (det siste er bare slengt med for å forsikre mamma om at jeg fremdeles ser omtrent lik ut som da jeg dro). Han er ingen smågutt, nei. Og ja, det lidende ansiktsuttrykket på bildene er spesielt til ære for Brucey!
Overraskelsesbesøk: Mandagen skilte seg litt ut fra de vanlige, kjedelige mandagene. Mens Katinka nøt en herlig lunsj med sin samtalepartner Pinky (kalt opp etter fargen på klærne hennes) og vennene hennes, pugget jeg rengo med Ingrid. Midt i all glosepuggingen vår, utbrøt plutselig Ingrid: "Men, er ikke det..?" Jeg, nysgjerrig som jeg er, snudde meg selvfølgelig, og fikk en halvveis surrealistisk opplevelse da jeg plutselig så PG stå midt i kantinen på Josai. Tydeligvis hadde han kommet helt på besøk fra Osaka. Tror en stor del av klassen ble litt halvveis paffe (unntaket er selvfølgelig de som visste om besøket på forhånd), men det var uansett veldig morsomt. Selv om jeg tror Fujishiro-sensei ble en smule satt ut da det plutselig satt en fremmed person i klasserommet. Uansett, det var et hyggelig gjensyn!
Middag med buddyene: Buddyene, en slags eldre og mer avansert utgave av samtalepartnerene våre, inviterte oss med på okonomiyaki på tirsdagskvelden. De fleste jentene endte opp med å dra. Jeg hadde aldri spist okonomiyaki før, så jeg var veldig spent på om jeg kom til å like det eller ikke. Jeg har tross alt et rykte som usedvanlig kresen å leve opp til. I følge Yong og Ingrid var det utrolig mye mat i en porsjon, så jeg og Katinka endte opp med å dele. Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, siden det absolutt ikke var noe å utsette på smaken. Det var rett og slett skikkelig namnam. Jeg fikk ikke snakket så mye med min buddy, Junko, den kvelden, siden vi satt på forskjellige bord, men jeg fikk melding av henne senere der hun skrev at vi kunne prate mer en annen gang. Uansett, deler av kvelden var veldig hyggelig. Velger bevisst å være litt vag her.
Og dermed har vi kommet frem til siste punkt på listen over hva som har foregått i vårt lille av hjørne av Togane i det siste.
Drama, drama, drama: Det er vel egentlig ikke annet å forvente når man tar en haug med jenter og plasserer dem nesten oppå hverandre 24 timer i døgnet. Kombiner det med mørke, kulde, kjedelig skoletimer, lite søvn og diverse andre negative momenter, og du får en gjeng med tikkende bomber som går rundt på to ben. Skal ikke gå nærmere inn på det her, men litt drama kan vi vel si det har vært både her og der i det siste. Men som fornuftige voksne (ja, mamma. V-O-K-S-N-E!) prøver vi å snakke oss gjennom det, og gå videre med livene våre. Go us!
I dag har det ikke skjedd så veldig mye spennende. Togturen var like kjedelig som knekkebrød uten pålegg. Jeg og Katinka oppdaget at Piercingmannen (han har bittelite hode, men han er søt.. på en merkelig måte) kanskje muligens dufter godt. Timene var kjedelige, som alltid. I Mario-timen moret vi oss med å planlegge vår noe dystre fremtid, som innebærer evig party. Internt, I know. Lunsjen var om mulig enda kjedeligere enn togturen. Rengo var ren og skjær tortur, men det var kanskje ikke noe nytt. Høydepunktet kom kanskje etter skolen, da jeg og Katinka til vår store glede oppdaget at den lille, onde alven skulle ta toget hjem sammen med oss. Vi lot ikke sjansen gå i fra oss, og passet på å gå et stykke bak ham, så vi kunne le av den utrolig teite gangen hans (som jeg har sagt før: det ser ut som om han har stukket en pinne opp visse steder pinner ikke burde stikkes), mens han kikket seg småparanoid over skulderen nå og da. Dessverre varte gleden vår ikke spesielt lenge, i og med at han tydeligvis hadde syklet til stasjonen i Togane. Æsj.
Oh well, det var gøy så lenge det varte.
Nå er det langhelg, i og med at japanerene har en eller annen av de merkelige helligdagene sine på mandag. Jeg skulle gjerne ha ropt hurra, hadde det ikke vært for at jeg ikke aner hva jeg skal bedrive tiden min med. Noen forslag?
2 kommentarer:
Ja, merker det at det er mange av oss som sliter litt med å komme på noen bra ting å skrive i bloggene i høstmørket, kjenner det selv, det er ikke grett.
Når det gjelder helgeproblemet, vel ditto, hva i alle dager skal man ta seg til, noen ganger hadde det vært godt å kjenne litt fler enn de 19 vi har her :P
Jeg så den lille søte alven sykle her om dagen da jeg var på vei til Sunpia. Tror det var ham i alle fall, han hadde farget håret sitt rosa/lilla og så bedre ut enn noensinne! Det ser fremdeles ut som om han bruker mascara og eyeliner, men han er søt, så jeg får være fornøyd.
Legg inn en kommentar