Mata ne, Josai.

I skrivende stund befinner det seg tre stappfulle pappesker der ute et sted med kurs for Norge. I disse tre pappeskene befinner det seg diverse klær, fangirleffekter og småting som jeg tror jeg klarer å leve uten de neste par månedene. Du kan tro det var vanskelig å velge ut hva som skulle sendes i pappesker og hva som skulle få plass i kofferten, men til slutt tror jeg jeg klarte å fatte noenlunde fornuftige beslutninger. Det var forresten ikke noe problem å få fraktet nevnte esker til postkontoret allikevel. Med min trofaste sykkels bagasjebrett til disposisjon, gikk det lekende lett å trille rolig avgårde. Jeg tror imidlertid at folkene på postkontoret i Togane sentrum er drittlei nordmenn og pappesker nå, i og med at mange av oss har gått i konstant rute mellom leilighetene og postkontoret de siste par dagene.

Da jeg våknet i dag pøste regnet ned, og jeg forbannet meg selv for at jeg ikke hadde unnagjort dagens nødvendige gjøremål tidligere i uken. Aller helst ville jeg bare krype tilbake under dyna og bli der, men i og med at jeg, Katinka og Cecilie hadde en postkontor-date klokken tolv, måtte jeg motvillig dra meg opp. Etter vi hadde postet våre siste esker, gikk turen videre til City Hall, der vi leverte tilbake de japanske helseforsikringene som ble tvunget på oss mot vår viten og vilje. Heldigvis slapp vi unna med å betale 1300 yen, så vi ble ikke så mye fattigere av den grunn.

Så satte vi kursen for Josai, for aller siste gang. I alle fall på noen måneder. Jeg tok et tårevått farvel med min trofaste sykkel (OK, så kanskje det ikke var tårer involvert, men..), og trasket avgårde til kontoret for å betale husleie for desember og januar. Bedre sent enn aldri. Du kan tro det var deprimerende å se pengeautomaten sluke hele 130.000 yen på en og samme dag. Tenk hva jeg kunne ha gjort med alle de pengene. Vi tok også turen innom en noe gretten Kobayashi, der vi leverte tilbake sykkelnøklene og fikk tilbake 4000 yen av depositumet vårt.






Siden vi ikke hadde noe særlig bedre å ta oss til, bestemte vi oss for å gå til den lille kantinen (også kjent som kiosken) for å kjøpe skolegensere og sikle på heitinger. Utenfor støtte vi på Alven, men siden jeg var såpass uoppmerksom, så jeg bare ryggen hans. Ingen stikkende øyne på meg på syv måneder, nei. Hm. Vi gikk inn og kikket på genserene, men siden veskene våre var stappfulle pga. regnponchoer, bestemte vi oss for å sitte ute og vente litt før vi kjøpte dem. BAD IDEA! Vi hadde helt glemt at kiosken stenger klokken tre for tiden, så før vi visste ordet av det hadde damene lukket og låst. Kjipern. Så mye for skolegensere, liksom. Vi ble snart joinet av Cecilie også, også satt vi bare å kastet bort tid og håpet forgjeves på at heite mennesker skulle vandre inn i kantinen. Noe som ikke skjedde. Vel, Dansegutt var der, og Katinka fikk en siste viewing av Pocahontas, men still.. det kunne ha vært så mye bedre.

Katinka skulle lete etter gave til familien, så etter vi kom hjem bar det direkte bort på Wonder Goo. Jeg lette forgjeves etter Bloody Monday boxset, men de hadde det ikke der heller. Utsolgt overalt? Til min store glede oppdaget jeg alle Akai Ito-bøkene på et bord, og sto lenge og vurderte hvorvidt jeg skulle kjøpe dem eller ikke. 5 japanske bøker er litt mye, men jeg vil jo lese dem. Til slutt bestemte jeg meg for å vente, og vandret heller bort til mobilnovelle-hyllen, der jeg snart fikk selskap av Katinka, som endte opp med å kjøpe seg fire bøker bare fordi coverene var pene. Haha! Brilliant! Selv var jeg på leting etter noe med happy ending, siden 「空」holdt på å bli min død. Endte opp med å kjøpe en ved navn Citrus Fruit. Det virker som en forbudt romanse mellom en 22-årig kvinnelig lærer og en 17-årig high school-dude. Interessant. Og den har happy ending. Yay.

Allikevel tror jeg jeg også skal investere i Akai Ito-bøkene i morgen.

...det blir tungt, dette her.

Prosjekt Eskefrakt og motvillighet generelt

Med sånn cirka fire og en halv dag igjen her i Togane, er dette det jeg har å si: Jeg vil ikke hjem. Eller, jeg vil hjem, men samtidig vil jeg ikke reise vekk fra denne lille fillebyen her (og alle heitingene som bor i den). Et par måneders ferie hjemme i gode, gamle Norge hadde ikke vært meg i mot, men tanken på å ikke komme tilbake til Togane igjen i nærmeste fremtid er relativt deprimerende. Så kanskje Josai ikke er verdens beste skole. Undervisningen er ensformig, husleien er i overkant dyr og vi får lite informasjon om ting vi egentlig burde få mye info om. Allikevel har jeg blitt nokså glad i stedet, og jeg vil jobbe hardt for å få komme tilbake neste år, koste hva det koste vil.

Anyway, Cecilie og noen senpaier dro i gang en slags avskjedsfest på lørdag som var, og det viste seg å bli en festlig affære. Første punkt på planen var god mat og gode drinker på Monogatari, en izakaya (Japanese style pub) i nærheten av der vi bor. De fleste norske jentene sendte lange blikk etter den ene fyren som jobbet der inne, og stemningen var på topp. Jeg, Katinka, Yong og Ingrid havnet etterhvert ved siden av en japaner fra skolen vår, som fant det for godt å fortelle oss historier om hvor fantastisk morsomme alle de filippinske utvekslingselevene på skolen er, og hvorfor vi burde bruke babylotion på neglebåndene våre. Han var veldig hyggelig, men virket en smule sketchy.




(Bilde nr. 2 tatt av Katinka. Cecilie sensurert så kroppen min ikke ender opp med å komme hjem i flere deler eller noe. Da hadde kanskje foreldrene mine blitt litt skuffet.)

Senere dro en gjeng av oss på karaoke. Jeg og Katinka kjøpte oss lysende bæsjer nede i resepsjonen, og mer alkohol ble inntatt. Den merkelige japaneren fra tidligere sang Bonnie Tylers "Total Eclipse Of the Heart" på full guffe, og en av senpaiene våre valgte å tømme mageinnholdet sitt i ølglasset. Alt i alt var den en relativt normal kveld på Shidax. Plutselig åpnet døren seg, og to fremmede japanere kom inn i rommet. Han ene var relativt stille og sjenert, mens fyren i lilla T-skjorte (som presenterte seg som Ken) var det stikk motsatte. Han var høyt og lavt på en gang, og tydeligvis ekstremt fascinert av norske jenter. Han dumpet seg ned midt i mellom oss, og ble der stort sett resten av kvelden. Litt innpåsliten ble han nå etterhvert, spesielt da han begynte å sette seg på fanget til folk/dra folk ned på fanget sitt ved hver minste anledning. Litt senere ble de to japanske guttene joinet av en tredje kamerat, og holdt seg på karaokerommet vårt helt til Shidax stengte klokken fem på morgenen. Festlig. Slitsomt, men festlig. Kanskje ikke for Mr. Bonnie Tyler-fan, though, som tydeligvis følte at han hadde "mistet" de norske jentene. Stakkars.

Så fikk Katinka besøk fra Norge, og hun tok med gjestene (pluss meg, Yong og Ingrid) på den samme yakiniku-restauranten vi var på på julaften. Godt kjøtt ble spist, og ansikter ble rødere og rødere ettersom varmen fra grillen fylte den vesle båsen vår mer og mer. Den blinkende pornosjappa som nesten er vår nærmeste nabo ble endelig besøkt, på gjestenes request. Skuffelsen var stor da det viste seg å være en helt normal butikk (omtrent som Kondomeriet), og ikke en superkinky, skummel sjappe slik ryktene sa. Senere stappet jeg, Cecilie, Ingrid og Yong oss inn på rommet til Ingrid, for å se på en dokumentarfilm om sleazy hosts i Osaka. Gøy! Selv om det gjerne kunne ha vært litt flere heitinger der.

Dagen derpå var det tid for Hayashi-tale, som jeg selvfølgelig acet, i og med at det var den samme talen jeg brukte på Omoto-prosjektet. Hayashi mener visstnok at jeg og Katinka neste år må prøve å få til et intervju med Johnny Kitagawa. Jeg mistenker at hun er en smule sprø. Det kan umulig være så lett for oss å få en intervjuavtale med en av Japans mektigste personer innen musikkbransjen. Hayashi tror imidlertid at det hadde vært barnemat for oss utlendinger. Huh.




Jeg er ikke fattig lenger! Pengene fra Lånekassen tikket inn på konto i går, så i dag hadde jeg og Katinka store planer om å dra på skolen for å betale husleie og sikle over diverse heitinger nok en gang. Dessverre for oss viste det seg at det ble avholdt entrance exams på Josai i dag, så vi gjorde ikke engang et forsøk på å komme oss inn på skolen. I stedet forandret vi kurs, og gikk til Avail, der vi begge kjøpte oss søte gensere med bamser og hver vår RUSS-K school bag. Vanligvis er jeg ikke slik en merkehore, men siden RUSS-K er det merket NEWS reklamerer så heftig for hele tiden, ble fangirlen i meg fristet anyway. Vi var spreke i dag, så vi gikk hele veien hjem igjen. På hjemveien stakk vi også innom Cainz, for å se på de søte dyrene de har der. Jeg forelsket meg helt i den lille Yorkshire terrieren de hadde der. Hadde jeg bare bodd fast i Japan, hadde jeg gladelig punget ut de 98.000 yen'ene (7350 NOK) de ville ha for den.

I morgen er det endelig tid for Prosjekt Eskefrakt. Da skal de tunge, tunge pappeskene med klær og diverse andre godbiter fraktes til nærmeste postkontor, for så å sendes til Norge med en eller annen båt. Problemet er jo selvfølgelig bare hvordan selve fraktingen av esker fra leilighetene våre og til postkontoret skal foregår. Det er ikke sjans i havet for at jeg klarer å bære den tunge esken hele veien dit. På en eller annen måte må jeg få til å balansere en og en eske på sykkelen min. Det kan bli en festlig utfordring. Ønsk meg lykke til!

Det tok meg hundre år å skrive dette lange innlegget, så det minste du kan gjøre er å legge igjen en liten kommentar. Merci beaucoup.

Snart i mål!

Den avsluttende prøven i japansk er vel overstått (og bestått), så nå er det ikke lenge igjen før jeg kan ta meg tid til å puste ordentlig ut igjen. Selvfølgelig har jeg først en Hayashi-tale å fremføre i morgen, pluss en muntlig prøve på ta på fredag. I tillegg må jeg skrive en oppgave om 「空」, som jeg nå omsider har snufset meg gjennom (30 sider med lykke, og deretter 100 sider med grusomhet). Jeg sverger på at øynene mine ikke har vært så røde og hovne siden jeg satt på den stuffy, lille hybelen min på Kringsjå og så på １リットルの涙 (1 Litre of Tears) en gang i fjor vinter. De som har sett serien vet hva jeg snakker om. Trist. Verden er virkelig urettferdig.

Det begynner nå å gå ordentlig opp for meg at jeg ikke har lang tid igjen her i Togane. I motsetning til mange andre i klassen min stortrives jeg her, og kommer sannsynligvis til å ta et tårevått farvel med stedet. Greit, så er kanskje ikke det uvanlig når det gjelder meg, i og med at jeg også gjerne blir lettere deprimert når jeg må reise hjem etter en 2-ukers sydenferie, men still.. Jeg kommer til å savne lille, store Togane. Jeg kommer til å savne all oppmerksomheten vi automatisk får som utlendinger i en liten by. Jeg kommer til å savne å se de samme menneskene på toget til skolen hver dag. Jeg kommer til å savne å se heitinger overalt hvor jeg snur meg. Jeg kommer til å savne å se Togmannen, Hettegensermannen og alle de andre pene menneskene jeg/vi sikler etter så og si hver dag. Jeg kommer til å savne den cheesy musikken de spiller i matbutikken på Sunpia. Jeg kommer til og med kanskje til å savne den iskalde leiligheten min.

Men.. hvis alt går etter planen, så skal jeg jo tilbake om syv korte måneder.




I dag skjedde det forsåvidt noe litt morsomt. Etter endt skoledag satt jeg og Katinka i den lille kantinen og snakket om festlige temaer som ikke egner seg på trykk her. Begge var stuptrøtte, og meget fnisete. Fnisingen fikk en brå slutt da japanerne på nabobordet plutselig kom bort til oss og spurte om vi kunne svare på noen spørsmål til en oppgave de skrev. Som alltid var det mye hjelp å få fra oss nordmenn:

Japansk fyr: Hi, you're from Norway, right? We're doing some research about the alphabet. Can we ask you some questions?
Vi: Sure...
Japansk fyr: First of all.. when did the alphabet come to Norway? And secondly, what kind of affection do you hold for the alphabet?
Vi: Eeeeeh..
Tonje: Katinka! Svar! Jeg klarer ikke å si noe!
Katinka: I think the alphabet came with Christianity around year 1000, but..
Japansk fyr: Did anything change? Lifestyle, way of thinking, etc.?
Vi: Eeeeeh...

Ah, det er en herlig følelse å vite at man faktisk hjelper folk. Needless to say; japanerne skjønte at vi ikke hadde peiling (de innrømte selv at det var vanskelige spørsmål da, heldigvis), og returnerte til sitt eget bord. Vi ble sittende å fundere på hva slags betydning alfabetet egentlig har for oss i cirka to minutter, før vi ble distrahert av vår tidligere unevnelige (bare fordi den er så teit) samtale igjen.

Men akkurat i det vi reiste oss for å gå til toget (etter en vellykket Togmann-sightseeing), hørte jeg lyden av høye hæler som kom klakkende mot oss. I øyekroken min så jeg en rosa leopardjakke, og skjønte umiddelbart at det var Katinkas Estranged Speaking Partner no. 2 - Pinky - som hadde kommet bort til oss. Med seg hadde hun en søt, liten venn. Pinky spurte Katinka om når vi reiser hjem, og Katinka svarte (som seg hør og bør). Plutselig vendte den lille vennen til Pinky oppmerksomheten mot meg. Hun sa at hun synes jeg var "kawaii", og spurte om vi kunne bli venner. Hun sa hun ville shoppe og ta purikura med meg. Haha! Så søtt. Så nå har jeg sånn halvveis avtale om shopping + purikura sammen med Shiori (som hun da heter). Litt sent å få nye venner nå, men men.. planlegger jo å komme tilbake, så det skader vel ikke. Fikk en hyggelig mail av henne litt senere også:

Hello!
I'm sorry for speak to you suddenly.
I always thought you very cute.
I want to go shopping and take a "PURIKURA" with you.
When are you free?

Da er det jo kanskje fint at jeg har null planer hele neste uke.

Det er lett å være etterpåklok...

For tiden føles det som om det henger en mørk sky over hodet mitt til enhver tid. På tirsdag har vi nemlig eksamen, og jeg fikk et brutalt møte med realiteten i dag, da jeg plutselig innså at jeg har glemt så godt som alt vi har lært dette semesteret. Grammatikken sitter ikke, kanjiene sitter i alle fall ikke, og glosene.. tja.. de sitter faktisk kanskje litt. Så da har jeg ikke glemt alt. Betryggende tanke. Selvfølgelig er det jo mulig at all kunnskapen ligger lagret i et eller annet nedstøvet hjørne i hjernebarken min. Jeg krysser fingrene. Så langt har jeg bestått alle prøvene dette semesteret, men man vet jo aldri hva som skjer. Du kan tro jeg angrer på at jeg ikke åpnet bøkene i juleferien akkurat nå.

Men all etterpåklokskap til side; det er ikke bare en enkelteksamen som stresser meg for tiden. Som nevnt i forrige innlegg har Josai av en eller annen merkelig grunn bestemt seg for å legge en haug med prøver/taler/presentasjoner/stiler til en og samme tidsperiode. Vi får knapt nok tid til å spise, sove og puste. På tirsdag spilte vi inn en muntlig presentasjon på video, på onsdag var det fremvisning av nevnte presentasjon, på torsdag hadde vi muntlig prøve (selv om jeg ikke tok den) og i dag hadde vi eksamen i rengo (også kjent som det mest grusomme faget på denne planeten). På mandag har vi en talekonkurranse, og på tirsdag er det som sagt avsluttende eksamen. På torsdag skal jeg holde en tale for Hayashi, og på fredag skal jeg og Katinka ta opp igjen den muntlige prøven vi gikk glipp av i går. I tillegg har jeg en lang oppgave å skrive om den japanske boken jeg leser for tiden, selv om fristen på denne er noe uklar. Stress! Fra nå av skal jeg så inn i total nerdemodus!




(Unnskyld antrekket. Det er kaldt på rommet mitt, så jeg pakker meg inn i sånn cirka ti lag med klær for å ikke ende opp som en levende isklump.)

Apropos boken jeg leser til Haga-prosjektet (「空」av Chaco), så har jeg nå lest omtrent 80 av 130 sider, og jeg føler meg en smule stolt av meg selv. Jeg forstår mesteparten av grammatikken som brukes i boken, og det er null problem å få med seg innholdet. Faktisk blir jeg så revet med at boken får meg til å hylgrine i omtrent hvert eneste kapittel. Den er sinnsykt trist. Hvis de fleste mobilnoveller er halvparten så engasjerende (og rørende), så forstår jeg godt hvorfor de er populære blant jenter.「空」er i alle fall helt grusom. Det gjør vondt langt inni sjelen når jeg leser om hvor grusomt Sayo har det etter at Kentarou døde i den motorsykkelulykken. Det høres kanskje en smule cheesy ut, men jeg lover deg at den var verdt hver eneste yen jeg betalte for den, og mer til. Jeg elsker gråtebøker. Og gråtefilmer. Og gråteserier. Det er oppfriskende for sjelen.

Økonomisk sett så går ting rett vest. Finanskrisen har selvfølgelig ført til at stipendet vi fikk av Lånekassen den gangen den norske krona var sterk som bare fy er alt for lite til å faktisk betale alle utgiftene våre med, så jeg er seriøst bekymret for min finansielle situasjon for tiden. Jeg må nemlig ut med en hel haug med utgifter før jeg kan sette meg på flyet hjem til Norge igjen. For det første har jeg to husleier å betale (har ikke betalt for desember enda), noe som til sammen blir 10.000 norske kroner. Så har vi oppsigelse av mobilabonnementet (1400 kr) og internett (780 kr). I tillegg har jeg ubetalte regninger for cirka 665 kr liggende, samtidig som jeg faktisk skal ha penger til mat og andre nødvendigheter også. Det er ikke lett å være norsk i Japan for tiden, nei. Håper virkelig pengene strekker til, ellers har jeg et stort problem.

Men jeg har jo ikke lyst til å kaste bort hele den siste frikvelden min på en stund (har nemlig tatt meg studiefri i kveld, etter en knalltøff uke) på å sitte her og klage over min dype nød og lidelse. Jeg har random nettsurfing, jdrama og masse gråting (「空」) på planen videre utover kvelden. Det blir nok en sen kveld/natt på meg i dag, ja.

Vi snakkes senere, mine små lotusblomster. Peace out!

Tre korte uker igjen!

Skolestresset har begynt igjen, og de deilige, late feriedagene er nå bare et vakkert minne. Pliktoppfyllende som jeg er står jeg opp tidlig hver morgen, leser litt japansk, går på skolen uten å klage, sitter med penn og papir og noterer ned alt lærerene sier, og hysjer på mine medelever når de snakker om ting som ikke er skolerelaterte.

OK, jeg lyver.

Skolestresset har faktisk begynt, men kroppen min er fremdeles i feriemodus, så dager som egentlig burde være produktive sitte-med-nesa-i-boken-dager, blir i stedet skremmende like de tidligere nevnte late feriedagene. Jeg vet jeg burde plukke opp en bok og begynne puggingen, men jeg klarer rett og slett ikke å motivere meg til å gjøre noe skolerelatert for tiden. Kanskje er dette fordi jeg føler en slags håpløshet på grunn av alle talene/oppgavene/prøvene som ligger foran meg de neste par ukene, eller kanskje jeg bare er en lat jævel. Jeg tipper det siste.

(Katinka ramset opp en lang liste over alt vi må gjøre i løpet av de neste par ukene i bloggen sin, så jeg gidder ikke å skrive en liste her også. Hvis du absolutt vil vite det, kan du jo ta en tur innom hennes blogg. Bare tro meg når jeg sier det er mye. Altfor mye!)

Nå skal det faktisk sies til mitt forsvar at jeg tidligere i dag faktisk gjorde et tappert forsøk på å komme litt lenger i Haga-boken min. Jeg var flink også, og det begynte akkurat å bli en smule spennende da DS'en min døde. Så mye for den lesingen. Det er en haug med kanji jeg ikke forstår i den boken, så da er det greit å ha oversettelsesprogrammet tilgjengelig. Vi får se om jeg faktisk får lest litt mer senere i dag, når batteriet er ladet opp igjen. Jeg håper nesten det. Sayo og Kentarou er så søte sammen. Synd han dør i en stygg ulykke om cirka 10 sider, og etterlater stakkars Sayo alene. Oh well, life's a bitch, and then you die.

Kynisk? Jeg? Aldri.

Nå har jeg bare tre uker og én dag igjen av oppholdet mitt i Togane. Det er en smule trist å tenke på, men jeg skal innrømme at en del av meg ser frem til å komme hjem igjen. Ikke misforstå; jeg stortrives i Togane, men jeg er en smule sliten, og trenger et avbrekk fra alle de kjedelige rutinenen vi har her nede. Jeg gleder meg til å ikke måtte lage middag hver dag (overlater det til deg, mamma). Jeg gleder meg til å ikke måtte spinke og spare hele tiden, i frykt for å ikke ha nok penger til å betale husleien (som jeg forsåvidt fremdeles ikke er helt sikker på at jeg har råd til). Jeg gleder meg til den slappe, slappe, slappe undervisningen ved UiO. Og jeg gleder meg til å glede meg til å reise tilbake til Togane til høsten, for det har jeg nemlig store planer om å gjøre.

Men nå slutter jeg sytingen og klagingen min her. Vi har en stor muntlig presentasjon å forberede, og gruppen min har en Power Point-presentasjon å lage. "I'm outie. See you later, bitches." (Eller hva nå Paris og hennes likesinnede sier..)

Comment, people. Comment!

Hello! It's me again!

To innlegg på to dager? Har det klikket for meg? Har jeg plutselig noe utrolig spennende på hjertet? Har det skjedd noe jeg ikke kan holde for meg selv? Nei, ikke egentlig. Jeg har bare litt tid å slå ihjel, og hva er da bedre enn å utlevere seg selv på nettet nok en gang? Ingenting, spør du meg. Så her sitter jeg da og knasker på min siste rest Freia Melkesjokolade mens jeg pønsker ut hvordan jeg skal klare å proppe hodene deres fulle med all slags bullshit denne gangen. Hurra! Fritidsproblemer? Nei, det har vi ikke hørt om.

Oh! サヤエンドウ！Så koselig bakgrunnsmusikk! Uansett..

I dag, etter den obligatoriske sløve-mens-man-egentlig-burde-ha-gjort-noe-produktivt-tiden, gikk jeg og Katinka en tur til Cainz, den lokale alt-mulig-til-hjemmet-sjappa, for å kjøpe pappesker. Det er snart tid for å reise hjem til kalde Norge, og det skjer ikke at jeg får plass til alt i kofferten min. Den var tung nok på veien til, liksom. Dermed - pappesker. Pappesker ble funnet, og et bedre måltid ble inntatt på den eksklusive restauranten rett ved siden av Cainz (også kjent som McDonald's). Vi følte oss en smule dumme der vi slepte med oss to gigantiske pappesker hver den lange veien hjem, men må man, så må man.

NO! Jeg spiste nettopp min aller siste bit med Freia Melkesjokolade. Uansett..

Vel hjemme igjen var det tid for å begynne pakkingen i mangel på noe bedre å gjøre. Først stappet jeg mine elskede Johnny's-blader nedi bobleplastkonvolutter. Det skjer ikke at jeg forlater dem her i Japan. Jeg skrev mammas adresse på konvoluttene, så det er godt mulig hun får en haug med blader med bilde av heitinger i posten om ikke så lenge. Mamma (du sier du leser her, så jeg tar deg på ordet): Ikke åpne tingene jeg sender hjem selv om de kommer i ditt navn. Den gleden vil jeg ha selv!




Så hadde jeg en heftig slåsskamp med pappesken, før jeg begynte å proppe alt mulig rart oppi den. Fangirlting, DVD-er, CD-er, sko, klær.. you name it! Jeg klarte nå å fylle en av eskene til slutt. Victory! Det som blir spennende nå er jo å se om jeg faktisk klarer å slepe den tunge, tunge, tunge esken med meg til postkontoret i morgen. Den veier sikkert godt over 10 kg, og det er et stykke å gå. Jeg tar utfordringen! Pappeske - you are going down!

Over til noe annet. Det er nå offisiellt bare en dag igjen av ferien. Noooo. Hvorfor hater verden oss slik? Ikke det at det er så ille å begynne på skolen igjen. Alle heitingene er der, det er sosialt og generelt et koselig sted. Men vi må lide oss gjennom laaaange timer, kjedelige lærere og rengo. Rengo i seg selv er helvete på jord. Læreren er et monster, faget er gørrkjedelig, og jeg sliter konstant med å holde øynene oppe der jeg sitter.

Innimellom slår imidlertid kreativiteten til mens jeg sitter og hører på Fujishiros babling, og jeg produserer et og annet mesterverk. Et eksempel på et av mine rengomesterverk er Free toNka, en film som har høstet mange priser internasjonalt. Dette utdraget burde gi deg en anelse om hvor brilliant denne filmen egentlig er:

Free toNka

[Scene 1] Det er rengotime. Ved tavlen står en viss lærer og snakker bullshit. To jenter ligger halvdøde og frådende på en pult bakerst i klasserommet, men ingen bryr seg.

Tonje: (lidende) Toooooogmannen. Redd meg!
Katinka: Det er for sent. Vi slipper ikke ut herfra i live.
Tonje: Vet du noe jeg ikke vet...?
Katinka: Mye. Men jeg hørte Fujishiro si at vi skulle gå gjennom fjorten kapitler i dag...
Tonje: Noooooooo!
Katinka: Vi må komme oss ut herfra. Men hvordan?
Tonje: Vinduet?
Katinka: Vi er for høyt oppe. Vi kommer til å bli knust mot asfalten.
Tonje: Det er verdt det. Selv døden er bedre enn dette.
Katinka: Godt poeng. Skal vi?
Tonje: We shall.
Katinka: (hviner høylytt) Wah! Det er Hårmannen! Han står der ute og vinker på meg!
Tonje: Oh my God! Er det Togmannen som klatrer opp veggen som Spiderman der ute?
Katinka: Ja, han har på seg kostymet og alt.
Tonje: Og han ser jævlig bra ut i det.
Katinka: (sarkastisk) Mhm...
Tonje: De er her for å redde oss! Yay!
Katinka: Shit! Fujishiro har sett oss. Vi kan ikke vente. Vi må hoppe NÅ!
Tonje: Men Togmannen...
Katinka: Han har falt ned allerede.
Tonje: Å...
Katinka: (river brått opp verandadøren) Fort deg!
Tonje: Kommer!
Katinka: (klatrer opp på rekkverket) For friheten!
Tonje: Ikke land på Togmannen min.

Katinka himler med øynene, hopper, og lander rett i Hårmannens kjærlige armer. Tonjes Togmann har dessverre fremdeles vondt etter fallet og orker ikke å reise seg, så Tonje får et ublidt møte med bakken under. Slipper fra det med to benbrudd og noen uker i rullestol.

Bottom line? Rengo er kjedelig, og hadde det vært opp til meg, skulle jeg aldri hatt en rengotime igjen. Dessverre er det ikke opp til meg.

Jeg sier ikke noe fornuftig i dag, så jeg forlater dere her. Akkurat nå står 抱いてセニョリータ på i bakgrunnen, så humøret mitt er på topp. Jeg blir enda blidere om dere kommenterer.

Buh-bye!

Om å drømme merkelige drømmer...

I natt fikk jeg leukemi, og ble forståelig nok superdeprimert. Derfor bestemte familien min seg for å ta meg med på skiferie, så jeg kunne bli glad og fornøyd igjen. Dessverre viste det seg snart at man måtte svømme for å komme til skistedet, så mine illusjoner om puddersnø og hvite bakker ble fort byttet ut med vannsprut og vannski. Jeg liker ikke vannsport. Spesielt ikke når det viste seg at vi måtte hoppe ut av tiende etasje for å komme ned til vannet. Søskenbarnet mitt turte ikke, men jeg var jo syk, så jeg hadde ikke så mye å tape. Og what do you know. Det å hoppe ut fra en høy bygning og ned i iskaldt vann hadde tydeligvis en helbredende effekt, for plutselig var kreften borte.

Så ringte vekkerklokken min, og jeg våknet. Var våken i rundt ti minutter, før jeg havnet på en kattekafé. Den samme kattekaféen på Odaiba som jeg og Katinka var på i forrige uke, faktisk. Jeg ankom tidlig på morgenen, så jeg var den eneste kunden der. Meg og en haug med pusekatter. Jeg var så lykkelig! De som jobbet der hentet katt etter katt til meg, og jeg ble endelig gjenforent med min lodne Fuwari, som selvfølgelig kjente meg igjen med en gang, og sovnet på fanget mitt.

Så fikk jeg melding på mobilen, og våknet. Igjen.

Til min store overraskelse var klokken så mye som ti over halv to, så jeg dro meg raskt opp av sengen og grillet meg en velsmakende toast i stekepannen. Så mye for å stå opp tidlig og lese litt japansk, liksom. Kom så på at det kanskje var på høy tid å melde seg opp til flere fag til våren i StudentWeb, så jeg logget meg inn, og brukte de neste 20-30 minuttene på å fundere på hva i helvete jeg skulle ta i tillegg til japansken. Endte opp med å bestemme meg for exphil (siden jeg meldte meg av eksamen i fjor) og japansk historie (sammen med Katinka), så da var den saken også biff. Dessuten kommer jeg til å ha fri på fredager. Hurra! Langhelg hver eneste uke. Det blir nok bra, selv om jeg mye heller ville ha tilbrakt et ekstra semester her i Togane. Nå vel, jeg satser jo på å komme tilbake hit i september uansett.

Så fulgte en lang periode med sløving. Jeg har blitt veldig flink til å sløve etter at jeg kom hit. Eller kanskje jeg alltid har hatt et spesielt talent for det? Who knows? Uansett, Katinka spurte om jeg ville bli med henne og Cecilie en tur på 7-Eleven, men siden jeg var i totalt sløvemodus (koseklær, null sminke og høysåte på hodet) takket jeg nei til tilbudet. I stedet fikk jeg overtalt dem til å traske en tur bort på Sunpia og handle inn diverse nødvendigheter når de kom tilbake fra sin lille spasertur, noe som ville gi meg den nødvendige tiden jeg trengte til å se noenlunde respektabel ut. Og slik ble det.

Da mat var handlet inn, forberedt og fortært, var det på tide å sette seg ned foran min elskede laptop igjen. Jeg bestemte meg for å prøve å tyde de freaky drømmene jeg hadde i natt, og klikket meg derfor inn på Dream Moods. Og whaddya know. Det går faktisk an å tolke dem.

Så tydeligvis synes jeg veldig synd på meg selv (som om det var noe nytt at jeg velter meg i selvmedlidenhet, liksom), og føler at jeg kaster bort livet mitt. Men samtidig leter jeg dypt i meg selv for å finne svar (drøm nr. 1). Jeg har også uflaks, og føler at noen er i ferd med å svike meg eller er falsk mot meg. Fuwari signaliserer tydeligvis at jeg går gjennom en vanskelig tid (drøm nr. 2). Huh. Ser man det. Det var nytt for meg. Plutselig var min lille, koselige drøm om kattekaféen ikke fullt så koselig allikevel.

Hvem er du, Mr./Ms. Backstabber? Gi deg til kjenne NÅ!

Under en måned igjen her i Japan nå. Kjenner at jeg blir en smule trist ved tanken på at jeg snart må vende nesen hjemover igjen. Stortrives jo her. Sånn ellers går alt bra. Jeg har fremdeles alle lemmene mine i god behold, i alle fall.

Og det er jo noe.

Kald og trøtt, men lykkelig

Endelig hadde dagen kommet! Datoen var 1. januar 2009, og jeg og Katinka hadde kvelden i forveien ofret en heidundranes nyttårsfest i Tokyo til fordel for en alkoholfri karaokekveld på Shidax. Grunnen var enkel. Vi skulle nemlig omsider på den etterlengtede NEWS-konserten i Tokyo Dome, og kunne så absolutt ikke risikere redusert allmenntilstand. Ute var det kaldt, men vi trosset været (vel, det var egentlig sol..) og hoppet på toget til Tokyo klokken 8:36 om morgenen, til tross for at konserten ikke begynte før 17:30. En ekte fangirl vet at det alltid lønner seg å være tidlig ute.

Vi fant frem til Tokyo Dome uten store problemer, og priset oss selv lykkelige for at vi hadde hatt vett nok til å dra såpass tidlig. Det krydde nemlig av små (og da snakker jeg om jeg høyde, ikke alder), japanske jenter med diverse NEWS-effekter overalt. Concert goods-køen var allerede milelang, så vi bestemte oss straks for å kaste oss inn i den vi også. Som sagt så gjort. Folk med mer enn én hjernecelle skjønner nok umiddelbart at stillestående kø + kulde ikke er en god kombinasjon. Så lenge vi sto i solen var det ikke noe problem, men med en gang vi havnet i skyggen klapret tennene våre automatisk. Det hjalp ikke akkurat at det blåste en skikkelig sur vind heller. Allikevel bet vi tennene sammen, og moret oss med å gjøre narr av den ekstremt stygge jenta som sto noen meter foran oss i køen. We have found the missing link, people!

2 timer senere nådde vi endelig frem til selve salgsområdet. Der ventet flere køer, fine fangirleffekter og tynnere lommebok. Jeg endte opp med på kjøpe en pamphlet (som egentlig er mer som en innbundet fotobok), en konsert-T-skjorte, en tøybag, to uchiwaer (vifter med bilder av medlemmene på.. jeg har av Yamapi og Shige), en kjempestor plakat av hele gruppen og et penlight (blinkende ting). Meget fornøyd med fangsten!




Etter en desperat jakt etter et sted vi kunne sitte og spise en etterlengtet lunsj (det var så mange fangirls overalt, så de fleste stedene var stappfulle), endte vi opp med å stappe i oss hver vår usunne crêpe, før vi gikk for å stå i nok en kø - denne gangen for å slippe inn i selve Tokyo Dome. På denne tiden hadde hendene mine allerede blitt mer tørre og sprukne enn bestemors på grunn av kulden, og jeg følte meg meget lekker. Heldigvis hadde vi flaks, og slapp unna med å stå kun en time i kø denne gangen. Til tross for alle de skumle, dresskledde Johnny's-menneskene (ryktene sier de kan hindre deg i å komme inn på konserten hvis du ikke kan bevise at du er medlem i fanklubben), gikk det også denne gangen knirkefritt å komme seg inn på konsertarenaen, og vi kunne puste lettet ut.

Tokyo Dome er gigantisk. Det sier seg selv at en arena som kan ta 50.000 mennesker må være stor, men den var enda større enn det jeg hadde forventet. Oslo Spektrum blir bittelite i forhold. Det tok evigheter før alle menneskene var på plass i setene sine, og vi som var blant de første som slapp inn, kunne bare se salen saaaaaakte (meget sakte), men sikkert fylle seg opp. Da de 50.000 fangirlsene (og noen fanboys) var trygt på plass, dempet lysene seg. Sommerfuglene flakset vilt rundt i magen hos både meg og Katinka.

Og plutselig var de der. NEWS. I levende live. Det var så utrolig rart å se mennesker man bare har sett på bilder og TV plutselig gå rundt rett foran deg (OK, så vi satt på rad 30, men still..). Shige. Yamapi. Koyama. Massu. Tegoshi. Ryo. De var der alle sammen. Og de så enda bedre ut in real life. Jeg satt med et dumt flir rundt munnen gjennom hele konserten. Hele opplevelsen var bare helt surrealistisk. Fantastisk, men surrealistisk. Jeg skal ikke plage dere med alle detaljene fra konserten, for jeg tviler på at de fleste som leser her egentlig bryr seg om hvor heite, fantastiske, flinke og morsomme NEWS-medlemmene faktisk viste seg å være. Men jeg må få skryte av at vi fikk spesiell oppmerksomhet fra Massu (igjen; utlendinger. Det var ikke mange av oss.) og Koyama (jeg var opptatt med å sikle over noen andre, så jeg la ikke merke til det, men det gjorde Katinka). Jeg skal så på konsert igjen!




I dag dro jeg og Katinka til Tokyo igjen. Fremdeles var vi en smule høye på livet etter gårsdagens fantastiske opplevelse. Planene for dagen var å møte Thea og Trude, felles Johnny's-fans vi har blitt kjent med gjennom Facebook, med påfølgende karaoke i Roppongi. Etter litt problemer med akkurat hvor vi skulle møtes, fant vi hverandre, og dro på den avtalte karaoke. Begge jentene var kjempehyggelige, og vi hadde noen morsomme timer der vi vrælte i vei til diverse japanske sanger.

Nå er jeg trøtt. Har store planer om å sove nå. Beklager for at dagens innlegg er crappy skrevet, men jeg orker ikke å tenke på formuleringer, grammatikk og slikt akkurat nå.

Jeg hørte forresten fra Godzilla tidligere i dag. Han er superglad for at han tydeligvis får mange førstefødte å spise etterhvert, men jeg velger å gi dere en sjanse til. Kommenter! Pretty please?