Klokken er nå 02:58 mandag den 27. oktober 2008. Det er ikke en helligdag, så jeg har skole om bare noen få timer. Til tross for at jeg teoretisk sett burde ha vært i drømmeland for flere timer siden, er jeg lys våken. Morgendagens (eller... det blir vel teknisk sett dagens) oppsummeringsprøve henger over hodet mitt som en tung, mørk regnsky. Hadde jeg bare begynt å lese litt tidligere.
Når sant skal sies hadde det vært lettere sagt enn gjort, i og med at jeg våknet akkurat klokken 15:22 søndag ettermiddag. Lørdagens kalas med diverse klassekamerater, senpaier og random japanere tok visst litt mer på enn det jeg trodde, og det er faktisk mulig at de utvannede drinkene på stedet vi var på faktisk hadde mer alkohol i seg enn det de smakte. Uansett. Jeg skrudde på alarmen på mobilen min, men tydeligvis har det seg sånn at japanske mobiler ikke ringer (de vibrerer visstnok, men jeg sov nok litt for tungt til å våkne av det) hvis du har satt den på lydløs. Bummer for meg som hadde store planer om å bruke hele søndagen til å rydde/vaske leiligheten min og lese til prøven.
Vaskingen måtte se seg slått av trangen til å se flere episoder av Miss No Good, og lesingen ble dermed også naturlig nok satt på vent. Innimellom plinget det også på døren min, hvorpå jeg stakk nesen ut i den (for en gangs skyld) kjølige høstluften for å høre nyheter om den seneste utviklingen i Balladen om Cecilie og Simba, der mine illusjoner om at løvelignende gutter sikkert er søte og snille snart ble byttet ut med deprimerende realisme, i og med at 19 år gamle gutter er og blir nettopp 19 år gamle gutter.
Så bar det innendørs igjen for å se nok en episode av love/hate relationshipet mellom Rainie Yang og Will Pan. Det hadde nok blitt flere også, hadde det ikke vært for at det ikke har kommet subs lenger enn til episode seks. Kjipern. Uansett, etter en rask dusj var det tid for å endelig åpne bøkene. Da var vel klokken rundt halv tolv, tenker jeg. Og her sitter jeg enda. Nå skal det sies at det er en smule distraherende å prøve å lese med dataen stående rett ved siden av meg, så det har skjedd mer enn en gang at jeg har tatt meg en liten lesepause for å kaste bort litt tid foran dataskjermen. Ah, jeg er slik en flink student. Foreldrene mine burde virkelig være stolte av meg.
Uansett - bottom line is: Jeg døgner! Det er ikke noe vits i å sove nå. Jeg må allikevel stå opp om under fire timer, og jeg har fremdeles drøssevis med kanjier og gloser å gå igjennom. Om jeg så må se ut som en levende død foran Togmannen i morgen får bare være (og det er vel strengt tatt ikke første gangen jeg har sett ut som en uteligger foran ham uansett). Søvn er oppskrytt.
Jeg misunner alle dere hjemme i Norge som i natt skal stille klokken en hel time tilbake. Dere får en hel time ekstra søvn. Japanerne har tydeligvis ikke forstått hvor utrolig herlig den ene, dyrebare timen er, for her i landet praktiserer de ikke slike ting som sommertid. Noe så deprimerende.
Men nå er det på tide å vende tilbake til bøkene igjen! Toodles!
(Kommenter, kommenter, kommenter)
mandag 27. oktober 2008
onsdag 22. oktober 2008
Visdomsord fra en levende zombie
Jeg er så utrolig trøtt for tiden. Hvorfor jeg er så trøtt aner jeg forsåvidt ikke, men det kan ha en sammenheng med at det begynner å bli litt tidligere mørkt eller noe nå. Jeg pleier jo stort sett å gå rundt som en levende zombie med en gang høsten begynner hjemme i Norge, så hvorfor skulle det være annerledes her i Japan? Søvnbehovet mitt øker med sånn cirka 50 % med en gang det blir mørkt før klokken syv på kvelden. Ikke bra. Når det er sagt, så er det fremdeles relativt godt og varmt i Togane, så jeg har ikke behov for å begrave meg helt under dynen og hutre riktig ennå.
Studiene står det også så som så til med. Det er ikke det at det er kjedelig å studere japansk eller noe, men jeg må innrømme at timene er litt vel ensformige. Hver dag er lik den forrige. De forstår sannsynligvis ikke helt hva variasjon betyr på denne siden av jordkloden. Lærerene gjør så godt de kan, men det er ikke mye de får gjort med saken når innholdet i bøkene er tørrere enn knekkebrød. Og det er slitsomt å ha prøver hver eneste dag. Værsågod, lær deg å skrive 15 nye, pluss å kunne lese 15 helt andre (også nye) kanji til i morgen. Javel. Det blir mye å holde styr på etter en stund, ja. Det er bare å bite tennene sammen og prøve å gjøre det man blir bedt om.
Litt sånn off-topic, så har vi oppdaget at det faktisk finnes verre mennesker en den nå berømte Brunemannen på Josai. Som dere sikkert forstår, har Brunemannen fått navnet sitt på grunn av at han ser ut som om han har tilbrakt halve livet sitt i et solarium. Men allikevel må Brunemannen definitivt gi tapt for Pepperkakemannen. Pepperkakemannen ser (som navnet kanskje tilsier) ut som en nystekt (og litt brent) pepperkake. Det er såpass ille at jeg og Katinka gjerne begynner å nynne på Pepperkakebakersangen fra Hakkebakkeskogen når han er i nærheten. Dessuten blir jeg sulten. Magen min begynner å rumle. Helt seriøst. Tror ikke det er helt normalt. Bare følte for å dele det med dere. Jeg klarte forresten å ta bilde av Pepperkakemannen foran Josai her om dagen (OK, så det var ikke akkurat ham.. men det ligner veldig). Enjoy!
En kombinasjon av søvnmangel, shoppingmangel (å spare penger gjør meg definitivt ikke lykkelig) og Togmann-mangel (han har ikke dukket opp så ofte den siste uken) har i tillegg gjort meg en smule gretten, så jeg har hatt en tendens til å bjeffe litt de siste dagene. Katinka er vant til det by now, så hun bryr seg ikke sånn alt for mye, men det er mulig Cecilie ble en smule bekymret for at jeg skulle bite av henne hodet i går. Jeg publiserer derfor herved en offentlig beklagelse. I will try to live up to the Little Miss Sunshine nickname properly from now on! (Meeen folk som drar meg vekk fra Togmannen når han endelig dukker opp, bare ber om at Grumpy-Tonje skal stikke hodet frem. Ja, jeg sikter til dere, K-ko og C-ko).
Jeg skulle gjerne ha skrevet milelange, superinteressante blogginnlegg om hva jeg egentlig bedriver dagene mine her, men jeg er redd for at det hadde vært enda mer kjedelige innlegg enn dette. Så dere får bare overleve med mine tvilsomme skriblerier helt til jeg faktisk har noe spennende å rapportere.
Takk til alle som kommenterte på forrige innlegg, forresten. Aggresjon var tydeligvis rett metode. Jeg regner med at dere ikke svikter meg denne gangen heller..? Men hvor blir det av alle kommentarene fra Norge? Stine, I'm counting on you this time, OK!?
Studiene står det også så som så til med. Det er ikke det at det er kjedelig å studere japansk eller noe, men jeg må innrømme at timene er litt vel ensformige. Hver dag er lik den forrige. De forstår sannsynligvis ikke helt hva variasjon betyr på denne siden av jordkloden. Lærerene gjør så godt de kan, men det er ikke mye de får gjort med saken når innholdet i bøkene er tørrere enn knekkebrød. Og det er slitsomt å ha prøver hver eneste dag. Værsågod, lær deg å skrive 15 nye, pluss å kunne lese 15 helt andre (også nye) kanji til i morgen. Javel. Det blir mye å holde styr på etter en stund, ja. Det er bare å bite tennene sammen og prøve å gjøre det man blir bedt om.
Litt sånn off-topic, så har vi oppdaget at det faktisk finnes verre mennesker en den nå berømte Brunemannen på Josai. Som dere sikkert forstår, har Brunemannen fått navnet sitt på grunn av at han ser ut som om han har tilbrakt halve livet sitt i et solarium. Men allikevel må Brunemannen definitivt gi tapt for Pepperkakemannen. Pepperkakemannen ser (som navnet kanskje tilsier) ut som en nystekt (og litt brent) pepperkake. Det er såpass ille at jeg og Katinka gjerne begynner å nynne på Pepperkakebakersangen fra Hakkebakkeskogen når han er i nærheten. Dessuten blir jeg sulten. Magen min begynner å rumle. Helt seriøst. Tror ikke det er helt normalt. Bare følte for å dele det med dere. Jeg klarte forresten å ta bilde av Pepperkakemannen foran Josai her om dagen (OK, så det var ikke akkurat ham.. men det ligner veldig). Enjoy!
En kombinasjon av søvnmangel, shoppingmangel (å spare penger gjør meg definitivt ikke lykkelig) og Togmann-mangel (han har ikke dukket opp så ofte den siste uken) har i tillegg gjort meg en smule gretten, så jeg har hatt en tendens til å bjeffe litt de siste dagene. Katinka er vant til det by now, så hun bryr seg ikke sånn alt for mye, men det er mulig Cecilie ble en smule bekymret for at jeg skulle bite av henne hodet i går. Jeg publiserer derfor herved en offentlig beklagelse. I will try to live up to the Little Miss Sunshine nickname properly from now on! (Meeen folk som drar meg vekk fra Togmannen når han endelig dukker opp, bare ber om at Grumpy-Tonje skal stikke hodet frem. Ja, jeg sikter til dere, K-ko og C-ko).
Jeg skulle gjerne ha skrevet milelange, superinteressante blogginnlegg om hva jeg egentlig bedriver dagene mine her, men jeg er redd for at det hadde vært enda mer kjedelige innlegg enn dette. Så dere får bare overleve med mine tvilsomme skriblerier helt til jeg faktisk har noe spennende å rapportere.
Takk til alle som kommenterte på forrige innlegg, forresten. Aggresjon var tydeligvis rett metode. Jeg regner med at dere ikke svikter meg denne gangen heller..? Men hvor blir det av alle kommentarene fra Norge? Stine, I'm counting on you this time, OK!?
lørdag 18. oktober 2008
Ting som irriterer meg for tiden...
I random rekkefølge.
1) 0 kommentarer på bloggen: Det er utrolig demotiverende å skrive lange blogginnlegg, for så å oppleve at ingen tar seg bryet med å skrive en kommentar. Hadde dette vært en offentlig blogg hadde jeg selvfølgelig aldri turt å klage på leserene på denne måten, men siden jeg kjenner dere alle (tror jeg i alle fall) synes jeg virkelig dere kan ta dere tiden til å skrive en biiiiiitteliten kommentar en gang i blant. Det er kjedelig å ikke få noen, og det føles litt som om ingen setter pris på at jeg tar med tid til å oppdatere om livet mitt i Japan. Greit nok, jeg skjønner at all masingen min om Togmannen kan bli litt vel mye, men still.. kommentarer = evig loooove fra meg til deg!
2) Paranoide, japanske naboer: Og ja, jeg sikter til deg, gale politikerdatter-jente i A-206. Selv om folk sitter utenfor leilighetene i store grupper sent på kvelden (det kalles å være sosial! Har du hørt om det?), betyr det ikke at de har spesielt lyst til å kaste seg over deg, for så å rane, voldta, drepe deg og dumpe liket ditt i nærmeste ikke-eksisterende søppelkasse. Selv om folk ikke er japanere betyr det ikke at de er noen trussel mot deg og ditt vedkommende. Det er ingen vits i å klage til din tydeligvis mektige politikerpappa, og få ham til å sende inn klager til skolen på dine vegne. Du kan ikke være helt god i hodet. Hva gjør du inne på det rommet ditt hele dagen uansett? Bare studerer? Skaff deg et liv, liksom...
3) Den lille, onde alven: Jeg blåser i om alle andre synes han er søt. Han er ikke søt. Han ser ond ut. Øynene hans er små og stikkende, og han går som om han har fått en pinne stukket opp visse steder man ikke burde stikke pinner. Jeg tror dessuten han propper hodet til Togmannen fullt med propaganda. Han virker som typen til å gjøre sånt. Æsj. Liker ham ikke. Evil, I tell you!
4) Brunemannen: Hvorfor i all verden smører du inn ansiktet ditt med et tykt lag med brunkrem, Brunemannen? Du er brun nok fra før, anyway, og jeg tviler på at det finnes den ting i verden som kan gjøre deg det minste tiltrekkende uansett. Hvorfor kan du ikke forstå at jeg, Katinka og Cecilie ikke liker deg, Brunemannen? Er du virkelig så dum som du ser ut, Brunemannen? Det er ikke spesielt morsomt å se deg sitte på benken "vår" hver dag for tiden. Hvorfor forsto du ikke at vi ikke vil ha noe med deg å gjøre den gangen du prøvde å snakke til oss, og vi avviste deg blankt? Og stalking er vår greie! Ikke følg etter oss til stasjonen lenger. It creeps us out.
5) Brillemannen: Altså, selv om jeg (i et øyeblikk av godhet) ga deg mailadressen min for flere uker siden (for så å forandre på den samme kveld), etter å ha vekslet to ord med deg, betyr det absolutt ikke at jeg er interessert. Brillemann, det hjelper ikke hvor mange ganger du ringer meg. Jeg liker deg ikke. Jeg kommer ikke til å ta telefonen om du så ringer meg tusen ganger. Slutt! Når har jeg oppmuntret deg eller vist interesse ovenfor deg? Riktig, ALDRI! Slutt å prøve å kontakte meg, og prøv å finne deg noen som virkelig vil ha deg. Jeg tviler på at det blir en lett jakt, men hey - er det håp for Joseph, er det sikkert håp for deg også. Kanskje.
6) Rare, japanske helseregler: Hva skjer med dette landet? Er det virkelig ikke mulig å selge mat på en vanlig skolefestival uten å måtte levere inn en avføringsprøve (ew, ew, ew) for å bevise at man ikke har alskens smittsomme og livsfarlige sykdommer? Vi gjennomgikk jo grundige helsesjekker før vi kom til Japan, og alle legene konkluderte med at vi er friske og raske som bare det. Det er jo ikke akkurat som om vi planlegger å åpne en gourmetrestaurant eller noe. Herregud, jeg blir så irritert.
Jeg er et fornøyd og positivt menneske.
1) 0 kommentarer på bloggen: Det er utrolig demotiverende å skrive lange blogginnlegg, for så å oppleve at ingen tar seg bryet med å skrive en kommentar. Hadde dette vært en offentlig blogg hadde jeg selvfølgelig aldri turt å klage på leserene på denne måten, men siden jeg kjenner dere alle (tror jeg i alle fall) synes jeg virkelig dere kan ta dere tiden til å skrive en biiiiiitteliten kommentar en gang i blant. Det er kjedelig å ikke få noen, og det føles litt som om ingen setter pris på at jeg tar med tid til å oppdatere om livet mitt i Japan. Greit nok, jeg skjønner at all masingen min om Togmannen kan bli litt vel mye, men still.. kommentarer = evig loooove fra meg til deg!
2) Paranoide, japanske naboer: Og ja, jeg sikter til deg, gale politikerdatter-jente i A-206. Selv om folk sitter utenfor leilighetene i store grupper sent på kvelden (det kalles å være sosial! Har du hørt om det?), betyr det ikke at de har spesielt lyst til å kaste seg over deg, for så å rane, voldta, drepe deg og dumpe liket ditt i nærmeste ikke-eksisterende søppelkasse. Selv om folk ikke er japanere betyr det ikke at de er noen trussel mot deg og ditt vedkommende. Det er ingen vits i å klage til din tydeligvis mektige politikerpappa, og få ham til å sende inn klager til skolen på dine vegne. Du kan ikke være helt god i hodet. Hva gjør du inne på det rommet ditt hele dagen uansett? Bare studerer? Skaff deg et liv, liksom...
3) Den lille, onde alven: Jeg blåser i om alle andre synes han er søt. Han er ikke søt. Han ser ond ut. Øynene hans er små og stikkende, og han går som om han har fått en pinne stukket opp visse steder man ikke burde stikke pinner. Jeg tror dessuten han propper hodet til Togmannen fullt med propaganda. Han virker som typen til å gjøre sånt. Æsj. Liker ham ikke. Evil, I tell you!
4) Brunemannen: Hvorfor i all verden smører du inn ansiktet ditt med et tykt lag med brunkrem, Brunemannen? Du er brun nok fra før, anyway, og jeg tviler på at det finnes den ting i verden som kan gjøre deg det minste tiltrekkende uansett. Hvorfor kan du ikke forstå at jeg, Katinka og Cecilie ikke liker deg, Brunemannen? Er du virkelig så dum som du ser ut, Brunemannen? Det er ikke spesielt morsomt å se deg sitte på benken "vår" hver dag for tiden. Hvorfor forsto du ikke at vi ikke vil ha noe med deg å gjøre den gangen du prøvde å snakke til oss, og vi avviste deg blankt? Og stalking er vår greie! Ikke følg etter oss til stasjonen lenger. It creeps us out.
5) Brillemannen: Altså, selv om jeg (i et øyeblikk av godhet) ga deg mailadressen min for flere uker siden (for så å forandre på den samme kveld), etter å ha vekslet to ord med deg, betyr det absolutt ikke at jeg er interessert. Brillemann, det hjelper ikke hvor mange ganger du ringer meg. Jeg liker deg ikke. Jeg kommer ikke til å ta telefonen om du så ringer meg tusen ganger. Slutt! Når har jeg oppmuntret deg eller vist interesse ovenfor deg? Riktig, ALDRI! Slutt å prøve å kontakte meg, og prøv å finne deg noen som virkelig vil ha deg. Jeg tviler på at det blir en lett jakt, men hey - er det håp for Joseph, er det sikkert håp for deg også. Kanskje.
6) Rare, japanske helseregler: Hva skjer med dette landet? Er det virkelig ikke mulig å selge mat på en vanlig skolefestival uten å måtte levere inn en avføringsprøve (ew, ew, ew) for å bevise at man ikke har alskens smittsomme og livsfarlige sykdommer? Vi gjennomgikk jo grundige helsesjekker før vi kom til Japan, og alle legene konkluderte med at vi er friske og raske som bare det. Det er jo ikke akkurat som om vi planlegger å åpne en gourmetrestaurant eller noe. Herregud, jeg blir så irritert.
Jeg er et fornøyd og positivt menneske.
tirsdag 14. oktober 2008
Savnet: 1 stk Togmann. Finnerlønn tilbys.
En ting jeg har funnet ut om Japan etter at jeg kom hit er at japanere har veldig mange helligdager. Nå skal jeg forsåvidt ikke klage på det, siden helligdager her (i likhet med hjemme i Norge) betyr fri fra skole, jobb eller det som verre er. I går var det nemlig "Health Sports Day", og alle vet jo at på slike dager kan man ikke gjøre noe særlig produktivt. Derfor tok jeg, Katinka, Hedda, Vibeke og Ingrid turen til Tokyo Disney Sea Resort i stedet (siden Katinka mente Disney Sea er morsommere enn Disneyland).
Etter å ha stått opp umenneskelig tidlig (klokken syv), og etter å ha syklet ned på 7-Eleven for å ta ut litt mer penger, møtte jeg og Katinka de andre på stasjonen. Togturen til Maihama (stasjonen like ved Disneyland) tok ikke fullt så lang tid som vanlig, siden vi hadde flaks, og traff blink med togbyttene våre. Vel fremme ble vi stående et øyeblikk og stirre på menneskehavet som åpenbarte seg foran oss. Det virket som om halve Tokyo-området (pluss X antall turister) hadde hatt samme idé. Da vi sto i billettluken, kunne vi se at dagspassene til Disneyland allerede var utsolgt, så vi ble en smule nervøse. Heldigvis var det fremdeles ledig i Disney Sea, så vi kom oss vel inn.
Jeg, som aldri har vært i en Disney-park før (men som alltid har hatt lyst), ble litt overveldet av hvor fint alt var. Jeg lurer på hvor mye penger som egentlig krevdes for å bygge den gigantiske parken. Very impressive. Første stopp var en souvenirbutikk der jeg og Katinka kjøpte de obligatoriske Disney-luene. Vi endte opp med like Marie-luer (fra Aristokattene). Kjempesøte og rosa. Det er best å komme i riktig stemning når man skal traske rundt i Disney-verdenen en hel dag.
Første ordentlige post på programmet var Tower of Terror, en attraksjon Katinka lovte var verdt ventetiden. For ventetid blir det garantert i Disneyland. Vi sto litt over en time i kø, men det var så verdt det. Selve attraksjonen befinner seg inne i et gammelt hotell. Først venter man i kø på utsiden, siden fortsetter køen inne i lobbyen. Alt er støvete, gammelt og en smule skummelt. Når man først slipper inn i selve hotellet, blir man fortalt en historie om hotelleieren som forsvant natten før den store åpningen, og som selvfølgelig ikke har blitt sett siden. Etter å ha gått et stykke, sett ting forsvinne i løse luften (wtf?) og køet litt til, blir man plassert i en heis, vist imponerende hologrammer, heist opp til toppen av hotellet, og sluppet rett ned. Snakk om sug i magen! Amazing! I loved it!
Vi tok forsåvidt ikke så mange attraksjoner i Disney Sea, siden køene er milelange. Man må velge sine thrills med omhu, ellers risikerer man å stå i en uendelig kø for en crappy attraksjon. Vi sto nesten to timer i kø for en Indiana Jones-attraksjon, men den var til gjengjeld kjempebra. Jeg og Katinka satt og klamret oss fast til hverandre gjennom hele turen, og selv om alle japanerne var superstille, hylte vi nordmenn som seg hør og bør når ting går fort opp og ned, hit og dit rundt i mørket. Fun, fun, fun!
Senere tok vi turen innom Ariel-land, der Katinka og Hedda klådde litt på statuen av prins Erik nede i grotten til Ariel. (Selv var jeg aldri så imponert over ham, jeg foretrakk alltid mine Disney-"prinser" litt mer hårete og reveaktige). Du kan jo forestille deg hvor oppspilte de ble da vi gikk ut av Tritons slott, og prins Erik himself (i meget sleazy utgave) sto der i levende live. Katinka slapp ut et lite hvin, og Heddas øyne var på størrelse med tinntallerkener. Etter mye om og men fikk de dyttet alle de bittesmå japanske småjentene til side, og stilt seg opp for å bli foreviget sammen med sin barndoms store kjærlighet. Jeg er sikkert på at de to forlot Ariels rike med tungt hjerte.
Vi tilbrakte en god del timer (rundt 9 totalt) inne i parken, så jeg kunne sikkert ha skrevet mye, mye mer om vår lille utflukt til Disney Sea, men det gidder jeg ikke. I stedet for dere bare ta meg på ordet: Det var pent, det var gøy, det var verdt hver eneste av de 5800 yen'ene det kostet å komme inn. Oh, og selv om jeg ikke fikk sett Mikke Mus, fikk jeg sett (i tillegg til sleazy prins Erik), Langbein, Timmy Gresshoppe, Marie og en eller annen skummel kokkefyr. Yay!
I dag klarte jeg selvfølgelig å forsove meg (hey, jeg var kjempesliten etter gårsdagens strabasiøse utflukt), så jeg møtte opp til andre time. Hadde håpet å se noe til Togmannen i dag, siden jeg ikke har sett snurten av ham siden torsdag, men det var ikke min dag i dag heller. Cecilie oppdaget at Playboy har klippet seg (han ser bedre ut nå som han er kvitt det alt-for-lange-håret), og frydet seg over hans nye og forbedrete utseende. Katinka hadde en dårlig Hårmann-dag, helt til vi (i øsende pøsende regnvær) var på vei til toget, og han plutselig kom gående rett mot oss. Akkurat i det han passerte hvinte Katinka som en stukken gris, for hun gjorde en dansebevegelse som ville fått Fred Astaire til å vri seg i misunnelse. Så hvis Hårmannen ikke visste at hun siklet over ham før, vet han det i alle fall nå.
Og det er jo forsåvidt litt morsomt.
Etter å ha stått opp umenneskelig tidlig (klokken syv), og etter å ha syklet ned på 7-Eleven for å ta ut litt mer penger, møtte jeg og Katinka de andre på stasjonen. Togturen til Maihama (stasjonen like ved Disneyland) tok ikke fullt så lang tid som vanlig, siden vi hadde flaks, og traff blink med togbyttene våre. Vel fremme ble vi stående et øyeblikk og stirre på menneskehavet som åpenbarte seg foran oss. Det virket som om halve Tokyo-området (pluss X antall turister) hadde hatt samme idé. Da vi sto i billettluken, kunne vi se at dagspassene til Disneyland allerede var utsolgt, så vi ble en smule nervøse. Heldigvis var det fremdeles ledig i Disney Sea, så vi kom oss vel inn.
Jeg, som aldri har vært i en Disney-park før (men som alltid har hatt lyst), ble litt overveldet av hvor fint alt var. Jeg lurer på hvor mye penger som egentlig krevdes for å bygge den gigantiske parken. Very impressive. Første stopp var en souvenirbutikk der jeg og Katinka kjøpte de obligatoriske Disney-luene. Vi endte opp med like Marie-luer (fra Aristokattene). Kjempesøte og rosa. Det er best å komme i riktig stemning når man skal traske rundt i Disney-verdenen en hel dag.
Første ordentlige post på programmet var Tower of Terror, en attraksjon Katinka lovte var verdt ventetiden. For ventetid blir det garantert i Disneyland. Vi sto litt over en time i kø, men det var så verdt det. Selve attraksjonen befinner seg inne i et gammelt hotell. Først venter man i kø på utsiden, siden fortsetter køen inne i lobbyen. Alt er støvete, gammelt og en smule skummelt. Når man først slipper inn i selve hotellet, blir man fortalt en historie om hotelleieren som forsvant natten før den store åpningen, og som selvfølgelig ikke har blitt sett siden. Etter å ha gått et stykke, sett ting forsvinne i løse luften (wtf?) og køet litt til, blir man plassert i en heis, vist imponerende hologrammer, heist opp til toppen av hotellet, og sluppet rett ned. Snakk om sug i magen! Amazing! I loved it!
Vi tok forsåvidt ikke så mange attraksjoner i Disney Sea, siden køene er milelange. Man må velge sine thrills med omhu, ellers risikerer man å stå i en uendelig kø for en crappy attraksjon. Vi sto nesten to timer i kø for en Indiana Jones-attraksjon, men den var til gjengjeld kjempebra. Jeg og Katinka satt og klamret oss fast til hverandre gjennom hele turen, og selv om alle japanerne var superstille, hylte vi nordmenn som seg hør og bør når ting går fort opp og ned, hit og dit rundt i mørket. Fun, fun, fun!
Senere tok vi turen innom Ariel-land, der Katinka og Hedda klådde litt på statuen av prins Erik nede i grotten til Ariel. (Selv var jeg aldri så imponert over ham, jeg foretrakk alltid mine Disney-"prinser" litt mer hårete og reveaktige). Du kan jo forestille deg hvor oppspilte de ble da vi gikk ut av Tritons slott, og prins Erik himself (i meget sleazy utgave) sto der i levende live. Katinka slapp ut et lite hvin, og Heddas øyne var på størrelse med tinntallerkener. Etter mye om og men fikk de dyttet alle de bittesmå japanske småjentene til side, og stilt seg opp for å bli foreviget sammen med sin barndoms store kjærlighet. Jeg er sikkert på at de to forlot Ariels rike med tungt hjerte.
Vi tilbrakte en god del timer (rundt 9 totalt) inne i parken, så jeg kunne sikkert ha skrevet mye, mye mer om vår lille utflukt til Disney Sea, men det gidder jeg ikke. I stedet for dere bare ta meg på ordet: Det var pent, det var gøy, det var verdt hver eneste av de 5800 yen'ene det kostet å komme inn. Oh, og selv om jeg ikke fikk sett Mikke Mus, fikk jeg sett (i tillegg til sleazy prins Erik), Langbein, Timmy Gresshoppe, Marie og en eller annen skummel kokkefyr. Yay!
I dag klarte jeg selvfølgelig å forsove meg (hey, jeg var kjempesliten etter gårsdagens strabasiøse utflukt), så jeg møtte opp til andre time. Hadde håpet å se noe til Togmannen i dag, siden jeg ikke har sett snurten av ham siden torsdag, men det var ikke min dag i dag heller. Cecilie oppdaget at Playboy har klippet seg (han ser bedre ut nå som han er kvitt det alt-for-lange-håret), og frydet seg over hans nye og forbedrete utseende. Katinka hadde en dårlig Hårmann-dag, helt til vi (i øsende pøsende regnvær) var på vei til toget, og han plutselig kom gående rett mot oss. Akkurat i det han passerte hvinte Katinka som en stukken gris, for hun gjorde en dansebevegelse som ville fått Fred Astaire til å vri seg i misunnelse. Så hvis Hårmannen ikke visste at hun siklet over ham før, vet han det i alle fall nå.
Og det er jo forsåvidt litt morsomt.
torsdag 9. oktober 2008
Plaskeregn!
Til tross for at det allerede er oktober, er det fremdeles forholdsvis varmt i gode, gamle Togane. På en god dag kan vi sprade rundt i shorts og T-skjorte mens svetten renner i strie strømmer. Dessverre er oktober i Japan (i alle fall i følge læreren vår) en regnmåned, så vi kan bare belage oss på at det kommer til å plaskeregne mer enn det blir sol. Dette faller selvfølgelig ikke helt i god jord hos oss i "fjortisklubben" (som består av meg, Katinka og Cecilie), siden det da vil gå utover det vi liker å kalle sightseeing (som egentlig bare er å sikle over alle heitingene som går forbi oss der vi sitter på benken og ser patetiske ut.). Det er liksom ikke like fristende å sitte der i øsende, pøsende regnvær.
Ellers er dagene ganske så like for tiden. Jeg står opp, spiser frokost (som regel ristet brød med syltetøy), tar toget til skolen (er jeg heldig, er Togmannen på toget), har undervisning (forsåvidt ganske så kjedelig), spiser lunsj (der jeg må sitte og se på at Katinka og Cecilie får sin daglige dose Hårmannen/Playboy), mer undervisning, sightseeing på benken (der jeg som regel får min dose Togmannen), ta toget til Togane, handle middag på Sunpia, spise middag, sitte ute og internette/være sosial, sove. Helgene er selvfølgelig litt annerledes, men du forstår poenget.
Jeg fikk forresten endelig speaking partnere forrige fredag. That's right; partnerE! Jeg fikk nemlig to. Han ene (Yohei, 18) har jeg ikke snakket noe særlig med siden den første, pinlige lunsjen, men han andre (Ikuma, 19) har jeg spist lunsj med et par ganger i ettertid også. Han er nemlig venn med Katinkas samtalepartner, så da er ingen av oss alene med hverandre. Det blir nok av pinlig stillheter uansett. Heldigvis har Ikuma og Take (Katinkas samtalepartner) en veldig utadvendt venn, som pleier å stjele hele showet i lunsjen, og kutte litt ned på den pinlige (jeg er veldig glad i det ordet i dag) jeg-vet-ikke-helt-hva-vi-egentlig-skal-snakke-om-tiden. I går lærte vi ham å snakke litt norsk. Forhåpentligvis går han nå rundt omkring på skolen og sier ting som "jeg er berømt" eller "jeg går med strømpebukser på dagtid".
Og til dere alles store glede må jeg jo selvfølgelig komme med litt Togmannen-oppdateringer. (Stine, jeg vet du blir overlykkelig nå!) I går var nemlig en meget god dag på det punktet, men jeg skal spare dere for alle de kjedelige detaljene. Det var mye sikling på nært hold, i alle fall. Togmannen må seriøst være den peneste fyren jeg har sett i hele mitt liv, selv om Katinka mener ansiktet hans er litt funky. So not true! I morgen har vi bestemt oss for at det er Den Store Øyekontakt og Smile-dagen. Utfordringen er å møte blikket til våre respektive sikleobjekter, holde blikket dems en liten stund og smile. Should be interesting. Jeg vedder på at ingen av oss tør å gjennomføre det. Whatever. En liten utfordring nå og da skader ikke.
Det blir et kort innlegg uten bilder i dag. Jeg har ikke tatt noe særlig nye bilder siden sist, så dere får bare vente med å se flere bilder fra dagliglivet i Togane. Jeg har to prøver i morgen jeg må lese til, og jeg blir litt smådistrahert av at Cecilie sitter rett ovenfor meg og skriver søte beskjeder til og om Playboy (som han selvfølgelig ikke får lese) på whiteboard-tavlen til Yong. See you later, alligator!
Ellers er dagene ganske så like for tiden. Jeg står opp, spiser frokost (som regel ristet brød med syltetøy), tar toget til skolen (er jeg heldig, er Togmannen på toget), har undervisning (forsåvidt ganske så kjedelig), spiser lunsj (der jeg må sitte og se på at Katinka og Cecilie får sin daglige dose Hårmannen/Playboy), mer undervisning, sightseeing på benken (der jeg som regel får min dose Togmannen), ta toget til Togane, handle middag på Sunpia, spise middag, sitte ute og internette/være sosial, sove. Helgene er selvfølgelig litt annerledes, men du forstår poenget.
Jeg fikk forresten endelig speaking partnere forrige fredag. That's right; partnerE! Jeg fikk nemlig to. Han ene (Yohei, 18) har jeg ikke snakket noe særlig med siden den første, pinlige lunsjen, men han andre (Ikuma, 19) har jeg spist lunsj med et par ganger i ettertid også. Han er nemlig venn med Katinkas samtalepartner, så da er ingen av oss alene med hverandre. Det blir nok av pinlig stillheter uansett. Heldigvis har Ikuma og Take (Katinkas samtalepartner) en veldig utadvendt venn, som pleier å stjele hele showet i lunsjen, og kutte litt ned på den pinlige (jeg er veldig glad i det ordet i dag) jeg-vet-ikke-helt-hva-vi-egentlig-skal-snakke-om-tiden. I går lærte vi ham å snakke litt norsk. Forhåpentligvis går han nå rundt omkring på skolen og sier ting som "jeg er berømt" eller "jeg går med strømpebukser på dagtid".
Og til dere alles store glede må jeg jo selvfølgelig komme med litt Togmannen-oppdateringer. (Stine, jeg vet du blir overlykkelig nå!) I går var nemlig en meget god dag på det punktet, men jeg skal spare dere for alle de kjedelige detaljene. Det var mye sikling på nært hold, i alle fall. Togmannen må seriøst være den peneste fyren jeg har sett i hele mitt liv, selv om Katinka mener ansiktet hans er litt funky. So not true! I morgen har vi bestemt oss for at det er Den Store Øyekontakt og Smile-dagen. Utfordringen er å møte blikket til våre respektive sikleobjekter, holde blikket dems en liten stund og smile. Should be interesting. Jeg vedder på at ingen av oss tør å gjennomføre det. Whatever. En liten utfordring nå og da skader ikke.
Det blir et kort innlegg uten bilder i dag. Jeg har ikke tatt noe særlig nye bilder siden sist, så dere får bare vente med å se flere bilder fra dagliglivet i Togane. Jeg har to prøver i morgen jeg må lese til, og jeg blir litt smådistrahert av at Cecilie sitter rett ovenfor meg og skriver søte beskjeder til og om Playboy (som han selvfølgelig ikke får lese) på whiteboard-tavlen til Yong. See you later, alligator!
torsdag 2. oktober 2008
En liten oppsummering av uken så langt...
Mandag: Regnet høljet ned i bøtter og spann. Orket ikke å sykle til skolen. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Toget kom faktisk litt tidlig for en gangs skyld, så vi satte oss ned inne på det. Møtte på den taiwanske jenta som jeg tok bilde sammen med på lørdag, og snakket litt mer med henne. Viste seg at hun heter Ruru, og at hun synes alle de norske jentene er kjempesøte. Hun var kjempehyggelig. Togmannen kom løpende i siste sekund før toget skulle gå, men dessverre havnet vi ikke i samme vogn denne gangen. Synd. Oppdaget tilfeldigvis at han gikk rett bak oss ut fra stasjonen da jeg snudde meg for å snakke til Vibeke, og plutselig så rett på ham. Han så meget bra ut. Skolen var kjedelig. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke.
Tirsdag: Det regnet igjen. Orket ikke sykle til skolen. Tok toget. Det samme gjorde nesten alle de andre jentene i klassen. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp, selv om den lille, blonde vennen hans gjorde det. Det ble en veldig kjedelig togtur. Vi oppdaget at Joseph (den ekle kanadieren i klassen vår) har en søt, liten, japansk kjæreste. Ble lettere sjokkert over at noen i det hele tatt orker å ta på ham. Still, det er vel bra for ham. Timene var kjedelige. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke. Trodde han kanskje hadde dødd i løpet av natten. På kvelden hadde vi ikke noe å gjøre, så jeg og Katinka dro på karaoke og sang oss hese på diverse Johnny's-sanger.
Onsdag: Det regnet ikke så mye i dag, men det var fremdeles for vått til å vurdere fysisk aktivitet. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp. Trodde fremdeles han kanskje hadde dødd. Eventuelt var syk. Både Cecilie og Katinka fikk se sine respektive sikleobjekter i kantinen. Tok snikbilder av Hårmannen og Playboy (Cecilie sin), så de kan sikle over dem når de vil. Skolen var kjedelig. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke. Var nå overbevist om at han hadde dødd. Helt til jeg plutselig gikk forbi ham på vei tilbake fra klasserommet. WAH! Ble litt irritert på Katinka som hadde nektet å sitte ute i regnet sammen med meg. Samtidig var jeg litt lettet over at Togmannen faktisk var i live. Hadde tonnevis med lekser.
Torsdag (i dag): Solen skinte fra en skyfri himmel. Ville ikke sykle til skolen. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp. Det gjorde derimot Cecilie, som tydeligvis har lagt sykkelen midlertidig på hylla for å være lat sammen med Katinka og meg. Timene var grusomt kjedelige. Så etter Togmannen i lunsjen, men så ham ikke. Etter skolen satt jeg, Katinka og Cecilie på benken for å bedrive litt sightseeing. Plutselig kom Togmannen gående, og slo seg ned like i nærheten. Jeg bestakk Katinka med middag for å få henne til å sitte der med meg i over halvannen time. Cecilie ble frivillig. Perfekt utsikt i nesten to timer. Me happy! Togmannen så ekstra snasen ut i dag. Håper han tar toget i morgen!
Torsdag kveld: Innså at bloggen plutselig minner mer om en stalkingside. Ble litt redd.
Tirsdag: Det regnet igjen. Orket ikke sykle til skolen. Tok toget. Det samme gjorde nesten alle de andre jentene i klassen. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp, selv om den lille, blonde vennen hans gjorde det. Det ble en veldig kjedelig togtur. Vi oppdaget at Joseph (den ekle kanadieren i klassen vår) har en søt, liten, japansk kjæreste. Ble lettere sjokkert over at noen i det hele tatt orker å ta på ham. Still, det er vel bra for ham. Timene var kjedelige. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke. Trodde han kanskje hadde dødd i løpet av natten. På kvelden hadde vi ikke noe å gjøre, så jeg og Katinka dro på karaoke og sang oss hese på diverse Johnny's-sanger.
Onsdag: Det regnet ikke så mye i dag, men det var fremdeles for vått til å vurdere fysisk aktivitet. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp. Trodde fremdeles han kanskje hadde dødd. Eventuelt var syk. Både Cecilie og Katinka fikk se sine respektive sikleobjekter i kantinen. Tok snikbilder av Hårmannen og Playboy (Cecilie sin), så de kan sikle over dem når de vil. Skolen var kjedelig. Så etter Togmannen på skolen, men så ham ikke. Var nå overbevist om at han hadde dødd. Helt til jeg plutselig gikk forbi ham på vei tilbake fra klasserommet. WAH! Ble litt irritert på Katinka som hadde nektet å sitte ute i regnet sammen med meg. Samtidig var jeg litt lettet over at Togmannen faktisk var i live. Hadde tonnevis med lekser.
Torsdag (i dag): Solen skinte fra en skyfri himmel. Ville ikke sykle til skolen. Tok toget. Håpet å se Togmannen på stasjonen. Togmannen dukket ikke opp. Det gjorde derimot Cecilie, som tydeligvis har lagt sykkelen midlertidig på hylla for å være lat sammen med Katinka og meg. Timene var grusomt kjedelige. Så etter Togmannen i lunsjen, men så ham ikke. Etter skolen satt jeg, Katinka og Cecilie på benken for å bedrive litt sightseeing. Plutselig kom Togmannen gående, og slo seg ned like i nærheten. Jeg bestakk Katinka med middag for å få henne til å sitte der med meg i over halvannen time. Cecilie ble frivillig. Perfekt utsikt i nesten to timer. Me happy! Togmannen så ekstra snasen ut i dag. Håper han tar toget i morgen!
Torsdag kveld: Innså at bloggen plutselig minner mer om en stalkingside. Ble litt redd.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
