Dreaming of a White Christmas...

Trøtte, nervøse og jævlige sto vi på stasjonen i Togane tidlig en søndagsmorgen. Klokken var ikke engang halv åtte, men jeg hadde allerede vært våken i nærmere halvannen time. Fredagens koselige buddyparty (der jeg selvfølgelig glemte å ta bilder) virket allerede som et fjernt minne, og det eneste som sto i hodet på meg var hvordvidt jeg kom til å stryke med så lite som ti poeng eller med så mye som hundre. Det var den store Japanese Language Proficiency Test-dagen, og jeg kunne ikke ha vært mindre klar for å ta den.

Togturen til Ichikawa, der Chiba University of Commerce ligger, forløp for det meste i taushet. Delvis fordi både jeg og Katinka sto og halvsov, og delvis fordi nervene var i helspenn. Jeg priset meg lykkelig over å kjenne meg igjen da vi endelig kom ut av stasjonen, og etter en tyve minutters spasertur gjennom Ichikawas gater, trasket vi endelig inn på skoleområdet. I år som i fjor krydde det av utlendinger, men i motsetning til i fjor var det færre blekfjes å se. Det fikk meg til å lure på hvorvidt de andre vestlige vi møtte på i fjor var såpass dumme at de strøk heftig på sankyuu, eller om de var smarte nok til å innse at det å prøve seg på nikyuu kanskje bare er en unødvendig ydmykelse.

Vi fant rom 321, satte oss ned omtrent tre kvarter for tidlig, og bare ventet på vår undergang. Først ut var kanji (kinesiske tegn) og gloser. På øvelsesprøvene våre har dette vært ganske overkommelig, men denne gangen hadde tydeligvis den som satte sammen prøven bestemt seg for å være ekstra ond. SÅ! MANGE! UFORSTÅELIGE! KANJI! Det var seriøst så ille at man ble lettet når man fant en man gjenkjente blant alle de andre. Håpet mitt døde der og da, og jeg må ærlig innrømme at det ble mye vill gjetting. Lytteprøven var det som kom til å redde meg, tenkte jeg, og smilte for meg selv da vi fikk utdelt heftene. Men... Til tross for at de aller fleste faktisk gikk bra, var det noen vriene jævler der inne. Dette lover ikke godt for mine planer om å score over 90% på den delen. Sist ut var grammatikk og leseforståelse. Dette er vanligvis min verste del, men denne gangen var det faktisk rimelig enkelt. Grammatikkpuggingen min har tydeligvis gitt resultater, noe som førte til at jeg bare kunne suse gjennom den delen, og konsentrere meg fullt og helt om lesestykkene.






Hvordan det egentlig gikk, har jeg ingen formening om. Det kommer helt an på hvor heldig/uheldig jeg var med gjettingen min på kanji og gloser. Jeg er rimelig sikker på at jeg fikk akseptable poengsummer i begge de to andre delene, så alt kommer an på det. Jeg har en dårlig magefølelse, though.

Siden julen nå nærmer seg med stormskritt, bestemte jeg og Katinka oss for å begynne å handle julegaver etter skolen i går. Planen var egentlig å gjøre det litt senere i uken, men siden mandag er den eneste dagen vi slutter før halv fem, bråbestemte vi oss for å ta oss en liten Tokyo-tur allikevel. Jeg hadde en klar idé om hva jeg skulle kjøpe til Stine, og visste at det i løpet av kvelden ville bli nødvendig med en tur til enten Akihabara eller Shinjuku. Vi var allikevel såpass sultne at vi dro rett til Harajuku, der de har verdens beste BBQ-chicken-burgere. Etter å ha blitt plassert på verdens mest upraktiske bord og spist oss gode og runde, trasket vi ut i den kjølige kveldsvinden igjen. Vi bestemte oss for å traske litt rundt i Harajuku, for så å dra videre til Shinjuku.

Dessverre har Harajuku slike fristelser som H&M og Forever21, og planen om å kjøpe julegaver til søsken og slikt måtte snart vike for Tonjes plan om å oppdatere klesskapet sitt litt. En julekjole sto øverst på ønskelisten, og selv om jeg kanskje ikke fant den perfekte julekjolen, fant jeg en snerten rosa sak på salg. Den kostet meg bare 100 NOK, så den ble med meg hjem. Det samme gjorde en søt, liten kirsebærmønstret cardigan, og en genser fra Forever21. Jeg mangler fremdeles julekjolen min da. Hmmm. Det spørs om jeg ikke må ta meg en liten shoppingrunde dagen etter jeg kommer hjem til Norge. Butikkene er åpne på lille julaften, right?




Uansett, med nikyuu vel overstått, ligger dagene her i Togane an til å bli hakket sløvere. Kinoshita har roet heftig ned på racertempoet sitt, Takami har erstattet de grusomme lesestykkene med koselige filmer, og vi har vår siste Haga-time i morgen, noe som vil si at på fredag begynner vi ikke før etter lunsj. Digg. Det eneste stressende punktet på planen fremover er spørreundersøkelsen vi skal foreta meget snart, og den påfølgende muntlige presentasjonen i januar. Jeg har ikke noe spennende tema jeg har spesielt lyst til å undersøke (Haras forslag var at jeg skulle finne ut hva som er japanske gutters ideelle partner, men jeg tror ikke jeg har guts nok til slikt), så jeg endte opp med å velge noe så kjedelig som forskjellen på nordmenn og japaneres reisevaner. I know, I suck. Katinka, derimot, skal spørre og grave for å finne ut hvorfor japanske jenter finner det nødvendig å ta på tre tonn sminke før de går ut av døren, og hva de japanske guttene egentlig synes om sminkedukker.

Speaking of japanske gutter, så er det på tide med en liten oppdatering.

- Togmannen er tydeligvis syk, eller eventuelt smittefarlig. Han går med kazemask. Stakkars. Katinka moret seg med å kommentere at man kun kunne se de små strekøynene hans over masken. Så slemt. SÅ små er de da ikke. Jeg vedder på at hun bare er bitter, fordi:

- Hverken Hårmannen, Skjeggemannen, Tegnspråkmannen ELLER Mr. Mixi-kopien har vist seg på en stund. Så det så.

- Marumannen, Hårbøylemannen og Lekegutt (tidligere kjent som Playboy, hvis du ikke tok den) begynner å slappe av. De begynte med å sitte et par bord unna oss, så satt de seg på nabobordet, så beveget de seg til kanten av bordet vi sitter på, og i dag satt de seg jammen helt klin inntil oss. Dessverre hadde ikke Lekegutt dusjet seg med den fantastiske parfymen sin i dag. Dammit. Jeg er ingen storfan av ham, men jeg ER storfan av parfymen hans. Vi prøvde å smuglytte på samtalen deres, men alt vi oppfattet var at Marumannen bablet i vei om roboter (!?). Jeg kan også på et tidspunkt ha blitt en smule distrahert av at Jenteryggmannen satt rett bak meg. Host.

...og ja, jeg kjeder meg. Jeg venter på at kyllingfileten jeg tok ut av fryseren skal tine, slik at jeg endelig kan få spist middag.

Oh, crap. Jeg kom nettopp på at vi får lærerbesøk i morgen, noe som ikke er bra, i og med at det ser ut som om en bombe har gått av i leiligheten min (se bilde litt lenger opp). Hybelkaninene bak døren er sannsynligvis store nok til å sluke meg i søvne, og jeg er overbevist om at oppvasken min lukter en smule funky (til tross for at den bare er fra i går kveld). Jeg tror jeg skal sparer dere for mer rambling nå, og heller konsentrere meg om ryddingen. Yosh!

(Jeg ønsker meg kommentarer til jul!)