Langhelgen ble ikke så veldig spennende. Den helvetes finanskrisen har gått hardt utover økonomien til oss stakkars utvekslingsstudenter, så jeg hadde rett og slett ikke råd til å gjøre noe veldig spennende. Tiden ble for det meste brukt foran min kjære PC-skjerm, der jeg for første gang på lenge lot meg selv synke ordentlig dypt ned i de asiatiske dramaenes herlige verden. Jeg skulle gjerne ha byttet det ut mot en lang og god shoppingrunde i butikkene (Vero Moda og H&M - how I miss thee), men som sagt.. man må finne underholdning som ikke koster noe.
Allikevel klarte jeg å lokke med meg Katinka inn i en klesbutikk på lørdag, en oppgave som har blitt mer og mer vanskelig ettersom finanskrisen sakte, men sikkert, spiser opp det engang så romslige budsjettet vårt. Siden jeg ikke akkurat hadde med meg så mange bukser/shortser/skjørt hit, tenkte jeg i utgangspunktet å finne meg en ny shorts. Sånn skulle det ikke gå. Klesbutikkens utvalg av shortser minner mest om noe jeg kunne funnet i bestemors klesskap. Men de hadde et stooort utvalg av jeans, så jeg tenkte "what the heck" og tok med meg et par av ubestemmlig, japansk merke inn i prøverommet. Jeg forventet det vanlige. Du vet, passe i livet, løs over baken og lårene.. same old story over and over again. Jeg har ikke jeanskropp. Men til min store forbauselse passet buksene perfekt. Halleluja! Japanske bukser er tydeligvis redningen for oss som ikke er velsignet med J.Lo'ske attributter.
(Sorry for den lange fortellingen om mine nye bukser, men jeg vet det finnes jenter der ute som kan forstå gleden min. Det er ikke lett å finne et par jeans med riktig passform!)
I går tok jeg og Katinka også turen til Jusco for å handle mat, siden det heftige regnværet satte en brutal stopp for våre utforske-området-bak-Sunpia-og-håpe-på-å-få-et-glimt-av-våre-respektive-menn-planer. Mens vi trasket mellom hyllene, fikk vi begge en ubeskrivelig taco-craving. Vi saumfarte hyllene etter ingredienser, og what do you know? Heeelt nederst i en hylle, nesten ute av syne for våre nærsynte øyne, lå en pakke med tacoskjell+krydder+saus fra Old El Paso. Endelig mat vi kjente igjen! Gleden var til å ta og føle på. Ikke engang det grusomme regnet kunne sette en stopper for lykkerusen vi følte (eller.. jeg følte den i alle fall) på veien hjem. Det var nesten så jeg hoppet bortover veien og sang "taco, taco, taco" om og om igjen. Og tenke seg til; jeg er faktisk ikke en helt håpløs kokk, så middagen ble overraskende god! Yummy!
Dagen i dag opprant med strålende solskinn, men til tross for det var det egentlig ganske kaldt. Togturen var kjempekjedelig. Til og med Piercingmannen klarte å rømme fra oss i dag. I japansktimene moret jeg og Katinka oss med å prøve å komme på potensielle fantasifulle arbeidssteder til å bruke i øvelsessetningene våre, men endte av en eller annen merkverdig grunn opp med enten å skrubbe toalettene på McDonald's, selge kroppene våre på et gatehjørne eller jobbe på hostessklubb, noe vi regnet med at lærerene ikke ville sette videre stor pris på. Så vi holdt kjeft.
Lunsjen var nok et brutalt møte med min nye Togmann-frie hverdag. Han er ikke i kantinen så ofte, så ser alt for lite til ham om dagen. Typisk. Katinka, derimot, ble en smule skremt over at alle vennene til Hårmannen satt på rekke og rad bortover langs bordet (alle på samme side), med utsikt rett mot.. du har sikkert gjettet det.. oss. Enten snakker vi tilfeldigheter, ellers er vi mer fascinerende enn vi er klar over. Dessverre for Høye Kvisemann og Brølle er de ikke videre tiltrekkende. I'm sorry, but it is the truth. Fra nå av kan dere sette dere slik at Katinka har fin utsikt til sin utkårede hver dag. Thank you very much in advance.
I det minste fikk vi skrevet ned de fleste forberedelsene til den muntlige prøven vi skal ha på torsdag. Hurra for effektivitet!
tirsdag 25. november 2008
fredag 21. november 2008
Bruce the Bruise og andre eventyr!
Bloggen har nok lidd litt under det noenlunde dårlige humøret som pleier å snike seg frem når mørket senker seg over de tusen hjem. Høsten er virkelig ikke min favorittårstid. Helst skulle jeg gjerne ha ligget hele dagen under den varme dundynen min, men dessverre er ikke det verken sunt eller mulig. Rastløsheten, skolen eller andre plikter kaller, så det eneste jeg kan gjøre er bare å dra meg opp av sengen når vekkerklokken ringer, stikke føttene i de varme tøflene jeg kjøpte på Pizakka for et par uker siden og ønske en ny dag velkommen. Hurra.
Så hva har jeg bedrevet tiden med? Vel, la oss gå for oppsummeringsmetoden av noen av de mer eller mindre uvanlige hendelsene som har skjedd siden sist:
Barneskolen: Til tross for at god del av nordmennene som hadde meldt seg på trakk seg i siste liten, var det fremdeles seks av oss som tok turen til en lokal barneskole i Togane. Da vi ankom den nedslitte, men halvveis koselige, skolen ble vi vist inn i et rom, der vi fikk utdelt et gruppenummer. Pga. at det var så mange norske som trakk seg, havnet de fleste nordmennene på en gruppe helt mutters alene. Oh joy. Etter å ha smugtittet på førsteklassingenes juleforberedelser, ble vi dratt med inn i gymsalen, der vi ble ønsket velkommen av skolens fjerdeklassinger. Det var satt opp forskjellige stasjoner rundt i gymsalen, der forskjellige aktiviteter skulle foregå gruppevis. Heldige Tonje havnet selvfølgelig først på tauhopping-gruppen. Fysisk aktivitet. Mye fysisk aktivitet. Barn har utholdenhet så det holder. Senere havnet jeg på en gruppe der vi bl.a. kastet ringspill (noe jeg tydeligvis er veldig flink til). Så var det tid for lunsj. Vi spiste sammen med den gruppen vi var hos sist, noe som for meg betød ringspill-bunchen. Så der satt jeg mutters alene på et bord sammen med en haug søte, små japanske barn som stilte meg spørsmål som "hvilket dyr liker du best?" og "har du vært i Disneyland?" Men alt i alt var det en festlig dag!
Bruce the Bruise: Karaoken på lørdag begynte så fint, helt til en rabiat Katinka plutselig fant det for godt å kjøre tennene sine dypt ned i den stakkars armen min. Nå skal det sies at jeg faktisk bød frem armen min til akkurat det formålet (hvorfor vet jeg ikke.. de sier jo at alkohol sløver dømmekraften), men det gjorde fremdeles ufattelig vondt. Jeg forventet et Pearl-bitt, men fikk heller et Baby-Stine-i-godstolen-bitt. Ikke spesielt godt. Au, au, au. Uansett, dagen etterpå hadde jeg fått et blåmerke på størrelse med Grønland på armen min. Fascinert av den noe morbide formen på blåmerket (tannmerker, anyone?), døpte jeg det umiddelbart Bruce. Let's face it; hva annet kan man kalle et slikt blåmerke? Bruce bor fremdeles på armen min, nesten en uke senere. Nå har han begynt å bli litt gul. Jeg tok noen bilder av Bruce i dag, bare for å vise dere størrelsen hans (det siste er bare slengt med for å forsikre mamma om at jeg fremdeles ser omtrent lik ut som da jeg dro). Han er ingen smågutt, nei. Og ja, det lidende ansiktsuttrykket på bildene er spesielt til ære for Brucey!
Overraskelsesbesøk: Mandagen skilte seg litt ut fra de vanlige, kjedelige mandagene. Mens Katinka nøt en herlig lunsj med sin samtalepartner Pinky (kalt opp etter fargen på klærne hennes) og vennene hennes, pugget jeg rengo med Ingrid. Midt i all glosepuggingen vår, utbrøt plutselig Ingrid: "Men, er ikke det..?" Jeg, nysgjerrig som jeg er, snudde meg selvfølgelig, og fikk en halvveis surrealistisk opplevelse da jeg plutselig så PG stå midt i kantinen på Josai. Tydeligvis hadde han kommet helt på besøk fra Osaka. Tror en stor del av klassen ble litt halvveis paffe (unntaket er selvfølgelig de som visste om besøket på forhånd), men det var uansett veldig morsomt. Selv om jeg tror Fujishiro-sensei ble en smule satt ut da det plutselig satt en fremmed person i klasserommet. Uansett, det var et hyggelig gjensyn!
Middag med buddyene: Buddyene, en slags eldre og mer avansert utgave av samtalepartnerene våre, inviterte oss med på okonomiyaki på tirsdagskvelden. De fleste jentene endte opp med å dra. Jeg hadde aldri spist okonomiyaki før, så jeg var veldig spent på om jeg kom til å like det eller ikke. Jeg har tross alt et rykte som usedvanlig kresen å leve opp til. I følge Yong og Ingrid var det utrolig mye mat i en porsjon, så jeg og Katinka endte opp med å dele. Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, siden det absolutt ikke var noe å utsette på smaken. Det var rett og slett skikkelig namnam. Jeg fikk ikke snakket så mye med min buddy, Junko, den kvelden, siden vi satt på forskjellige bord, men jeg fikk melding av henne senere der hun skrev at vi kunne prate mer en annen gang. Uansett, deler av kvelden var veldig hyggelig. Velger bevisst å være litt vag her.
Og dermed har vi kommet frem til siste punkt på listen over hva som har foregått i vårt lille av hjørne av Togane i det siste.
Drama, drama, drama: Det er vel egentlig ikke annet å forvente når man tar en haug med jenter og plasserer dem nesten oppå hverandre 24 timer i døgnet. Kombiner det med mørke, kulde, kjedelig skoletimer, lite søvn og diverse andre negative momenter, og du får en gjeng med tikkende bomber som går rundt på to ben. Skal ikke gå nærmere inn på det her, men litt drama kan vi vel si det har vært både her og der i det siste. Men som fornuftige voksne (ja, mamma. V-O-K-S-N-E!) prøver vi å snakke oss gjennom det, og gå videre med livene våre. Go us!
I dag har det ikke skjedd så veldig mye spennende. Togturen var like kjedelig som knekkebrød uten pålegg. Jeg og Katinka oppdaget at Piercingmannen (han har bittelite hode, men han er søt.. på en merkelig måte) kanskje muligens dufter godt. Timene var kjedelige, som alltid. I Mario-timen moret vi oss med å planlegge vår noe dystre fremtid, som innebærer evig party. Internt, I know. Lunsjen var om mulig enda kjedeligere enn togturen. Rengo var ren og skjær tortur, men det var kanskje ikke noe nytt. Høydepunktet kom kanskje etter skolen, da jeg og Katinka til vår store glede oppdaget at den lille, onde alven skulle ta toget hjem sammen med oss. Vi lot ikke sjansen gå i fra oss, og passet på å gå et stykke bak ham, så vi kunne le av den utrolig teite gangen hans (som jeg har sagt før: det ser ut som om han har stukket en pinne opp visse steder pinner ikke burde stikkes), mens han kikket seg småparanoid over skulderen nå og da. Dessverre varte gleden vår ikke spesielt lenge, i og med at han tydeligvis hadde syklet til stasjonen i Togane. Æsj.
Oh well, det var gøy så lenge det varte.
Nå er det langhelg, i og med at japanerene har en eller annen av de merkelige helligdagene sine på mandag. Jeg skulle gjerne ha ropt hurra, hadde det ikke vært for at jeg ikke aner hva jeg skal bedrive tiden min med. Noen forslag?
Så hva har jeg bedrevet tiden med? Vel, la oss gå for oppsummeringsmetoden av noen av de mer eller mindre uvanlige hendelsene som har skjedd siden sist:
Og dermed har vi kommet frem til siste punkt på listen over hva som har foregått i vårt lille av hjørne av Togane i det siste.
I dag har det ikke skjedd så veldig mye spennende. Togturen var like kjedelig som knekkebrød uten pålegg. Jeg og Katinka oppdaget at Piercingmannen (han har bittelite hode, men han er søt.. på en merkelig måte) kanskje muligens dufter godt. Timene var kjedelige, som alltid. I Mario-timen moret vi oss med å planlegge vår noe dystre fremtid, som innebærer evig party. Internt, I know. Lunsjen var om mulig enda kjedeligere enn togturen. Rengo var ren og skjær tortur, men det var kanskje ikke noe nytt. Høydepunktet kom kanskje etter skolen, da jeg og Katinka til vår store glede oppdaget at den lille, onde alven skulle ta toget hjem sammen med oss. Vi lot ikke sjansen gå i fra oss, og passet på å gå et stykke bak ham, så vi kunne le av den utrolig teite gangen hans (som jeg har sagt før: det ser ut som om han har stukket en pinne opp visse steder pinner ikke burde stikkes), mens han kikket seg småparanoid over skulderen nå og da. Dessverre varte gleden vår ikke spesielt lenge, i og med at han tydeligvis hadde syklet til stasjonen i Togane. Æsj.
Oh well, det var gøy så lenge det varte.
Nå er det langhelg, i og med at japanerene har en eller annen av de merkelige helligdagene sine på mandag. Jeg skulle gjerne ha ropt hurra, hadde det ikke vært for at jeg ikke aner hva jeg skal bedrive tiden min med. Noen forslag?
tirsdag 11. november 2008
Kalde kvelder og karaokemoro!
Det begynner å gå mot kaldere tider her på den andre siden av jordkloden også. De varme dagene vi opplevde i begynnelsen føles nå bare som fjerne minner fra svunne tider. En airconditioner der varmefunksjonen ikke vil fungere ordentlig har også fått min engang så behagelige leilighet til å føles mer som et isslott, og ikke et sted jeg kan søke tilflukt fra den kjølige temperaturen utenfor. Foreløpig fungerer det forholdsvis greit å pakke seg inn i lag på lag med klær, men hvis dette fortsetter blir jeg nødt til å si i fra til skolen. Jeg fryser. Jeg liker ikke å fryse. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg har jernhelse, så hadde jeg sikkert vært halvdød av lungebetennelse allerede.
Noe som alltid er en slager, kaldt eller ikke, er de ukentlige (i alle fall pleide de å være det) turene på Shidax for å nyte litt billig alkohol og mer eller mindre vakker sang fra både en selv og andre. Karaoke må være den mest brilliante oppfinnelsen noensinne. På lørdag var jeg, Katinka, Cecilie, Yong, Ingrid og Inger der, og hadde en festlig kveld med drinker som var en hel del sterkere enn vanlig. Hvem enn det nå var som blandet drinkene våre den kvelden; tusen takk! We owe you one!
Jeg var til og med så sneaky at jeg filmet de glade sangfuglene, og jeg har bestemt meg for å dele det med alle som roter seg inn på bloggen min. Jeg regner med at det ikke er så mange fremmede uansett. Det er med fare for mitt eget liv og helse jeg gjør dette, så dere får værsågod å sette pris på det (og nei, jeg vet ikke hvorfor det dukker opp to vinduer/bilder under der):
Ellers er det ikke så mye nytt og spennende å fortelle om livet i Japan. Timene er fremdeles ensformige, vi benytter fremdeles enhver sjanse vi har til å sikle over diverse hotties (Togmannen!), og vi spiser fremdeles gjerne mat fra ferdigmatdisken på Jusco. Jeg kunne nesten solgt bestemoren min for et ordentlig, hjemmelaget måltid, men siden det ikke akkurat er lovlig (og bestemor forsåvidt befinner seg på den andre siden av kloden), får jeg heller bare forbanne mine egne ikke-eksisterende kulinariske talenter.
(Ja, mamma. Det var en spøk. Slapp av. Jeg er fullstendig klar over at salget av bestemor ikke engang hadde innbrakt en pakke egg.)
(...spøk igjen. Don't hate me.)
I dag utforsket imidlertid jeg og Katinka nye områder, da vi stakk nesene våre nedi frysedisken med mikrobølgeovnmat på Jusco. Hittil har jeg vært en smule skeptisk til mikromat, men min plutselige lasagne-craving satte all skepsisen til side. Og har du sett? Mikrobølgeovn-lasagnen var faktisk overraskende god. Greit, konsistensen var litt merkelig, men smaken var det ikke mye å utsette på. Den var fremdeles ikke like god som hjemmelaget lasagne, men man kan jo ikke få alt her i livet heller. Bottom line is: Jeg har plutselig fått en haug med nye middagsalternativer. Og det er jo noe å rope hurra for, er det ikke?
Morgendagen bringer nye utfordringer. I et svakt øyeblikk skrev jeg og Katinka oss opp på listen over mennesker som skal dra å besøke en lokal barneskole. Vi vet jo alle hvor glad jeg er i barn. Jeg angrer litt nå, men hvem vet.. det kan jo bli gøy. Forhåpentligvis er barna over siklestadiet, og i stand til å tørke vekk snørr på avveie. Jeg krysser fingrene.
Jeg synes forresten det har vært ekstremt dårlig med kommentarer i det siste. Skuffende. Så vanskelig er det vel ikke? Pretty please? *puppy eyes*
Noe som alltid er en slager, kaldt eller ikke, er de ukentlige (i alle fall pleide de å være det) turene på Shidax for å nyte litt billig alkohol og mer eller mindre vakker sang fra både en selv og andre. Karaoke må være den mest brilliante oppfinnelsen noensinne. På lørdag var jeg, Katinka, Cecilie, Yong, Ingrid og Inger der, og hadde en festlig kveld med drinker som var en hel del sterkere enn vanlig. Hvem enn det nå var som blandet drinkene våre den kvelden; tusen takk! We owe you one!
Jeg var til og med så sneaky at jeg filmet de glade sangfuglene, og jeg har bestemt meg for å dele det med alle som roter seg inn på bloggen min. Jeg regner med at det ikke er så mange fremmede uansett. Det er med fare for mitt eget liv og helse jeg gjør dette, så dere får værsågod å sette pris på det (og nei, jeg vet ikke hvorfor det dukker opp to vinduer/bilder under der):
Ellers er det ikke så mye nytt og spennende å fortelle om livet i Japan. Timene er fremdeles ensformige, vi benytter fremdeles enhver sjanse vi har til å sikle over diverse hotties (Togmannen!), og vi spiser fremdeles gjerne mat fra ferdigmatdisken på Jusco. Jeg kunne nesten solgt bestemoren min for et ordentlig, hjemmelaget måltid, men siden det ikke akkurat er lovlig (og bestemor forsåvidt befinner seg på den andre siden av kloden), får jeg heller bare forbanne mine egne ikke-eksisterende kulinariske talenter.
(Ja, mamma. Det var en spøk. Slapp av. Jeg er fullstendig klar over at salget av bestemor ikke engang hadde innbrakt en pakke egg.)
(...spøk igjen. Don't hate me.)
I dag utforsket imidlertid jeg og Katinka nye områder, da vi stakk nesene våre nedi frysedisken med mikrobølgeovnmat på Jusco. Hittil har jeg vært en smule skeptisk til mikromat, men min plutselige lasagne-craving satte all skepsisen til side. Og har du sett? Mikrobølgeovn-lasagnen var faktisk overraskende god. Greit, konsistensen var litt merkelig, men smaken var det ikke mye å utsette på. Den var fremdeles ikke like god som hjemmelaget lasagne, men man kan jo ikke få alt her i livet heller. Bottom line is: Jeg har plutselig fått en haug med nye middagsalternativer. Og det er jo noe å rope hurra for, er det ikke?
Morgendagen bringer nye utfordringer. I et svakt øyeblikk skrev jeg og Katinka oss opp på listen over mennesker som skal dra å besøke en lokal barneskole. Vi vet jo alle hvor glad jeg er i barn. Jeg angrer litt nå, men hvem vet.. det kan jo bli gøy. Forhåpentligvis er barna over siklestadiet, og i stand til å tørke vekk snørr på avveie. Jeg krysser fingrene.
Jeg synes forresten det har vært ekstremt dårlig med kommentarer i det siste. Skuffende. Så vanskelig er det vel ikke? Pretty please? *puppy eyes*
lørdag 8. november 2008
Om bajsedager og hyggelige overraskelser!
Vi har alle hatt dem. Dager der det føles som om universet hater oss, og at alle og enhver gjør sitt aller beste for å ødelegge livene våre. Som regel er det bare paranoiaen som snakker. Allikevel er det ikke spesielt hyggelig hverken for deg selv eller personene rundt deg når du opplever en slik bajsedag. For min del kom den i går.
Dagen begynte forsåvidt ikke noe spesielt annerledes enn alle andre dager, og det var ingenting som tydet på at den skulle bli så mye verre heller. Så feil kan man ta. Jeg kan ikke si hundre prosent sikkert hva det var som utløste min lille nedtur, men jeg satser på at det var en kombinasjon av trøtthet (jeg har tross alt sovet litt lite den siste uken), utmattelse og forventninger som får et brutalt møte med realiteten. Det siste høres forresten dramatisk ut. Så mye drama var det ikke. Jeg bare overdriver. Anyway, det var som Katinkas crappy Friday all over again, men denne gangen var det meg det gikk utover. På et tidspunkt hadde jeg bare lyst til å legge meg ned midt i kantinen og gråte. I'm such a little drama queen!
Da jeg kom hjem til leiligheten endte jeg opp med å sove i et par timer, og da jeg våknet så jeg plutselig litt lysere på ting igjen. Vi vet allerede at Grumpy-Tonje kommer frem når jeg er sulten eller eventuelt ikke får shoppet, så kanskje Emosjonelle-Tonje kikker frem når jeg er trøtt? I det minste følte jeg meg ikke som fullstendig crap lenger. Det hjalp også litt på humøret da jeg fikk en melding med en hyggelig, liten gave fra Cecilie. Klikk her for å smugtitte. Er han ikke søt?
Dagen i dag var mye bedre. Jeg fikk for en gangs skyld faktisk sove relativt tidlig, så jeg følte meg en smule mer uthvilt. Til tross for at det regnet ute (og jeg hater regn), klarte jeg å beholde en noenlunde positiv innstilling der vi trasket til stasjonen. Til tross for at det virket som om timene om mulig var enda kjedeligere enn vanlig, overlevde jeg uten å falle i søvn denne gangen også. Jeg gikk til lunsj med veldig lave forventninger, siden Togmannen (ja, selvfølgelig måtte jeg nevne ham i dag også) sjelden viser seg i kantinen i det hele tatt.
Men hva var det jeg så da jeg kom inn i kantinen? Et lite "toalettbesøk" bekreftet mine anelser; det var faktisk Togmannen. Det er det jeg kaller en hyggelig overraskelse. Han gikk relativt fort, men da vi litt senere beveget oss ut på benken i det strålende solskinnet (regnet hadde passert forlengst), kom han og en kamerat luskende. Det var egentlig ganske festlig. De så oss, gliste bredt, og spionerte på oss bak en søyle. Så beveget de seg bort langs muren, hele tiden mens Togmannens øyne og caps var synlige over kanten (og selvfølgelig.. rettet i vår retning). Jeg så selvfølgelig alle andre steder enn på ham, men Katinka fant hele situasjonen relativt spennende. I det minste vet jeg at Togmannen er nysgjerrig på oss, noe som i og for seg ikke trenger å være et dårlig tegn.
Jeg liker slike små, overraskende øyeblikk. De spicer opp hverdagen litt.
På kvelden spiste Katinka, Cecilie og jeg middag og dessert på Coco's. Jeg trodde kvelden var over, men der tok jeg skammelig feil. Katinka fikk mindre hyggelige nyheter hjemmefra, så for å muntre henne opp litt, endte vi opp med å begi oss ut på en liten spasertur en gang rundt klokken elleve på kvelden. Vi spaserte litt rundt i Togane, møtte på en drita full jente i en park, lekte litt på lekeapparatene i nevnte park, gikk gjennom Togane Ghost Town (eller Togane Shopping Town, som det vel egentlig heter), ble loset gjennom et veiarbeidsområdet av en hyggelig mann med blinkende vest, før vi endte opp på en parkeringsplass like i nærheten av leilighetene våre. Der satt vi og snakket om løst og fast i et par timer. Det var faktisk veldig koselig (om enn litt kaldt etter hvert). Må definitivt gjentas.
Kommentarer hadde vært fint. (Ellers blir jeg kanskje nødt til å hjemsøke dere)
You know you love me!
XOXO, Gossip Girl!
[Edit:] Universet prøver å gjøre opp for min crappy torsdag. Da jeg og Katinka skulle på Sunpia for å handle middag i dag, møtte vi på Togmannen rett utenfor senteret. Det er rettferdighet i verden.
Jeg tok forresten et par morsomme personlighetstester i dag. Resultatet stemmer overraskende godt. Jeg har fritidsproblemer. [/edit]
Dagen begynte forsåvidt ikke noe spesielt annerledes enn alle andre dager, og det var ingenting som tydet på at den skulle bli så mye verre heller. Så feil kan man ta. Jeg kan ikke si hundre prosent sikkert hva det var som utløste min lille nedtur, men jeg satser på at det var en kombinasjon av trøtthet (jeg har tross alt sovet litt lite den siste uken), utmattelse og forventninger som får et brutalt møte med realiteten. Det siste høres forresten dramatisk ut. Så mye drama var det ikke. Jeg bare overdriver. Anyway, det var som Katinkas crappy Friday all over again, men denne gangen var det meg det gikk utover. På et tidspunkt hadde jeg bare lyst til å legge meg ned midt i kantinen og gråte. I'm such a little drama queen!
Da jeg kom hjem til leiligheten endte jeg opp med å sove i et par timer, og da jeg våknet så jeg plutselig litt lysere på ting igjen. Vi vet allerede at Grumpy-Tonje kommer frem når jeg er sulten eller eventuelt ikke får shoppet, så kanskje Emosjonelle-Tonje kikker frem når jeg er trøtt? I det minste følte jeg meg ikke som fullstendig crap lenger. Det hjalp også litt på humøret da jeg fikk en melding med en hyggelig, liten gave fra Cecilie. Klikk her for å smugtitte. Er han ikke søt?
Dagen i dag var mye bedre. Jeg fikk for en gangs skyld faktisk sove relativt tidlig, så jeg følte meg en smule mer uthvilt. Til tross for at det regnet ute (og jeg hater regn), klarte jeg å beholde en noenlunde positiv innstilling der vi trasket til stasjonen. Til tross for at det virket som om timene om mulig var enda kjedeligere enn vanlig, overlevde jeg uten å falle i søvn denne gangen også. Jeg gikk til lunsj med veldig lave forventninger, siden Togmannen (ja, selvfølgelig måtte jeg nevne ham i dag også) sjelden viser seg i kantinen i det hele tatt.
Men hva var det jeg så da jeg kom inn i kantinen? Et lite "toalettbesøk" bekreftet mine anelser; det var faktisk Togmannen. Det er det jeg kaller en hyggelig overraskelse. Han gikk relativt fort, men da vi litt senere beveget oss ut på benken i det strålende solskinnet (regnet hadde passert forlengst), kom han og en kamerat luskende. Det var egentlig ganske festlig. De så oss, gliste bredt, og spionerte på oss bak en søyle. Så beveget de seg bort langs muren, hele tiden mens Togmannens øyne og caps var synlige over kanten (og selvfølgelig.. rettet i vår retning). Jeg så selvfølgelig alle andre steder enn på ham, men Katinka fant hele situasjonen relativt spennende. I det minste vet jeg at Togmannen er nysgjerrig på oss, noe som i og for seg ikke trenger å være et dårlig tegn.
Jeg liker slike små, overraskende øyeblikk. De spicer opp hverdagen litt.
På kvelden spiste Katinka, Cecilie og jeg middag og dessert på Coco's. Jeg trodde kvelden var over, men der tok jeg skammelig feil. Katinka fikk mindre hyggelige nyheter hjemmefra, så for å muntre henne opp litt, endte vi opp med å begi oss ut på en liten spasertur en gang rundt klokken elleve på kvelden. Vi spaserte litt rundt i Togane, møtte på en drita full jente i en park, lekte litt på lekeapparatene i nevnte park, gikk gjennom Togane Ghost Town (eller Togane Shopping Town, som det vel egentlig heter), ble loset gjennom et veiarbeidsområdet av en hyggelig mann med blinkende vest, før vi endte opp på en parkeringsplass like i nærheten av leilighetene våre. Der satt vi og snakket om løst og fast i et par timer. Det var faktisk veldig koselig (om enn litt kaldt etter hvert). Må definitivt gjentas.
Kommentarer hadde vært fint. (Ellers blir jeg kanskje nødt til å hjemsøke dere)
You know you love me!
XOXO, Gossip Girl!
[Edit:] Universet prøver å gjøre opp for min crappy torsdag. Da jeg og Katinka skulle på Sunpia for å handle middag i dag, møtte vi på Togmannen rett utenfor senteret. Det er rettferdighet i verden.
Jeg tok forresten et par morsomme personlighetstester i dag. Resultatet stemmer overraskende godt. Jeg har fritidsproblemer. [/edit]
tirsdag 4. november 2008
JIU-festival: Dag 3 (pluss litt til)
Katinka fikk en hyggelig overraskelse i form av en viss herr Hårmann allerede da vi sto på stasjonen i Togane. Han stilte seg opp rett ved siden av oss på stasjonen, og satte seg ned rett ved siden av oss på toget også. Katinka hadde hjerteformede pupiller hele veien frem til skolen, mens jeg (som vanlig når Hårmannen er i nærheten) gjorde mitt beste for å ikke bryte ut i spontan latter. Hvorfor jeg får denne trangen til å le i nærheten av Hårmannen er uvisst, men jeg mistenker at det har noe å gjøre med en viss persons ansiktsuttrykk og kledelige rødfarge å gjøre. (hostkremtKatinkahostkremt)
Anyway, vi rakk frem til skolen noen få minutter før Vi-Har-Ikke-Bedre-Ting-Å-Gjøre-Så-Vi-Kler-På-Oss-Skrikende-Nasjonaldrakter-klubben til Togmannen skulle opp på scenen. Vi er sannsynligvis de eneste som så showet alle tre dagene av festivalen. Lurer på hva klubbfolkene tenker om oss. Togmannen så i det minste ikke ut til å ha noe i mot det, der han sto og hoppet opp og ned bak en stor gresshaug for å få best mulig utsikt i vår retning. I det minste så det ut som om det var det han drev med bak der. Det er jo faktisk mulig han bare bedrev litt spontan aerobics eller noe. We'll never know. Showet var i alle fall like fargesprakende som vanlig, og Togmannen tok seg uforskammet bra ut i en blå og rød kreasjon.
Etter showet kom Cecilie diltende, så vi bestemte oss for å gå og se på komishowet som skulle holdes i sportshallen. Dessverre førte en del misforståelser i billettluken (japanere som ikke snakker engelsk.. hvorfor skal dere gjøre det så vanskelig?) til at vi ikke kom oss inn, så vi endte opp med å traske rundt uten mål og mening i et par timer. Togmannen dukket opp med jevne mellomrom, så jeg hadde vel forsåvidt ingen grunn til å klage (men har jeg noen gang latt det stoppe meg?), mens Katinkas febrilske blikksøken etter Hårmannen var resultatløs. Vi slo oss ned på en sten bak den norske boden (som faktisk ble utsolgt for norske kjøttboller relativt tidlig på dagen), og endte opp med å sende Yong på McDonald's for å kjøpe lunsj.
Inger, en av senpaiene våre, skulle ha konsert klokken halv fire, så Cecilie lekte frisør og fikset håret hennes i en fancy bustefrisyre. Cecilie har tydeligvis skjulte frisørtalenter, så hun endte opp med å fikse håret til Yong (som da er mye lenger enn Inger sitt) i den samme bustefrisyren. I stripete genser og med stort hår lignet Yong faktisk overraskende mye på en viss Simba. Fascinerende! Uansett, konserten var kjempebra, til tross for at vi holdt på å bli most levende av gale japanere som kastet seg fra side til side. Det er tydeligvis slik det fungerer på konserter her.
Etter konserten endte jeg og Katinka opp på de samme stolene foran den samme scenen der vi har tilbrakt X antall timer i løpet av helgen. På dette tidspunktet var det LOFT, et band vi hadde sett på fredagen, som spilte, og vi følte oss mer og mer revet med av musikken. Det kom til et visst punkt (det var mens et band jeg ikke husker navnet på, men som spiller veldig pene kjærlighetsssanger) der vi begge satt og deppet fordi vi ikke hadde sett våre respektive sikleobjekter på en god stund. Vi gjorde en avtale om å prøve så godt vi kan å komme tilbake neste år. I det hele tatt var stemningen ganske lav på det tidspunktet.
Festivalen nærmet seg slutten. Underholdningsprogrammet var over, stolene ble samlet inn, og folk slo seg ned på den harde, kalde bakken for å høre på de siste talene og se på premieutdeling. Til min store glede skimtet jeg noen kostymer som beveget seg i vår retning, og fikk snart bekreftet at hele Togmann-klubben (ham inkludert) var til stede, og satte seg rett i nærheten av oss. Yay. Nice view! Det var egentlig litt smårørende å se festivallederene ta til tårene og fremføre takketalene sine. Det ble enda bedre da de viste video fra festivalen (så det var derfor Hårmannen løp rundt med kamera hele helgen) på storskjerm på den ene veggen på skolen, med påfølgende slideshow. De fleste andre nordmennene hadde dratt hjem på dette tidspunktet, men jeg og Katinka følte oss som en del av fellesskapet. Det var koselig. Så hoppet plutselig alle opp på scenen for å danse. Det visst tradisjon eller noe. Vi gikk til toget, men da vi snudde oss for å kaste et siste blikk på scenen, så vi Togmannen og den lille, onde alven (for anledningen kledd i tysk gjeterkjole) danse så godt de kunne på den ene siden av scenen. Togmannen; dansing er tydeligvis ikke din sterke side, men det går bra!
I går fikk vi beskjed av Hara-sensei om at alle utvekslingsstudentene måtte gjennom en helsesjekk. Dermed gikk planene om å sove lenge etter festivalen i vasken, og jeg måtte dra meg opp av sengen alt for tidlig på morgenen. Katinka sendte melding om at kroppen hennes var død, så hun ikke orket å dra på skolen, så jeg gruet meg til å måtte toge alene. Heldigvis dukket Yong og Ingrid opp på stasjonen, så jeg slapp det. Vel fremme på skolen lurte vi litt på hvor i helvete vi skulle gjøre av oss, men etter å ha forfulgt en gruppe koreanere fant vi nå frem.
Det var en smule skummelt å gjennomgå full helsesjekk (inkludert røntgen) i et land der man ikke forstår alt de sier til deg, men det gikk overraskende bra. De hadde et imponerende system for å få ting unnagjort så fort som overhode mulig, og det måtte kanskje til når et drøss med studenter skulle sjekkes samtidig. Nå har jeg det i alle fall offisielt på papir hvor høy jeg er, hva jeg veier (jeg har tydeligvis gått ned etter jeg kom hit.. hurra for de små, japanske porsjonene!), BMI, og at jeg ellers er frisk som en fisk. Det var ikke alle nordmennene som møtte opp til sjekken, så jeg lurer på hva de skal gjøre for noe. Men jeg er nå i alle fall glad for å bli ferdig med den.
Etter sjekken gikk vi i kantinen for å spise lunsj. And just my luck; akkurat da vi reiste oss for å gå til toget kom Togmannen og en del av klubbmedlemmene hans gående i retning kantinen. Kan man ha mer uflaks? Han så ekstra snasen ut i dag også.. Typisk.
Uansett, dette tar kanskje prisen for lengste blogginnlegg gjennom tidene, så jeg tror jeg stopper her før jeg begynner å whine mer om Togmann-mangel eller noe.
Som alltid; kommenter!!
Anyway, vi rakk frem til skolen noen få minutter før Vi-Har-Ikke-Bedre-Ting-Å-Gjøre-Så-Vi-Kler-På-Oss-Skrikende-Nasjonaldrakter-klubben til Togmannen skulle opp på scenen. Vi er sannsynligvis de eneste som så showet alle tre dagene av festivalen. Lurer på hva klubbfolkene tenker om oss. Togmannen så i det minste ikke ut til å ha noe i mot det, der han sto og hoppet opp og ned bak en stor gresshaug for å få best mulig utsikt i vår retning. I det minste så det ut som om det var det han drev med bak der. Det er jo faktisk mulig han bare bedrev litt spontan aerobics eller noe. We'll never know. Showet var i alle fall like fargesprakende som vanlig, og Togmannen tok seg uforskammet bra ut i en blå og rød kreasjon.
Etter showet kom Cecilie diltende, så vi bestemte oss for å gå og se på komishowet som skulle holdes i sportshallen. Dessverre førte en del misforståelser i billettluken (japanere som ikke snakker engelsk.. hvorfor skal dere gjøre det så vanskelig?) til at vi ikke kom oss inn, så vi endte opp med å traske rundt uten mål og mening i et par timer. Togmannen dukket opp med jevne mellomrom, så jeg hadde vel forsåvidt ingen grunn til å klage (men har jeg noen gang latt det stoppe meg?), mens Katinkas febrilske blikksøken etter Hårmannen var resultatløs. Vi slo oss ned på en sten bak den norske boden (som faktisk ble utsolgt for norske kjøttboller relativt tidlig på dagen), og endte opp med å sende Yong på McDonald's for å kjøpe lunsj.
Inger, en av senpaiene våre, skulle ha konsert klokken halv fire, så Cecilie lekte frisør og fikset håret hennes i en fancy bustefrisyre. Cecilie har tydeligvis skjulte frisørtalenter, så hun endte opp med å fikse håret til Yong (som da er mye lenger enn Inger sitt) i den samme bustefrisyren. I stripete genser og med stort hår lignet Yong faktisk overraskende mye på en viss Simba. Fascinerende! Uansett, konserten var kjempebra, til tross for at vi holdt på å bli most levende av gale japanere som kastet seg fra side til side. Det er tydeligvis slik det fungerer på konserter her.
Etter konserten endte jeg og Katinka opp på de samme stolene foran den samme scenen der vi har tilbrakt X antall timer i løpet av helgen. På dette tidspunktet var det LOFT, et band vi hadde sett på fredagen, som spilte, og vi følte oss mer og mer revet med av musikken. Det kom til et visst punkt (det var mens et band jeg ikke husker navnet på, men som spiller veldig pene kjærlighetsssanger) der vi begge satt og deppet fordi vi ikke hadde sett våre respektive sikleobjekter på en god stund. Vi gjorde en avtale om å prøve så godt vi kan å komme tilbake neste år. I det hele tatt var stemningen ganske lav på det tidspunktet.
Festivalen nærmet seg slutten. Underholdningsprogrammet var over, stolene ble samlet inn, og folk slo seg ned på den harde, kalde bakken for å høre på de siste talene og se på premieutdeling. Til min store glede skimtet jeg noen kostymer som beveget seg i vår retning, og fikk snart bekreftet at hele Togmann-klubben (ham inkludert) var til stede, og satte seg rett i nærheten av oss. Yay. Nice view! Det var egentlig litt smårørende å se festivallederene ta til tårene og fremføre takketalene sine. Det ble enda bedre da de viste video fra festivalen (så det var derfor Hårmannen løp rundt med kamera hele helgen) på storskjerm på den ene veggen på skolen, med påfølgende slideshow. De fleste andre nordmennene hadde dratt hjem på dette tidspunktet, men jeg og Katinka følte oss som en del av fellesskapet. Det var koselig. Så hoppet plutselig alle opp på scenen for å danse. Det visst tradisjon eller noe. Vi gikk til toget, men da vi snudde oss for å kaste et siste blikk på scenen, så vi Togmannen og den lille, onde alven (for anledningen kledd i tysk gjeterkjole) danse så godt de kunne på den ene siden av scenen. Togmannen; dansing er tydeligvis ikke din sterke side, men det går bra!
I går fikk vi beskjed av Hara-sensei om at alle utvekslingsstudentene måtte gjennom en helsesjekk. Dermed gikk planene om å sove lenge etter festivalen i vasken, og jeg måtte dra meg opp av sengen alt for tidlig på morgenen. Katinka sendte melding om at kroppen hennes var død, så hun ikke orket å dra på skolen, så jeg gruet meg til å måtte toge alene. Heldigvis dukket Yong og Ingrid opp på stasjonen, så jeg slapp det. Vel fremme på skolen lurte vi litt på hvor i helvete vi skulle gjøre av oss, men etter å ha forfulgt en gruppe koreanere fant vi nå frem.
Det var en smule skummelt å gjennomgå full helsesjekk (inkludert røntgen) i et land der man ikke forstår alt de sier til deg, men det gikk overraskende bra. De hadde et imponerende system for å få ting unnagjort så fort som overhode mulig, og det måtte kanskje til når et drøss med studenter skulle sjekkes samtidig. Nå har jeg det i alle fall offisielt på papir hvor høy jeg er, hva jeg veier (jeg har tydeligvis gått ned etter jeg kom hit.. hurra for de små, japanske porsjonene!), BMI, og at jeg ellers er frisk som en fisk. Det var ikke alle nordmennene som møtte opp til sjekken, så jeg lurer på hva de skal gjøre for noe. Men jeg er nå i alle fall glad for å bli ferdig med den.
Etter sjekken gikk vi i kantinen for å spise lunsj. And just my luck; akkurat da vi reiste oss for å gå til toget kom Togmannen og en del av klubbmedlemmene hans gående i retning kantinen. Kan man ha mer uflaks? Han så ekstra snasen ut i dag også.. Typisk.
Uansett, dette tar kanskje prisen for lengste blogginnlegg gjennom tidene, så jeg tror jeg stopper her før jeg begynner å whine mer om Togmann-mangel eller noe.
Som alltid; kommenter!!
søndag 2. november 2008
JIU-festival: Dag 2
Dette bloginnlegget inneholder mye prat om Togmannen. Du er herved advart.
Før jeg begynner beskrivelsene av dagens festligheter, tenkte jeg jeg kunne faktisk vise dere noen av personene som dukker opp i bloggen min med jevne mellomrom. Hurra for snikbilder! Fra venstre til høyre: Togmannen (pretty, pretty, pretty), Hårmannen, den lille onde alven, Brunemannen og Pepperkakemannen. For en gjeng, for en gjeng!
Uansett; i dag var det altså dag to av festivalen, og denne gangen var jeg og Katinka forberedt på å måtte slå ihjel litt dødtid rett etter ankomst. Kortstokken var med, og egoet mitt ble knust da jeg tapte i vri åtter to ganger i løpet av ti skarve minutter. Ganske snart forflyttet vi oss fra den bortgjemte benken i hjørnet til stolene foran scenen, for det showet til Togmannens klubb begynte visst ekstra tidlig i dag. I dag skulle jeg få knipset noen bilder av ham, nasjonaldrakt eller ikke nasjonaldrakt. Dessverre feiget jeg ut med en gang jeg så ham i det fjerne, så jeg ga Katinka i oppdrag å knipse de fargesprakende kostymene og menneskene inni. Hun og Hårmannen kunne være kameramenn (og kvinner) sammen. Vakkert. Katinka besto oppgaven med glans, så nå har jeg flere fine Togmann-bilder å sikle over! Hurra!
Mens vi satt og så på underholdningen, kom det plutselig en gammel, japansk mann bort til oss. Det er faktisk ikke første gang vi har møtt ham. Vi traff ham på matbutikken en gang for en ukes tid siden, og det virket som om han husket oss. Han snakker engelsk, og er veldig pratsom, men siden han sluker ordene sine er det vanskelig å forstå hva han egentlig prøver å si. Men det er jo hyggelig at noen tar seg tid til å prate med oss utlendinger også. Han gikk til og med og kjøpte et par bokser med appelsinjuice til oss. Så koselig. I lengden ble det litt slitsomt å prøve å forstå mumlingen hans, så vi unnskyldte oss, takket så pent for juicen (enda en gang), og gikk for å joine de andre norske jentene ved fotballbanen.
Der nede befant selvfølgelig Brunemannen seg, så vi ble ikke der så veldig lenge. Det ble til at vi endte opp med å traske rundt på festivalområdet en stund. Katinka og Cecilie møtte på sine nye, bertete samtalepartnere, så vi prøvde å henge med dem en liten stund. Det gikk ikke spesielt bra, og det endte med at vi delte oss i våre vanlige grupper etter sånn et kvarters tid. Akkurat på den tiden foregikk det noe forholdsvis spennende underholdning på scenen, så vi satte oss ned på stolene igjen for å se på festlighetene.
Plutselig kom Togmannen og den lille, onde alven gående forbi oss. De hang en stund på hjørnet på den andre siden av stolene, før de plutselig kom tilbake og stilte seg rett ved siden av oss. Togmannen løp av gårde bort mot rommet til kostyme-klubben, mens alven ble stående igjen. Plutselig oppdaget vi at han sto med et kamera bak ryggen. Han snudde litt på seg (så kameraet var i riktig vinkel mot oss), fiklet litt med ta-bilde-knappen, tok frem kameraet og så på et eller annet bilde, før han begynte å ta bilde av alt annet rundt seg. Jeg og Katinka fikk en smule sjokk da vi innså at det var meget mulig han nettopp hadde tatt bilde av oss. Og det ble enda bedre. Togmannen kom løpende tilbake, alven ga ham kameraet, Togmannen kikket på bildet, kikket på oss, og puttet kameraet i lommen. Det var tydeligvis hans kamera. Det hele minte så mye om meg og Katinka på et av våre stalking missions at vi nesten ble en smule redde. Bare nesten. Velger å tolke det meget positivt.
Etter en liten utflukt for å finne noe å spise (der vi endte opp med å spise en eller annen brasiliansk sjømatrett), endte vi opp ved scenen igjen. Der var det tid for en haug med band, så vi endte opp med å sitte der resten av kvelden. Alle bandene var kjempeflinke, men vi falt alle hardt for イギリス人, det siste bandet som spilte. Vokalisten var helt sinnsyk der han hoppet rundt i det rutete skjørtet (!) sitt, og hele bandet så egentlig helt fantastisk kule ut. Musikken var catchy, og de brukte funky instrumenter. I loved it. Etterpå var det tid for danseshow med Age of Bronx, Josais dansegruppe som vi også så på i går. De er helt fantastisk flinke. Jeg har aldri sett så mange gode dansere samlet på ett sted før. Det var en opplevelse!
Da showet endte var det bikkjekaldt, så jeg var utrolig glad for at jeg faktisk hadde tatt med min nyinnkjøpte jakke. Dessverre hadde jeg ikke husket varme sokker, så tærne mine føltes mest som en haug med isklumper. Jeg og Katinka tok toget hjem, gikk en liten tur innom Sunpia for å kjøpe litt mat, og gikk mot leilighetene våre. Like før vi skulle svinge inn til J-heights, kom det en kjent figur syklende mot oss. Det var den lille, onde alven! Bor han like i nærheten, mon tro? Kommer han til å sladre til Togmannen?
Det er fremdeles en dag igjen av festivalen, så stay tuned!
Før jeg begynner beskrivelsene av dagens festligheter, tenkte jeg jeg kunne faktisk vise dere noen av personene som dukker opp i bloggen min med jevne mellomrom. Hurra for snikbilder! Fra venstre til høyre: Togmannen (pretty, pretty, pretty), Hårmannen, den lille onde alven, Brunemannen og Pepperkakemannen. For en gjeng, for en gjeng!
Uansett; i dag var det altså dag to av festivalen, og denne gangen var jeg og Katinka forberedt på å måtte slå ihjel litt dødtid rett etter ankomst. Kortstokken var med, og egoet mitt ble knust da jeg tapte i vri åtter to ganger i løpet av ti skarve minutter. Ganske snart forflyttet vi oss fra den bortgjemte benken i hjørnet til stolene foran scenen, for det showet til Togmannens klubb begynte visst ekstra tidlig i dag. I dag skulle jeg få knipset noen bilder av ham, nasjonaldrakt eller ikke nasjonaldrakt. Dessverre feiget jeg ut med en gang jeg så ham i det fjerne, så jeg ga Katinka i oppdrag å knipse de fargesprakende kostymene og menneskene inni. Hun og Hårmannen kunne være kameramenn (og kvinner) sammen. Vakkert. Katinka besto oppgaven med glans, så nå har jeg flere fine Togmann-bilder å sikle over! Hurra!
Mens vi satt og så på underholdningen, kom det plutselig en gammel, japansk mann bort til oss. Det er faktisk ikke første gang vi har møtt ham. Vi traff ham på matbutikken en gang for en ukes tid siden, og det virket som om han husket oss. Han snakker engelsk, og er veldig pratsom, men siden han sluker ordene sine er det vanskelig å forstå hva han egentlig prøver å si. Men det er jo hyggelig at noen tar seg tid til å prate med oss utlendinger også. Han gikk til og med og kjøpte et par bokser med appelsinjuice til oss. Så koselig. I lengden ble det litt slitsomt å prøve å forstå mumlingen hans, så vi unnskyldte oss, takket så pent for juicen (enda en gang), og gikk for å joine de andre norske jentene ved fotballbanen.
Der nede befant selvfølgelig Brunemannen seg, så vi ble ikke der så veldig lenge. Det ble til at vi endte opp med å traske rundt på festivalområdet en stund. Katinka og Cecilie møtte på sine nye, bertete samtalepartnere, så vi prøvde å henge med dem en liten stund. Det gikk ikke spesielt bra, og det endte med at vi delte oss i våre vanlige grupper etter sånn et kvarters tid. Akkurat på den tiden foregikk det noe forholdsvis spennende underholdning på scenen, så vi satte oss ned på stolene igjen for å se på festlighetene.
Plutselig kom Togmannen og den lille, onde alven gående forbi oss. De hang en stund på hjørnet på den andre siden av stolene, før de plutselig kom tilbake og stilte seg rett ved siden av oss. Togmannen løp av gårde bort mot rommet til kostyme-klubben, mens alven ble stående igjen. Plutselig oppdaget vi at han sto med et kamera bak ryggen. Han snudde litt på seg (så kameraet var i riktig vinkel mot oss), fiklet litt med ta-bilde-knappen, tok frem kameraet og så på et eller annet bilde, før han begynte å ta bilde av alt annet rundt seg. Jeg og Katinka fikk en smule sjokk da vi innså at det var meget mulig han nettopp hadde tatt bilde av oss. Og det ble enda bedre. Togmannen kom løpende tilbake, alven ga ham kameraet, Togmannen kikket på bildet, kikket på oss, og puttet kameraet i lommen. Det var tydeligvis hans kamera. Det hele minte så mye om meg og Katinka på et av våre stalking missions at vi nesten ble en smule redde. Bare nesten. Velger å tolke det meget positivt.
Etter en liten utflukt for å finne noe å spise (der vi endte opp med å spise en eller annen brasiliansk sjømatrett), endte vi opp ved scenen igjen. Der var det tid for en haug med band, så vi endte opp med å sitte der resten av kvelden. Alle bandene var kjempeflinke, men vi falt alle hardt for イギリス人, det siste bandet som spilte. Vokalisten var helt sinnsyk der han hoppet rundt i det rutete skjørtet (!) sitt, og hele bandet så egentlig helt fantastisk kule ut. Musikken var catchy, og de brukte funky instrumenter. I loved it. Etterpå var det tid for danseshow med Age of Bronx, Josais dansegruppe som vi også så på i går. De er helt fantastisk flinke. Jeg har aldri sett så mange gode dansere samlet på ett sted før. Det var en opplevelse!
Da showet endte var det bikkjekaldt, så jeg var utrolig glad for at jeg faktisk hadde tatt med min nyinnkjøpte jakke. Dessverre hadde jeg ikke husket varme sokker, så tærne mine føltes mest som en haug med isklumper. Jeg og Katinka tok toget hjem, gikk en liten tur innom Sunpia for å kjøpe litt mat, og gikk mot leilighetene våre. Like før vi skulle svinge inn til J-heights, kom det en kjent figur syklende mot oss. Det var den lille, onde alven! Bor han like i nærheten, mon tro? Kommer han til å sladre til Togmannen?
Det er fremdeles en dag igjen av festivalen, så stay tuned!
lørdag 1. november 2008
JIU-festival: Dag 1
I går hadde vi late mennesker som ikke hadde ork til å hjelpe til med festivalforberedelser en fridag. Katinka og jeg bestemte oss for å tilbringe vår i Tokyo. Første stopp var Ginza, der planen egentlig var å gå på H&M. Dessverre ser det ut som om japanerne er gale etter svensk mote, for til tross for at butikken har vært åpen i over en måned, måtte man fremdeles stå i kø for å få slippe inn. Kø for å komme inn på H&M. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få se. I alle fall gadd vi ikke å kaste bort tiden vår på den måten, så vi droppet det. Vi fikk nå i alle fall sett en del av Ginza (og et drøss med rike, middelaldrende damer).
I stedet dro vi til Harajuku, der vår lag-på-lag-av-varme-klær-fordi-det-er-kaldt-som-bare-det-ute-mote faktisk ikke fikk oss til å føle oss helt malplasserte. Vi tilbrakte noen timer med å kikke i klesbutikker (og sikle over alle tingene vi ønsket oss, men ikke kunne ta oss råd til å kjøpe), hamstre idolplakater (HURRA! Fangirlveggen min - I love you) og spise deilig crepe. Vi gikk også på Kiddyland, en gigantisk lekebutikk med X antall etasjer, der vi trasket gjennom etasje etter etasje med nostalgiske figurer fra svunne tider. Vi falt helt for oppblåsbare hattifnatter, men fant ut at vi egentlig ikke hadde råd til dem. Sukk. Jeg skal så tilbake dit neste gang jeg er i Harajuku.
Dagen i dag var en dag jeg hadde sett frem til lenge. Helt siden jeg så Nobuta wo Produce for en god stund siden har jeg hatt utrolig lyst til å oppleve en japanske skolefestival, og endelig gikk drømmen min i oppfyllelse. I dag og til og med mandag er det nemlig JIU Festival på Josai. Tre hele dager med boder, underholdning, lek og moro. Høres moro ut, ikke sant?
Etter litt usikkerhet rundt akkurat når det lønte seg å komme på skolen, troppet jeg og Katinka opp litt før klokken elleve om morgenen. Det viste seg raskt at det kanskje var litt vel tidlig, siden det ikke var spesielt mange mennesker der. Vi satte oss på en benk og glodde ut i luften, og fikk snart selskap av et par japanske gutter like i nærheten. Etter en stund fikk vi nok av glaningen deres, så vi reiste oss for å gå. Da begynte de å følge etter oss og rope noe til oss. Creepy. Anyway, vi ristet dem av oss etterhvert. Trodde vi. Han ene fulgte nemlig etter oss halve dagen. Det var ikke noe skummelt eller noe sånt, bare utrolig irriterende. Han hang rundt oss hele tiden, men han snakket ikke til oss i det hele tatt. Merkelig type.
Vi følte oss viggo og alene, og bestemte oss for å traske litt rundt på området. Borte ved den store kantinen fikk vi plutselig øye på en hel gjeng i merkelige kostymer. Det smerter meg å si dette, men det var faktisk klubben til Togmannen. Vi slo oss ned på en murkant, og bestemte oss for å se på dette berømte nasjonaldrakt-moteshowet deres. Det var.. interessant, for å si det mildt. Togmannen slapp (til tross for at han var ikledd en tyrkisk nasjonaldrakt i sort og gull) billig unna. Noen av draktene var grusomt stygge. Togmannen var fullstending klar over at vi sto og så på, og blikket hans gled i vår retning både titt og ofte. Og her som jeg trodde jeg var diskré.
Etter mye venting dukket de andre nordmennene fra klassen vår endelig opp. Vi ble fortalt at vi godt kunne reklamere litt for den norske boden (der de selger gode kjøttboller og potetstappe), så rundt boden sto det en gjeng med norske jenter og ropte "irasshaimaseeeee" så høyt vi bare kunne. Det er mulig vi skremte bort flere kunder enn vi faktisk fikk, men men.. Togmannen gikk også forbi boden vår et par ganger (alene, til og med), og virket litt nysgjerrig på hva vi drev med. Lucky!
Det er jo grense for hvor lenge man kan stå og hyle uten å bli rastløs (eller få skrekkelig vondt i halsen), så reklameringen gikk så som så. Ganske snart vandret vi bare rundt på måfå igjen. Vi hørte på noen band, vi siklet over Togmannen/Hårmannen/diverse andre menn, vi snakket, vi dasset rundt litt mer. Det var faktisk mye morsommere enn det sikkert høres ut som. På ett tidspunkt holdt Katinka på å få hjerteinfarkt da Hårmannen plutselig satte seg ned på huk rett ved siden av oss og filmet oss mens vi så på en eller annen danseoppvisning. Selv holdt jeg på å begynne å le, men jeg klarte å holde det inni meg. En gjeng med japanere kom bort til oss og ville ha oss med ut å drikke (tror vi), men jeg og Katinka måtte gå til toget før vi helt fikk med oss hva utfallet ble. (Hedda, Anne Marie og Vibeke ble da etterlatt for å konversere mer med dem.)
På stasjonen på vei hjem møtte vi på en eller annen japansk lærerdame, som tydeligvis hadde veldig lyst til å snakke med oss norske utvekslingselever. Vi var trøtte og slitne, så det ble vel egentlig ikke mye til samtale (Katinka var den som måtte snakke mest, stakkars), men det var jo koselig da. Så gikk vi en liten tur på Sunpia, der vi endte opp med å bedrive litt spontan shopping. Nåja, en jakke er jo en investering nå som det begynner å bli kjøligere, så.. Da vi kom hjem var det tid for å se fjerde episode av Bloody Monday, som må være det mest interessante dramaet jeg har sett på lenge.
Jeg beklager at innlegget mitt ble litt usammenhengende og rotete i dag. Det er sent, jeg er trøtt og kald, og det er vanskelig å korte ned en begivenhetsrik dag til et visst antall linjer. I morgen er en ny festivaldag, og jeg gleder meg skikkelig! Festival er gøy!
I stedet dro vi til Harajuku, der vår lag-på-lag-av-varme-klær-fordi-det-er-kaldt-som-bare-det-ute-mote faktisk ikke fikk oss til å føle oss helt malplasserte. Vi tilbrakte noen timer med å kikke i klesbutikker (og sikle over alle tingene vi ønsket oss, men ikke kunne ta oss råd til å kjøpe), hamstre idolplakater (HURRA! Fangirlveggen min - I love you) og spise deilig crepe. Vi gikk også på Kiddyland, en gigantisk lekebutikk med X antall etasjer, der vi trasket gjennom etasje etter etasje med nostalgiske figurer fra svunne tider. Vi falt helt for oppblåsbare hattifnatter, men fant ut at vi egentlig ikke hadde råd til dem. Sukk. Jeg skal så tilbake dit neste gang jeg er i Harajuku.
Dagen i dag var en dag jeg hadde sett frem til lenge. Helt siden jeg så Nobuta wo Produce for en god stund siden har jeg hatt utrolig lyst til å oppleve en japanske skolefestival, og endelig gikk drømmen min i oppfyllelse. I dag og til og med mandag er det nemlig JIU Festival på Josai. Tre hele dager med boder, underholdning, lek og moro. Høres moro ut, ikke sant?
Etter litt usikkerhet rundt akkurat når det lønte seg å komme på skolen, troppet jeg og Katinka opp litt før klokken elleve om morgenen. Det viste seg raskt at det kanskje var litt vel tidlig, siden det ikke var spesielt mange mennesker der. Vi satte oss på en benk og glodde ut i luften, og fikk snart selskap av et par japanske gutter like i nærheten. Etter en stund fikk vi nok av glaningen deres, så vi reiste oss for å gå. Da begynte de å følge etter oss og rope noe til oss. Creepy. Anyway, vi ristet dem av oss etterhvert. Trodde vi. Han ene fulgte nemlig etter oss halve dagen. Det var ikke noe skummelt eller noe sånt, bare utrolig irriterende. Han hang rundt oss hele tiden, men han snakket ikke til oss i det hele tatt. Merkelig type.
Vi følte oss viggo og alene, og bestemte oss for å traske litt rundt på området. Borte ved den store kantinen fikk vi plutselig øye på en hel gjeng i merkelige kostymer. Det smerter meg å si dette, men det var faktisk klubben til Togmannen. Vi slo oss ned på en murkant, og bestemte oss for å se på dette berømte nasjonaldrakt-moteshowet deres. Det var.. interessant, for å si det mildt. Togmannen slapp (til tross for at han var ikledd en tyrkisk nasjonaldrakt i sort og gull) billig unna. Noen av draktene var grusomt stygge. Togmannen var fullstending klar over at vi sto og så på, og blikket hans gled i vår retning både titt og ofte. Og her som jeg trodde jeg var diskré.
Etter mye venting dukket de andre nordmennene fra klassen vår endelig opp. Vi ble fortalt at vi godt kunne reklamere litt for den norske boden (der de selger gode kjøttboller og potetstappe), så rundt boden sto det en gjeng med norske jenter og ropte "irasshaimaseeeee" så høyt vi bare kunne. Det er mulig vi skremte bort flere kunder enn vi faktisk fikk, men men.. Togmannen gikk også forbi boden vår et par ganger (alene, til og med), og virket litt nysgjerrig på hva vi drev med. Lucky!
Det er jo grense for hvor lenge man kan stå og hyle uten å bli rastløs (eller få skrekkelig vondt i halsen), så reklameringen gikk så som så. Ganske snart vandret vi bare rundt på måfå igjen. Vi hørte på noen band, vi siklet over Togmannen/Hårmannen/diverse andre menn, vi snakket, vi dasset rundt litt mer. Det var faktisk mye morsommere enn det sikkert høres ut som. På ett tidspunkt holdt Katinka på å få hjerteinfarkt da Hårmannen plutselig satte seg ned på huk rett ved siden av oss og filmet oss mens vi så på en eller annen danseoppvisning. Selv holdt jeg på å begynne å le, men jeg klarte å holde det inni meg. En gjeng med japanere kom bort til oss og ville ha oss med ut å drikke (tror vi), men jeg og Katinka måtte gå til toget før vi helt fikk med oss hva utfallet ble. (Hedda, Anne Marie og Vibeke ble da etterlatt for å konversere mer med dem.)
På stasjonen på vei hjem møtte vi på en eller annen japansk lærerdame, som tydeligvis hadde veldig lyst til å snakke med oss norske utvekslingselever. Vi var trøtte og slitne, så det ble vel egentlig ikke mye til samtale (Katinka var den som måtte snakke mest, stakkars), men det var jo koselig da. Så gikk vi en liten tur på Sunpia, der vi endte opp med å bedrive litt spontan shopping. Nåja, en jakke er jo en investering nå som det begynner å bli kjøligere, så.. Da vi kom hjem var det tid for å se fjerde episode av Bloody Monday, som må være det mest interessante dramaet jeg har sett på lenge.
Jeg beklager at innlegget mitt ble litt usammenhengende og rotete i dag. Det er sent, jeg er trøtt og kald, og det er vanskelig å korte ned en begivenhetsrik dag til et visst antall linjer. I morgen er en ny festivaldag, og jeg gleder meg skikkelig! Festival er gøy!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
