Bassilusker be gone!

Jeg er forkjølet. Vi snakker god gammeldags snufsende, øyerennende, småhostende jeg-kan-ikke-smake-maten-min-i-det-hele-tatt-og-blir-superfrustrert-forkjølet. Tett hode er selvfølgelig inkludert i pakken! Lucky me! Jeg hater å være forkjølet. Aller helst vil jeg bare krype under dynen min, og ligge der og synes synd på meg selv hele dagen, men det hadde kanskje blitt en smule kjedelig i lengden. Dermed har jeg faktisk dratt meg opp av sengen på et fornuftig tidspunkt (hey, klokken ett er helt akseptabelt når man er i feriemodus), tatt meg en deilig, varm dusj og laget (smakfri) toast til frokost. Bassilusker - I challenge you!

Etter en utmattende karaokefeiring på torsdag, var det grusomt å måtte stå opp omtrent fire timer etter at jeg hadde falt sammen på sengen min. Jeg og Katinka hadde igjen prestert å melde oss frivillig til å delta på arrangementer arrangert av skolen, og måtte møte opp klokken elleve for å møte en norsk utvekslingselev som skulle besøke Josai. Vel fremme viste det seg at følget deres var omtrent en time forsinket, så vi kunne egentlig ha sovet en time til. Bummer. Hayashi viste oss profilen til hun som skulle komme og lurte på om vi kjente henne, men hverken navnet eller bildet sa oss noe som helst. Det var mange hyggelige japanere til stede. Noen av dem kjente vi fra før (Mina, Hairi, Mitsugu), mens andre møtte vi for første gang. Jeg, som ikke hadde rukket å spise frokost eller drikke noe før jeg dro hjemmefra kjente sulten gnage, og kastet lengtende blikk mot kjeksene og Cola'en som sto fremme på bordet.

En time etter planen dukket endelig folkene fra Kansai opp. Vi møtte Olga fra UiO, og fant ut at hun egentlig er russisk, men at hun er gift og bosatt i Norge. Vi snakket ikke så mye norsk med henne, men det var hyggelig å utveksle noen små fraser på morsmålet. Hun stusset litt over at hun ikke hadde sett oss på Blindern, men vi fant senere ut at hun er en av kouhaiene våre, så det er egentlig ikke så rart. Vi hadde jo ikke så mye å gjøre med dem i Oslo, liksom. Lunsj ble inntatt (til min store glede), japanere lærte om norske ferietradisjoner og russefeiring, kaste-avispapir-på-maskerte-japanere-leken ble lekt, og Hairi underholdt oss med å spille på sanshin og synge tradisjonelle sanger fra Okinawa. Hun er kjempeflink!


Etter lunsj, tuslet åtte av oss bort på et keramikkverksted som ligger like ved skolen. Det var litt usikkerhet rundt hva vi egentlig skulle gjøre, men det viste seg snart at det ikke ble noen keramikkdreing på oss. Kanskje like greit, i og med at mine keramikkeksperimenter på Follo Folkehøgskole beviste at jeg aldri har vært noen mester på det området. I stedet kunne vi velge oss ut hver vår ferdige kopp/bolle/fat/vase, og male akkurat hva vi ville på dem. Jeg er ikke spesielt velsignet med kunstneriske talenter, så jeg kikket med skrekkblandet fryd ned på den japanske tekoppen jeg hadde valgt, mens jeg prøvde desperat å tenke ut et OK mønster. Til slutt bestemte jeg meg bare for å male på et kattehode, og masse potetrykk rundt omkring. Ganske enkelt, med andre ord, men jeg tror det kommer til å se helt greit ut. Til tross for at koppen ser brun og kjedelig ut på bildet, kommer den til å bli grå når den blir brent. Kattehodet blir lyseblått med mørkere blå kant, og potetrykkene (som man ikke ser på bildet) blir rosa. Hele opplegget minnet litt om slikt man gjorde da man gikk på barneskolen, og det var utrolig morsomt!


Vel tilbake på Josai igjen skulle japanerene vise gjestene rundt på campus, men på det tidspunktet var jeg og Katinka såpass utslitte at vi takket for oss. Vi møtte tilfeldigvis på Neale - engelsklæreren vår - i gangen, og fikk endelig anledning til å spørre om når eksamen egentlig er. Til tross for iherdige forsøk, skjønner vi nemlig fremdeles ikke akkurat hvilken oppslagstavle vi egentlig skal se på for å finne informasjon som gjelder oss. Han kunne opplyse oss om at eksamen er 4. februar, noe som gjorde vår sitte-på-skolen-og-vente-på-eksamen-klokken-tre-opplevelse dagen i forveien fullstendig unødvendig. Jeg elsker når de gir oss beskjeder. Det er så flott. Hurra for Josai!

Etter noen timers sløving hjemme, var det tid for avskjedsfesten til Cat. De andre hadde begynt feiringen klokken seks, men fordi jeg var sliten og trengte litt sløvetid, dukket jeg ikke opp før i åtte-tiden. Da var stemningen allrede relativt høy. Vi spiste en overraskende god (men klissete) kake, så på en ekkel Steve-O-video, drakk, og snakket om alt og ingenting. Marianne kom med mange ting hun ville bli kvitt, så det ble noe gratis stuff også. Jeg har aldri brukt falske øyevipper før, men en gang må være den første. Gratis ting er fint! Thanks a bunch! Jeg var såpass sliten at jeg ikke orket å drikke så mye, dessuten kjente jeg at forkjølelsen for alvor meldte sin ankomst, så jeg tok kvelden forholdsvis tidlig!

I går orket jeg ikke å gjøre noe som helst. Nesen min var tett, hodet mitt var tett, halsen min gjorde heftig oppfør, og øynene mine rant konstant. Hadde jeg ikke hatt min trofaste nesespray ved min side, hadde jeg sannsynligvis ikke overlevd dagen. Den eneste gangen jeg i det hele tatt beveget meg utenfor leiligheten min, var da jeg trasket over til Katinka (og Cecilie) for å se kveldens episode av Bloody Monday. Nooooooo, J! Dooooon't!

Men nå skal jeg vende tilbake til å synes heftig synd på meg selv! Vi snakkes!

En fengslende opplevelse!

Etter en fredag med to eksamener på en dag, var det endelig på tide å ha det litt gøy. Cecilie befinner seg i Japan for tiden, og i den anledning hadde hun invitert oss med på karaoke, alkohol og hulabaluba. Møtestedet ble satt til Shinjuku, slik at jeg og Katinka kunne more oss med å se på litt hosts mens vi ventet. Vel fremme fikk vi beskjed om at Cecilie og venninnen hennes ikke kom på en stund, så Katinka, Ingrid og jeg tok oss en liten tur på Donki for å se på kigurumier, kofferter og blingenegler. Kvelden vår begynte forresten overraskende bra, da vi fikk øye på det som må være historiens heiteste host rett utenfor Donki. Drool!

Vår Donki-tur ble ikke spesielt lang, og snart trasket vi rundt i Shinjukus snuskete bakgater igjen. Katinka ble sjeleglad da en host kom bort og viste henne flyeren for klubben sin, siden det ikke skjer så altfor ofte at de faktisk tar kontakt med vestlige jenter. Vi ble også forsøkt nanpa'et (sjekket opp på gaten) av tre gutter, hvor minst en av dem så meget bra ut. Needless to say, så var Katinka og jeg i himmelen. Ingrid trasket i vei bak oss, og satte kanskje ikke like mye pris på oppmerksomheten som det vi gjorde. Etter å ha mistet Ingrid på et offentlig toalett (vi fant henne igjen), spionert litt mer på den heite hosten fra utenfor Donki og prøvd å lokalisere Cecilie og Elin, gikk vi endelig fra en gjeng på tre til en gjeng på fem, og kvelden kunne offisiellt begynne.


Etter litt om og men, endte vi opp med å gå på The Lockup, som må være den mest fantastiske izakayaen/restauranten noensinne. Selve temaet er 'hjemsøkt fengsel', og det var med heftige sommerfugler i magen vi beveget oss inn i det mørke lokalet. Vi ble møtt av en jente i politiuniform, som puttet håndjern på Cecilie og ledet oss ned til den skumle kjellercellen vår. Vi ble plassert der inne, og gitteret ble dratt igjen. The Lockup er ikke for de lettskremte, noe Katinka fikk smertelig erfare rimelig fort. Første gang servitøren vår (en relativt pen fyr i fangedrakt) åpnet gitteret for å ta bestillingene våre, skvatt hun til og slapp ut et meget beskjedent skrik. Man kunne se at servitøren kjempet hardt for å ikke le.

Nå, egentlig skal lysene på The Lockup skrus av nå og da, en alarm skal gå av og vi skal få beskjed om at monsterene er på frifot. Når det skjer er det godt mulig at en massemorder eller et spøkelse popper en tur innom cellen din og skremmer vettet av deg. Dessverre skjedde ikke dette da vi var der, muligens fordi vi kom såpass sent på kvelden (halv pris på drinker hvis man kommer etter klokken ti), og det ikke var så mange mennesker der akkurat da. Vi fikk i det minste hilse på Freddie Kruger, da han forsøkte og ta seg over veggen til cellen vår fra nabocellen. Jeg var den første som fikk øye på at han lente seg ned mot oss, og da jeg pekte forvirret på ham, begynte alle de andre å skrike. Jeg trodde jeg skulle dø av latter, spesielt da Elin (Cecilies svenske venninne) kastet den brukte servietten sin på ham og ropte: "Go away!"


Det var en helt fantastisk begynnelse på kvelden, særlig siden de billige drinkene vi drakk var såpass sterke at vi var rimelig godfulle allerede etter drink nummer to. Cecilie og jeg fikk en ny venn utenfor toalettene, da en fyr ikke helt klarte å få den stupfulle kjæresten sin ut fra jentedoen. Elins japanske venninne, Ai, joinet partyet etter en stund, og vår lille gruppe vokste til seks personer. Sånn ellers moret vi oss med å se på servitøren vår, som bare ble kjekkere og kjekkere for hver drink vi drakk. Da vi endelig sjanglet ut fra The Lockup i halv to-tiden, var det med store planer om å dra tilbake en gang i fremtiden (i alle fall fra min side). Det var helt fantastisk gøy!

Litt mer trasking rundt i Shinjuku fulgte, før vi endelig endte opp på karaoke for å synge natten inn. Nomihoudai (all you can drink) var et must, og jeg er ganske redd for at jeg fortalte omtrent halve livshistorien min til Ai på et tidspunkt. Uansett, mer alkohol ble inntatt, flaue sanger (gjerne Johnny's) ble sunget, og stemningen var på topp. Jeg presterte å stille meg i kø til guttedo, for så å stjele den rett foran nesen på en tissetrengt japanergutt. Det var en smule pinlig da Katinka litt senere fortalte meg at det var en knallrosa jentedodør rett ved siden av guttedo. Eh. Oops? Uansett, under mitt neste dobesøk presterte jeg å fortelle hele den pinlige feil-do-historien til den fremmede japanske jenta bak meg i køen, som kom med meget sympatiske tilbakemeldinger. Ah, fulle mennesker er så hyggelige!

Klokken fem var det slutt på den vakre sangen vår, og sjanglende vandret vi ut i Shinjukus gater igjen. Cecilie, Elin og Ingrid dro hjem på dette tidspunktet, men jeg og Katinka ville nyte en siste gatevandring, så vi ble igjen. Dessverre var det ikke så mye spennende å se på, men de rumlende magene våre førte oss til nærmeste McDonald's, der vi inntok en relativt god (og noe kvalmende) frokost. Det var to trøtte nordmenn som satte seg på 06.15-toget til Chiba, ja. Jeg må innrømme at jeg sovnet i samme sekund som jeg satte meg ned på toget, og håper jeg ikke snorket høylytt eller noe. Vel fremme i Chiba gikk det heldigvis tog til Naruto med en gang, så igjen ble det en deilig halvtime med søvn. Hadde det ikke vært for at jeg på mirakuløst vis våknet akkurat da toget sto i Togane, hadde jeg og Katinka sannsynligvis endt opp i Gokk (les: Naruto). En kort spasertur senere, og jeg og sengen min var lykkelig gjenforent en gang rundt klokken åtte på morgenen. Søvn.


Jeg var i overraskende god form da jeg våknet i går (klokken halv fem på ettermiddagen), og begynte umiddelbart å glede meg til kveldens store høydepunkt. That's right, det var tid for en ny sesong med Bloody Monday - det mest fantastiske spenningsdramaet noensinne! Da klokken ble syv, satt jeg og Katinka og nærmest hoppet av spenning foran TV-skjermen - bevæpnet med hver vår herlige dagen-derpå-Cola! Bloody Monday har alltid vært en serie som får oss til å sitte med åpen munn og gape ved hver eneste episodeslutt (det skader jo heller ikke at både Sato Takeru, Miura Haruma og Narimiya Hiroki er eye candy av dimensjoner), og man kan trygt si at sesongpremieren absolutt ikke skuffet. OH! MY! GOOOOD! Kan det ikke bli lørdag igjen? Jeg vil se meeeer!

Vi har også endelig bestilt flybilletter og hostell i Korea, så når vi bare får fikset re-entry visum er vi good to go. Vi reiser 3. mars, og kommer tilbake til Japan igjen den 10. En uke i Seoul blir kjempegøy! Jeg gleder meg heftig. Pig-Rabbit skal SÅ bli med meg tilbake til Japan igjen. Jeg er litt bekymret for hvordan vi skal klare å komme oss rundt og bestille mat på restauranter og sånn da, i og med at den lille koreansken jeg kan begrenser seg til enkeltord, men det går vel i orden på et vis. Håper bare vi ikke ender opp med å bestille innvoller. Ew. Jeg tror jeg skal investere i en god guidebook...

Reiseplanene for Japan er også bestilt og i boks, så om under tre uker legger vi ut på eventyr! Hurra! Det skal bli herlig med ferie!

Men nå burde jeg kanskje vende nesen mot studiene. Jeg har grammatikkeksamen i morgen og en 'reaction paper' om Lord of the Flies å skrive, så det er kanskje på tide å begynne.

Gah, jeg vil ikke..

Ut på tur, aldri sur!

Du befinner deg i et rom fullt av mennesker som stirrer på deg. Du prøver desperat å forestille deg publikum uten klær, for det har du hørt skal hjelpe i slike situasjoner, men det eneste du klarer å fokusere på er den enorme føflekken på haken til mannen bakerst i rommet, og det stikkende blikket til jenta på rad tre. Du kan kjenne hjertets febrilske dunking i brystkassen. Hendene dine blir klamme og ekle. Du kremter nervøst, men kjenner at halsen snører seg sammen og stemmen svikter. Noen stikker en mikrofon opp i ansiktet på deg. Blikkene fra salen øker i intensitet.

Et mareritt? Nei, bare en helt vanlig dag på Josai!

OK, nå skal det sies at jeg har en tendens til å overdrive. Så vidt jeg vet var det ingen enorm føflekk bakerst i salen (men dette er Japan, så man vet jo aldri), og jeg møtte ikke akkurat så mange stikkende blikk der jeg satt med nesen begravd i papirene mine. Ei heller opplevde jeg dundrende hjertebank, og stemmen min fungerte overraskende fint. Onsdagens presentasjon gikk faktisk overraskende greit. Det verste var selvfølgelig ventetiden fra presentasjonen startet til det ble min tur. Halvannen time med sommerfugler i magen er sikkert ikke videre godt for hverken kropp eller sjel. Jeg kan nok ikke skryte på meg at japanskuttalen min var perfekt, men i følge lærere og medelever gjorde jeg det bra nok, hvilket jeg må være fornøyd med. Muntlig presentasjon og rapporten som jeg leverte inn i dag - over and done with!




(Det er kjølig i Togane for tiden. Jeg har flyttet inn i min splitter nye Good Luck Bear-kigurumi (Care Bears!), i og med at jeg glemte igjen Hello Kitty'en i Norge. Et bilde av dagens lunsj inkludert, bare fordi jeg ikke har annet å vise frem!)

Til tross for at vår to ukers juleferie bare har vært over i et par uker, har vi allerede begynt å telle ned til neste ferie her i Japan. De avsluttende prøvene for dette semesteret begynner på fredag denne uken, noe som vil si at etter neste uke har vi ikke mer skole, med mindre vi da stryker på 'eksamen' og må ta make-up-prøver. Neste skoleår begynner ikke før i april. APRIL! Det gir oss nesten to hele måneder med frihet, og veier opp for at vi ikke får noen sommerferie i år. To måneder uten noe å gjøre må føles som en liten evighet her i lille, kjedelige Togane. Det er ikke akkurat flust med spennende fritidsaktiviteter her (med unntak av heitingsightseeing, som dessverre da blir nokså amputert i og med at alle heitingene som er verdt å se på sannsynligvis reiser tilbake til hjembyene sine). Så hva har jeg planlagt å gjøre i ferien min? Det er ganske logisk, egentlig. Jeg skal reise!

Det har vært bestemt lenge at jeg og Katinka skulle legge ut på eventyr så snart tiden og økonomien tillot det. Med en konto full av ferske Lånekassen-penger, to måneders ferie og en 3500 yens koffert fra Donki, setter vi kursen mot nye og spennende strøk om kun noen få uker. Vi begynte planleggingen i dag, noe som innebar et par timer med hostellundersøkelser og oppsett av reiseplan. Vår foreløpige plan ser slik ut:

Tokyo - Kyoto (12. februar - 16. februar) - Nara (16. februar - 17. februar) - Osaka (17. februar - 20. februar) - Hiroshima (20. februar - 21. februar) - Tokyo.

Vi planlegger også mer lokale turer til f.eks. Kamakura og Yokohama (som vi ikke har besøkt enda, til tross for at vi ikke bor sånn altfor langt unna), men da kan vi ha base i gode, gamle Togane. Vi har også undersøkt flybilletter til Okinawa, og funnet ut at det er overraskende billig hvis man bare bestiller god tid i forveien. 15.000 yen, anyone? Vi får se hvordan det står til med økonomien, for...

...vi skal til KOREA!

That's right. Vi så oss lei på at alle andre enn oss reiser til Korea for tiden. Misunnelse kan gjøre merkelige ting med en person. Derfor undersøkte yours truly flypriser (sånn med det samme vi er i området, liksom), og fant ut at flybilletter t/r til Seoul koster rundt 1800 norske kroner. Not bad. I tillegg ser det ut til at vi kan få en uke på hostell til rund tusenlappen, og det er nesten for billig til at vi kan la sjansen gå fra oss. We're going to Korea, bitches! Dette vil selvfølgelig si at vi må gjennom hele prosessen med re-entry permits og styr på nytt, i og med at vi ikke akkurat forutså at vi skulle bevege oss uten for landegrensene en gang til, men må man, så må man! Og jeg MÅ til Korea!

I morgen markerer forresten en stor hendelse i Tonjes liv. Jeg har valgt å kalle den Tonje-drar-til-Tokyo-helt-alene-for-aller-første-gang, og som navnet tilsier, er det første gangen jeg beveger meg til Japans hovedstad på egenhånd. Nå skal det sies at det går direktebuss fra skolen, og jeg har tatt toget tilbake såpass mange ganger at jeg vet det ikke er noe stress, men det blir spennende allikevel. Det er Forever21 i Harajuku som kaller, og jeg hører dens kall...

終わり！

Norge!

Tidlig, tidlig, TIDLIG en tirsdagsmorgen snek jeg og Katinka oss ut fra leilighetene våre i Togane, og prøvde så godt vi kunne å ikke bråke for mye med de enorme koffertene våre. Selv om armene våre holdt på å falle av på veien til togstasjonen, gikk det på et vis allikevel (selv om det er godt mulig halve Togane våknet av koffertskramling langs veien). Det knyttet seg stor spenning til hvorvidt det ville være mulig å drasse med seg bagasje på toget før morgenrushet startet for fullt, men det viste seg snart å gå overraskende bra. Til tross for en meget kald times venting på stasjonen i Chiba, der vi parkerte oss ved siden av en vendingmaskin og varmet oss med kakao, kom vi frem til Narita til slutt... bare for å finne ut at flyet vårt var halvannen time forsinket. Oh joy. Etter mye venting kom vi oss avgårde. Reisen til Frankfurt var lang og kjedelig, delvis på grunn av de svenske modellene som satt bak oss og strakk ut de lange beina sine slik at det ble nærmest umulig å lene setet bakover. Bitches.

Etter elleve timer landet vi trygt i Frankfurt. Der hersket det totalt kaos. På grunn av det enorme snøfallet i Europa var det innstilte og forsinkede flyavganger til både høyre og venstre. Jeg fikk en smule panikk. Hva om vårt fly også ble innstilt? Etter mye om og men dukket det endelig opp en gate på skjermen, og vi slepte oss bort dit. Det var utrolig herlig å høre de fremmede menneskene rundt oss snakke norsk, i og med at det betydde at vi snart var hjemme. Selvfølgelig havnet vi ved siden av noen pessimistiske mennesker som bablet i vei om snøstorm på Gardermoen, og at vi kanskje ikke kunne lande der. Ny panikk. Heldigvis var det ubegrunnet, i og med at kapteinen kunne opplyse om at det kun var lett snøfall i Norge. And off we went! Under to timer senere sto vi med beina på norsk jord, etter omtrent et døgn på reisefot. Hjemme!




Det var ikke sånn altfor mye snø den dagen vi landet, men da jeg våknet opp (i min deilige, myke seng) dagen etterpå, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Så fikk jeg endelig oppleve hvit jul igjen.. og det til de grader! Det var lille julaften, og jeg var fremdeles ganske sliten etter den noe strabasiøse reisen, så det eneste jeg gjorde hele dagen var å sløve og spise meg god og rund, til tross for at jeg kvelden i forveien hadde store planer om å dra på en liten shoppingtur. Hallo, herlige, norske godteri og potetgull. Jeg har savnet dere.

Så ble det julaften! Selv om det bare var to år siden jeg feiret ordentlig jul sist, var det ett år for mye. Ikke det at jeg klager på fjorårets julefeiring - vi gjorde definitivt det beste ut av den - men ingenting slår norsk jul! Tre nøtter til Askepott var like koselig som alltid, og prinsens tights like festlige. Jeg prøvde å speide etter det Katinka nevnte, men jeg så det ikke. Hmm. Må spørre om flere detaljer om akkurat når man kan se.. øøh. Ja. Jeg og Stine moret oss med filmen uansett. Reisen til julestjernen ble brukt til å kle på seg og prøve å se noenlunde presentabel ut. Jeg valgte å bruke tid på å rett ut håret mitt ordentlig, noe som fikk mamma til å kommentere at jeg så ut som en helt annen person. Hmm.. har jeg dratt bustelooken litt for langt her hjemme, mon tro..?






(Den rette julelooken vs. den krøllete nyttårslooken. Jeg beundrer min evne til å ha omtrent samme ansiktsuttrykk på hvert eneste bilde. Skills, I tell you.)

Etter tante Åse og bestemor også hadde gjort sitt inntog (og Donald Duck for lengst var ferdig), var det endelig tid for den deilige julemiddagen. Det var da det skjedde. Mamma trasket inn i stuen med et nedslått ansiktsuttrykk, stilte seg rett ved siden av meg, og sa: "Julemiddagen er ødelagt!" Jeg friket jo selvfølgelig ut. Skulle jeg virkelig ikke få ordentlig julemiddag etter to lange års venting? Det viste seg at mamma og tante Åse i et smart innfall hadde bestemt seg for å handle skinkestek i Sverige, og hadde endt opp med å kjøpe en røkt en. Kjøttet var helt rosa, og så rimelig sketchy ut. Jeg ble dødsskuffet, og nektet å spise den. En gang barn, alltid barn. Jeg gikk opp på rommet mitt og furtet litt, men sulten kalte på meg, og da middagen omsider ble servert, måtte jeg bare spise ribbe i stedet. Jeg er ingen ribbefan. Det er for mye fett på kjøttet for min smak, men jeg fikk heldigvis relativt fettfrie kjøttstykker, så jeg overlevde. (Nå skal de sies at jeg dagen etter hadde roet meg nok til å smake på det røkte kjøttet, og det smakte egentlig ganske vanlig..)

Etter å ha spist middag, var julestemningen og humøret på topp igjen, og jeg og Stine kastet lange blikk mot pakkene under treet. Jeg hadde ønsket meg penger, så det var begrenset hvor mange gaver det lå til meg under der, men noen var det jo. For en gangs skyld insisterte ikke de voksne (og legg merke til at jeg fremdeles betegner meg selv om barn) på å vaske opp og spise dessert før julegavene - alle var for mette til det. Dermed ble det tidlig gaveåpning i år. Endte opp med 5150 kroner i shoppekontanter, pluss en hel haug med fancy småting. Jeg er meget fornøyd med året fangst!




(Enda en positiv ting med å være hjemme i Norge - pusekatter man kan kose med uten å betale for det. Dessuten er de faktisk kosete, noe som er et stort pluss. Here kitty kitty..)

Like fornøyd var jeg absolutt ikke de følgende dagene. Jeg hadde penger som brant i lommen, og en haug med butikker som ikke var åpne. Da de endelig åpnet mandag den 28. desember, kastet jeg meg nærmest ut av døren og løp hele veien til Hønefoss. OK, så det var kanskje mer rask gange, og jeg tok bussen, men du skjønner poenget. Ah, shopping, how I love thee. Dessverre var det begrenset med ting jeg kunne kjøpe i butikkene, i og med at det 1) er fullt av partyklær, noe jeg ikke ha så mye behov for og 2) er fullt av vinterklær, noe som er litt bortkastet, etter som jeg ikke har behov for like mange tykke ullgensere i Japan. Dessuten er det 3) snart vår i Japan, så jeg måtte tenke praktisk. Noe fikk jeg jo handlet da, selvfølgelig. Hoho! Etter en vellykket shoppingtur, møtte jeg Stine, og så dro vi på kino for å se Avatar 3D. I loved it, selv om filmen fikk meg til å hate mennesker. Grådige jævler!

Så hva annet har jeg gjort i ferien? Ikke særlig mye, egentlig, men la meg ramse opp noe allikevel:

- Utsatte å skrive tale
- Spiste masse god mat
- Sløvet
- Dro på kafé med Heidi, mistet omtrent halve baguettinnholdet på tallerkenen, hilste på søte Dennis igjen (jeg vil også ha en hårballhund), og dro til Sandvika og shoppet mer.
- Så første sesong av Veronica Mars på nytt, fordi det var kaldt ute
- Feiret nyttår
- Utsatte å skrive tale
- Knuste mamma i Singstar ABBA
- Dro på enda en shoppingtur, denne gangen med mamma og tante Åse
- Ble knust av Stine i Singstar ABBA
- Knuste Stine i Singstar Pop (et stort øyeblikk)
- Så hele You're Beautiful en gang til med mamma, som nå er lettere avhengig
- Utsatte å skrive tale
- La på meg X antall kilo av julemat og snacks (tør ikke veie meg)

Dessverre går juleferien så altfor fort, og i morgen er det tid for å vende tilbake til hverdagen igjen. Flyet vårt går fra Gardermoen klokken 12.20, og vissheten om at det er over 7 måneder til jeg setter føttene på norsk jord igjen er en smule hard å svelge. Ikke det at jeg ikke trives i Japan, for det gjør jeg jo. Jeg mistenker at prosjektet som skal fremføres sånn.. neste uke og tanken på at jeg faktisk må gjøre noe har litt innvirkning på min motvilje til å reise tilbake. Når den er ferdig blir det i tillegg hardkjør med rapportskriving og eksamenspugging. Men den lange ferien er vel egentlig ikke så langt unna, så jeg får bare bite tennene sammen og holde ut noen uker med arbeid.

Vi snakkes i Japan, godtfolk!