Japanland

Farvel Japan, hallo Norge!

2010-08-17T12:57:00.000+09:00

Den ene uken jeg har vært hjemme på Jevnaker har vært lang som et vondt år. Dagene snegler seg forbi, og jeg har faktisk allerede begynt å lengte mot et nytt semester på skolen. Jeg hadde helt glemt hvor kjedelig dette stedet kunne være. Heldigvis starter undervisningen på mandag (som tilfeldigvis også er bursdagen min), så jeg slipper å kjede meg så veldig mye lenger. Happy birthday to me.

Hjemturen, ja... Hva kan jeg si? Det var ikke spesielt gøy å bli plukket opp utenfor leilighetene våre i Togane av Kobayashi tidlig en tirsdagsmorgen. Etter han hadde sjekket at leilighetene våre var i tipp-topp stand, bar det ubønnhørlig i vei mot Narita. Vel fremme presterte jeg selvfølgelig å glemme jakken min i bilen hans, noe som førte til en lang og pinlig spasertur tilbake for å hente den etter vellykket innsjekking av bagasje. Så fulgte litt speedshopping på taxfreen, der jeg desperat prøvde å bruke opp mine siste yen. Og før vi visste ordet av det, satt jeg og Katinka på flyet som skulle bringe oss vekk fra Heitingland - denne gangen for godt.

Vårt første og siste møte med den merkelige purikura-maskinen...
SAS hadde gitt bort våre forhåndsbestilte plasser til noen andre, men gjorde det godt igjen ved å gi oss nye og bedre seter ved nødutgangen. Ekstra benplass kom godt med. Flyturen til Danmark gikk overraskende fort, muligens fordi jeg tilbrakte omtrent syv av de elleve timene fordypet i et av datingspillene mine. Jeg så ikke på en eneste film. De forhåndsspådde sammenbruddene lot vente på seg. Mitt eneste sammenbrudd kom da jeg og Katinka hørte på samme radiokanal (90-tallshits), og Whitney Houston plutselig vrælte "I Will Always Love You" inn i ørene våre. Dette fikk Katinkas øyne til å renne over, og det som først begynte som latter og peking fra min side, utviklet seg snart til Sippefest '10. Det var det eneste øyeblikket jeg ikke var takknemlig for nødutgangplassene våre, i og med at hele dokøen ved siden av oss sendte oss nysgjerrige blikk der vi satt og hulket i kor. Fuuuun...

En stund senere landet vi i København. Her hadde vi fire timer å kaste bort før flyet til Oslo gikk, og på typisk Kastrup-vis hadde vi ikke fått en gate enda. Dermed visste vi ikke om vi faktisk måtte gjennom passkontrollen eller ikke. Vi endte opp med å campe på en benk i et rolig område i omtrent to og en halv time. Du kan tro det var gøy. To overtrøtte nordmenn, en kortstokk og vri åtter-turnering. Det var ikke et vakkert syn. Omsider fikk vi nå faktisk en gate, oppdaget at vi faktisk måtte gjennom passkontrollen, og trasket videre til neste benk. Her satt vi og studerte flyene som ankom Kastrup, mens vi prøvde å gjette på hvilket som var vårt. Vi var nå enda mer overtrøtte, så det ble heftig fnising av hver minste lille kommentar, helt opp til det punktet vi gikk på flyet til Oslo.

Og vips, så var vi tilbake i Norge. Mamma, pappa og Stine (som for en gangs skyld spilte rollen som omtenksom lillesøster) møtte meg på flyplassen. Det var rart å komme hjem. Det føles som hjemme, men samtidig gjør det ikke det. Jeg savner fremdeles Togane. Det tror jeg jeg kommer til å gjøre en god stund fremover.

Med dette takker Japan-bloggen min for seg for denne gang. Jeg har imidlertid tenkt på å gjenopplive den gamle bloggen min, så der dukker det vel kanskje oppe noe i nærmeste fremtid.

This is Tonje signing off. For now.

Going Home Blues

2010-08-08T02:13:00.000+09:00

Klokken har passert midnatt her i Togane, og i følge kalenderen er det nå bare to dager igjen til jeg setter meg på flyet i retning av det kalde nord. Herregud! Tiden går altfor fort. Jeg rekker jo knapt nok å puste her jeg sitter og skriver videre på mine Japan-memoarer (les: bloggen).

Du vet det folk sier om at de skulle ønske tiden kunne stoppe slik at de kunne leve i dette øyeblikket for alltid?

I totally get it.

På torsdag tok jeg og Katinka et siste farvel med Josai. Vi måtte en tur innom for å betale husleie/internett, og for å levere tilbake våre trofaste leiesykler som har fulgt oss gjennom sol, regn og hylende vind de siste elleve månedene. Det ble et tårevått farvel med min elskede Bob. Til tross for konstant halvflate dekk og irriterende ringeklokke, var han en god sykkel.

Bye bye, Bob...
Etter husleie og internett var betalt (noe som holdt på å gå til helvete da husleiemaskinen ikke ville spise pengene mine), ble vi sendt til den andre siden av campus for å levere sykkelnøklene våre. Katinka hadde en meget god dag på heitingfronten, og fikk et siste glimt av både Tosh-tosh og Mr. Mixi-kopien. Jeg, derimot, var ikke like fornøyd. Heldigvis hadde universet bestemt seg for å gjøre opp for alle grusomhetene det har påført meg de siste par årene, så da vi endelig fikk huket tak i kontordamen og hadde fått tilbake depositumene våre, fikk jeg mot alle odds se Togmannen en siste gang.

Farvel, Togmannen. Jeg kommer til å savne din snasne nerdefremtoning!

Selvfølgelig var torsdag også den varmeste dagen på år og dag, så spaserturen hjem fra skolen var et rent helvete. Selvfølgelig rant svetten i strie strømmer nedover ryggen, og gjorde at vi følte oss skikkelig ufreshe og ekle. Selvfølgelig hadde jeg glemt å ta på solkrem før jeg gikk ut av døren min samme formiddag. Og selvfølgelig ble jeg solbrent. Nakken min gjør fremdeles vondt. Au.

Jeg har begynt å pakke...
Alt var jo ikke bare elendighet. Ingrid hadde en liten chance encounter med en postmann da hun skulle slepe med seg eskene sine til postkontoret. Postmannen var så hyggelig å fortelle henne at de faktisk henter esker helt gratis. Score. Da slapp vi hele den hvordan-slepe-tunge-esker-hele-veien-til-postkontoret-greia som vi måtte gjennom forrige gang. Jeg har allerede sendt hjem fem pappesker (postmannen hentet tre av dem i dag), og er ganske sikker på at jeg bare har en eske igjen å pakke nå. Jeg kan se lyset i enden av tunnelen! Hurra!

I går skulle det være sayonara-party for noen av oss som skal hjem snart (again), men det ble en heller stusselig affære. Det dukket opp hele tre japanere, og vi brukte mesteparten av tiden på å se på TV. Vel, de andre så på TV. Jeg leste en bok jeg fant i bokhyllen til Alex - Tokyo Hostess. Den var overraskende interessant, men så er det jo også viden kjent at jeg har en merkelig fascinasjon for mordhistorier fra virkeligheten. Jeg leste ut over halve boken i løpet av festen, og har store planer om å lese resten av den i dag eller i morgen. Og hva det heller labre festoppmøtet angår, så er det jo faktisk sånn at vi hadde sayonara-party forrige helg også. Nå, det var en stor suksess.

Baskin-Robbins, my friend!

Mango Tango og Tropical Ice - flott kombinasjon!
I dag var jeg og Katinka så spreke at vi gikk hele veien til Naruto for å ta en siste tur på Donki. For de som ikke helt har Togane-geografien sin i orden, så kan jeg opplyse om at det er langt til Naruto. De tok nesten en time å gå en vei. Katinka shoppet gaver som en gal, men jeg har jo ikke penger til slike utskeielser, så jeg var med mest for selskapets skyld. Jeg tok meg råd til en lang T-skjorte-cardigan-sak jeg har planer om å ha på meg på flyturen hjem, men hallo - den kostet omtrent førti norske kroner. Ikke akkurat storshopping.

I tillegg dro jeg med meg Katinka på Baskin-Robbins, slik at jeg kunne få tilfredsstilt min is-craving. Mango-is og tropisk is smaker herlig på en varm sommerdag. Tonje very happy! Katinka lettere kvalm.

Og omtrent en time, to gnagsår, en vannblemme, to ømme fotsåler og en mathandletur på Kasumi senere, var vi hjemme i leilighetene våre igjen. En meget produktiv dag.

Gaijin-kortet mitt... I'm gonna miss you!
Det har fortsatt ikke helt gått opp for meg at jeg faktisk forlater Japan permanent om to dager og ti timer. Jeg har mine små sammenbrudd innimellom, der tanken på å reise hjem til Norge fremkaller en tåre eller to, men stort sett er jeg ganske rolig. Til tross for at jeg har tilbrakt omtrent 22 1/2 år av livet mitt i Norge (og kun 1 1/2 år i Japan), føles det liksom litt som om jeg skal reise fra hjemmet mitt. Det er merkelig det der. Som sagt tror jeg ikke helt realiteten har gått opp for meg enda.

Jeg lurer på når det store sammenbruddet kommer...?

Sikkert på flyet. Jeg kommer til å sitte der som et hikstende vrak, med mascarastriper nedover kinnene og snørrflekker på den nye T-skjorte-cardigan-tingen min. Lovely.

I så fall må jeg huske å be Katinka ta bilde av meg.

Det blir sikkert et vakkert minne om sånn... fjorten år.

Sayonara Tokyo

2010-08-03T15:27:00.001+09:00

Med kun en uke igjen her i Japanland, og omtrent femti øre på konto, tror jeg det er trygt å si at gårsdagens Tokyo-utflukt var den siste av sitt slag for denne gang. Kanskje like greit, i og med at jeg nå har lært en gang for alle at Tokyo i august er en varm og smertefull affære. Som jeg nevnte for et par innlegg siden var det hovedsakelig Tokyo Tower som sto på planen i går, og etter en lang togtur til Hamamatsuchō og et møte med resten av dagens eventyrere (Shinya og Saya), trasket vi i vei mot det store metalltårnet som ruvet i horisonten.

OK, fakta om Tokyo Tower: Det er gigantisk! Jeg følte meg litt som en maur der jeg vandret rundt under den enorme metallkonstruksjonen, og tok som alltid meg selv i å tenke på skrekkscenarioer som kjempejordskjelv og sånn. Jeg er så optimistisk av meg.

Det første vi så da vi kom frem (sånn rent bortsett fra tårnet itself), var en småaggressiv ape i rosa klær. Jeg føler med deg, apen. Jeg hadde heller ikke likt å vise meg offentlig i det antrekket der, spesielt ikke i sånn 35 grader pluss. Det må nevnes at aggressiviteten nok var en del av opptredenen. Jeg tviler sterkt på at de fleste sinte apekatter inntar bokseposisjon.

Uansett... Vi kjøpte kombipakken, som inkluderte hovedobservatoriet (150 meter over bakken), voksmuseet, Guinness World Records-museet og et eller annet spøkelsesshow. Dessverre var det svindyrt å slippe inn i spesialobservatoriet (250 meter), og mine femti øre tillater ikke slike ekstrautgifter. Vi vandret allikevel med freidig mot inn i heisen til hovedobservatoriet, og moret oss stort med å kikke på Tokyo fra alle mulige slags vinkler. Nå har jeg besøkt en del observatorier i løpet av min tid her i Asia, og jeg kan ikke si at Tokyo så særlig annerledes ut enn det Kyoto, Osaka og Seoul gjorde. Store bygninger, smog, enda flere store bygninger, enda mer smog. Grått. Har man sett en storby fra luften, har man sett alle.

Saya og Shinya

Det morsomte var forsåvidt å vandre rundt på de store glassrutene som prydet bakken i den nederste delen av observatoriet. Nesten 150 meter rett ned. Jeg trampet med glede utpå. Katinka, derimot, trengte heftig overtalelse før hun noe motvillig satte føttene på ruten.

Etter vi hadde sett oss mett på bygninger, amerikanske turister og glassruter, beveget vi oss ned i tredje etasje for å bedrive litt museumhopping. Shinya overtalte oss til å bli med på spøkelsestingen. Spøkelseshus er ikke helt min greie, men jeg sa ja til å bli med uansett. Heldigvis viste det seg at det var et viruellt spøkelseshus. Alt vi gjorde var å sitte i en kinosal og se på en 3D-film med heller teite spøkelser. Jeg gjorde mitt beste for å holde fnisingen dempet. Så var det tid for voksmuseet. Katinka og jeg løp ivrige i vei mot inngangen. Det var altfor lenge siden sist vi hadde fått sjansen til å ta mange teite tullebilder. "Hurra," tenkte vi, og tok et par skritt innenfor døren.

Og du vet, det begynte sånn tålelig bra. Vi fant en stygg liten Titanic-kopi, og kastet oss selvfølgelig bak den for å prøve å gjøre våre beste Leo- og Kate-imitasjoner. Hvis Rose hadde vært en overvektig dame på åtti og Jack en halvdopet narkoman fra Oslo sentrum, hadde vi vært spot on også. Derfra gikk alt bare en vei - nedover. Voksmuseum? Hah! Særlig... Dukkene så ut som om de var kjøpt på billigsalg på nærmeste 100-yenssjappe, og halvparten av tiden slet vi heftig med å finne ut hvem de egentlig skulle forestille. Og det verste av alt? De sto alle bak glass, og vi kunne verken ta på dem eller ta bilde sammen med dem. Now, where's the fun in that? Skuffet måtte vi konstantere at våre glansdager i voksdukkeland nok døde i Seoul en gang i mars.

Guinness-museet var hakket morsommere, men da vi hadde trasket oss gjennom det også, følte jeg sulten gnage. Uh-oh. De fleste vet kanskje nå at det verste jeg vet er å vandre rundt på leting etter et spisested når jeg er hakket fra å dø av sult, men det var nettopp det vi gjorde. Grumpy-Tonje var to sekunder fra å gjøre sitt inntog, men jeg holdt henne tilbake så godt jeg kunne. Heldigvis var det en CoCo's på veien til stasjonen. Japansk curry har aldri smakt så godt før, og jeg var med ett lykkelig igjen.

Shinya og Saya begynte å snakke om en eller annen berg- og dalbane, og vi kastet oss på toget i retning av Suidōbashi. Navnet på stasjonen ringte ingen bjeller hos meg, men synet som vi møtte oss da vi kom frem gjorde definitivt det.

Forrige gang jeg var her, krydde det av boybandfans i alle aldre, størrelser og fasonger. Omtrent 50.000 av dem, inkludert to storøyde nordmenn som skulle se noen av sine berømte sikleobjekter for første gang. Tokyo Dome - long time, no see! Området rundt så merkelig tomt ut uten NEWS-plakatene og de milelange køene for å kjøpe konsertstuff. Trist.

Den nostalgiske følelsen varte imidlertid ikke lenge. I det fjerne kunne jeg skimte et monster av en berg- og dalbane, omtrent 80 meter over bakken. Var det den vi skulle ta? You bet it was! Til og med jeg - en berg- og dalbane-fanatiker av dimensjoner - skalv litt i knærne da jeg kjøpte billetten. Jeg kunne høre de nervepirrende skrikene fra menneskene som kjørte den, og sommerfuglene begynte å flagre. Vi måtte stå litt i kø før det ble vår tur, men vi moret oss med å beundre den vakre mannen i sminke og høyhælte sølvsko som sto bak oss i køen. Thumbs up, mannen! Så slapp neste batch med mennesker på, og vi forberedte oss på å traske inn vi også. De slapp inn menneskene foran oss, men stoppet oss. Vi havnet på neste tur. Noe som ville si at jeg og Katinka var garantert å få sitte helt foran på Thunder Dolphin. OMG, LUCKY!

DET. VAR. F-A-N-T-A-S-T-I-S-K! Utsikten fra toppen (Tokyo by night) var spektakulær, og fikk oss i et par sekunder til å glemme det faktum at vi snart skulle utfor en megabakke. Jeg var seriøst overbevist om at jeg skulle dø på det første droppet. Vi kunne ikke se skinnene foran oss. Det gikk nesten rett ned. Og farten var fantastisk. Hele berg- og dalbanen var fantastisk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den morsomste berg- og dalbanen jeg har kjørt i hele mitt liv. What a rush! Hadde det ikke vært for at økonomien min ikke tillater de store utskeielser for tiden, skulle jeg jammen med ha kjørt den både en og to og tre ganger til. Neste gang, neste gang.

Så var det på tide å ta farvel med Shinya, Saya og Ingrid (som skulle tilbringe natten på en mangakafé), og vende snuten tilbake mot Togane. På dette tidspunktet var både jeg og Katinka en smule bekymret over muligheten for at vi kanskje luktet død og fordervelse etter vår lange og varme dag i Tokyo. Medpassasjerers gester og blikk ble nøye studert og analysert.

Jeg så ingen neserynking, så kanskje det ikke var så ille som vi fryktet.

En ting er i alle fall sikkert - dusjen jeg tok da jeg kom hjem i går kveld, var den beste dusjen jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg har aldri følt meg så ren og velduftende før.

Minn meg på å ikke legge mine fremtidige Japan-reiser til sommerferien.

For varmt.

Livslærdom

2010-08-01T16:51:00.006+09:00

Ting man lærte på festen til Alex i går:

1) Vår tidligere antatt harmløse nabo Yuki er muligens ikke så harmløs allikevel. Hallo, late-som-man-sovner-og-prøve-å-tafse-litt-på-jenter er omtrent det eldste trikset i boken. 'Merkelig' nok var han lys våken med en gang jeg flyttet meg ned på gulvet. Sjokk.

2) Høye Kvisemann og Hårmannen til Katinka er tydeligvis ikke spesielt gode venner, til tross for at de tilbrakte hver eneste lunsjpause sammen i minst et halvt år. Dette var en uventet utvikling. Men Høye Kvisemann sa visstnok at han husket oss fra første gang vi var på Josai (vi satt alltid på nabobordet), så Katinka var relativt fornøyd allikevel.

Og kanskje det aller viktigste...

3) Min snasne Togmann er NERD! Nørd med stor N! Geek! You name it, han er det! I følge Bollemannen er han ikke spesielt interessert i å drikke og sånn, for han har nemlig bedre ting å ta seg til.

Bedre ting i dette tilfellet er visstnok shogi.

Så Togmannen er en sjakknerd. Big deal. Merkelig nok ble jeg litt glad da jeg fikk høre at Togmannen har enda flere småsære fritidsinteresser. Sånn i tillegg til kostymeklubben, liksom. Jeg tror det nå er trygt å slå fast at han er en heit nerd. Jeg liker heite nerder. Dessuten er shogi nært beslekted med vanlig sjakk, og det kreves jo gjerne intelligens/strategiske skills for å spille slike ting. Ergo, det er muligheter for at han ikke er dum som et brød (til tross for at han går på JIU, liksom). Og hey, heller en heit sjakknerd enn enn wolla-wolla dobørste som tror han er Guds gave til kvinnen.

Og positiv ting nummer to: Det er jo ikke alle jenter som har en sjakknerd på toppen av ønskelisten. Listen over rivaler ble med ett en god del kortere. *sett inn ond kakling her*

Togmannen, la oss være nerder sammen! I can SO do the nerd-thing!

Dagen derpå: Usminket og lekker
Hjem til Norge om ni dager? Nei, det har vi ikke hørt om.

Sånn ellers så har det ikke foregått så altfor mye spennende i det siste. Jeg sover til klokken tre hver dag, og har endelig klart å skrape sammen nok penger til å overleve frem til jeg skal reise hjem.

Ah, vent. Vi var på sayonara-middag med noen lærere på fredag. Det var en relativt klein (men hyggelig) affære. Jeg, Katinka, Keren, Hans, Hara, Hayashi, Akiko, dame-Haga og en fremmed lærerdame vi aldri hadde møtt før spiste på Jonathan's. Jeg ble igjen overrasket over hvor mye japanere egentlig kan spise. Selv var jeg stappmett etter en sjømatsalat og parfait til dessert. Det var en smule trist når alle lærerene vinket farvel til oss etter maten. Noen av dem får vi sikkert aldri se igjen.

Vel, du vet.. de jeg ikke krasjer på når jeg popper inn på besøk på Josai sånn omtrent annenhver måned.

Jeg må bare vinne i Lotto først.

Litt mer enn de 50 kronene jeg vant i går hadde vært fint.

Bittersøt sommerferie...

2010-07-28T19:00:00.001+09:00

I går hadde jeg offisielt min aller siste time noensinne som student ved Josai International University. Det er en merkelig følelse. De siste to årene har den skolen spilt en utrolig viktig rolle i livet mitt, og nå er det plutselig over. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle akkurat nå. På den ene siden kjenner jeg at jeg virkelig behover en ferie fra alt som heter skole, men på den annen side har jeg ikke lyst til at det skal slutte sånn helt uten videre. Skolefri og sommerferie betyr at hjemreisen er rett rundt hjørnet.

Tretten dager har jeg igjen i Japan. Tretten korte dager.

Jeg blir deprimert av å tenke på det.

Hans og Jeanette

Alex og Katinka
Aldri mer skal jeg og Katinka styrte til kantinen med en gang det ringer ut til lunsj. Aldri mer skal blikket vårt flakke fra side til side i rasende tempo på desperat søken etter heitinger. Aldri mer skal et tilfeldig møte i gangen føre til store smil og drømmende blikk resten av skoledagen. Livet på UiO er nemlig ikke like visuelt vakkert som livet på Josai. Hardbarkede sosialister med dreads og sennepsgule cordfløyelsbukser kan liksom ikke konkurrere med Togmenn og Jenteryggmenn og alle andre Josai-menn.

Gah, jeg visste det kom til å bli sånn her. Jeg hater å måtte ta farvel med mennesker/steder/whatever. Jeg kommer til å strigråte når jeg og Katinka setter oss på flyet til København. Det kommer til å bli emoflyturen fra helvete. Stakkars medpassasjerene våre...

Før jeg kan dra hjem, har jeg selvfølgelig tusen ting som må ordnes. Pappesker skal fraktes til postkontoret (det er langt) og shippes hjem til Norge. Jeg må overtale en eller annen slektning til å låne meg en del tusenlapper, slik at jeg har råd til å betale alle husleiene/regningene mine her nede. Jeg må vaske hele leiligheten fra gulv til tak. Ew. Jeg må også huske på å si hadet til alle menneskene jeg har blitt kjent med, noe som kan bli en tårevåt og snørrete affære. På toppen av det hele, må jeg faktisk finne tid til å nyte mine siste par uker i Japan også. Det blir en stund til neste gang.

En ting jeg i alle fall har å glede meg til er den store Tokyo Tower-turen med Shinya og hans mystifistiske lady friend på mandag. Til tross for at jeg har bodd i umiddelbar nærhet av Tokyo såpass lenge, har jeg aldri vært i Tokyo Tower. Jeg og Katinka har store planer om å gå berserk på voksmuseet (slik som vi gjorde i Seoul), se på hologrammer og ta omtrent en trillion bilder av Tokyo fra observasjonsdekket. Fun, fun, fun!

Random side i purikura-boken
Da Katinka og jeg tok oss en liten tur på Donki etter skolen på mandag, fikk jeg forresten endelig skaffet meg en purikura-bok. Nå slipper alle bildene å flyte rundt i lommeboken min lenger. Det var også utrolig morsomt å faktisk dekorere de blanke sidene. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt omtrent tre ganger så mange purikura som det jeg faktisk har tatt. Har jo liksom ikke så god tid til å fylle inn særlig flere sider nå. Noen skal jeg nok få til, though.

Da jeg, Katinka og Ingrid tok oss en liten karaoketur til Shidax på lørdag, møtte vi forresten på dette 'lille' sjarmtrollet:

Bare kroppen er omtrent like lang som to og en halv norsk femmer. I tillegg kommer selvfølgelig de like lange følehornene. Tenk å få besøk av denne på rommet sitt! Jeg grøsser ved tanken, selv om jeg synes den var litt småsøt der den satt langs fortauskanten.

Hans skrek forresten som en liten jente da jeg viste ham bildet.

Pingle.

Snille-slemme-mannen!

2010-07-23T17:35:00.006+09:00

Eksamensstresset er over, og jeg kan endelig slappe av med god samvittighet igjen. I dag hadde vi våre to siste eksamener i Japan. Jeg tror de gikk sånn passe bra, selv om den planlagte fritimelesingen til prøve nummer to ble en smule amputert av Kodenavn: Lunsj, som innebar at jeg og Katinka tok en noe uplanlagt tur off-campus. Vi var selvfølgelig tilbake i god tid før Omoto-prøven.

Da vi etter skolen tok oss en tur på Kasumi for å hamstre livsnødvendige saker (mat, drikke, is), kastet vi oss over hyllen med ferskenvann som sultne gribber. Mitt elskede ferskenvann har nemlig en slags reklamekampanje der det følger med små leker for tiden, og jeg prøver å få en komplett samling.

Jeg mangler fremdeles mobilskjermrenseren og lunsjboksstrikken...
Så der sto jeg altså, med begge armene godt begravd inni hyllen med ferskenvann, på leting etter flasken med medfølgende viskelær. Den sto selvfølgelig helt bakerst, og de andre flaskene falt ned som dominobrikker da jeg ivrig strakte meg etter den. Plutselig begynte Katinka å le, og kommenterte at det sto en fremmed kar ved siden av meg og fulgte spent med på Jakten på Viskelæret. Ja, så sannelig sto det en mann der og stirret. En smule rød i kinnene fikk jeg endelig tak i den riktige flasken, og flyktet fort fra åstedet med en fnisende Katinka på slep.

Litt senere (da vi står og stirrer på bare-se-men-ikke-røre-potetgullhyllen), kommer den stirrende mannen bort til oss. "Unnskyld," sier han. "Kan jeg spørre dere om noe?" Han forteller videre at han er en kunstner, og spør oss om vi har lyst til å sitte modell for ham.

Endelig noen som ser vårt sanne potensiale. Jeg har alltid visst jeg er peishyllemateriale. Jeg kunne allerede se for meg motivet: To gaijins som går berserk i matbutikken. Mona Lisa kan bare gå og legge seg!

Du kan SÅ se for deg å ha dette hengende på veggen, right?
Nå har det seg jo sånn at vi fremdeles faktisk har et ørlite fnugg av fornuft intakt, så vi var en smule skeptiske til mannens forslag. Jeg mener, Lindsay Hawker trodde sikkert også at Ichihashi Tatsuya var en hyggelig fyr, helt til han drepte henne og begravde kroppen hennes i et badekar fullt av sand. For alt vi vet, ville denne tilsynelatende hyggelige kunstnermannen partere oss og spise tærne våre til lunsj, liksom.

Dermed løy vi for den snille-slemme-mannen, og sa vi hadde det så travelt med eksamensstress i tiden fremover at vi ikke hadde tid til å sitte modell. Han sa han synes det var synd, men ønsket oss lykke til videre med vår fiktive eksamenslesing. Aw, snille-slemme-mannen.. I'm sorry!

Og selv om det er en ørliten mulighet for at han, i tillegg til parteringen, hadde lyst til å enten a) male oss i Evas drakt, b) ta sketchy bilder av oss i skoleunifom eller c) tvinge oss til å spille i en freaky japansk pornofilm med seg selv i den mannlige hovedrollen, valgte vi å ta tilbudet som et kompliment uansett.

Kjedelig hverdagsstuff

2010-07-21T17:59:00.001+09:00

Muntlig prøve.

Det er muligens de eneste to ordene i hele verden som kan få knærne mine til å skjelve som Freia gelé, og svettedråpene til å piple frem i pannen min, i løpet av mindre enn tretti sekunder. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg hater munlige prøver. Det er ikke det at jeg er spesielt redd for å snakke foran mennesker. Hell, gi meg en scene og en mikrofon, og jeg klatrer med glede opp og holder et langt foredrag. Problemet ligger i det at man ikke vet hva man går til. Jeg liker å kunne forberede meg på forhånd, men det er ikke like lett når man ikke aner akkurat hva man blir spurt om. Som regel slutter hjernen min rett og slett å fungere med en gang jeg åpner munnen, og jeg blir sittende å skjelve som et aspeløv mens jeg desperat prøver å komme på hva det var jeg skulle si.

Jeg hater munlig prøve. Vi hadde muntlig prøve i Omoto-timen i dag.

Selvfølgelig skinte solen fra skyfri himmel, og gradestokken målte 30 grader pluss (men værmeldingen spesifiserer at det føles som 36 grader). Svetten silte før jeg var halvveis til skolen, og jeg og Katinka peste som skabbete Syden-hunder da vi slet oss opp alle trappene til tredje etasje. Takk Gud for air condition! Heldigvis var første time heller chill, og det viste seg snart at vi fikk fri i andre time. Det trengte vi, for jeg og Katinka hadde omtrent tjuefire samtaler å øve på. Vi campet på en benk, og ble faktisk så absorberte i øvingen at vi helt glemte å se etter forbipasserende heitinger. Imponerende, right?

Snart ble det imidlertid såpass varmt på benken at vi heller valgte å tilbringe lunsjpausen i det tomme klasserommet. Den Kunstneriske Ånd kom tydeligvis over Katinka, for da jeg kom tilbake fra et lite besøk på rommet med hjerte på døren, så jeg dette lyse mot meg:

"Togmannen, Tosh-tosh, Mr. Mixi-kopien" - by Katinka
Jeg har alltid synes hennes versjon av min snasne Togmann er litt vel slem (come on, SÅ store lepper og små øyne har han ikke!), men man kan vel ikke krangle om kunst, I guess. Personlig tolkning og alt sånn der...

Det ser ut som om jeg vil spise ham levende...

Merkelig hjalp det litt at vi hadde heitinger som voktet over oss fra whiteboard-tavlen. Da Omoto endelig dukket opp, nesten fem minutter forsinket, var sommerfuglene omtrent to sekunder fra å bryte seg ut av magen min Alien-style. Merkelig nok forsvant de så og si med en gang han trasket inn i rommet. Som sist hadde vi råflaks med oppgavene, og trakk to vi hadde pugget forholdsvis godt. Etter vi var ferdige med å gjenfortelle en krangel med vår fiktive roommate, og fortelle legen om det merkelige utslettet vi hadde fått på kroppen, var vi ferdige for dagen. Sløvetiiiid!

(Jeg må innrømme at jeg var en smule skuffet over å ikke trekke diaré-samtalen. Den hadde vi nailet. Oh well, mystiske utslett er vel også forholdsvis festlig.)

Vi besøkte også en lettere klagende Kobayashi, som uffet seg over at hjemreisedatoen vår er midt i sommerferien, og påla oss å betale en masse avgifter både her og der. Typisk Kobbern. De ikke-eksisterende pengene mine...

Merkelig nok har jeg snart overlevd eksamenshelvetet denne gangen også. Det eneste som gjenstår er to stykker på fredag, men i og med at de ikke er sånn superkompliserte, og i og med at vi har fri i hele morgen, skal jeg ikke lese i dag. I dag skal det kun sløves.

Og hørte jeg noe om alkohol...?

Lenge leve surrealismen!

2010-07-17T01:38:00.000+09:00

Jeg vil gjerne fortelle om en noe surrealistisk opplevelse som skjedde her i Casa Alegre onsdag kveld.

I et forsøk på å utsette studiene til Den Store Leseforståelse-prøven dagen etter, satt jeg lykkelig og kastet bort litt tid foran min trofaste Fujitsu-Siemens. "Hmm, jeg har jo ikke sett på mobilen min de siste fire timene," tenkte jeg, og strakk meg etter vesken min. Et grønt lys blinket på siden av telefonen. Oh! Melding. Faktisk var det to meldinger. Den første, som Alex hadde sendt omtrent førti minutter tidligere, inviterte til sosialt samvær i naboleiligheten. Den andre, fra Katinka (sendt bare et par minutter før jeg sjekket mobilen), lød slik:

DUDE! Høye kvisemann er hos Alex! HOLY FUCK!

Og litt senere:

Omg får ikke puste! Duuuude! Jeg har snakket med en Hårmannvenn!

Høye kvisemann? Hos Alex? Det nærmeste noen av oss har vært til å faktisk få ordentlig kontakt med en Hårmannvenn (tilfeldig nok nettopp Høye kvisemann) var vel kanskje Katinka og Cecilies elegante gjemselsmanøver mellom varehyllene på Lawson julaften 2008. Dette måtte jeg sjekke ut.

Selvfølgelig hadde hele gjengen gått en snartur på Yac's for å handle innen jeg fikk avkloakkifisert meg selv skikkelig. Og typisk nok ringte telefonen min. "Duuuu," sa Katinkas stemme i den andre enden. "Vi møtte på Togmannen din utenfor Yac's! Sammen med Alven!" Ironisk nok var en av de to andre japanerene hos Alex selveste Bollemannen, som har tette bånd til Togmannens sketchy kostymeklubb. Dermed hadde de selvfølgelig stoppet for å hilse på hverandre. Greit, så Katinka og Alex gikk inn i butikken i forveien, men still... So close, so close.

(....takk skal du faen meg ha, universet! Kunne du ikke ha minnet meg på å sjekke mobilen min fem minutter tidligere? Da hadde jeg også rukket Yac's-turen!)

Jeg håpet selvfølgelig på at en eller annen skulle ha vett nok til å invitere Togmannen med seg tilbake til Alex, men vi vet jo alle hvor flaks jeg har med slikt. Uansett, det var surrealistisk nok å se Høye kvisemann og Bollemannen i umiddelbar nærhet. De var selvfølgelig superhyggelige begge to. Selvfølgelig.

På et eller annet tidspunkt, da alle guttene gikk for å prøve å finne damer de kunne sjekke opp, kastet jeg og Katinka oss selvfølgelig over hver vår gjenglemte mobil som de lovløse badassene vi er. Dessverre for oss kan vi verken lese kompliserte navnekanjier eller på mirakuløst vis plutselig kunne navnene til våre utvalgte, så det var egentlig et litt håpløs forsøk. Tro meg, det var ille å vite at jeg satt der med en mobil som etter all sannsynlighet inneholdt Togmannens mail og nummer. Oh, the frustration...

Da hodet mitt begynte å dunke på grunn av en pratsom førstis med litt for mye alkohol innabords, og Høye kvisemann lå halvdød på trappen utenfor leilighetene, fant jeg ut at det var på tide å gå hjem. Det var tross alt prøve dagen derpå.

Jeg begynner forresten å lure på om annenhver fredag er Den Store Dressdagen på Josai for tiden. Både Tosh-tosh og
Kroppen tuslet rundt i dress i dag. Jeg speidet desperat etter Togmannen (i dress), men lykken var ikke på min side. Dammit. I stedet fikk jeg den vanskeligste grammatikkprøven noensinne. Oh joy. For en god byttehandel...

Etter skolen (og et besøk på Mister Donut), koste vi oss med alkohol og godt selskap i parken. Vi gikk inn litt før klokken ni for å se på ハウルの動く城 (Howl's Moving Castle) som gikk på TV i dag. Først prøvde vi å se på hos Alex, men der var det så mange mennesker og så mye bråk at jeg og Katinka etterhvert takket for oss, og trasket inn i våre respektive leiligheter.

Peace.

Quiet.

Og Howl!

Ikke dårlig!

Mye stress - null joggedress!

2010-07-14T17:20:00.000+09:00

Så jeg endte opp med å sitte oppe til klokken seks på mandag morgen for å få med meg VM-finalen allikevel. Det var egentlig en litt småklein affære, i og med at jeg og Katinka bestemte oss for å gå sånn omtrent en time før avspark. Problem? Rosakineseren (en av naboene våre) hadde sendt invitasjonsmailen over et døgn i forveien, og jeg hadde ikke svart. Oops.

Siden jeg er en skikkelig pingle, overlot jeg til Katinka (som ikke hadde fått direkte invitasjon, i og med at Rosakineseren ikke hadde mailen hennes) å spørre og grave om det fremdeles var mulig å joine fotballfesten. Vi ventet og ventet i våre respektive leiligheter, men det kom ikke noe svar. Vel, i alle fall ikke før han plutselig ringte meg. Awkward. For å gjøre en lang historie kort, endte vi opp med å traske bort til leiligheten hans en liten stund senere. Jeg var nydusjet (håret mitt krøllet seg i funky vinkler), sminkeløs og generelt veldig lekker. Der ble vi møtt av Rosakineseren, tre fremmede kinesere og et par koreanske gutter.

Oss og kineserene... sånn omtrent klokken halv fem på morgenen
Til tross for at jeg var stuptrøtt, den ene koreaneren viste seg å være en nysgjerrigper av dimensjoner og kampen endte med seier til Spania (æsj), er jeg glad jeg endte opp med å gå. Det var ganske moro å sitte og skrike til TVen foran en haug med fremmede mennesker. Samtidig var ikke akkurat tregulv det mest behagelige å sitte på i X antall timer. Du kan tro vi var overlykkelige da kampen gikk til ekstraomganger, du. Bare for å se at blekkspruten tippet rett igjen, liksom. Bummer.

Etter omtrent to timers søvn var det en meget trøtt Tonje som møtte opp på skolen mandag morgen. Jeg hadde seriøst de mørkeste ringene ever under øynene. Heldigvis bedret situasjonen seg litt ut over dagen, og da det ble lunsjtid, var både jeg og Katinka i heftig overtrøtt-modus. Det er alltid en slager.

Av en eller annen merkelige grunn så både Katinka og Ingrid uforskammet velstelte ut, til tross for at vinden ulte mellom skolebygningene. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å gå utenfor i orkan styrke, og fremdeles se ut som om man nettopp har kommet fra en avtale hos nærmeste frisørsalong. Slike ting skjer aldri med meg.

Jeg så nemlig helt forblåst og jævlig ut:

Det er slik jeg alltid ser ut når jeg prøver å fange Togmenn.

...

OK, løgn. Noen ganger ser jeg faktisk sånn ut:

Crappy mobilkvalitet
Uansett... Omoto hadde bestemt seg for at vi skulle intervjue kinesiske lærere i timen hans, så jeg og Katinka valgte å skulke den. I følge de andre holdt han en lang tale da han så at vi var borte igjen. Vi har ikke vært borte mer enn vi kan, så vi hadde vår fulle rett til å ikke møte opp. Den neste halvannen timen tilbrakte vi på en benk utenfor C1, der vi fikk bonuser i form av både Togmenn, Tosh-tosher, Dressmenn, Kropper og X antall andre godbiter. Omoto-timen på mandager er en gullgruve på heitingfronten!

Så hadde vi grammatikk, og jeg ble sulten og pottesur. Det snakker vi ikke mer om nå.

Det vi derimot kan snakke om (etter jeg har whinet ferdig om det faktum at Togmannen ikke dukket opp som vanlig i lunsjen i går), er at lærerene ved JIU prøver å drepe oss. Jeg tuller ikke engang. De har en slags skummel sammensvergelse, der det ultimate målet er å få oss nordboere til å begå kollektivt selvmord ved å kaste oss fra taket på en eller annen random skolebygning. Jeg vet jeg nevnte det forrige gang jeg var i Japan også, men hvordan er det mulig at lærerene ikke diskuterer eksamensdatoer seg i mellom i det hele tatt? Jeg får nesten nervøst sammenbrudd bare jeg kikker på oversikten over hva jeg må få unnagjort i løpet av den neste halvannen uken.

Alt dette (med unntak av stilen og rapporten som er nettopp det - stil og rapport) er avsluttende eksamener. Vi hadde vår første eksamen i dag, og takket være min intenstive kanjipugging i går, tror jeg den gikk strålende. Allikevel må det vel være grenser for hvor mye kunnskap det er fysisk mulig å hamre inn i hjernen på omtrent en uke. Hele hoppe-fra-taket-greia virker mer og mer fristende for hvert sekund som går.

Den enorme arbeidsmengden gjør dessverre at vår etterlengtede tur på klubb i Tokyo/Chiba denne helgen må utsettes til neste helg eller noe. Nooooo! Denne helgen har jeg nemlig en dampende het date med japanskbøkene.

Dessuten må jeg lete Togane rundt etter et passende tak å hoppe fra.

Noen forslag?

Min siste måned i Japan...

2010-07-10T23:55:00.001+09:00

Jeg har offisielt gått inn i min siste måned som elev ved Josai. Jeg må innrømme at jeg får en liten klump i magen når jeg tenker på det. Denne gangen får vi ingen nye muligheter. Vi får ikke komme tilbake hit enda en gang. Når vi forlater campus for siste gang denne gangen, er det for godt. Vi skal ikke oppleve flere skolefestivaler (festival 2011, festival 2011, festival 2011...), tempelutflukter og merkelige seremonier vi ikke skjønner et kvekk av. Leken er over, drømmen er forbi, og det er på tide å vende tilbake til virkeligheten. Fremdeles har jeg vanskelig for å forstå at oppholdet snart er over. Det er da ikke så lenge siden vi kom?

Jeg husker det som om det var i går at jeg og Katinka gikk av flyet på Narita, og noe nervøse speidet etter en utsending fra JIU i folkemengden. Jeg husker vi nærmest sitret av spenning da vi kjørte inn på skoleområdet etter syv måneders fravær. Jeg husker førsteinntrykket av leilighetene våre. Jeg husker vi gikk oss bort på vei hjem fra Sunpia vår første dag tilbake i Togane. Jeg husker vi møtte våre første kouhaier. Jeg husker festivalen. Jeg husker nikyuu. Jeg husker vi alle lo, gråt, kranglet og ble venner igjen (i de fleste tilfeller, i alle fall...). Jeg husker alle små detaljer med en imponerende klarhet, og når jeg tenker over alt vi har opplevd, innser jeg jo at tiden har galoppert forbi i rasende tempo.

Allikevel føles det ikke som om det har gått 10 måneder. Ikke i det hele tatt.

Jeg kan ikke tro det er nesten et helt år siden allerede...
Jeg innser at det kanskje er en smule tidlig å bli et nostalgisk/melankolsk vrak såpass tidlig, men jeg kan ikke noe for det. Jeg har ikke det spor lyst til å dra hjem til Norge riktig enda. Jeg har ikke lyst til å ta farvel med skolen, byen og menneskene jeg har blitt vant til å se hver eneste dag. De fleste av dem kommer jeg aldri til å møte igjen. Hvor trist er ikke det?

Ikke misforstå. Norge har definitivt sine positive sider, og det å komme hjem er jo ikke bare negativt. Jeg gleder meg jo til å være tilbake blant venner og familie, i et land der jeg forstår absolutt alt som blir sagt. Jeg gleder meg til å traske rundt i norske butikker igjen, og jeg gleder meg til å gjenforenes med mine kjære pusekatter. En del av meg lengter til og med tilbake til det herlige, slappe studentlivet på Blindern (minus den visuelle nedturen, that is...).

Jeg føler meg bare ikke helt ferdig med Japan og japansk riktig enda.

Men slapp av; jeg har mine planer. Jeg må bare tenke litt bedre gjennom dem først, så får vi se hva det blir til i fremtiden.

Listen ovenfor er en liten oversikt over noen ting jeg må/skal/vil gjøre før jeg setter meg på flyet hjem til Norge om en måned. Noen punkter er mindre... realistiske enn andre (hostkremtpunktsyvhostkremt), men det er jo eeegentlig verdt et forsøk det også. Det verste som kan skje er jo at jeg driter meg ut foran hele skolen, men hey - jeg skal jo hjem om en måned uansett. En måned med peking og latter er kanskje ikke verdens undergang.

Dessverre braker eksamenshelvete løs uken som kommer, så offentlig ydmykelse er kanskje ikke det beste for konsentrasjonsevnen min. Vi har avsluttende eksamener på tre av ukens fem dager. Skyt meg nå. Egentlig er jeg ikke sånn superbekymret for ukens prøver, da. Så lenge jeg leser, burde det gå fint. Og hvis ikke finnes det make-up-prøver. Da blir det verre med eksamenen vi skal ha den 20. juli. Ikke bare er det det tyngste faget vi har (leseforståelse og oversettelse), vi får også bare én sjanse til å bestå. Nå, den gruer jeg meg til. Slemme Haga!

Ingrids fredagskunst
Sånn ellers virker det som om hele verden har blitt bitt av fotballfeberen. Spesielt utvekslingsstudentene i Togane. Til og med Ingrid, som ellers har null interesse for sport, tegnet et vakkert kunstverk der en noe skremmende Virginia feirer Spanias fotball-VM-seier på forskudd, mens Lilo-Keren, Gude-Hans og Engel-Katinka flakser rundt henne. (Jeg er fremdeles snurt for at Ingrid ikke rakk å tegne meg før læreren dukket opp.) Nå, jeg er en fotballfanatiker av dimensjoner selv, men hvis ikke Norge eller norsk fotball er involvert, gir jeg en smule F. Heia HBK! Det store spørsmålet nå er om jeg skal gidde å troppe opp på en finale-sammenkomst midt på natten bare for å være sosial eller ikke. Hm. Dilemma.

Hvis jeg ender opp med å faktisk se på finalen, skal jeg så heie på Nederland. Delvis fordi de er underdogs, men også fordi en del av meg har ekstremt lyst til å trosse spådommen til den synske blekkspruten Paul.

Og dette innlegget sluttet å gi mening for omtrent syv avsnitt siden.

På'n igjen...

2010-07-07T17:59:00.002+09:00

Jeg er fattig!

Om det er den norske krona som har sunket kraftig i verdi eller om det er japansk yen som plutselig har steget til uante høyder aner jeg ikke, men faktum er at valutakursen ikke er spesielt gunstig for oss fattige studenter for tiden. Husleien min har plutselig steget med omtrent 600 kr/mnd, og det sier seg selv at dette ikke er spesielt bra når man ligger sånn omtrent tre måneder på etterskudd. Kursen holdt seg stabil såpass lenge, så jeg hadde planlagt budsjettet for mine siste måneder i Japan ut i fra den. Men neida. Den måtte forverre seg. Selvfølgelig.

Her som jeg trodde jeg og universet endelig hadde sluttet fred. Jeg sluttet å le av babyer, og universet sluttet å ødelegge alt for meg. Tydeligvis var det bare jeg som tenkte sånn. Universet, this means war!

Onigiri... omtrent det eneste jeg har råd til for tiden
Det verste med å være fattig er ikke det at jeg risikerer å ikke kunne betale min resterende husleie, eller eventuelt mobilregningen som snart dumper ned gjennom brevsprekken. Det er heller ikke det at jeg muligens må leve på klorvann og friterte hybelkaniner den neste måneden. Nei, det er det faktum at jeg ikke kan shoppe.

I kid you not.

Har jeg noen gang nevnt at jeg muligens har et lite... problem?

Jeg shopper mye. For mye i følge mamma og Stine, men hva vet vel de om slikt? Penger er til for å brukes, ikke spares. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å traske rundt med omtrent femten bæreposer med nye klær/sko/vesker/annet dilldall i. Den som sa at penger ikke kan kjøpe lykke (i alle fall midlertidig lykke), var en idiot. Jeg er vant til å kjøpe minst ett nytt plagg i uken. Gjerne flere.

Nå har jeg ikke handlet et nytt plagg på flere uker. Jeg dør snart.

(OK, løgn. Jeg handlet en korallfarget koseshortsdressting og et par nye sko da jeg og Katinka var på Avail etter skolen i går. Men det teller ikke. Avail er grisebillig, og kosedressen er ikke noe jeg skal sprade rundt med i full offentlighet.)

Ikke verst for 120 kr, right?
Fra nå av har jeg ikke råd til å kjøpe noe annet enn ting som er ytterst nødvendige. Noe som er superkjipt, i og med at jeg faktisk er i Japan, og det er mange ting her jeg gjerne skulle hatt med meg hjem til Norge. Ting man ikke får tak i i gamlelandet. Bummer. Jeg har allerede advart mamma om at jeg kommer til å trenge økonomisk støtte i løpet av de neste par ukene. Det har en tendens til å poppe opp en haug med uforutsette avgifter på slutten av studieopphold i utlandet. Tro meg, I learned the hard way last time.

De Lotto-millionene hadde kommet veldig godt med sånn omtrent nå.

Det var nok klaging fra meg for denne gang. Jeg har ikke noe annet som er verdt å skrive hjem om, med mindre dere har lyst til å høre om mitt nært forestående møte med Mr. Chocolate-Chip Cookie og den nye Pretty Little Liars-episoden.

Nei, det var det jeg trodde.

37 dager og 18 timer igjen...

2010-07-03T17:30:00.000+09:00

Juni ble til juli, og det er nå på dagen akkurat én måned og én uke igjen til jeg må ta farvel med Togane for godt. Den 10. august setter jeg og Katinka oss på et fly fra Narita til Kastrup, og vårt etterlengtede år i Japan vil offisiellt være over. Selv om jeg vet jeg ikke har noe annet valg enn å vende tilbake til hverdagen hjemme i Norge, er det en tanke som gjør meg en smule trist. Det er ikke det at Josai er slik en fantastisk skole eller noe, men etter å ha tilbrakt nærmere halvannet år totalt i denne lille fillebyen, har jeg blitt merkelig glad i stedet. Togane er liksom hjemme. Det blir rart å forlate det.

Allikevel er det fremdeles en måned igjen til jeg for alvor må innse realiteten, og inntil da skal jeg prøve å fortrenge det så godt jeg kan. Hjemreise? Det har vi ikke hørt om.

Katinka og Ingrid
I går var det endelig fredag, og etter to uendelig lange skoletimer, ble vi endelig sluppet ut i frihet. Timingen var på min side også denne fredagen, for vi presterte å krasje i Togmannen og hans røde vrom-vrom på sykkelparkeringen. Ikke bokstavelig krasje, selvfølgelig, men still... Jeg sendte ham muligens et noe sultent blikk. Eh. Oops? Demonstrerte det for Katinka senere, og hun sa at hvis hun hadde vært Togmannen, hadde hun løpt sin vei i ren frykt. Dobbelt-oops. Oh, well. Etter å ha sløvet litt rundt hjemme, spist min deilige spesial-yakisoba til middag (yet again), og sett den nyeste episoden av Make It or Break It, endte jeg opp med å joine alle de andre Casa Alegre-nordmennene på izakaya.

Alex og Hans
Alkoholen fløt (i overraskende moderate mengder, that is), og praten satt løst. Vi moret oss med morra di-fornærmelser, og prøvde desperat å få tatt knekken på den enslige myggen som fløy rundt bordet vårt. For en gangs skyld var det ikke min alkoholtoleranse som var den laveste. Allerede etter drink nummer tre begynte nemlig Ingrid å bli usedvanlig høylytt. Ganske snart hadde hun begynt å planlegge en fest hun bare omtalte som Heitingfesten, der selve hovedpoenget var å få invitert Togmannen (til meg) og en av Katinkas mange heitinger (til Katinka) som kveldens æresgjester. Hun var meget entusiastisk. Jeg jattet med så godt jeg kunne, mens jeg i mitt stille sinn håpet på at hun ville glemme det dagen derpå. Jeg satser på at ønsket mitt slo til, og at hun ikke popper innom bloggen min med det første.

Hans virket også i relativt godt humør, selv om han insisterte på at det ikke hadde noe med drinkene å gjøre. Yeah, right. Jeg filmet festlighetene, og siden jeg er såpass sadistisk, legger jeg ut den flotte videoen her:

Legg merke til Hans' fantastiske morra di-fornærmelser. I'm impressed.

Hvis dere aldri hører fra meg igjen, så vet dere hvorfor.

Rundt klokken ett forlot vi izakayaen, og trasket i vei hjemover. Jeg og Katinka moret oss med å herme etter Ingrid overdrevent store armbevegelser. Fyllegestikulering ftw! De fleste andre dro videre til en annen fest, mens jeg valgte å gjøre som Hans og gå hjem og legge meg. Jeg sov i tolv herlige timer.

Vel, herlige og herlige... Jeg hadde en noe freaky drøm der Ingrid holdt heitingfesten sin på en hytte i skogen. Togmannen var der, men av en eller annen grunn insisterte den onde drømme-Ingrid på å okkupere ham hele tiden. Jeg fikk snakket to ord med ham, før hun kom og kastet seg over ham. Nooooo, drømme-Ingrid. Don't!

Heldigvis hadde jeg en koselig drøm der jeg adopterte tre pusekatter etterpå.

Hvis jeg skal sette de to drømmene i sammenheng med hverandre, tror jeg det er trygt å si at min fremtid som enslig kattedame er sealed.

Oh joy.

Hvis du føler for å gråte...

2010-06-27T16:19:00.000+09:00

Slapp av. Dette er ikke et heftig emoinnlegg der jeg legger ut om alt som er galt i livet mitt. Det har seg nemlig slik at min lørdagskveld ble tilbrakt foran laptopen, med en heftig gråtefilm rullende over skjermen. Det er ren selvpining, men innimellom føler man bare for å gråte litt. Selv om man vet at man dømmer seg selv til heftig snufsing og hovne øyne, velger man allikevel å sette på den triste, triste, triste filmen.

Jeg liker å tro at de aller fleste får slike innfall. Derfor tenkte jeg at jeg kunne hjelpe litt til, ved å anbefale noen japanske filmer som er nærmest garantert å få tårene til å renne i strie strømmer.

僕の初恋をキミに捧ぐ (Boku no Hatsukoi wo Kimi ni Sasagu)
Engelsk tittel: I Give My First Love to You

Takuma (Okada Masaki, Hanazakari no Kimitachi he), a boy who is told he will die before he’s 20, and Mayu (Inoue Mao, Hana Yori Dango), a girl who is in love with him…

The story begins when they are little kids. Mayu, whose father is a doctor, meets Takuma, who is hospitalized in her father’s workplace. They develop feelings for each other, but Mayu learns of Takuma’s grave illness and that he will die before he turns 20. The distraught children make one promise for an uncertain future.

Time passes, and the girl becomes a young woman, and the boy, a young man. Mayu continues to support and love Takuma. On the other hand, Takuma, who knows his days are numbered, pushes away his feelings for Mayu and distances himself from her. He cannot stand to see her cry or hurt her more than he already has. Then Mayu meets another man who has feelings for her, and Takuma meets a woman who has the same illness, and their feelings for each other begin to waver.

Misunderstandings, unsaid thoughts, the frustrations and chagrin of youth… What will become of their love while the clock keeps ticking away in Takuma’s life?

Kommentar: Fantastisk bra. Grunnen til at jeg våknet med hovne øyne i dag. Jeg har seriøst ikke hulket så mye siden jeg så på １リットルの涙　(One Litre of Tears). Jeg følte at all lykke bare ble sugd ut av meg. På den positive siden har jeg nå en ny stor kjendiscrush på Okada Masaki.

恋空 (Koizora)
Engelsk tittel: Sky of Love

During her freshman year in high school, Mika (Aragaki Yui, My Boss My Hero) loses her cellular phone, but later finds it in the school library with the help of an unknown caller. Throughout the summer, Mika and the mysterious caller continue to communicate, and agree to meet each other once school starts again. The caller turns out to be Hiro (Miura Haruma, Bloody Monday), a delinquent-like boy Mika is initially afraid of, who shows proof of his identity as the caller with a photo of the sky on his cellular phone

However, as she understands how gentle he is, they began to fall in love with each other and face a multitude of challenges threatening their relationship, such as Hiro's ex-girlfriend Saki hiring a group of men to rape Mika and continuing to harass her over the phone. An unplanned pregnancy occurs when Mika and Hiro consummate in the school library, and although they are determined to start a family together, a miscarriage brings tragedy to them both.

Shortly afterwards, Hiro discovers that his health is deteriorating and makes the painful decision to break up with Mika to keep his illness from causing her pain, but secretly continues to follow her whereabouts through his high school friend, Nozumu...

Kommentar: Nå skal det sies at jeg synes plottet var litt for fullpakket av alle mulige slags tragedier, og det gikk litt vel fort fremover. Det var et par ganger jeg himlet med øynene over all dramatikken. Allikevel satt jeg oppløst i tårer på slutten. Koizora var en kjempesuksess i Japan, og det ble også laget et drama med samme navn og handling. Jeg foretrekker filmen. Miura Haruma som blond delinquent? Ja takk!

ただ、君を愛してる (Tada, Kimi wo Aishiteru)
Engelsk tittel: Heavenly Forest

On the day of his university entrance ceremony, shutterbug Makoto (Tamaki Hiroshi, Nodame Cantabile) meets a fresh-faced, quirky girl named Shizuru (Miyazaki Aoi, NANA). He has a complex which causes him to shy away from contact with other people, but she succeeds in getting him to open up to her naturally. All Shizuru wants is to be with Makoto, so she takes up a camera too. The two spend their days together taking photos in the forest behind the campus.

However, Makoto has feelings for another student named Miyuki (Kuroki Meisa, One-Pound Gospel). Shizuru decides that if Makoto likes Miyuki, she wants to like her too. She wants to like everything that he does. One day, she tells Makoto that she wants to take a photo of them kissing in the forest for a competition. He obliges for her sake, and they kiss in the forest for the first time. However, from that day on, Shizuru disappears from Makato's life...

Kommentar: Herregud. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett denne filmen. Den får meg til å gråte som en baby hver eneste gang. Anbefales på det sterkeste. Ha Kleenex tilgjengelig.

君にしか聞こえない (Kimi ni Shika Kikoenai)
Engelsk tittel: Calling You

Shy, quiet, and unsure of herself, Aihara Ryo (Narumi Riko, One Litre of Tears) doesn't quite fit in anywhere. Though she wants to make friends, she has trouble speaking up and holding a normal conversation like everyone else. It seems that whenever she talks, the words just don't come out correctly. Gradually, Ryo has gotten used to living life in silence as a lonely and introverted student. With no one to talk to, Ryo also has no need for a cell phone. Longing for friends to talk to, she creates a cell phone in her mind for imaginary phone conversations, and much to her surprise, one day Shinya (Koide Keisuke, ROOKIES) picks up on the other side. For the first time in her life, Ryo has found someone she can talk to.

Kommentar: En utrolig søt, stille film om to ensomme mennesker som finner hverandre. Den er garantert å gi deg tårer i øynene. Jeg elsker den!

There you have it! Ta frem Kleenex'en og trøstesjokoladen, og gråt i vei!

Min(e) lykkedag(er)!

2010-06-25T18:04:00.000+09:00

I går ringte det på døren min akkurat i det jeg skulle til å fordype meg i et av mine to splitter nye datingspill. Utenfor stod Hans og Magnus, som inviterte til heftig bowlingturnering på Minami Bowl. Nå er det jo viden kjent at jeg ikke akkurat er noen superbowler (forrige gang presterte jeg å kaste bowlingkulen bakover..), men jeg takket allikevel ja til tilbudet. Hans lovte meg 100 yen for hver gang jeg fikk over 30 poeng. Etter å ha klippet ned tommelfingerneglene mine til kort-korte stumper var jeg klar for action, og litt senere syklet jeg, Katinka, Ingrid, Virginia, Magnus og Hans i retning av bowlingen.

Magnus og Hans

Katinka og Tom
Etter mye venting, fisking av diverse kosedyr i maskinene og purikura, var vi klare for å bowle. En liten stund senere dukket også Tom opp med to venner på slep. Vi fordelte oss over tre baner. Jeg hadde automatisk blitt på plassert på lag med Hans og Virginia, men siden jeg suger hardt og de er forholdsvis flinke, overtalte jeg Magnus til å bytte med meg, slik at jeg havnet med Ingrid og Katinka i stedet. Til min store fornøyelse gjorde "Tonje" det meget bra på banen ved siden av vår. Heia Tonje! Jeg dro imidlertid Magnus' navn heftig ned i søla, spesielt da jeg kun presterte 47 poeng på første runde. Jeg sa jeg ikke var en god bowler..

Nei, jeg spiser ikke på den på ordentlig. Ew.
Ingrid forsvant etter to runder, og etterlot meg og Katinka alene på banen vår. Jeg var klar for å gi opp, etter tre strake tap. Jeg begynte å spise meg litt innpå Katinka sånn rent poengmessig (i alle fall var det ikke lenger 50+ poengs forskjell), men jeg klare liksom aldri å passere poengsummene hennes. Men så plutselig smilte bowlinggudene ned på meg. Og det til de grader. To strikes på rad, en litt lenger uti omgangen og to spares. Kjeglene falt ned både her og der, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt en knusende seier over Katinka, i tillegg til å ha slått de lettere forbløffede Hans/Magnus/Virginia på nabobanen. 145 poeng... WTF skjedde?

Min etterlengtede seier! At long last!

Jeg vant, jeg vant!
Sannsynligvis var det bare et tilfelle av ekstrem flaks, for på neste runde tapte jeg for Katinka igjen (med skarve to poeng). Allikevel - jeg klager absolutt ikke på å ha hatt en superrunde på bowling i alle fall en gang i mitt liv! Dette skal jeg så leve på de neste fjorten årene! Dessuten tjente jeg 500 yen på mine 'hoho-jeg-fikk-over-tretti-poeng-så-ta-den-Hans'-bowling skills. Noe som vil si at de 500 yen'ene jeg brukte på å prøve å fiske den søte bamsen på bildet ovenfor egentlig ikke kostet meg noe i det hele tatt. Yosh. Mission bowling: Completed!

Det første jeg og Katinka fikk øye på da vi kom på skolen i dag, var en ansiktshårløs Tosh-tosh i dress. Han så helt annerledes ut, men Katinka nøt synes anyway. Vi lurte litt på om grunnen til at han gikk rundt i dress var på grunn av a) jobbsøking, b) p.g.a. den læreren som døde av slag her om dagen eller c) åpningen av den nye kafeen/livehuset eller hva det nå var rett ved campus, men vi fant liksom aldri noe svar på det.

Jeg kunne vel egentlig ikke ikke brydd meg mindre om Tosh-tosh og dressen hans, for da vi vandret en tur til kantinen i friminuttet, fikk jeg se noe mye bedre.

TOGMANNEN!

På en fredag!

I DRESS!

Unnskyld meg mens jeg hyperventilerer.

Needless to say så smilte jeg meg gjennom min vanligvis så forhatte Haga-time. Og ting ble bedre. Haga skulle tydeligvis i møte, så han slapp oss ut hele førti minutter før tiden. Lovely. Og hvem tror du kommer gående rett i mot oss da vi trasker mot sykkelparkeringen?

Togmannen!

I dress!

Igjen!

Perfect timing! Dette må være lykkedagen min!

Nå, hvor la jeg den papirposen...?

Regnsesong...

2010-06-23T17:40:00.000+09:00

Har du noengang lurt på hvordan regnsesongen i Japan ser ut? Vel, da slipper du å lete lenger. Jeg var nemlig snill nok til å filme et lite videoklipp av hvordan det så ut utenfor leilighetene våre for omtrent en time siden.

Været var helt OK på morgenen i dag (vel, det duskregnet, men det var overlevbart), men midt i siste time begynte det å hølje ned i bøtter og spann. Du kan tro det var moro å traske den lange veien hjem i finværet, spesielt siden de nye skoene mine ga meg gnagsår på begge hælene, i tillegg til en vannblemme på størrelse med en gjennomsnittlig blåhval på venstre lilletå.

I tillegg til at jeg fikk en elv over hodet, var jeg sulten.

En dødelig kombinasjon.

Jeg så ut som en druknet rotte da jeg endelig kom hjem. Regndager er SÅ ikke gode hårdager. Det er forsåvidt ikke dager med høy luftfuktighet heller. Noe som vil si at sommeren i Japan er en eneste stor bad hair day. Nice.

Jeg mistenker forresten at Omoto er synsk. Han begynte å snakke om datingspill i timen i dag. Jeg og Katinka kikket nervøst på hverandre, og gjorde vårt beste for å ikke møte blikket hans. Heldigvis er våre noe merkelige fritidsinteresser fremdeles en godt bevart hemmelighet. Safe!

Reality check?

2010-06-20T17:21:00.000+09:00

Den siste uken har det blitt lite blogging på meg. Ikke føl dere truffet eller noe da, mennesker som popper innom bloggen min. Det er ikke mange her i Togane som har sett ansiktet mitt de siste tre-fire dagene heller. Jeg har vært litt for opptatt med å ta meg av mine virtuelle affærer til å faktisk tenke på å være noe særlig sosial IRL.

Det begynte på onsdag kveld, da jeg og Katinka i et anfall av kjedsomhet bestemte oss for å gå en liten kveldstur på WonderGOO. I og med at KAT-TUNs nye CD, No More Pain, ble gitt ut den dagen, var det en tur jeg bega meg ut på med glede. Vel fremme på GOO fant jeg med en gang det jeg var ute etter, og snart fordypet vi oss i de forskjellige radene med DS-spill. Jeg har aldri vært noen spilljente, så jeg kikket halvhjertet på alle titlene som sto på rekke og rad, mens Katinka prøvde å velge ut noe som kunne hjelpe henne med hele kjedsomhets-greia. Plutselig ble interessen vår fanget. Datingspill? Til tross for at det er noen år siden jeg var i målgruppen for denne typen spill, er det noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve. Vi har jo ikke akkurat flust med slike spill hjemme i Norge. Allikevel sto jeg i mot fristelsen. Katinka, derimot, plukket opp et datingspill, og gikk i retning av kassen.

Dagen etter, da jeg hadde sett hvor lykkelig Katinka var i sin jakt på sin virtuelle Hajime-senpai, dro jeg henne med meg tilbake til WonderGOO, plukket opp et datingspill med hjerter og gud-vet-hva på forsiden, og rødmet som en nyforelsket fjortis mens jeg rakte sedlene mine til den japanske mannen bak disken. Flau? Ikke i det hele tatt.

Tendou Jin og Hazuki Kei (Kei-chan) - to av mine virtuelle menn
Jeg forventet at spillet skulle være sånn passe underholdende. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle sitte og le høyt for meg selv hver gang en av guttene i spillet kom med en av sine superklisjé fraser. Jeg hadde derimot IKKE sett for meg at jeg skulle sitte oppe til klokken ni på morgenen bare for å få min happy ending med min 'kjære' Kei-chan (min første, men ikke siste, erobring), ei heller at jeg skulle hvine som en stukken gris når han endelig erklærte sin udødelige kjærlighet til mitt virtuelle jeg!

Som var akkurat det jeg endte opp med å gjøre.

Jeg har allerede bestilt de to oppfølgerene fra Amazon. Mitt virtuelle harem kjenner ingen grenser.

Som du sikkert allerede har forstått av mitt noe patetiske blogginnlegg, har en stor del av de siste dagene blitt tilbrakt sittende i sengen med DS'en i hendene. Jeg tok meg allikevel tid til å joine de andre på karaoke på fredag. Litt sosialt liv må jeg vel ha. Jeg fant en likesinnet i Katinka, som innrømmet at hun hadde fundert på om hun skulle bli hjemme å spille datingspill i stedet for å gå på karaoke. My thoughts exactly! Men spillet og de virtuelle mennene går jo ingen steder, så en kveld med all-you-can-drink og gauling i mikrofonene var akkurat det legen anbefalte.

Shiny TonKa på karaoke
Syv timer og maaaange Johnny's-sanger senere, var det kun tre uslitte jenter (jeg, Katinka, Ingrid) igjen på det enorme karokerommet vårt. Folk hadde kommet og gått med jevne mellomrom, og Akira hadde endelig forsvunnet inn på det andre karaokerommet. Katinka hadde knapt nok stemme igjen, Ingrid lå halvdød på sofaen, og jeg var i merkelig godt humør. En lettkledd japanerjente hadde spydd ned halve badet i 2. etasje, og fulle middelaldrende mennesker ravet rundt i gangene. Elskede Shidax, how I love thee.

Jeg og Katinka trasket hjem i det pøsende regnet mens vi fortalte hverandre hver eneste lille detalj om henholdsvis Kei-chan og Hajime-senpais romantiske confessions. (Dagen etter var de byttet ut med Tendou Jin/Kijyou Madoka og Shiraishi. Ah, fickle minds.)

I går skjedde det forresten noe småirriterende. Sammenlikn disse:

1 - 3 - 7 - 10 - 23 - 25 - 32 - (18 - 21 - 28)

1 - 3 - 10 - 18 - 23 - 25 - 28

Den øverste tallrekken er gårsdagens Lotto-resultater. Den nederste er en av rekkene på Lotto-kupongen min. Mye likt? Mhm. Jeg burde være fornøyd med fem rette og 210 kr, men når alle tallene i rekken min først dukker opp i selve Lotto-trekningen, hvorfor i helvete må to av dem være tilleggstall? Gah! So close, but still far away!

Det hadde ikke skadet å bli Lotto-millionær, liksom...

Fangirlisme

2010-06-15T21:18:00.007+09:00

Jeg tror faktisk jeg skal døpe om bloggen min til Den Store Purikura-bloggen, for det er jo nesten ikke annet som dukker opp her for tiden. Under kan dere beskue fredagens fangst. Jeg og Katinka var mette på både mat og stalking, og bestemte oss derfor for å feire det hele med et lite besøk på arkaden på Sunpia. Vi fant tilbake til vår gode gamle venn maskinen-der-man-kan-kravle-bak-veggen, og tok noen fargerike bilder til våre respektive purikurasamlinger. Beautiful, right?

Kvaliteten ble bajs når jeg lastet dem opp, men oh well..
Sånn for ordens skyld så står jeg til venstre på bildene (d'oh). Det var nemlig enda en av våre etterhvert så berømte oops-vi-har-på-oss-nesten-akkurat-samme-antrekk-dager. Ikke fullt så ille som den dagen vi begge hadde på oss hvite kjoler med blomster og lys olajakke over, men nesten. Det er virkelig ikke lett å koordinere antrekk når vi begge har blitt bitt av maxikjolebasillen. Nåja, i det minste har vi ingen like kjoler. DET hadde blitt krise.

OH! Jeg har store nyheter! Dessverre involverer de ikke et nært forestående bryllup mellom meg og Togmannen, men det er virkelig ikke langt i fra. Er det noen som husker Shio? Den fantastisk gode brusen som forsvant fra butikkene en gang på slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet? Jeg var knust når den forsvant. Shio med ferskensmak var min absolutte favorittbrus. Som med så mange andre fordums duppeditter gikk den til slutt i glemmeboken, men her om dagen da jeg og Katinka gikk tom for andre drikkealternativer i skolekiosken, snublet vi over denne lille herligheten.

Og gjett hva? Den smaker Shio! Min elskede Shio med ferskensmak! Jeg ble så lykkelig at jeg nesten felte en tåre der jeg satt. Nostalgi og alt det der. Et øyeblikk føltes det som om jeg var 13 år og dasset rundt i Miss Sixty-bukser igjen, men heldigvis varte ikke det lille flashbacket særlig lenge. Selv som 'voksen' (jeg er fremdeles fjorten år i hodet) kan jeg jo nyte min elskede ferskenbrus. Bare uten Miss Sixty! Happy, happy, happy!

På lørdag fikk jeg og Katinka forresten endelig tatt oss en tur på Cainz for å kjøpe pappesker. Det er fremdeles i underkant av to måneder til vi skal hjem til Norge, men det skader jo ikke å sende hjem litt av de unødvendige tingene som ligger slengt rundt i leiligheten min litt tidligere. Det er mange skolebøker o.l. fra forrige semester jeg ikke lenger trenger. Samtidig som jeg ryddet leiligheten min søndag kveld, begynte jeg å kaste ting opp i den største av de to pappeskene mine. Jeg ble overlykkelig over å oppdage at jeg faktisk fikk plass til trillekofferten min oppi der. Har lurt litt på hvordan jeg skulle få fraktet den hjem, men det var jo null stress. Problemet blir jo selvfølgelig å få fraktet pappesken hele veien til postkontoret, i og med at vi i år har sykler uten bagasjebrett. Slemme Kobayashi. Og til tross for at vår sosiale sirkel har økt betraktelig de siste månedene, er det de færreste mennesker i vår umiddelbare omgangskrets som faktisk har bil. Hjeeelp!

Ikke søren om jeg klarer å bære den esken hele veien til postkontoret. Den er større enn eskene jeg sendte hjem forrige gang, og jeg klarte knapt nok å løfte dem. Dette kan bli interessant. Lurer på hvor mye en trillebår koster...

Nå har visstnok også regnsesongen begynt her i Japan. I følge lærerene våre skal det være herlig og vått den neste måneden. Oh joy. Det var kokvarmt og oppholdsvær i dag, men i går regnet det katter og hunder. Bokstavelig talt. Da jeg satt inne på rommet mitt i går, hørte jeg en fryktelig mjauing utenfra. Da jeg kikket ut, så jeg et beinrangel av en katt sitte og skrike klagende, mens den så på meg med store, gule øyne. Jeg fikk litt vondt inni meg. Det er dumt å begynne å mate løskatter i øst og vest, men vi kunne jo ikke akkurat la stakkaren sulte ihjel heller, så litt senere snek jeg og Katinka oss ut med fisk, skinke og vann til den. Den gaflet i seg maten, og gned seg mot oss som takk. So cute. Vi døpte den Squeaky. Vi satt ute og koste med henne en stund, og det var med tungt hjerte jeg gikk inn igjen etterpå. Stakkars tynne katt.

Heldigvis er det flere katteglade mennesker her i verden, og i dag fikk vi vite at Alex hadde sluppet katten inn i leiligheten sin. Tolket jeg Chigusas Facebook-status rett, så hadde hun også tatt med Squeaky (jeg nekter å kalle den noe annet) til dyrlegen. Da er det vel bare å vente og se hva som skjer videre. Heia Squeaky!

De siste dagene har jeg forresten hørt på denne sangen om og om igjen.

Jeg har alltid vært en pop-jente
Jeg trodde liksom at jeg var litt over den verste fangirlperioden min, men så slipper KAT-TUN en sang som dette, også vet jeg ikke helt hvor jeg står lenger. Jeg ELSKER den! Musikken er dramatisk nok til å appellere til mitt teatralske hjerte, og teksten angsty nok til å tilfredsstille min indre emo. Samtidig er det bare gode, gamle KAT-TUN (dog uten Jin, i og med at han er opptatt med soloaktiviteter i USA for tiden). Uten Jin får også Ueda vist seg frem på de høye tonene. Me likey. Spør du meg, er dette den beste sangen de har gitt ut siden "White Xmas" i 2008. Men i og med at "White Xmas" er en ballade, og strengt tatt ikke kan sammenliknes med "No More Pain", blir det kanskje den beste siden.. tja.. "LIPS"?

Uansett, min indre fjortis slår hjul og skriker halleluja! Og nå skal jeg se på musikkvideoen for etthundreogførtifjerde gang. Yosh.

Dere skal derimot kommentere. Go ahead!

Oh, og følg meg på Twitter! Listen min er deprimerende tom! Haha!

"Den fulle jenta!"

2010-06-09T17:02:00.001+09:00

OK, jeg beklager så mye for at alt alkoholpratet gir inntrykk av at jeg er en sekstiseks år gammel alkoholiker med skrumplever, men jeg må bare lure på hvor glad og høylytt jeg egentlig var på strandfesten lørdag. Jeg mente selv at jeg hadde rimelig god kontroll over hva jeg sa til folk (med unntak av mine sporadiske herregud-jeg-må-tisse-øyeblikk), men da en av de koreanske jentene fra festen pekte gjenkjennende på meg og kalte meg "den fulle jenta" på skolen her om dagen, fikk jeg bittelitt noia. Hva har jeg egentlig sagt, og hvem har jeg egentlig sagt det til? Angst.

Noe som nesten er like ille som å bli kjent som "den fulle jenta," er alle bildene som har en tendens til å dukke opp på Facebook dagen etter diverse festlige arrangementer. Spesielt vår reddende, bilkjørende engel Shoko har ikke spart på kruttet, og har lastet opp en haug med meget flatterende bilder. Det var mye interessant ute og gikk. Blant annet uteligger Tonje, skrive-ting-i-sanden-Tonje og, som bildet over viser, Tonje og Katinka i flott MGP-duett foran bålet (jeg pyntet litt på det). Jeg liker det faktum at det ser ut som om vi ikke engang enser at ingen andre gidder å høre på oss lenger. 夢中 much?

Når jeg først er inne på temaet strandfest, så minner det meg på at jeg fremdeles ikke har helt ut sanden fra min personlige sandkasse (også kjent som de rosa ballerinaskoene mine), eller fjernet matrestene fra kjøleposen min. Ew...

Katinka, yours truly, Shoko og Mami natt til søndag
I dag har været vært grått og trist, noe som ikke akkurat hjelper på det dårlige humøret jeg har en tendens til å være i for tiden. Selvfølgelig er onsdager den dagen da vi begynner til første time, og tilfeldigvis er også første time på onsdag den dagen da man har minst fravær å gå på. To ganger får vi lov å være borte fra den timen uten å bli kastet ut. To ganger. Jeg har brukt opp en. Slemt, Josai. Slemt. Heldigvis er kanji (første time på onsdag) det mest avslappende faget vi har hele uken, så det er som regel null stress å gå i timen. Verre var det å ha lesestykke med Kozuka timen etter. Jeg hadde bare spist et bollebrød til frokost, og da magen begynte å rumle og bråke, endte jeg opp med å tilbringe mesteparten av tiden med å skrive små hatbeskjeder til læreren i margen på oppgavearket mitt. Jeg er slik et modent menneske. Stakkars Kozuka. Det var jo ikke hennes feil at jeg ikke spiste en ordentlig frokost.

På campus i dag. Grått og trist.
Lunsjen begynte bra. Katinka frydet seg over at Tosh-tosh-gjengen satt i umiddelbar nærhet, og det skadet heller ikke at dansegutten vi bare liker å referere til som Kroppen (three guesses why) satt seg ned slik at vi hadde perfekt utsikt. Tror han tok oss på fersken i å stirre et par ganger, men allikevel. Lykke. Chibi-Shinya, Ryou, Tomo-chan og jenta-jeg-ikke-husker-navnet-på-men-som-var-med-på-yakiniku (JJIHNPMSVMPY) slo seg ned på bordet bak oss etter å ha vinket hyggelig til oss. Alt var fryd og gammen. Helt til JJIHNPMSVMPY plutselig dumpet ned på stolen ved siden av meg.

JJIHNPMSVMPY: "Ne, ne! Hvem liker du? Liker du Yamapi?
Tonje: "....huh?"
JJIHNPMSVMPY: "I Johnny's! Hvem liker du? Yamapi?"
Tomo-chan: (vræler) "GIRIGIRI DE ITSUMO IKITEITAI KARAAAA!" (KAT-TUN - "Real Face")
Tonje: "Altså, jeg likte Johnny's før, men er ikke superfan nå lenger.."
JJIHNPMSVMPY: "Eeeh.. hun sier hun pleide å like dem!"
Tomo-chan: "Eeeeh..? Pleide?"
Tomo-chan: (vræler) "SUUUBETE WO SARAKEEEE DASHITE! KOI WO SHIYOU YO!" (NEWS - "Koi no ABO")

....midt i kantinen. Midt i lunsjen. Jeg og Katinka kjente kinnene våre bli varmere og varmere. Vi skulle aldri ha sunget Johnny's-sanger på karaoke med dem.... (Selv om de satte på både Arashi og KAT-TUN selv, og vi sang våre fleste flaue sanger i flaue-sanger-rommet)

Hva slags sadistisk gjeng er det egentlig vi har rotet oss borti?

Hjelp.

Memedingseboms!

2010-06-09T16:58:00.001+09:00

Jeg ble tagget av Inger, og utfordret til å liste opp mine topp 5 mannlige kjendiser for en stund siden, men har ikke hatt tid til å gjennomføre det før nå. Det var ingen lett oppgave, og jeg tar forbehold om endringer etter humør og sånn, men til slutt klarte jeg i alle fall å lage noe som minnet om en forholdsvis passende rankingliste. So without further ado, I present Tonjes Heitingliste! Sjokkerende nok proppfull av asiatere. Om de får meg til å bli så veldig rød i kinnene og mo i knærne vet jeg ikke helt, men de er i alle fall sikleverdige.

1. Lee Min Ki

Det skjer ofte at jeg spør meg selv akkurat hvorfor Lee Min Ki er favoritten min. Han ser gjerne litt merkelig ut på bilder, og det at han også jobber som modell gjør at han popper opp i diverse blader i relativt tvilsomme antrekk. Men ser jeg et eller annet drama eller en eller annen film med ham i hovedrollen, ender jeg alltid opp med å sitte klistret til skjermen med sikkel rennende nedover haken. Aha, så det var derfor, ja! I remember now.

2. Sato Takeru

Han er SÅ pen! Ren perfeksjon!

3. Miura Haruma

Det begynte med Gokusen 3, og eskalerte liksom etter det! Han fikk fort høy status i mitt fremtidige harem.

4. Ueda Tatsuya

Se så søt han er da! Var på solokonserten hans høsten 2008, og han var minst like skjønn i virkeligheten.

5. Kato Shigeaki

Shige, Shige, Shige. Hva kan jeg si? Brains and beauty! Han er supeheit i virkeligheten, og hans berømte "kuchizuke wo" er til å dø av!

Bonus: Kimura Takuya

Godeste Kimutaku (klisjé?) sniker seg med på listen min - rett og slett fordi det skulle vært ulovlig å se såpass bra ut når man nærmer seg førti.

Herregud, så vanskelig det var å velge. Det er dessverre ikke lett for meg å tagge noen videre, i og med at de færreste som leser bloggen min jevnlig har egen blogg og sånn. Men dersom du ser dette og blir fristet til å lage din egen heitingliste - go ahead!

Sliten nå.

Happy Beach Birthday Party!

2010-06-06T16:57:00.009+09:00

Etter en lang og kjedelig skoleuke der de eneste høydepunktene var 1) nye bekjentskaper i form av en gjeng fotballspillende andreårsgutter som inviterte meg og Katinka til å joine dem, 2) 'kjoleshopping' og nøye gjennomgang av Donki med Katinka og Moet, og 3) Avail-shopping med menneskene fra punkt 2, ble det endelig lørdag. Alex sin bursdag skulle feires med brask og bram, og i og med at værgudene har smilt ned på oss i det siste, var det vel ingenting som passet bedre enn en god, gammeldags strandfest.

Jeg må innrømme at tanken på å tilbringe nesten et døgn på stranden skremte vettet av meg, særlig da værmeldingen begynte å vise 50% sjanse for regn. Jeg setter litt for stor pris på tak over hodet og en seng å sove i, men strandfesten (for anledningen gitt det flotte, noe engrishe navnet Happy Beach Birthday Party) skulle jeg på uansett. Heldigvis regnet det fra seg natt til lørdag, og da det ble på tide å dra til stranden, skinte solen fra en relativt blå himmel. Katinka og jeg hadde vært så heldige at vi fikk skyss med noen venner av Moet, så vi slapp å busse/sykle i førti minutter til Kujukuri. Lucky!

Synet som møtte oss da vi kom frem til Katagai Beach var dette:

Stranden! Havet! Katinka og jeg sparket av oss skoene, dumpet bagasjen på sanden, og nærmest løp ned til vannkanten. Dette er første gang jeg faktisk har vært på stranden i Japan, og jeg lenget etter å dyppe føttene i vannet. I bakgrunnen holdt alle de andre festdeltakerene på med å sette opp partyteltet, organisere ting og hilse på nyankomne gjester. Jeg og Katinka hadde imidlertid 'viktigere' ting å foreta oss der vi plasket rundt i strandkanten. Vi fniste som småbarn, og skrek hver gang en bølge av kjølig vann slikket oppover leggene våre. Good times! De lange kjolene våre var ganske snart klissvåte fra midt på leggen og ned, til tross for vår iherdige innsats for å holde dem tørre.

...det blåste, OK?

Etter at vi hadde plasket fra oss, vridd opp kjolene så godt vi kunne, og fått gåsehud på grunn av den småkjølige vinden, moret vi oss stort med å skrive diverse ting i sanden. Katinka skrev selvfølgelig sin vanlige kjærlighetserklæring til Hårmannen, og jeg valgte å være litt copycat. Jeg vedder på at Togmannen hadde blitt dypt imponert over min evne til å skrive kallenavnet hans i sanden med tærne mine! Et av mine mange skjulte talenter.

Endelig var både telt og presenninger (til å sitte på) på plass, og festlighetene kunne begynne. Som vanlig følte jeg meg en smule dust i begynnelsen. Jeg har nemlig det lille problemet at jeg har liten mental sperre for å snakke japansk i edru tilstand (kan også skyldes det faktum at jeg ikke er flink til å snakke med ukjente mennesker, selvfølgelig...), så den første timen satt jeg bare rett opp og ned og smilte dumt til alle menneskene rundt meg. Så mye for min store plan om å være en sosial sommerfugl, liksom. Heldigvis hjalp det med en cocktail eller to. Katinka og jeg tok mot til oss, og gikk og slo oss ned på en presenning sammen med Tom og en haug med mennesker vi ikke kjente.

Omtrent en halvtime senere hadde jeg tre nye bekjentskaper i telefonlisten min. De kinesiske jentene ved siden av oss viste seg å være superkoselige, og jo mer vi snakket, jo mer forsvant min mentale snakke-japansk-sperre. Jeg presterte selvfølgelig å fortelle dem om Togmannen i løpet av de første femten minuttene. Snart vet vel hele skolen om min lille obsession. Ikke bra. Jeg må begynne å tenke før jeg sier noe.

Klokken åtte var jeg allerede på det stadiet at jeg gladelig delte livshistorien min med alle som var villige til å høre på. Jeg var selvfølgelig overbevist om at klokken var rundt midnatt på dette tidspunktet, og hadde nok vett til å bli en smule flau da en av de koreanske jentene fortalte meg at klokken ikke engang var halv ni. Heldigvis var Katinka (og sikkert flere også) i akkurat samme situasjon. Det er ikke lurt å starte å drikke før klokken fem på ettermiddagen når man har såpass lav alkoholtoleranse som meg. Herved notert.

Det er en slags sjarm i det å være på en strandfest. Greit, det blåste en relativt kjølig bris, temperaturen sank gradvis, og jeg var dekket av sand. Allikevel var jeg i strålende humør. Jeg fikk snakket med så mange mennesker jeg aldri trodde jeg kom til å snakke med, og innså nok en gang at førsteinntrykk ikke alltid stemmer. (Hvem ville foreksempel ha trodd at Katinkas tidligere så forhatte Rosakineser skulle vise seg å være superhyggelig?) I løpet av kvelden fikk jeg også vist frem mine eminente språkkunnskaper, der jeg imponerte både kinesere og koreanere med mine meget begrensede ordforråd på deres respektive språk. Hey, i det minste forsto de hva jeg prøvde å si, right?

Ettersom mørket senket seg, ble min tidligere så behagelige maxikjole dekket av lag på lag med klær. På det meste tror jeg jeg hadde på meg bukse, kjole, jeansjakke, hettegenser og teppeponcho - samtidig! Allikevel var det kaldt. Jeg skulle ha tatt med kosesokker. Heldigvis for oss ble det tenkt et ulovlig bål, så vi samlet oss rundt det for å varme oss. Jeg og Katinka gaulet Melodi Grand Prix-låter til den store gullmedaljen. Stakkars menneskene rundt oss. I det minste frøs jeg ikke lenger. Rundt midnatt følte jeg at kroppen min begynte å bli sliten. Bålet ble slukket. Jeg og Katinka la oss på den ene presenningen mens vi kikket på stjernene og prøvde å få varmen i oss igjen. Sovnet nesten. Rundt oss begynte folk å snakke om at politiet kom for å stenge stranden snart, så vi måtte begynne å rydde. Jeg og Katinka lå fremdeles halvdøde på presenningen.

Til slutt skulle presenningen vår også pakkes bort, så vi ble nødt til å flytte oss. De andre snakket om å relokalisere til et annet sted, men det fristet ikke noe særlig. Sengen min ropte på meg fra leiligheten min. Det var da jeg og Katinka fikk den geniale ideen om å gå fra Kujukuri til Togane. I og med at det tar førti minutter på sykkel, regnet vi med at det ville ta oss minst et par timer å traske hjem. Det stoppet oss ikke, og etter å ha sagt bye-bye til alle de andre, gikk vi i retning av Togane. Vi innså snart at det kanskje ikke var den smarteste planen i verden, men vi gadd ikke å snu. Rosakineseren og vennen hans, pluss Akiras merkelige venn, syklet snart opp på siden av oss. De synes tydeligvis litt synd på oss, så Rosakineseren tilbød seg å sykle oss hele veien tilbake til Togane. Det var et fristende tilbud, men vi valgte å fortsette spaserturen vår. Smart.

Fem minutter senere stoppet det en bil ved siden av oss. Det var Shoko og Mami, og de hadde plass i bilen til et par stakkarslige vandrere. Snakk om flaks! Vi hoppet selvfølgelig rett inn. Shoko nevnte noe om at vi skulle ta en liten kjøretur før vi dro hjem, noe vi ikke sa noe på. Reddende engler og alt det der. Vi kjørte snart opp utenfor en arkade, og jeg ventet i skrekkblandet fryd på.... "La oss ta purikura!" Der, ja. Vi må ha vært litt av et syn der vi trasket inn på arkaden. To søte små japanere som så ut som om de kom rett fra et besøk i skjønnhetssalongen, og to forblåste nordmenn i omtrent førti lag med klær, som så ut som om de hadde tilbrakt de siste fjorten årene i en pappeske på Plata. Takk Gud for at purikuramaskiner generelt har forskjønnende effekter.

Fikk kravlet meg i seng omtrent klokken tre, som er omtrent syv timer tidligere enn forventet, og sov i ti herlige timer. Score! Med unntak av min lille tur på Yac's tidligere i dag (måtte kjøpe dagen-derpå-Cola), har jeg null planer om å vise meg utenfor døren i dag.

Pizza-La, I love you!

For-lat-til-å-tenke-på-tittel

2010-05-30T17:49:00.004+09:00

Etter totalt ett år og to måneder i Togane, har jeg endelig lært at det finnes en Donki i umiddelbar nærhet. Jeg tuller ikke. Hverken jeg eller Katinka ante at den eksisterte. Det er kanskje like bra, i og med at vi sannsynligvis hadde sprengt budsjettet vårt på alle mulig slags godsaker hvis vi hadde visst om den litt før. I går var planen nemlig å benytte oss av det faktum at det var 肉の日 (Meat Day), og vårt utvalgte yakiniku-sted lå rett ved siden av den tidligere nevnte shoppinghimmelen.

Det viste seg at det var lettere sagt enn gjort. I følge Moet skulle det dukke opp så mange som femten mennesker, og uten en reservasjon er det ikke bare-bare å få restaurantplasser på en lørdagskveld. Fire av oss (Moet, Katinka, Tom, jeg) kastet oss allikevel på syklene, og la i vei mot Naruto i hylende motvind. Vel fremme prøvde Moet og Tom desperat å overtale yakiniku-folkene til å rydde plass til oss, mens Katinka og jeg utforsket kjøkkenavdelingen på Donki. Snart fikk vi selskap av en nedslått Moet, som kunne fortelle at yakiniku-folkene sto på sitt og nektet å slippe oss inn. Vi trøsteshoppet råbillige kjoler fra en kjempesøt butikk vi snublet over. Tom dukket snart opp med Akira på slep, og vi klødde oss alle i hodet mens vi prøvde å finne ut hvordan han hadde fått vite om dagens yakuniku-planer. Jeg begynner å lure på om han er profesjonell spion eller noe.

Tom, Alex og Ingrid

Akkurat da sulten holdt på å ta knekken på oss, dukket det opp tre andre japanere (inkludert lillebroren til Shinya, som vi bare liker å kalle Chibi-Shinya). De to jentene viste seg å være skikkelig power women, så de tok på seg oppgaven å krangle med yakiniku-folkene. Moet sa det kunne fungere fordi japanske jenter er pushy. And lo and behold - omtrent en time senere satt femten mennesker samlet rundt tre forskjellige bord og spiste herlige grillet kjøtt til den store gullmedaljen. Vårt bord besto av meg, Katinka, Ingrid, Alex og Tom fra Canada, og sistnevnte presterte å bestille ufattelige mengder med kjøtt. Det var flott de første tre kvarterene. Så sa magen stopp. Problemet? Vi måtte spise opp alt kjøttet vi hadde bestilt, ellers måtte vi betale ekstra. Ouch!

Det var en smuuuule demotiverende å kikke bort på alle kjøttallerkenene som fremdeles sto på bordet samtidig som magen skrek at den ikke klarte en bit til. Heldigvis viste Tom seg å være et bunnløst sluk, så på en eller annen måte forsvant kjøttet til slutt. Til og med grisehjertet Alex insisterte på å bestille.

På dette tidspunktet så jeg omtrent sånn ut...
Selv om Moet hadde advart oss på forhånd om at vi måtte forlate yakunikurestauranten etter halvannen time, endte vi opp med å sitte der mye lenger enn det. Katinka koste seg stort da Dansegutten (som pleide å være heit en gang i tiden) plutselig dukket opp, og satte seg ved et bord like i nærheten. Akira trasket rundt og skremte vettet av oss, og innimellom poppet det innom et par smilende japanere fra de andre bordene til gruppen 'vår'. Det var koselig, men etter flere timer i stekeos skrek kroppen min etter frisk luft. Det var en lettelse da vi endelig forlot stedet.

Asami og Alex

Ingrid og Ryou
Neste stopp var karaoke på 夢空間 (oversatt: Space of Dreams), et sted like i nærheten av skolen der jeg faktisk aldri hadde vært før. Det første vi så da vi kom inn døren, var en Hettegensermann i full arbeidsmodus. Vi har funnet Hettegensermannens arbeidsplass! Han så om mulig enda mer sleazy ut enn det jeg husket, men jeg måtte bite meg hardt i leppen for å ikke smile allikevel. Det er noe med det å møte på 'kjente' ansikter når man minst forventer det som gjør funky ting med humøret. Siden vi var såpass mange, endte vi opp med å booke to karaokerom.

Dette viste seg selvfølgelig å være fullstendig unødvendig, i og med at vi alle klarte å skvise oss inn på et rom allikevel. Litt praktisk var det jo å ha det ekstra rommet stående, da. Jeg, Katinka, Moet og Asami endte opp med å benytte det som flaue-sanger-man-ikke-har-lyst-til-å-synge-foran-alle-andre-rom med jevne mellomrom. Ikke det at det var så veldig nødvendig, i og med at det ble sunget nok av pinlige sanger i hovedrommet vårt også, men det var deilig å ha et sted å slippe seg totalt løs på. Det gikk en del i Johnny's, ja.

Tomo-chan (husker ikke fornavnet hennes), Moet og Tom

Som jeg la ut om i det vide og brede om til Katinka da vi tok oss en nattlig spasertur her om dagen, har jeg virkelig savnet karaoke. Eller vent - jeg har savnet det å synge generelt. Hjemme i Norge går jeg rundt og gauler konstant, men med tanke på de løvtynne veggene i leiligheten min her i Japan (og av hensyn til naboene), er liksom de eneste gangene jeg faktisk kan synge høyt når vi er på karaoke. Til tross for at jeg, Ingrid, Tom og de mindreårige japanerne (myndighetsalderen er 20 - de fleste japanerne vi var der med var sånn.. 19) hadde en 100% edru karaokekveld, var stemningen allikevel på topp. Folk hoppet og danset, sang og skrek, og lo til de nærmest trillet rundt på gulvet. Jeg har en video av den mest geniale fremførelsen av Arashis "Love So Sweet" noensinne, men av hensyn til de involverte skal jeg ikke legge den ut her. Bare se for dere masse hopping og skriking. Stikkord: Tonedøv.

Siden 夢空間 ikke er et rent karaokested, men også nettkafé, dartsrom, billiardsal, spillehall og liknende, var det mange sketchy mennesker som hang der. Tilfeldigvis var stedets layout lagt opp slik at man måtte gå forbi alle de småskumle rommene for å komme til toalettet. I slike tilfeller fant vi ut at det var lurt å gå i samlet flokk. Man følte seriøst at man var en stakkars liten antilope omringet av en flokk med sultne løver når man trasket gjennom billiardsalen. Jeg gikk som regel med Katinka og Moet, som begge var en smule brisne. Det bød på interessant situasjoner. På et tidspunkt tok Moet med seg kameraet sitt på do, så vi endte opp med å ta en haug med fjortisbilder i baderomsspeilet. Hun nevnte noe om Facebook, så jeg gruer meg litt til å se hva som kan dukke opp der etterhvert. På veien tilbake spurte hun også noen fremmede gutter om å få ta bilde av dem, før hun plutselig brøt ut i heftig fnising og spurtet tilbake til karaokerommet. Good times.

Klokken halv fire - etter at jeg og Katinka hadde gaulet Celine Dions "The Power of Love" med varierende hell, og etter at jeg og Asami hadde rappet med på Koki-delen av "Real Face" og danset i sofaen til "Dancing Queen" - var det på tide å sette kursen hjemover. Det var jo tross alt Melodi Grand Prix, og på grunn av tidsforskjellen og sånn begynte det klokken fire på morgenen japansk tid. Dette skulle ikke stoppe meg og Katinka i å se på, så vi betalte før alle andre, og kastet oss på syklene. Perfect timing. Jeg rakk hjem akkurat i tide til å få med meg begynnelsen.

Greit, så Norge gjorde det ikke spesielt bra i år, men Tyskland var så absolutt en verdig vinner. Min andre favoritt, Belgia, havnet også høyt oppe på resultatlistene, så jeg var strålende fornøyd! Jeg kommer så til å ha "Satellite" på hjernen de neste par månedene! Be prepared!

(Sånn helt til slutt må jeg bare få klage på det faktum at posten bestemte seg for at det var en strålende idé å levere pakken min på døren klokken elleve i dag tidlig. Jeg fikk ikke lagt meg før nærmere åtte. Brutalt gjort av dem! Zzzz...)

Today was a good day...

2010-05-25T18:01:00.004+09:00

Det har blitt lite blogging i det siste, men så har jo faktisk den siste uken vært full av skolearbeid, og ikke-så-veldig-full av alt annet. Tviler på at leksene mine har den helt store underholdningsverdien. På toppen av det hele har jeg vært en huleboer av dimensjoner de siste dagen, og har knapt nok sett et menneske utenom skoletiden. Hvis man da ikke regner med pizzabudet og damene bak disken på Yac's, selvfølgelig. Det er ikke lett å være sosial når alt man vil er å sove. Jeg må virkelig jobbe med å snu døgnrytmen min på plass igjen.

Den verste dagen jeg har hatt i det siste var uten tvil søndag. Omoto hadde bestemt seg for at det var på tide å avholde de første midterms'ene, og en av disse skulle da foregå på mandag. Nevnte jeg forresten at det var en muntlig prøve? Nei, det glemte jeg visst. Vi fikk utdelt en liste med forskjellige rollespill vi skulle øve på. I utgangspunktet høres det akkurat ut som de prøvene vi hadde i snakketimene til Hayashi i fjor. Dessverre er de dagene da vi bare kunne konsentrere oss om syv-åtte samtaler for lengst forbi. Omotos liste inneholdt nemlig nitten forskjellige situasjoner. NITTEN! Jeg hadde bare lyst til å krype ned i et lite hull under bakken og bli der.

Uansett, søndag var altså dagen da jeg og Katinka skulle prøve å finne på alle disse samtalene. Min leilighet så ut som et bombet horehus, og situasjonen to dører bortenfor var visst ikke mye bedre. Dermed endte vi opp med å kommunisere gjennom MSN. De første par timene gikk greit. Så tok vi pause, og gikk på Yac's for å kjøpe bobler (les: brus). Så lagde vi et par samtaler til. Tiden gikk, og samtalene våre ble bare kortere og kortere og kortere. Ikke hadde vi tid til å handle middag heller. Matvalget sto dermed mellom curry og pizza, men i og med at jeg ikke hadde brød eller andre nødvendigheter i kjøleskapet mitt, endte jeg opp med pizza. Da kunne jeg spise restene til frokost dagen derpå. Ettr omtrent syv timer, kastet vi endelig inn håndkleet. Vi hadde 16 av 19 samtaler, og sa oss fornøyde med det. Oddsen var på vår side.

Jeg har aldri egentlig tenkt over hvor fysisk utmattende det faktisk kan være å tilbringe hele dagen foran dataskjermen. Etter alt stresset med muntlig prøven, var det så vidt jeg klarte å dra meg opp av sengen mandag morgen. Kroppen min ville rett og slett ikke lystre meg. Sommerfuglene flakset vilt i magen min. Jeg hater muntlige prøver. Selvfølgelig var frykten min fullstendig ubegrunnet. Ingen overraskelse der. Vi møtte opp da vi skulle, trakk totalt tre forskjellige samtaleoppgaver (siden samtalene våre var såpass korte), og hadde flaks med alle sammen. Fremførelsen gikk strålende, og Omoto kom med meget oppmuntrende tilbakemeldinger. Mission completed.

I det siste har Togmannen vært som sunket i jorden. Etter Moets lille krigshyl (der hun omtalte han som 'THAT') for omtrent to uker siden, har et lite to-sekundersglimt forrige uke en gang vært alt jeg har sett av ham. Tonje not happy. Togmannens etterhvert så velkjente gjemmeleker har kanskje ikke like stor innvirkning på meg som de hadde i fjor, men allikevel er det ikke til legge skjul på at et lite Togmann-glimt i ny og ne er et meget velkomment syn her i gården. Men i dag var gudene på min side, og Togmannen og de enorme nerdebrillene hans kom spankulerende forbi oss benkere i lunsjen. Tilfeldigvis skulle Katinka en tur i kiosken akkurat da, så jeg dumpet vesken min hos Hans, og joinet henne. Smart move. En Togmann vandrende rundt i den bittelille, trange kiosken var akkurat det jeg trengte. Humør = automatisk på topp! Jeg fatter ikke at alle andre ikke kan se at han er supersnasen! Haha!

Såååå glad ble jeg!
I dag har jeg forresten et stor dilemma. Den skriftlige delen av Omotos midterm er i morgen, og jeg vet allerede at jeg må kaste bort et par timer på å lese til den. Men hva skal jeg gjøre etter det? Skal jeg legge meg til å sove kjempetidlig, for så å stå opp klokken fire på morgenen for å følge med på semifinalen i Eurovision Song Contest (eller Melodi Grand Prix, om du vil), eller skal jeg bare blåse i hele MGP? Det er kanskje supergeeky av meg, men jeg elsker seriøst Melodi Grand Prix. Sitter klistret til skjermen hvert eneste år, og ender opp med å sitte og hyle til TV'en både titt og ofte. Noen ganger banner jeg til den, andre ganger hyler jeg at jeg elsker den (slik som da Alexander Rybak vant i fjor). Ah, valgets kvaler. Onsdag er selvfølgelig også den eneste dagen da vi begynner på skolen til første time (09:30). Typisk. Enda mer fucka døgnrytme, eller søvn? Ah, det er vanskelig. Får se hva jeg gjør.

Er det noen som husker dette? I know I do! Hoho!

* Alle bilder i dag hentet fra WeHeartIt, siden noen ikke har vært en spesielt flink fotograf i det siste.

Ja, vi elsker

2010-05-18T21:13:00.000+09:00

Jeg elsker 17. mai! Dagen tar en god andreplass på listen over absolutte favorittdager i løpet av et år. (Tro meg! Jeg gråt som et spedbarn det året det regnet og var 2 grader ute. Og det er bare to år siden.) Derfor var det en smule tungt å møtte face den brutale virkeligheten om at årets 17. mai måtte tilbringes helt uten bunadsikling, allsang av "Ja, vi elsker" og korpsmusikk. Fullstendig krise var det nå ikke, i og med at jeg hadde proppet iPod'en min full med norske 17. mai-sanger, og nynnet i vei på både nasjonalsangen og andre musikalske herligheter da jeg og Katinka trasket til skolen iført våre nye, lange kjoler.

Ja, skolen. Dessverre har ikke japanere fått med seg at man skal holde 17. mai hellig, så vi hadde full skoledag å se frem til. Vi prøvde såvidt å ymte frempå til diverse lærere om at det var en meget spesiell dag for oss nordboere, men vi møtte lite sympati. I løpet av dagen ble savnet etter pølse i lompe og is litt for sterkt. Katinka og jeg smådeppet på benken, mens vi innimellom viftet med kongefamiliekortene som vanligvis bor i Se og Hør-kortstokken min. Vi prøvde å overtale Ingrid til å spasere frem og tilbake foran oss og leke 17. mai-tog, men det prosjektet gikk ikke spesielt bra.

En date med hårbørsten hadde kanskje vært en god idé...?

Etter to uendelig lange skoletimer, bestemte vi oss for at feiringen simpelthen ikke kunne vente lenger. Vi visste at Alex og Steffen allerede var på plass i parken, så vi vendte snuten hjemover en time før tiden. På veien hjem gikk vi innom Yacs, der vi lot oss friste til å kjøpe både vannpistoler og såpebobler, i tillegg til vår gode venn Herr Alkohol. På 17. mai er vi alle barn!

I parken utenfor leilighetskomplekset vårt hadde feiringen vært i gang en stund allerede, så det var god stemning blant folket da vi dukket opp. Til min store glede fikk jeg øye på både kokeplate, pølser og brød, noe som vitnet om at det ventet godbiter senere. Det er kanskje klisjé, men det blir liksom ikke helt ordentlig 17. mai uten pølser og is. Dessverre for oss alle dukket snart Akira opp, og begynte å svinge rundt på et eller annet tau med en kjetting knyttet fast i det. Det skulle vel fungere som en slags erstatning for hans elskede slegge, men det gjorde bare at han så enda mer retarded ut enn det han gjør til vanlig. Moren hans må seriøst ha mistet ham på hodet litt for mange ganger da han var et lite knøtt.

Siden det var strålende sol og rundt 25 grader ute, var det utrolig deilig å ha vannpistoler tilgjengelig. Det var ikke bare jeg som syntes det. De færreste liker vel å bli dynket med vann når det er litt kjølig i luften, men det var ingen som klaget på å bli sprutet ned i går. Tvert i mot; de ba gjerne om å bli dynket litt til. Såpeboblene var også et relativt populært innslag. Jeg har ikke lekt med såpebobler på lenge, og hadde nesten glemt hvor gøy det er når man får til å blåse en megaboble. Dessuten så parken litt ekstra pen ut med alle boblene som fløy rundt overalt.

Etter at litt flere folk hadde dukket opp, solen var på vei ned og Katinka og jeg hadde overlevd en sjangletur til Seims for å kjøpe gasspatroner, var det endelig tid for å spise pølser. Oh, the joy. Til tross for at pølsene i Japan er omtrent like lange som lillefingeren min, brødet en anelse søtere og lomper ikke-eksisterende, smakte det aldeles utmerket. Så alt i alt var det kanskje ikke en tradisjonell nasjonaldagsfeiring, men alle vi nordmenn i Togane gjorde det beste ut av dagen, og på en eller annen måte endte det opp som en relativt vellykket 17. mai allikevel. Hurra for Norge, og gratulerer med dagen på etterskudd!

Dagen i dag var kort fortalt en ordentlig møkkadag. Den begynte bra, var sånn helt grei på midten, og dalte heftig mot slutten av skoledagen. Jeg mistenker at shortskillet på beina mine har blitt omtrent dobbelt så tydelig som det det var, jeg var sinnsykt umotivert til å gå i timene, og da jeg endelig fikk min første Togmann-sighting på over en uke (!!!), skulle han inn i gymsalen slik at jeg ikke fikk stirret ordentlig. Oh, cruel world, hvorfor hater du meg så? På toppen av det hele holdt Haga oss igjen dødslenge etter det hadde ringt ut i lesetimen vår, noe som gjorde at humørkurven lå sånn omtrent nede ved tærne mine. Og vi vet vel alle hvor glad jeg er i tær. Jeg var illsint.

...dette er SÅ siste gangen jeg hopper over å spise lunsj.

Kan jeg forresten få legge til at jeg hater å få Mixi-meldinger som den jeg fikk i dag:

同じ城西国際です (Han sier vi går på samme skole)
学校でなんかいかみたことあります (Han har sett meg noen ganger på skolen)
mixiに顔写真ないんでここにメールしてください (Han har ikke bilde av ansiktet sitt på Mixi, så han vil jeg skal sende mail til ham)

Det er fint og alt sånn, men HVEM ER DU? 95% av guttene på JIU ser ut som wolla-wolla dobørster, og shallow as it may seem så liker jeg å vite om jeg snakker med dobørster eller ikke. Som erfaringen tilsier det er meget sannsynlig at jeg gjør. Så jeg svarer ikke på slike meldinger. Og med min flaks er det sikkert Togmannen. FML.

A long time ago in a galaxy far, far away...

2010-05-16T01:59:00.003+09:00

OK, så det var ikke lenger enn noen skarve timer siden, og det var kanskje ikke i en fjern galakse heller. Dagens nydelige purikura (overstæsjet etter alle kunstens regler) burde kanskje gi en liten indikasjon på hvor vi faktisk tilbrakte mesteparten av lørdagen vår. That's right; vi dro til Yokohama!

Jeg og Katinka har snakket om å dra til Yokohama siden før vi tilbrakte våre fem første måneder i Japan, men av en eller annen grunn har vi aldri dratt dit før nå. Litt merkelig kanskje, i og med at det bare tar et par timer med tog fra Togane. Men i dag var altså dagen, og etter å ha surret rundt på stasjonen i Yokohama (det hadde kanskje vært lurt å undersøkt litt på forhånd..) en stund fant vi endelig ut hvilket tog vi skulle ta videre, og eventyret kunne offisiellt begynne.

Punkt nummer én på dagsplanen var å puste inn deilig sjøluft, så vi satte kursen mot Minato Mirai. Snart kunne vi kjenne den svake eimen av havet, men før vi kunne fylle nesene våre med saltvannsduft, måtte vi fylle magesekkene våre med noe å spise. Dermed lette vi oss frem til en tacorestaurant, der vi alle inntok kyllingtaco som smakte tunfisk-ish. Da vi alle var mette og fornøyde, trasket vi videre. I det fjerne fikk jeg øye på noen kjente bygninger, så jeg dro med meg Katinka og Ingrid i den retningen. Og OMG - jeg fikk heftig たったひとつの恋-flashback (Tatta Hitotsu no Koi)! Jeg sverger på at det var nesten så jeg forventet at Kame og Ayase Haruka skulle komme spaserende imot oss.

(Kanskje like greit at de ikke gjorde det, though. Jeg tror ikke resten av KAT-TUN hadde vært like fornøyde hvis de hadde mistet sin K, noe som hadde vært meget sannsynlig hvis Kame hadde dukket opp foran Katinka. Hennes Kame-hat kjenner ingen grenser!)

"Se, Tonje! Due!"

Til tross for at jeg er en dramafan av dimensjoner, er det jo faktisk en grense for hvor lenge det er spennende å stirre på murbygninger. Ganske snart hadde vi lagt dem bak oss, og vendte oss i stedet mot en gammel venn av oss - havet. Herregud, så deilig det var å sniffe inn lukten av saltvann. Jeg forbinder lukten av sjø med sommer, og i og med at solen stekte fra nesten skyfri himmel på dette tidspunktet, var det nesten så jeg følte at jeg var på familieferie på hytta i Drøbak igjen. Bare nesten, da. Yokohama er utvilsomt en smule mer befolket enn Drøbak. Bittelitt mer spennende også, kanskje.

Luke, I am your father.
Til tross for at Yokohama gjerne omtales som en noe skitten havneby, synes jeg det var kjempekoselig i det området vi befant oss i. Like ved havnen snublet vi over et forholdsvis stort grøntareale, med mange søte små benker okkupert av søte små par. Vi følte oss ikke malplasserte i det hele tatt. Kremt. Heldigvis for oss oppdaget vi en.. ting... som minnet oss om Darth Vader midt inni en hekk. Den holdt oss underholdt i et par minutter, helt til jeg plutselig husket den grusomme traumen jeg led da Darth Vader fjernet masken sin i den siste Star Wars-filmen (blekfet og skallet), og humøret mitt sank et par hakk.

Samtidig prøvde vi også å tyde en forholdsvis kryptisk beskjed Kobayashi hadde lagt igjen på våre respektive telefonsvarere. Vel, ikke Katinka sin, for han ringte feil, og la igjen to beskjeder på min i stedet, men det er ikke poenget. Vi fikk litt noia. Hvorfor i huleste skulle Kobayashi ringe oss på en lørdag? Skulle vi kastes ut av leilighetene våre? Eller verre - skulle vi kastes ut av Japan? Heldigvis var sannheten en smule mindre dramatisk. Ingrid sendte melding til Hans, som kunne opplyse om at det bare var for å spørre om vi ville delta på et opplegg for utvekslingsstudenter neste lørdag. Hvorfor er det ingen som vet, men jeg mistenker det har noe å gjøre med de syv studentene fra Atlanta som ryktes å ankomme JIU en eller annen gang i løpet av neste uke.

Etter å har roet våre dundrende hjertebank (frykt er farlig), fant vi ut at det var på tide å leke oss litt. Dermed satte vi kursen mot det enorme pariserhjulet, og ikke minst den lille - men underholdende - fornøyelsesparken rundt.

Up, up and awaaaay!

Jeg var selvfølgelig som vanlig en smule skeptisk til å sette meg i en gigantisk greie som løfter deg 112,5 meter opp i luften, men med en gang vi faktisk kom litt opp, vek høydeskrekken min plass for the thrill of the ride, om dere skjønner hva jeg mener. Det faktum at dette pariserhjulet ikke knirket på langt nær så mye som det på Odaiba kan ha bidratt til at turen ble en smule mer.. behagelig for meg. Til tross for at den engelsktalende høyttalerstemmen insisterte på å snakke til oss i retardtempo under så og si hele turen, liksom.

Selvfølgelig tok jeg de obligatiske wohoo-jeg-sitter-i-et-kjempehjul-X-antall-meter-over-bakken-og-vil-dermed-benytte-anledningen-til-å-forevige-alle-bygninger-og-andre-merkverdigheter-jeg-får-øye-på-til-tross-for-at-jeg-vet-det-blir-funky-gjenskinn-fra-gondulrutene-bildene.

Fra toppen av pariserhjulet kunne vi også se det spaet Maru tok med daten sin på da det skulle avgjøres hvilket KAT-TUN-medlem som kunne gi deg den ultimate drømmedaten. Min indre fangirl frydet seg. (For the record - Maru tapte. Ueda vant. Drømmedate i dyrehagen, etterfulgt av en privat pianokonsert er tydeligvis en sikker vinner!)

Anyway, vi tilbrakte et par herlige timer i fornøyelsesparken. Etter pariserhjulet kastet vi oss rett på en berg-og-dalbane som het Spin Coaster. Den gikk rundt og rundt, opp og ned, bort og frem. Gøy, med andre ord. Vi tok også en annen berg-og-dalbane som forsvant ned i et hull i bakken, men den ristet såpass mye at hodet mitt dunket i fem minutter etterpå. Selv om spøkelseshuset fristet litt, var vi alle for feige til å faktisk besøke det. Vi endte fornøyelsesparkeventyret vårt med en søt liten tømmerrenne, der jeg passet på å dukke ned bak Ingrid når vi kjørte utfor stupene slik at jeg holdt meg tørr og fin.

Egentlig innebar Yokohama-planene våre også et besøk i Chinatown, men i og med at vi brukte såpass lang tid i fornøyelsesparken, fant vi ut at vi måtte spare det til neste gang. Å haste gjennom Chinatown hadde ikke vært moro for noen av oss. Dermed gikk vi på en liten shoppingtur på kjøpesenteret rett ved siden av fornøyelsesparken i stedet. Jeg døde litt inni meg da jeg oppdaget et par sko som ved første øyekast så ut som drømmeskoene mine - helt til jeg innså at hælpartiet var grusomt stygt. Oh, cruel world! Heldigvis fant jeg snart en pen kjole, og etter at dukkedamen i butikken hadde lokket meg med at det var den siste de hadde igjen, ble den selvfølgelig med meg hjem. Happy!

Vi avsluttet Yokohama-besøket vår med en tur på Cold Stone Creamery, der de søte og hyggelige jentene bak disken først komplimenterte japansken vår, for så å synge en søt liten trall mens de blandet sammen de utrolig herlige iskombinasjonene våre. Min var mangois med krem, mangobiter og jordbærbiter servert i et vaffelkjeksbeger. Need I say more?

Mørket hadde senket seg over Yokohama da vi trasket tilbake i retning av Bashamichi stasjon. Beina våre verket som besatt. Vi gruet oss alle til å muligens måtte stå hele veien til Tokyo, men noen der oppe må like oss. Det gikk direktetog til Kimitsu. Vi slapp unna med færre togbytter enn forventet. O, lykke! Til tross for at mannen ved siden av meg var faretruende nær ved å sove på meg både en og to og tre ganger på veien hjem, gikk togturen lett som en plett. Og gjett hva? Vi traff på direktetoget til Togane i Chiba! Det vil si at vi kom oss hele veien fra Yokohama til Togane med kun ett togbytte (to hvis man regner med lokaltogtingen i Yokohama). LUCKY!

Dette er forresten klærne jeg kjøpte i dag. Til tross for at bildet ikke viser det, er kjolen min en herlig maxikjole. Den passet perfekt. Jeg er storfornøyd. Den rosa Peanuts-genseren skal bli min nye kosegenser. Dessuten kjøpte Katinka den samme i grått, og Ingrid en i gult, så fra nå av er det åpent for festlige jentekvelder med matchemuligheter. Vi liker å gjøre slike rare ting her i Togane.

Ikke-så-sosial sommerfugl

2010-05-10T22:51:00.001+09:00

Jeg skal ikke skryte på meg å være det mest sosiale vesenet i verden. Der enkelte stortrives blant en haug med mennesker, hæla i taket og hulabaluba, er jeg ofte like fornøyd med å krølle meg opp i sofaen med en god bok. Selvfølgelig trenger jeg sosialt samvær med andre mennesker innimellom - mennesker er tross alt sosiale dyr - men ofte føler jeg en stor trang til å være litt alene. Å ha planer og fullt kjør hver eneste dag sliter meg fullstendig ut. Dessuten er jeg sjenert av natur, så i store folkemengder har jeg lett for å trekke meg tilbake. Det å drukne i havet av personligheter som tar større plass enn min egen kan til tider være slitsomt.

Det er derfor jeg er en smule overrasket over at jeg har vært såpass sosial (til å være meg) de siste dagene.

OK, så et bilde av bøker er kanskje ikke det beste valget for å understreke hele Tonje-har-vært-sosial-poenget, men det var i påvente av enkelte av disse at lørdagen min ble noe amputert. Etter en noe mislykket karaoketur på fredag (jeg og Katinka stakk av da vi fikk vite at det skulle være edru-karaoke), bestemte jeg meg for å bestille tre bøker til. Slik skulle i alle fall lørdagen ikke tilbringes foran dataskjermen, tenkte jeg, og trasket sammen med noen andre over til Alex midt på natten for å se på film. Som følge av dette fikk jeg ikke lagt meg før en gang rundt fem på morgenen, og det var en meget trøtt Tonje som sto opp forholdsvis tidlig dagen derpå for å ta i mot bokpakken fra Amazon. Siden jeg hadde bestilt ekspresshipping, regnet jeg med at den ville komme ganske tidlig.

Vel, det skjedde ikke. Da en melding fra Ingrid om Kikus bursdagsfeiring i parken tikket inn på mobilen min, måtte jeg svare at jeg skulle joine kalaset når pakken min kom. De andre gikk ut i parken en gang i halv tre-tiden, mens jeg ble sittende inne og vente. Og vente. Og vente. Og vente! Bøkene mine dukket ikke opp før halv syv. Halv syv! Du kan tro jeg var gretten da jeg endelig trasket bort i parken til de andre. De var selvfølgelig allerede i godform etter å ha drukket i omtrent fire timer allerede. Heldigvis var været mildt og selskapet godt, så det gikk ikke lang tid før jeg var i bedre humør. Det endte opp med å bli en morsom kveld, til tross for at Cristinas historie om det kravlende spøkelset i idrettsbygningen på Josai skremte vettet av meg, jeg måtte slippe Moet inn i den skitne leiligheten min (hun prøvde å ta oppvasken), og Yan dukket opp med en lettere skummel yakuza-dude på slep.

Turds? Det har vi ikke hørt om...
I dag hadde jeg og Katinka store planer om å være flinke skoleelever, men lysten til å gå i dagens timer forsvant i det vi satte føttene på campus. Vi endte selvfølgelig opp med å kaste bort første time på vår elskede benk. Det var to forskjellige grupper med gutter som kom bort for å snakke med oss. Awkward. Vi følte oss litt som dyr i en dyrehage der vi satt på utstilling. Da det ble lunsjtid kom Moet og en del andre folk og joinet oss, så vi slapp å føle oss like dust der vi satt. Kom bort gjorde også den etterhvert så berømte Anna-chan, som jeg har hørt mye om, men egentlig aldri snakket med. Hun slo seg ned på benken, og brukte de neste tyve minuttene på å vise meg og Katinka bilder av alle guttevennene sine. Jeg har hørt rykter om at enkelte mennesker ikke er så veldig snille mot henne, men det er helt ufortjent, for hun er kjempehyggelig (om en ørliten smule spesiell). Det er alltid gøy å bli kjent med nye mennesker.

Vi endte opp med å droppe neste time også. Alle lærerene har gitt oss beskjed om hvor mye vi kan være borte i de enkelte fagene, så vi fører nøye oversikt over skulkingen vår. Så langt ligger vi godt an. Vi ble sittende på benken sammen med Moet, der vi selvfølgelig bedrev vår favorittaktivitet - speiding etter heitinger. Vi hadde flaks, og fikk se en del snasne ting på to bein. Moet viste oss 'her baby' - en høy, tynn andreklassing med babyface til tusen. I gjengjeld viste vi henne Tosh-Tosh (hun synes han var heit) og Togmannen. Reaksjonen hennes da jeg fortalte henne hvem sistenevnte var, var rimelig festlig/fornærmende. "WHAT? THAT? ARE YOU SERIOUS?" skrek hun utover skolegården.

(Nå skal det sies at hun etterpå påstod at det var fordi hun ikke hadde forventet at han var min type i det hele tatt, men jeg må allikevel innrømme at jeg ble en smule småfornærmet på Togmannens vegne der jeg satt.)

Snart følte vi rastløsheten og sulten kalle, så da gikk vi selvfølgelig på...

Moet kjøpte en pose med øl som hun og Katinka inntok sammen med smultringene (for i Japan blir du tydeligvis ikke stilt naken i gapestokken hvis du drikker i offentlighet), mens jeg og mitt dunkende hode valgte å følge min indre Juvente'er for dagen. På Beisia befant også Steffen og Kiku seg, så vi endte opp med å henge utenfor senteret en god stund som de badassene vi er. Det var people watching - part II. I stedet for heitinger studerte vi krokryggede gamle damer, sleazy menn og småbarnsfamilier. En bestemor kom drassende med to barnebarn som tydeligvis synes det var spennende å vise seg frem foran en gjeng med unge mennesker. De hoppet rundt som frosker og gjorde diverse ablegøyer, mens bestemoren sto ved siden av og lo samtidig som hun småpratet litt med Kiku og Moet.

Jeg er absolutt ikke noen bilfanatiker, men jeg må innrømme at jeg er en smule fascinert av de japanske bilene. De har gjerne en helt annen fasong enn bilene hjemme, i tillegg til et mye bredere utvalg av farger. Jeg bestemte meg for at min fremtidige bil (du vet.. hvis jeg noensinne får somlet meg til å ta lappen) skal ha omtrent samme farge som bilen på bildet over. Vurderte sterkt å stjele den fra den halvgamle damen som så ut som om hun hadde jobbet halve livet på en sketchy snackbar i Indre Grukkedal.

Benkesitting er imidlertid bare interessant i kortere perioder, såfremt det ikke er snasne ting å se på. Dermed endte Steffen og Kiku opp med å invitere oss alle hjem til seg, siden de bor like i nærheten. Som sagt, så gjort. Moet kastet seg umiddelbart over Steffens laptop, og det som fulgte var en nittitalls YouTube-fest av dimensjoner. Britney Spears. Christina Aguilera. Spice Girls. Aqua. You name it. Det var festlig. Etter noen timer dukket også Tom opp, og litt senere også enn venninne av Kiku. Vertene disket opp med deilig mat (selv om jeg mistenker at de i utgangspunktet ikke hadde planer om å fôre såpass mange), noe som ble meget godt mottatt hos alle de fremmøtte. Det er ikke hver dag vi får spise såpass godt. Vanligvis ender middagene mine opp med å bli det som går raskest og koster minst.

Til slutt ble dunkingen i hodet mitt litt for sterk, og jeg og Katinka takket for oss og bega oss på vei hjemover. I bakgrunnen kvekket alle froskene som bor rundt rismarkene lykkelig i vei.

Det var en god dag.

Sommerstemning!

2010-05-06T19:53:00.001+09:00

Herregud, det er sommer. Jeg vet ikke helt om vi skal takke global oppvarming eller de japanske værgudene, men faktum er at vi hoppet rett fra surt og kaldt vintervær til strålende solskinn og tjuetre grader pluss. Selvfølgelig skjedde væromslaget akkurat under Golden Week, slik at vi kritthvite nordboere fikk en smule dårlig samvittighet for å tilbringe over halve ferieuken låst inne i våre respektive leiligheter. Hva kan jeg si? Bankkontoen min tillater ikke de store utskeielsene for tiden. Dessuten fikk jeg bøker i posten. Jeg var utsultet på lesestoff. Enough said.

I dag var det for alvor buh-bye-Golden-Week, og hello, lange skoledager på Josai. Nåja, i og med at vi kun hadde en kanjitime med Akiko på planen i dag, var dagen kanskje ikke så lang. Den føltes imidlertid lang som et vondt år da Akiko først tvang meg, Ingrid og Hans opp på tavlen for å skrive nylærte kanji til den store gullmedaljen, for så å tvinge hele klassen til å spille kanjibingo litt senere. Reglene var enkle. Du fikk et ark med den venstre halvdelen av diverse kanjier (f.eks 木), for så å trekke den høyre halvdelen opp av en pose, og plassere den ved siden av rett halvdel slik at den dannet en fullstendig kanji (木 + 月月 = 棚). Problemet var jo selvfølgelig å huske akkurat hva som hørte sammen. Det var mange kanji å holde styr på. I sucked. Seriøst.

Nå skal det sies at Akiko kommenterte at jeg alltid klarte å trekke de kanjiene hun mente var blant de vanskeligste opp av posen, men allikevel. I SUCKED! Kanjibingo er så ikke mitt sterkeste spill. Gi meg glosebingo i stedet!

Katinka slet med å hindre kjolen i å blåse opp.

Hallo der, merkelige proporsjoner...
Jeg og min felles lesehest hadde store planer om å henge litt ute på benken med de spennende bøkene våre, men da vi dro med oss Ingrid, endte vi opp med å ha dype benksamtaler i stedet. Ingenting slår dype samtaler om diverse teite temaer. Dagens tema var penger, og hvor langt man hadde gått for å slå kloa i det. Det var mange interessante synspunkter ute og gikk. På et tidspunkt fikk vi også besøk av Moet (den mest geniale japansk-amerikaneren ever), som fortalte skumle historier om en bil som hadde fulgt etter henne hele veien hjem etter vår lille Sukiya-date natt til lørdag. Creepy.

Selvfølgelig benyttet jeg og Katinka også anledningen til å leke vår etterhvert så berømte ja, nei, kanskje-lek, i tillegg til den grusomme han-eller-han-leken der man innimellom må velge mellom pest eller kolera. Ting tok seg klart opp da Dressmann 1 og en smilende, meget velfrisert Dressmann 2 kom vandrende forbi, og da Heite Trommis (hvis hår ikke er grønt lenger) slo seg ned på benken litt bortenfor oss. På et tidspunkt ba Katinka meg om å kikke til høyre, men jeg var selvfølgelig allerede fullstendig klar over at Togmannen befant seg i umiddelbar nærhet. Min Togmann-radar fungerer utmerket bra. It's a gift, I tell you! Han så som alltid snasen ut. Rawr!

Ingrid var litt mer påkledd enn oss

Da klokken ble litt over halv fem, de fleste heitingene (med unntak av Heite Trommis) hadde dukket inn i et eller annet klasserom, og vi innså at vi hadde sittet på benken i nesten to timer, var det på tiden å lette på rumpa og bevege seg hjemover. Fremdeles var det dødsvarmt, men en frisk vind holdt oss fine og nedkjølte. Vi var meget takknemlige.

I alle fall helt til vi satte oss på syklene, og den herlige, friske brisen vår plutselig ble til motvindmonsteret fra helvete. Det føltes om om vi trillet avsted i gangtempo, mens håret sto vannrett ut fra bakhodene våre. Jeg lurer på hvorfor det - uansett hvilken retning man sykler i - alltid er motvind her. Det er så urettferdig. Jeg må virkelig slutte å kaste bort tid på å fikse håret mitt på morgenen, for innen jeg er fremme på skolen ser det jo bare ut som et fuglereir uansett.

En skoledag gjenstår før det er helg. Jeg lurer på om Katinka virkelig er villig til å gjennomføre Yokohama-planene våre denne helgen, eller om det blir utsatt til neste. Jeg blir sprø av å sitte stille i Togane hele tiden, og føler meg definitivt klar for å dra ut på nye eventyr.

Oh! Jeg vil også ha flere bøker....

Til venner og familie som kjenner til kontonummeret mitt: Donasjoner mottas med takk!

Eventyr for de minste

2010-05-04T19:52:00.002+09:00

Det var en gang en jente som het Tonje.

En vakker dag midt i Golden Week bestemte Tonje seg for at været var altfor fint til å sitte inne og sture. Dessverre ventet hun en haug med bøker fra Amazon, så hun kunne ikke akkurat bevege seg utenfor leilighetskompleksets rekkevidde med det første. Løsningen ble å be med seg Katinka, som befant seg i akkurat samme situasjon, på trappecamping i tjueto grader pluss.

Som sagt, så gjort. De to jentene tok med seg mobiltelefoner (og kamera), og satte seg ut i varmen. Det ble gjort desperate forsøk på å gi vinterbleke legger litt farge, men i og med at trappen befant seg midt i skyggeland, gikk det ikke spesielt bra. Allikevel var humøret på topp.

Innimellom ble det allikevel kastet lengselsfulle blikk bortover gangen, i håp om at menn eller kvinner bærende på velkjente pappesker plutselig skulle dukke opp, men det eneste som dukket opp var en syklende Virginia.

Snart sto imidlertid lykken Katinka bi, og hun kunne skryte på seg hele tre nye bøker til samlingen sin. Gleden var til å ta og føle på, og Katinka smilte fra øre til øre. Tonje forbannet seg selv for at hun ikke hadde bestilt ekspresshipping hun også.

Det var bare å vente videre. Tonje moret seg med å ta bilder av de pene stemorsblomstene i blomsterbedet, mens hun lurte på hvor lenge hun kunne overtale Katinka til å holde henne med vente-selskap.

Det ble også gjort forsøk på å prøve å forstå akkurat hvorfor landlorden deres hadde buntet sammen en haug med sykler med tau, og spekulasjoner om hvorvidt han var synsk eller ikke, siden han tydeligvis visste at akkurat disse fire syklene ikke var i bruk.

Tiden gikk. Tonje og Katinka hadde nå trappecampet i omtrent halvannen time. Fremdeles var det ikke tegn til Tonjes bøker. Heldigvis fikk de god underholdning i form av mauren Felix, som med brask og bram slepte med seg sitt bytte tvers over gårdsplassen. De to jentene jublet høylytt for ham da han endelig nådde sitt mål. Verre gikk det med mauren I***** (slapp av, den het ikke Ingrid), som bokstavelig talt ble tatt av vinden.

Etter langt om lenge og lenger enn langt, ble endelig Tonjes bøker (og Hans' spill) levert av en haltende, gammel mann. Mannen kommenterte at han ut i fra navnet på pakken ikke visste om han skulle levere den til en gutt eller jente. Tonje ble en smule fornærmet, men smilte høflig tilbake.

Siden ingen av jentene hadde matvarer til middag, trasket de seg en tur på Kasumi. Det var en helt normal handletur i den tunge sydenluften. Etter et godt måltid bestående av kylling- og hvitløkspasta, viet Tonje seg til bøkene sine resten av kvelden. Og har du ikke sett henne siden - ja, da sitter hun vel med nesen godt begravd i en bok fremdeles.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret om denne utrolig spennende dagen i Togane ute.

Liten fisk, stor dam

2010-04-30T00:10:00.000+09:00

Til tross for at jeg på forhånd sa klart i fra at onsdag skulle bli den store shoppedagen, ble min onsdag for det meste tilbrakt sittende på rumpa foran dataskjermen med omtrent ti nye k-dramaepisoder. Det viste seg nemlig at Ingrid hadde både shoppelyst og en ledig torsdag, så tanken på en shoppingpartner å tråle Harajukus gater virker en anelse bedre som lokkemat enn tanken på relativt lite trafikk. Dermed ble det Takeshita-dori på en nasjonal helligdag i stedet - oh joy.

Takeshita-dori, 29. april 2010
Folkehavet åpenbarte seg med en gang man satte fot utenfor stasjonen. Det var mennesker tett i tett i tett i tett. Trege mennesker. Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp allerede tre meter nede i handlegaten. Hvorfor kan de ikke bevege seg fortere? Hvorfor må de på død og live ha med trillekofferter på shopping? Hvorfor står de i store klynger og sperrer for inngangene til butikkene. Skjerpings, mennesker. Irritasjonen til tross klarte jeg meg uten de store sinneutbruddene, og fikk faktisk kjøpt meg en søt sommerkjole allerede på butikk nr. 3 eller noe. Tro meg, det er fantastisk til å være meg.

Jeg snikfotograferte fra balkongen utenfor Body Line
Ganske snart begynte magen min å rumle (hey - det var en stund siden frokost, OK?), så jeg og Ingrid begynte å lete etter noe å knaske på. Det var imidlertid lettere sagt en gjort, i og med at hver eneste restaurant vi snublet over var proppfull av mennesker, og Japan generelt er et ikke-spise-på-gaten-land. Til slutt trasket vi på 7-Eleven, kjøpte onigiri og sandwich, og fant oss en stille krok i et boligområde der vi kjapt knasket i oss godsakene våre. Smooth. Ingrid påpekte at det for forbipasserende sikkert så ut som om vi røykte et eller annet sketchy narkotikum, i og med at vi oppførte oss så hemmelighetsfullt der vi sto på hjørnet vårt. Hun hadde sikkert rett.

Badass-Ingrid
Mette og glade trasket vi innom omtrent hver eneste butikk på Takeshita-dori. Ganske snart hadde vi gått tom for butikker, så vi beveget oss inn på H&M, der jeg ble en denimjakke rikere. Videre gikk turen inn på Laforet. Jeg falt pladask for en fantastisk pen ring på Topshop, og sto lenge og vurderte om jeg skulle betale omtrent 300 kr for den eller ikke. Til slutt falt valget på ikke. Jeg savner den litt allerede. Anyway, med unntak av tre søte par øredobber fra Claire's jeg kjøpte et par timer tidligere, var det faktisk alt jeg kjøpte i dag. Jeg er så flink og sparsom. Ingrids berg av handleposer vokste imidlertid mer og mer for hver butikk vi var innom. Imponerende.

Etter å ha stappet oss fulle av deilig, fetende crêpe, benyttet vi anledningen til å ta purikura. Jeg har aldri vært innom en så full purikurasjappe før. Vi måtte seriøst stå omtrent et kvarter i kø før vi i det hele tatt slapp frem til maskinen. Jeg fikk endelig bruk for mine spisse albuer. De er utrolig praktiske å ha når man må brøyte seg frem blant omtrent tretusenetthundreogførtiseks high school-elever. Bildene ble søte nok. Legg merke til at den funksjonen som jukser med øynene dine og gjør dem større og tydeligere og sånn bare har klart å fikse på det ene øyet mitt på bildet til høyre. Haha!

Etter en lang dag i Harajuku, var det utrolig deilig å sette seg på toget tilbake til Togane. Vi dro fra leilighetene klokken ti i dag morges, og kom hjem igjen omtrent akkurat tolv timer senere. Beina mine verker som bare det nå. Allikevel var det første jeg gjorde da jeg kom hjem å prøve (og ta bilde av) mine nyinnkjøpte klær. Jeg glemte selvfølgelig å sette på blitzen, undertøyet mitt som hang til tørk måtte sensureres, og leiligheten min er en svinesti av dimensjoner, men kjolen er nå fremdeles søt allikevel, er den ikke? Med sånne temperaturer som vi har hatt i dag, kan jeg bruke den omtrent med en gang. Lovely.

Jeg har ikke hull i ørene (de grodde igjen for sånn... fem år siden), men ble overlykkelig da jeg oppdaget at Claire's (i motsetning til mange av de andre accessoir-butikkene rundt omkring) har en godt utvalg av pene klipsøredobber. Endelig kan jeg også blingifisere ørene mine med stil. Jeg måtte selvfølgelig sleng med et par enorme øredobber med rosa dilldall, i og med at det er en gammel fjortisdrøm som går i oppfyllelse

Og jeg fant denne da jeg og Ingrid gikk innom Sunpia for å kjøpe med oss noen nødvendigheter. En ny Fanta til samlingen min! Fanta Pineapple! Jeg har ikke smakt på den enda, men jeg har skyhøye forventninger. Ananasbrus pleier å være godt. Den bør ikke smake sure sokker og hundebæsj! Da gråter jeg.

Vil ikke, kan ikke!

2010-04-26T19:11:00.004+09:00

Sol! Varme! Fuglene kvitrer i trærne, og solbrillene er godt plassert på nesen der de hører hjemme. Fargerike blomster titter frem i veikanten, og japanerne har kastet den tykke vinterjakken til fordel for mer vårlige varianter. Endelig føles det som om våren har kommet til Togane også. Jeg tok en kikk på værmeldingen, og til tross for litt blåsevær, regn og en mulig tordenbyge eller to, ser den neste uken meget overkommelig ut. Det kan muligens ha noe med at temperaturene på dagtid ikke beveger seg ned på ensifret område.

Selvfølgelig prøver universet som vanlig å motarbeide meg litt, men 30% sjanse for regn- og tordenstormer skal ikke få stå i mellom meg og shopping. Jeg trenger nye sko - pronto!

Dagens lunsjpause ble som seg hør og bør når solen skinner fra skyfri himmel tilbrakt lett henslengt på gresset utenfor kantinen. Kiosken på Josai er kanskje et av de eneste stedene som fremdeles selger min fantastisk gode jordbæris med sjokoladebiter, så denne ble naturligvis inntatt. Utsikten var det heller ikke noe å klage på, siden både min snasne Togmann og Katinkas også-ganske-så-snasne Tegnspråkmann hoppet rundt ved sine respektive boder. Katinka friket litt ut da hun oppdaget en ny (og sterk) link til sin utkårede. Jeg elsker at alle heitingene våre kryper frem fra gjemmestedene sine så fort det blir vår i luften. (Frykter litt for hva som skjer når klubbrekrutteringsperioden er over, though.)

Etter lunsj var det tid for Omoto-time. Jeg kan med glede informere at han ikke går meg like mye på nervene som det han gjorde forrige gang vi hadde ham. Det kan ha noe med at han ikke lenger snakker til oss som om vi går i barnehagen. Vel, barnehagesnakk var kanskje egentlig å foretrekke fremfor det vi snakker om i timene nå. Økonomi? Politikk? Arbeidsmarked? Jeg aner knapt hva som foregår på disse områdene hjemme i Norge engang, langt mindre her i Japan. Det er mange vanskelige ord, og mange kanji jeg aldri har sett før. Uansett hvor godt jeg prøver å følge med, ender jeg hver eneste time opp med å se ut som et levende spørsmålstegn:

Tro meg, det er ikke et vakkert syn. Heldigvis er Katinka omtrent like forvirret som meg. Ah, jeg savner de gode gamle dagene da alt vi gjorde var å diskutere hobbyene våre, og lese korte historier om utvekslingsstudenter som gjorde alle mulige slags dumme ting.

Jeg og Katinka bestemte oss for å nyte solstrålene litt lenger før vi dro hjem, så vi dumpet oss ned på gresset igjen. Før dere retter anklagende fingre mot meg, og hevder at den eneste grunnen til at vi henger der er for å speide etter heitinger, må jeg bare få opplyse om at selv om heitinger er et stort pluss, er det selve det å sitte i solen som er hovedtrekkplasteret for tiden. Det var en lang og kald vinter. Anyway, jeg fikk min bonus i form av en stk. Togmann med fritime, som moret seg stort med å sparke fotball med en halvveis pudgy fyr fra klubben sin. Togmannen har ikke helt forstått at kjempelue og nerdebriller ikke alltid er den beste kombinasjonen, men slikt kan man da alltids venne ham av med. I alle fall i teorien.

Jeg ble en smule skuffet da jeg kom hjem, og oppdaget av det ikke hadde kommet nye subs til Cinderella's Sister i dag heller. Snart to uker siden sist. Jeg dør snart av Eun Jo/Ki Hoon-abstinenser.

Lørdagsblues

2010-04-24T21:28:00.003+09:00

Jeg kjeder meg heftig!

Egentlig skulle jeg ha vært på klubb i Shibuya med Ingrid, Keren og noen fremmede taiwanesere og koreanere i kveld, men i og med at jeg sov omtrent to og en halv time i natt, var ikke tanken på en all-nighter i Tokyo så ekstremt fristende. Dermed ble jeg igjen hjemme i Togane - noe jeg angrer en smule på akkurat nå.

Det er ingenting å finne på.

Jeg har lest alle bøkene i bokhyllen min minst to ganger i løpet av de siste tre månedene, jeg har sett alle filmene mine, og det er ingen nye dramaepisoder som kan underholde meg (selv om jeg nettopp fikk sett episode to av Tumbling på TV). Sure, leiligheten min ser ut som om den har blitt offer for en naturkatastrofe, men rydding er ikke noe jeg har lyst til å ta fatt på akkurat nå.

Det er stunder som dette som får meg til å angre på at jeg aldri installerte The Sims 3 igjen etter at jeg formaterte laptopen min for noen måneder siden.

Det eneste som muntret meg opp sånn halvveis var tanken på min planlagte shoppingtur til Tokyo i morgen - helt til at jeg kom på at morgendagen er en søndag. Harajuku på søndager er helvete på jord. Bare se på bildene. Tviler på at jeg skal utsette meg selv for unødvendig tortur med det første, gitt.

Får heller benytte anledningen på onsdag, i og med at Josai feirer et-eller-annet-års-jubileum den dagen og har gitt alle elever fri.

Dermed ligger morgendagen an til å bli minst like kjedelig som dagen i dag.

Jeg gleder meg allerede.

Raindrops keep falling on my head

2010-04-23T17:34:00.003+09:00

Det duskregnet såvidt da jeg og my usual partner in crime trasket i vei mot skolen i dag, noe som var en klar forbedring fra gårsdagens åpne himmelsluser. I og med at Hara er sykemeldt til etter Golden Week var det ingen av oss som var sikre på om vi hadde time eller ikke, men vi bestemte oss for å ta sjansen på at vi faktisk hadde det. Et godt valg, i og med at Watanabe tydeligvis hadde bestemt seg for å steppe inn som grammatikk-vikar, til tross for at han (som han sa selv) 'ikke kan så mye grammatikk'.

Han brukte halve timen på å snakke om ferie og fridager med de hele tre elevene i klasserommet (Ingrid, i tillegg til Katinka og meg), før han presset inn litt grammatikkoppgaver på slutten. Watanabe var sitt vanlige chille selv, og lot oss slippe tyve minutter før tiden.

Etter en heftig runde med vri åtter og krig utenfor kiosken (der jeg vant en knusende seier over Katinka), bestemte vi oss for å traske bort på vår felles bestevenn - Mister Donut. Det er skikkelig drittvær i Japan for tiden, og i dag var inget unntak. Watanabe nevnte i timen i dag at han aldri før har opplevd en så kald og regnfull vår. Typisk vår flaks. Rismarkene utenfor skolen er helt oversvømte. Her om dagen så faktisk Katinka og jeg en and (!) svømme rundt på en oversvømt rismark. True story.

Det er jo ikke nok at det pøsregner så og si hver eneste dag. Neida, i tillegg skal det jo selvfølgelig blåse en sur vind. Den er faktisk såpass sterk at tidligere nevnte rismarker/jorder ser ut som rene paraplykirkegårdene. Stakkars døde paraplyer.

(Forblåst Katinka)
Det ble en lang og kald spasertur hjem fra Beisia med tunge handleposer på slep, men donutene hjalp kraftig på humøret. Det er farlig godt. Litt for farlig, kanskje. Hvis dette fortsetter kommer jeg sannsynligvis til å veie omtrent 140 kg innen jeg reiser hjem til Norge. Oh well...

Man skulle tro at store kjeder som Mister Donut hadde minst en engelsktalende ansatt som kan fortelle hvordan engelsk grammatikk egentlig fungerer, men det er tydeligvis litt for mye å be om. Engrishen på posen var jo egentlig litt søt, da:

Why yes, it made me really, really, really happy!

Min hatt, den har tre kanter...

2010-04-19T21:34:00.002+09:00

Det ser ut som om hatt er den store greia i Japan denne våren. Alle de bittesmå japanerjentene danser rundt i blomstrete kjoler, jeansjakker og en funky hatt på toppen av hodet. Nå er jeg verken bitteliten eller japaner, men helt siden jeg fikk mine første fargesprakende stråhatter som et lite knøtt, har jeg vært merkelig fascinert.

Ikke det at jeg har eid så mange hatter i mitt liv, da.

Jeg er ikke av de heldige som kler hodeplagg spesielt godt.

Allikevel klarte jeg ikke å la være å kjøpe en da jeg og Katinka tok turen innom Avail på vei hjem fra skolen i dag. I en hylle omringet av mange andre, fant jeg et funky stråeksemplar som ikke så så altfor ille ut på mitt merkelig-formede hode. I tillegg var den billig, så den ble med meg hjem.

Om jeg noensinne kommer til å tørre å bruke den i offentlighet, er selvfølgelig en helt annen historie. Kanskje en dag håret mitt ikke ser ut som en mopp..?

Togmannen ville også prøve hatten min (men hva annet kunne man forvente?), og endte opp med å likne mistenkelig på en bestemor. Nice.

Jeg frykter for at hattesamlingen min kommer til å vokse i løpet av de neste par månedene. Hjelp.

See how she sparkles

2010-04-19T17:50:00.001+09:00

Fredag er tradisjonelt sett partydag her i Togane. I det siste har diverse ferier og reiser i øst og vest satt en stopper for tradisjonen, men nå som skolen er i gang igjen, er det lett å vende tilbake til gamle vaner. På fredagen som var bød Alex til fest, og etterhvert som timene gikk, ble det rimelig trangt i leiligheten hans.

Jeg og Katinka brukte store deler av kvelden på å diskutere alle våre favorittmennesker (bl.a. Karl) med Inger, som for tiden befinner seg i Japan. Ah, ingenting slår en god bitchesession. Nå har vi jo mer å snakke om enn folk vi ikke har så mye til overs for, og etter det jeg kan huske ble både pupper, jenters selvbilde og merkelige japanere diskutert og analysert utover kvelden.

I mellomtiden ble folk rundt oss bare i bedre og bedre humør. Det eneste skåret i gleden var vel at Akira (som visstnok hadde blitt observert luskende rundt søppelkassene tidligere på kvelden) beæret oss med sitt nærvær. Heldigvis snakket han ikke så mye til oss, med unntak av da han spurte Katinka om Lorraine hadde dratt tilbake til Norge allerede.

En eller annen gang etter at de fleste i alle fall hadde blitt småbrisne, reiste plutselig halve rommet seg opp for å gå på karaoke. Tanken på en kveld med gauling i mikrofonene fristet, og det endte med at så og si alle ble med. Vi måtte ha to rom på Côte d'Azur for å få plass til alle. På veien dit benyttet jeg anledningen til å snakke litt med både Moe og Asami - to kjempekoselige jenter. Asami spanderte kjærlighet på pinne på meg og Katinka, så hun ble automatisk vår nye favorittperson.

Karaokekvelden var som karaokekvelder flest - morsom, bråkete og med både vakker og mindre vakker (*plystre*) sang. Jeg frydet meg imidlertid over å endelig få se Akiras berømte karaoke-moves som jeg hadde hørt meget positive ting om fra Ingrid og Magnus. Dansingen skuffet absolutt ikke. En eller annen gang i løpet av kvelden kom det et par halvgamle menn inn på rommet vårt. Hvordan de havnet der aner jeg ikke (Alex?), men vi fikk nå i det minste noen smellbonbon-saker som sprutet glitter av han ene.

Det (smellbonbonene, ikke gamlingene) ble en stor hit!

Jeg og Katinka glitret hele veien hjem.

You say tomato...

2010-04-14T19:33:00.002+09:00

Bestemte meg for å skulke andre time i dag og sløve på gresset utenfor kantinen i stedet. Været var overskyet mesteparten av tiden, men det var allikevel forholdsvis varmt, og frisk luft har jo aldri drept noen. Bad move! Som et resultat av de nesten to timene jeg tilbrakte på gresset (inkludert lunsjen), ser jeg nå sånn ut:

Jeg er et levende bevis på at UV-strålene faktisk trenger gjennom skylaget. Great.

Tro meg, det er omtrent tre ganger så rødt i virkeligheten.

Håper det forsvinner til i morgen, for det frister ikke å gå rundt på skolen og se ut som en kokt hummer i full offentlighet. Men hvem vet? Kanskje tomatlooken er det neste store i Land of Freaky-and-Cute (les: Japan)?

Wouldn't bet on it, though.

En solskinnsdag!

2010-04-13T22:40:00.001+09:00

Jeg har bare hatt tre skoledager dette semesteret, men allerede har skulketrangen begynt å melde seg. Det er ikke det at jeg synes timene er så spesielt ille, men jeg må ærlig innrømme at det er mye mer fristende tilbringe skoletimene sittende på benken (hvis det er sol) eller inne i en kantine (hvis det er kaldt/regner) enn i klasserommet. Dagen i dag var spesielt ille, i og med at himmelen så omtrent sånn ut.

I kid you not. Jeg holdt på å dø av heteslag da jeg trasket til skolen. Skinnjakke i nesten tyve grader pluss er kanskje ikke den smarteste beslutningen jeg noensinne har tatt, men det var ikke så mye jeg kunne gjøre med det der jeg travet bortover mens svetteperlene truet med å titte frem i pannen min. Varmt! Norsk sommer! Vann! Pust, pes!

Fujishiro-timen var overraskende overlevbar (imagine that!), og på grunn av det fine været endte jeg og Katinka opp på den store gresshaugen utenfor kantinen i lunsjen. Damn you, dumme klubbmennesker som stjeler benken 'vår'. Jeg hadde store planer om å tilbringe førti herlige minutter med å stirre på Togmannen (dere trodde vel ikke jeg hadde glemt at han eksisterte..?), men selvfølgelig forsvant han sånn akkurat i det vi kom ut fra vårt obligatoriske sjekke-håret-i-speilet-på-jentedo-besøk. Typisk. Allikevel fant vi nok av underholdning der vi satt, og Togmannen kom faktisk tilbake sånn et par minutter før det ringte inn. Bedre enn ingenting!

Så var det heftig glosepugging med Akiko, som vi først ble kjent med som unge, storøyde førsteårsstudenter ved UiO. Hun hadde ikke glemt oss, og jeg frykter for hva slags detaljer som kan dukke frem i timene etterhvert. Hun vet for mye! Til tross for at skulketrangen var på sitt verste før siste time (lesetime med Haga), tvang jeg og Katinka oss selv til å bli værende i klasserommet. Flinke studenter - det er det vi er!

Og POFF - der var hele den fine solskinnsdagen kastet bort i stuffy B312...

Det var også en liten incident der jeg ubevisst begynte å nynne på "Here Comes the Bride" omtrent tretti sekunder etter vi hadde passert Togmannen en gang etter siste time - noe som fikk meg til å bryte ut i hysterisk latterkrampe da jeg innså hvilken melodi jeg faktisk nynnet på - men det snakker vi ikke om.

Underbevisstheten min, du går litt vel fort frem her...

Resten av kvelden ble brukt på å gjemme meg inne i leiligheten, og late som om jeg ikke var hjemme. NHK-mannen var nemlig på dørplingerunde.

Lurer på om det er trygt å skru på lyset i gangen nå...?

Sakura

2010-04-08T17:49:00.001+09:00

Jeg og Katinka gikk en tur i parken for å ta bilder av de pene kirsebærblomstene. Katinka oppdaget fort at kameraet hennes var tomt for batteri, mens jeg knipset i vei - lykkelig utvitende om at jeg hadde fått et eller annet grums på kameralinsen min. Dette førte naturlig nok til at enkelte partier på bildene ble litt blurry. Jeg gjentar: Det var grums på linsen!

Babyens forbannelse slår til igjen!

Bildene yter virkelig ikke de virkelig trærne rettferdighet i det hele tatt. Det virker som om hele Japan er innhyllet i et slags rosahvitt teppe, og man får skikkelig vårfølelse bare man stikker nesen utenfor døren. Det er SÅ pent! Dessverre er sakura-sesongen like kort som den er vakker, så blomstene har allerede begynt å falle. Blomstersnø.

I morgen begynner skolen igjen. Jeg fikk et mildt panikkanfall da jeg oppdaget at vi har Fujishiro-sensei på tirsdager. Drep meg nå! Jeg har fremdeles mareritt etter rengotimene hennes! I tillegg har vi også Omoto-sensei dette semesteret, så det er best jeg går til innkjøp av en eller annen stressball så fort som mulig. Ellers kommer jeg seriøst til å klikke. De stakkars nervene mine...

Blast from the past!

2010-04-07T01:23:00.001+09:00

Jeg har endelig fått slept meg tilbake til Togane igjen, og noe av det første jeg gjorde var å traske til skolen for å registrere timeplanen min. Fullstendig nødvendig stress, men nå er det i alle fall gjort. Det ser ut som om det skal bli et overkommelig semester denne gangen også. Vi begynner ikke til første time hver dag, noe som gir meg en god grunn til å halvveis fortsette med min noe uvanlige døgnrytme. Good for me.

Halvveis i ut i første episode av Cinderella's Sister ringte det på døren min. Det var Alex som lurte på om jeg ville være med på hanami (som regel innebærer det mat og drikke under de blomstrende kirsebærtrærne) i parken rett utenfor. Jeg kastet i meg middag, og joinet Katinka på vei til nevnte park.

Jeg glemte fullstendig å ta bilde av de utrolig pene trærne, men da jeg og Katinka følte lekeplassens kall, fikk vi snart andre ting å ta bilde av.

(Jeg døde nesten av latter da jeg nettopp la merke til at Katinka og T-skjorten har omtrent samme ansiktsuttrykk! Priceless!)

Lekeplasser var så mye morsommere da jeg var liten... Og hvorfor i alle dager har de ikke et huskestativ? Det er jo det mest geniale lekeapparatet noensinne!

Husker dere forresten koppen jeg malte da Olga fra UiO kom på besøk til Josai? Vel, i dag fikk jeg den endelig tilbake. Det var en smule pinlig, i og med at både Hayashi-sensei og Hara-sensei sto og småtrippet rundt meg og Katinka, mens de maste om at vi måtte pakke dem opp og vise dem resultatet.

Jeg er fornøyd! Den ble da ganske søt, ble den ikke?

Gjensyn med gamle 'venner'

2010-03-25T06:23:00.001+09:00

Det semi-lyset håret mitt er offisielt historie. I alle fall for denne gang. Jeg var veldig glad i fargen, men etterveksten hadde tatt fullstendig over, og håret mitt er rett og slett for slitt og skadet til å takle en ny runde med blekemiddel. I stedet løp jeg inn på H&M, rasket med meg en boks med brun hårfarge, og begikk meg umiddelbart ut på Mission Renewal.

Selv om jeg alltid pleide å farge håret mitt mørkere før, er det et par år siden håret mitt har vært såpass mørkt som det er nå. Jeg kjenner meg knapt igjen når jeg ser meg i speilet. Jeg hater det ikke, men det ser annerledes ut. Bra annerledes. Tror jeg, i alle fall. Jeg føler meg litt mer.. mystisk nå! Haha! Weird, I know!

Jeg nyter definitivt å være på en snarvisitt i gode gamle Norge, men alt er ikke bare fryd og gammen. Øyebetennelsen jeg bekjempet i september i fjor er tilbake, og det er ikke akkurat et kjærkomment gjensyn. Det gjør faktisk litt vondt. Øyet mitt er flott og ømt, og til tross for at det ikke er like rødt og skremmende som forrige gang, har det definitivt en deilig rød nyanse. Jeg prøvde å zoome inn på bildene jeg tok i sted (for å dokumentere min nye tilværelse som 'ordentlig' brunette), og man kan faktisk se betennelsen.

Deilig, right?

Uansett, jeg har fått resept på betennelsesdempende antibiotika-øyedråper, så om en ukes tid er øyet mitt forhåpentligvis i fin-fin form igjen.

Jeg krysser fingrene.

Det frister nemlig ikke å gå med briller de neste to månedene.

Cartoon Confession

2010-03-21T21:53:00.000+09:00

Fordi et bilde sier mer enn tusen ord.

OK, så det er ikke heeeelt sant. Jeg er jo tross alt fascinert av kulturen, og jeg elsker å lære nye språk. Men det er close enough.

(Og dere må unnskylde posene under øynene mine. Jeg hostet hele natten, så jeg fikk ikke sove i det hele tatt. Å døgne er SÅ ikke kledelig..)

You're Beautiful

2010-03-19T15:58:00.002+09:00

Jeg vet jeg egentlig burde rydde leiligheten min og pakke resten av tingene jeg skal ha med meg hjem til Norge i morgen, men i stedet sitter jeg og morer meg med YouTube-videoer. Søkte opp denne lille godbiten fra et av mine absolutt favorittdramaer - You're Beautiful. Ler meg skakk hver gang jeg ser den.

Fanfiction tatt på kornet. Fangirls kan være skremmende, skremmende vesener. Tro meg. Jeg vet hva jeg snakker om.

Ah, Hwang Tae Kyung. Jeg har savnet deg!

Og du trodde DU hadde en dårlig dag...?

2010-03-18T19:54:00.001+09:00

Det viste seg at jeg ikke trengte å frykte smultringenes uheldige bieffekter allikevel. Da jeg våknet i dag tidlig (etter så mye som halvannen times herlig søvn), oppdaget jeg at det kjørte en dampveivals rundt i hodet mitt, og at lungene mine var på full fart opp av halsen. Heldige meg - halsondten jeg trodde jeg hadde blitt kvitt i forigårs var tilbake for fullt, og den hadde tatt med seg forsterkninger!

Etter en innbitt drakamp mellom lyst og fornuft, endte fornuften til slutt opp med å gå av med seieren. Ingen etterlengtet overnattingstur til Nikko på denne jenta, nei. I stedet er jeg nå stuck på mitt ikke akkurat helsevennlige roterom i tråkiga Togane, mens alle vennene mine sikkert dupper seg i de varme kildene as we speak.

Gud, livet er urettferdig...

Jeg trodde i det minste det var ett lite lyspunkt i all elendigheten da. Siden jeg er syk, og tanken på å gå ut av huset er omtrent like fristende som å ta en Britney og barbere av meg alt håret, bestemte jeg meg for at det var den perfekte anledning til å bestille pizza på døren. (For andre gang på en uke, men det snakker vi ikke om..) Mat på døren er fint. Da slipper man liksom å se bra ut, tenkte jeg, og klikket meg inn på Pizza-Las hjemmesider.

Stupid me.

Jeg glemte at pizzabudene ofte er unge og ganske heite.

Han ble sikkert overlykkelig over å se dette på den andre siden av dørstokken:

Mommy, mommy! Monsters do exist!

Som om ikke det faktum at jeg ble syk, gikk glipp av overnattingsturen jeg hadde gledet meg til lenge, og presterte å vise meg i all min usminkede og bustete herlighet foran en gresk (vel, japansk) gud var nok, får jeg etter all sannynlighet en kvise på størrelse med en flodhest midt mellom øyenbrynene mine. Oh joy!

Heldigvis skal jeg hjem til Norge i et par uker. Jeg reiser i overimorgen. Hvis jeg fremdeles lever da, selvfølgelig.

Og med min flaks er vel det kanskje heller tvilsomt.

Oh no, I didn't...

2010-03-17T19:51:00.000+09:00

Å gafle i seg hele tre smultringer fra Mister Donut er kanskje ikke det lureste å gjøre når man skal på overnattingsutflukt til onsen (varme kilder) i Nikko med venner dagen etter.

Men så har jo aldri jeg hevdet å være den skarpeste kniven i skuffen heller.

Eller, vent... Det har jeg jo.

"Hvorfor er magen min så stor, lurer du på? Jo, baby. Mhm. Fem måneder på vei nå! Ja, jeg vet. Det var ganske plutselig. Jeg fant det først ut i går."

Lurer på om noen kjøper den..?

T.K.T.H.E.I.H.R.T.

2010-03-15T20:24:00.001+09:00

Tonje Kjøper Ting Hun Egentlig Ikke Har Råd Til - del 4

(For del 1, 2 og 3, se 'Blåhval neste', 'Om trange sko og slunkne kontoer og 'Seoul, baby!'.)

Møt min nye bestevenn!

Det er et nydelig Canon PowerShot G11, og vi skal ha det mye moro sammen fremover! Hjemme i Norge koster det rundt 4500 kr, men takket være Amazon Japan (ord kan ikke beskrive hvor farlig den siden egentlig er) ble det mitt for den nette sum av 2500 norske kroner. Jeg bestilte det for et par timer siden, men får det levert på døren min allerede en gang i løpet av morgendagen. Jeg elsker ekspresshipping.

Trengte jeg nytt kamera? Nei.

Er jeg spesielt fotointeressert? Ikke egentlig.

Så hvorfor bruke penger på et fancy-schmancy semiprofesjonelt kamera som ikke engang er speilrefleks?

Fire ord: Utvippbar og dreibar skjerm.

Selvdiggerbilder er en fin ting.

Dagen derpå

2010-03-15T00:03:00.002+09:00

Lørdag.

For første gang på år og dag bestemte jeg meg for å utnytte det faktum at jeg fremdeles er relativt ung og dermed burde leve livet, og kastet meg med på en forholdsvis spontan bytur til Tokyo (alt som ikke er planlagt senest dagen i forveien regnes som spontat for meg). Spontanitet til tross - jeg og Katinka orket ikke helt tanken på å drikke fra klokken syv på kvelden, så vi bestemte oss for å reise inn til byen litt senere enn de andre. En meget god avgjørelse, til tross for at den sørget for at vi ble sittende i en time på et par meget ubehagelige metallstenger ved Hachikō-stauten i Shibuya og vente på at de andre skulle bli ferdige med sine izakaya-eventyr. Vi moret oss med å kaste lange blikk etter de få heitingene i området, og drite oss ut fullstendig når et par fremmede japanere kom bort for å prate med oss. Good times, good times.

Etter langt om lenge, og lengre enn langt, så vi et krøllete hode (også kjent som Ingrid) i det fjerne, og visste at ventetiden omsider var over. Etter mye frem og tilbake, endte vi opp på karaoke der vi bare ble i to timer p.g.a. de skyhøye karaokeprisene i Shibuya. Avgjørelsen skapte litt misnøye hos noen (les: meg), men etter noen drinker var humøret på topp igjen. Etter endt karaokeøkt, ble vi enige om å fortsette kvelden på en eller annen klubb. Vi fant en liten all-you-can-drink-klubb nede i et kjellerlokalet, og travet lykkelig inn på jakt etter pene mennesker og alkohol. Alkohol var det nok av. Pene mennesker? Not so much! Vi lot ikke dette legge noen nevneverdig demper på stemningen, og danset og moret oss ut i de små timer.

Jeg og Katinka hadde forresten et artig møte med en gammel japansk dame som minnet mistenkelig om henne på bildet ovenfor. Til tross for at damen sikkert var 80+, sjanglet hun rundt som en eller annen ungsau, og hadde tydeligvis bestemt seg for at det var hennes oppgave å utdanne oss uvitende blekfjes om hva som var normen i Japan. Og i Japan sitter tydeligvis ikke pene piker på fortauskanten når de er ute for å trekke luft. Shame on us! Vel granny, i Norge pleier ikke fulle åttiåringer å rave rundt gatelangs i byens største ungdomsstrøk heller!

(Fyllebestemorens lille tirade fungerte imidlertid utmerket for to kontaktsøkende nordmenn, i og med at alle japanerne som gikk forbi stoppet opp, gliste til oss, og spurte om damen plaget oss.)

Klokken fem var det slutt på dansemoroa for denne gang, og etter et lite opphold i trappen utenfor klubben, var det en trøtt gjeng som trasket til stasjonen. Katinka og jeg mistet Ingrid og Alex da vi tok en dopause, så vi måtte kravle oss hjem til Togane på egenhånd. Overraskende nok var det ingen å-nei-jeg-holdt-på-å-sove-forbi-stasjonen-min-situasjoner denne gangen. Flinke oss. Kravlet meg i seng litt før klokken ni på morgenen, og ble der til klokken fire. Deilig.

Jeg fikk forresten en meget bekymret telefon fra mamma for noen timer siden. Tydeligvis hadde tante Toril ringt henne og informert henne om at det hadde vært et stort jordskjelv som målte 6,6 på Richters skala i Japan i dag. Til tross for at skjelvets episenter var i nord-Japan, hadde visstnok bygninger i Tokyo svaiet og sånn. Say whaaaaat? Jeg merket ingenting! Jeg fikk meldinger fra Katinka om jordskjelv rett etter det visstnok hadde ristet leeenge, og følte meg like forvirret da. Jeg var våken på det tidspunktet. Jeg satt foran PC'en min og fylte ut kontaktopplysningene for pizzabestillingen min (Pizza-La, my savior), fordi jeg ikke følte for å vise mitt pannekakeflate hår og mine rødsprengte øyne i offentlighet.

Blir sansene mine virkelig såpass sløvet av pizzalyst at jeg ikke merker at huset mitt hopper og danser rundt meg?

En skremmende tanke.

Gone, but not forgotten

2010-03-09T00:29:00.002+09:00

Dag 6 i Seoul.

La oss være kulturelle i dag, tenkte TonKa (les: Tonje og Katinka), og hoppet på første og beste tog til Gyeongbokgung. Jeg hadde hørt mye på forhånd om de vakre palassbygningene som ventet oss, men må ærlig innrømme at jeg var en smule mer giddy ved tanken på å få se menn dresset opp i tradisjonelle kostymer. Jeg vet, jeg vet. Det er Chuno-fanatikeren i meg som snakker. Til tross for at solen tittet frem bak skyene med jevne mellomrom var det bikkjekaldt, og det var to hutrende såkalte 'vikinger' som endelig nådde frem til sin destinasjon.

(Note to self: Hvis værmeldingen sier det skal føles som to plussgrader, så STOL PÅ DEN!)

Kulden ble snart glemt da vi fikk øye på de første kostymekledde mennene. Katinkas pupiller ble umiddelbart hjerteformede, og hun siklet åpenlyst over de barske vaktmennene i røde krigerkostymer. Det var overraskende vanskelig å dra henne vekk fra dem og inn på selve palassområdet. Hun kastet mange laaange blikk mot porten i tiden som fulgte. Selve palasset var akkurat som jeg hadde blitt fortalt – stort, utsmykket og veldig pent. Hvis jeg får tilbudet om å flytte inn i Gyeongbokgung takker jeg ja med glede, såfremt de får fikset elektrisitet og sånn før jeg flytter inn. Rommene er dårlig isolert, og tanken på å bli forvandlet til en levende ispinne mens jeg sover er lite fristende.

Katinka og jeg moret oss stort med å krype inn i alle turistfrie kriker og kroker for å ta teite bilder (og noen mindre teite bilder) av oss selv, og drømte om å være konge (jeg) og hoffdame med nære bånd til de Røde Mennene ved palassporten (Katinka).

Til slutt hadde vi sett alt vi burde, og trasket (vel, Katinka danset lykkelig) i vet mot utgangen. Vi skulle akkurat til å gå mot metroen, da de annonserte over høyttaleranlegget at vaktskiftet ville foregå med pomp og prakt om akkurat syv minutter. Syv minutter? Det kunne vi overleve. Vi stilte oss bak avsperringstauet sammen med alle de andre nysgjerrige turistene, og ventet. Og ventet. Og frøs. Og ventet. Endelig skimtet vi noen menn som stilte seg opp bak et hjørne. En mann slo på en gigantisk tromme og skremte vettet av oss. En øredøvende falsk – men sjarmerende – musikk runget utover området, og en haug med kostymekledde koreanere kom vandrende inn på plassen. Katinkas øyne spratt nesten ut av skallen på henne da hun så enda flere Røde Menn i mylderet, og hun kom med noen meget sjarmerende lyder som jeg ikke skal gjenta her. Vaktskiftet var faktisk rimelig underholdende, da. Se selv:

Fra Gyeongbokgung dro vi videre til Myeong-dong for å svi av litt flere won. Jeg falt pladask for et par herlige sko med kilehæl i den første skobutikken vi var innom, og døde litt inni meg da jeg oppdaget at det var en prutebutikk. Jeg hater å prute. Helt siden den onde bodmannen nektet å selge meg en falsk Louis Vuitton-lommebok til prisen jeg var villig til å gi i Syden for en god del år siden, har jeg hatt fullstendig pruteskrekk. (Nå innser jeg jo selvfølgelig at den onde mannen gjorde meg en tjeneste, men jeg var ung, dum og blendet av designerlogoer. Og svensker. Nok om det). For en prutehater som meg, er Korea et grusomt sted å handle. Kjedebutikkene er greit nok – prisene der er faste, og det er lett som bare det, men de søte små skobutikkene i sidegatene er en annen historie. Er man heldig, henger det et skilt på veggen som sier at skoene i butikken koster mellom X og X won, men ofte står det ingenting. Og ofte forventer de at du skal prute. Siden jeg er et blekfjes, ligger jeg dårlig an i priskrigen. De er glad i å gi oss høyere priser enn de ville gitt for eksempel en japaner. Oh, Korea… Hvorfor må du gjøre dette mot meg?

Så ble det pene, pene, pene, PENE nye sko på meg?

Nei. Jeg turte ikke engang å prøve å prute.

Stupid.

I stedet gikk jeg en tur på Forever21 og kjøpte meg en trøste-T-skjorte og noen trøstesmykker, mens Katinka satt utslitt og halvdød i kjelleren.

Skoene mine… I miss you already!

Seoul, baby!

2010-03-06T00:29:00.002+09:00

Til alle dere der ute som trodde jeg var død og begravet – beklager å måtte skuffe dere. Mangelen på blogginnlegg de siste par dagene betyr slett ikke at jeg ligger råtten og innskrumpet i en av Seouls mange bakgater, men heller det at internettforbindelsen her på Backpacker Mr. Sea har glimtet med sitt fravær, noe som har ført til lettere frustrasjon og omtrent 14673 hårstrå mindre på mitt engang så behårede hode. Overraskende nok tok jeg tapet av kommunikasjon med omverdenen mye lettere enn Katinka, som plasserer det å ikke ha tilgang til Facebook og Mixi på omtrent samme nivå som verdens undergang. I dag tidlig bestemte imidlertid internett seg for å fungere igjen. Imagine that.

Uansett, vi har nå vært i Seoul i omtrent to dager. Den første dagen ble bare brukt til å orientere seg i nabolaget (Daehangno), siden vi var sliten etter den turbulente flyturen fra Tokyo og den påfølgende strabasiøse bussturen fra flyplassen. Området rundt hostellet vårt er forholdsvis koselig – med mange restauranter (inkludert alle de store fast food-kjedene) og små butikker (de aller fleste hudpleie- og sminkebutikker, siden det virker som om koreanerne er ekstremt glad i det). Vi spiste middag på Pizza Hut, siden vi ikke orket å lete etter noe mer fancy.

Dag to ble brukt på å shoppe i Myeong-dong. Det småregnet hele dagen, og det var ikke fritt for at vi så ut som små fuzzballer der vi trasket rundt i butikk etter butikk på jakt etter de store kuppene. Jeg ble overlykkelig over å finne en enorm Forever21, som i motsetning til den i Harajuku ikke var stappfull av mennesker. O, lykke! Pengene fikk imidlertid ikke bein å gå på før vi forvillet oss inn i CD-butikken over Nature Republic. Plutselig løsnet kjøpetrangen min for alvor, og jeg punget gladelig ut for min elskede Lee Min Kis debut-EP, You’re Beautiful-soundtrack 1 og 2, og Chuno-soundtracket. Med på kjøpet fikk jeg en gratis God of Study-plakat, noe jeg egentlig ikke har særlig bruk for, i og med at jeg aldri har sett dramaet (gis bort til interesserte). Senere gikk vi halvveis berserk i neglelakkhyllen på Nature Republic. Noen lipglosser i funky farger ble det også.

Jeg nektet å forlate Myeong-dong uten en Pig-Rabbit-bamse trygt plassert under armen, så vi beveget oss ned under bakken for å lete. And lo and behold – der var den. Der var også You’re Beautiful DVD-boksen jeg hadde siklet på. Den kostet flesk og er såpass enorm at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få den med meg tilbake til Togane, men jeg er storfornøyd uansett. Den snille butikkdamen ga meg en gigantisk You’re Beautiful-plakat med på kjøpet. Endelig litt dekor til den tomme leiligheten min! Hurra!

I dag var det på tide å leke turister på ordentlig, så vi tok en lang T-banetur til Yeouido for å ta 63 Building nærmere i øyesyn. Det var nesten som å trå inn på hellig grunn da vi tok heisen opp til observasjonsdekket i sekstiende etasje. Jeg ble grepet av en ekstrem trang til å se My Girl igjen, til tross for at jeg sist så den for noen få måneder siden. Vel oppe trasket vi rundt blant all pop arten, og kastet nervøse blikk ned mot bakken et par hundre meter under oss. Jeg skal ærlig innrømme at jeg prøvde (og failet på) å holde pusten i heisen på vei ned igjen. Oh well, det er tanken som teller.

Neste stopp på programmet var voksmuseet, der vi moret oss stort med å traske rundt blant alle de freakishly realistiske kjendisene. Hadde det noen gang blitt laget en Tonje-voksdukke, skulle hun i alle fall ha fått rettet opp et par skavanker, men på disse voksdukkene slapp ikke den minste rynke eller utstående føflekk unna. De hadde til og med heftig kroppshår. Ghandis brystparykk var direkte imponerende, og man kunne sannsynligvis flette David Beckhams legghår. Jeg glemte å sjekke om Jesus var hårete. Damn. En fyr som jobbet der prøvde å få oss til å gå inn i den skumle spøkelsestunnelen, men vi avslo. Det var sannsynligvis smart av oss, i og med at vi kunne høre de desperate skrikene fra alle koreanerne som lot seg lokke. Spøkelseshus er SÅ ikke min ting.

Billetten vår ga oss også tilgang til Sea World, så etter å ha sett oss mett på voksmennesker, trasket vi inn i sjødyrenes rike. Til tross for at jeg har vært på akvarier opptil flere ganger, blir jeg alltid fascinert av hvor utrolig mange merkelige vesener det finnes under vann. Vi satt lenge og lo av de feite, men søte, selene som svømte rundt med magen i været. Katinka bedrev heftig flørting med en av sjøløvene (han geipet og sprutet vann på glasset der hun satt, hun geipet henført tilbake), mens jeg storkoste meg med å la minifisk nibble på fingertuppene mine. Det var merkelig behagelig. Vi tilbrakte X antall timer i 63 Building, og det var med relativt tungt hjerte jeg forlot mine nye, hudspisende fiskevenner.

Egentlig skulle vi spise på TGI Friday’s i dag, men da vi endelig fant den, viste den seg å være stengt. Dermed ble det Pizza Hut i dag også – en relativt pinlig affære, ettersom den unge servitøren rett og slett overså oss da han fant ut at vi ikke snakket et kvekk koreansk. Vi satt i femten minutter med lukkede menyer, og prøvde desperat å fange blikket til en eller annen servitør, men enten så kikket de i en annen retning, eller så løp de inn på bakrommet og gjemte seg. Til slutt hentet han som viste oss til bordet en dame som tydeligvis kunne litt engelsk, slik at vi fikk bestilt. Fullstendig unødvendig, i og med at det var bildemenyer. Vi ble en smule frustrerte, men etter å ha spist en herlig Spicy Chicken Calzone, var humøret på topp igjen.

Korea er gøy! Hva vil morgendagen bringe, mon tro..?

Hallo der, herr Tsunami...

2010-02-28T12:57:00.003+09:00

Å sitte stille og vente på at en tsunami skal treffe landet man befinner seg i er ikke særlig moro. Det kan jeg skrive under på. Det er ikke rart man blir småparanoid når det blinker tsunamivarsel i hjørnet på absolutt hver eneste TV-kanal, og ordet tsunami (som er et av de få ordene man faktisk får med seg under nyhetssendingene) blir repetert omtrent hvert femte sekund. Etter tsunamikatastrofen i 2004, bærer ordet sterke assosiasjoner til død og fordervelse for min del.

(Sånn ser TV'en min ut i dag)
Nå tviler jeg imidlertid på at jeg befinner meg i umiddelbar fare. Togane er over en mil fra kysten, og siden bølgene som er spådd å komme ikke er monstrøse jævler på 50 meter pluss, regner jeg med at jeg ikke trenger å flykte opp i de mørke åsene bak Togane Ghost Town med det første. Samtidig er det en smule ekkelt at nabobyen vår (Kujukuri) er under full tsunamivarsel, og venter de første tometersbølgene om ganske nøyaktig 33 minutter.

...jeg håper Togmannen og de andre alle heitingene er fra fjerne fjellstrøk.

OL-kvaler

2010-02-23T17:29:00.004+09:00

Jeg elsker å se på vintersport!

Hver vinter sitter jeg klistret til TV-skjermen for å få med meg Norges triumfer i en eller annen bortgjemt fjellheim i Langtvekkistan. Jeg er hun som okkuperer TV'en omtrent halve vinteren (til resten av familiens store fortvilelse). Jeg er hun som gjerne står opp klokken fem om morgenen for å se på femmila, for så å vekke hele huset med jubelhyl når Norge går inn til gull. Jeg er hun som - når Norge har tatt nevnte gull - blir fylt med såpass sterk kjærlighet til eget land at jeg reiser med opp og holder hånden godt plassert over hjertet når de kjente tonene av "Ja, vi elsker" fyller de tusen hjem. Ofte feller jeg også en tåre eller to.

Jeg elsker å se på vintersport! Derfor er det utrolig kjipt at Japan ikke har spesielt god TV-dekning av OL i Vancouver.

Det er jo forsåvidt forståelig. Vintersport har vel ikke akkurat det samme fotfestet her i soloppgangens rike som blant Norges snøkledde åser. Allikevel burde man tro at en såpass stor begivenhet som OL burde få litt mer TV-tid i mellom alle spis-til-man-sprekker-programmene som japanerne er så glad i. Av de seks gulløpene Norge har prestert under OL så langt, har jeg sett akkurat null. Det gjør vondt langt inn i sjelen.

Derfor var det en kjærkommen avveksling da Katinka kontaktet meg i går, og begynte å snakke om curling. Det var selvfølgelig null mulighet for å få sett Norge vs. Frankrike, klokken var snart tre på morgenen, og jeg var omtrent fem minutter unna et etterlengtet møte med puten min. Det var da Katinka sa de magiske ordene. -Det går skihopp på TV om tre minutter da...

Jeg kastet meg over fjernkontrollen som en sulten kineser ved et buffetbord. Nihon Terebi. Kanal fire. DER!

Omtrent klokken 05:15 i dag tidlig så jeg Norge ta bronse i laghopp. Det var verken "Ja, vi elsker" eller jubelhyl involvert, men min lille, norske hjerte svulmet allikevel.

Kjære universet...

2010-02-20T23:12:00.000+09:00

Det er meg igjen!

Jeg kom plutselig på at jeg ikke har takket deg for at du tilsynelatende har tilgitt at jeg lo av babyen, og for at du har sluttet å fucke opp livet mitt helt, universet. Tusen takk skal du ha. Et helt år med ting som går til helvete har vært litt av en påkjenning, kan du tro. Jeg må innrømme at det var en periode der jeg følte meg som 'the poster child' for Murphys lov.

I det siste har ting gått overraskende glatt, universet. Ting som for noen måneder siden ville ha endt i total katastrofe, har vist seg å gi relativt suksessfulle resultater. Jeg er ekstremt takknemlig for at du bestemte deg for å tilgi mitt lille, svake øyeblikk. Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke fnise av den neste firkantede babyen jeg ser. Tro meg - I learned my lesson the hard way.

Men universet, det er en liten ting jeg har lyst til å ta opp med deg i dag. Slapp av. Det er ikke store greiene. Jeg skal ikke kreve sommer hele året, røntgensyn eller en lys levende enhjørning i julegave (selv om jeg virkelig har lyst på en). Nei, alt jeg ber om er at du slutter å sende gale mennesker min vei!

I løpet av den siste måneden har jeg nemlig snublet over flere nutjobs enn jeg det jeg har møtt til sammen i løpet av hele mitt tjuetre-og-et-halvt-om-tre-dager-årige liv. De er seriøst overalt. De stopper meg på gaten og snakker i vei om at Japan og Hawaii skal synke i havet i løpet av de neste årene, og prøver å kombinere det temaet med snikksnakk om en eller annen word processor. De går forbi meg i butikken mens de snakker med seg selv og ler høylytt av egne vitser. De hermer etter de automatiske stemmene på toget, og ramser opp stasjonsnavn på stasjonsnavn på stasjonsnavn. De skyter på de andre togpassasjerene med en usynlig pistol som bare de kan se. De gliser mot oss med halvråtne tenner, for så å insistere på å ta oss i hånden omtrent etthundreogåttini ganger. The list goes on.

Jeg er sikker på at de er hyggelige mennesker, altså, universet. Det er ikke det. Jeg skulle bare ønske du kunne begrense antallet mentalpasienter som kommer min vei en ørliten smule. Det er ikke lett å være en gærningmagnet. Det er nemlig en smule slitsomt å holde utkikk etter potensielle øksemordere og kannibaler hele tiden. Hvis du bare kunne ha byttet ut omtrent en tredjedel av disse med.. tja, heitinger for eksempel, så skal jeg ikke klage i det hele tatt.

Det er bare et forslag, OK?

Alt i alt synes jeg du gjør en ganske god jobb for øyeblikket, universet. Forsett sånn. Med visse ørsmå modifikasjoner, that is.

Hilsen din gode venn (?), Tonje

Sult + Tonje = ?

2010-02-20T00:17:00.003+09:00

Mennesker reagerer forskjellig når de blir sultne. Noen er såpass vant til det at de knapt nok merker at magen skriker etter føde. Noen kaster irriterte blikk ned på magen, og håper at den ikke rumler altfor høyt i offentlighet. Noen mennesker får vondt i hodet, og hos noen vil ikke kroppen adlyde dem i det hele tatt.

Jeg? Jeg blir gretten.

Vi snakker ikke å-du-er-så-dum-kan-du-ikke-bare-holde-opp-å-rumle-sånn-magen-gretten heller. Å, nei, du. Her er det hvorfor-i-helvete-snakker-du-til-meg-i-det-hele-tatt-din-jævla-bitch-kan-du-ikke-se-at-jeg-er-sulten-for-faen-jeg-er-tre-sekunder-fra-å-bite-av-deg-hodet-gretten til tusen. Det er faktisk såpass ille at mamma med jevne mellomrom advarer meg før jeg skal ut og reise med venner. "Husk å spise da, Tonje! Du vil vel ikke miste alle vennene dine?" Jo, takk skal du ha, mamma. Jeg er fullstending klar over at jeg forvandler meg til et monster når jeg blir sulten (jeg har døpt henne Grumpy-Tonje). Jeg har visstnok en skikkelig Dr. Jekyll og Mr. Hyde-greie på gang.

Grumpy-Tonje dukket opp i dag. Etter å ha studert duers paringslek inngående, spist en utrolig usunn frokost og trasket rundt på Osaka Castle en stund, skulle jeg og Katinka utforske et gigantisk kjøpesenter i nærheten av stasjonen. I følge hjemmesiden var det godt over hundre butikker - de aller fleste for jenter. Fulle av pågangsmot og med bulende lommebøker tuslet vi inn på senteret, og ble møtt av en skobutikk full av godsaker. Dette begynte lovende. Men (og det er et stort men)... vi kjøpte ingenting. Vi trasket gjennom syv etasjer proppfulle av klær og andre goodies, men handleposene uteble.

Er det noe jeg ikke takler så er det å gå på handletur uten å finne noe. Bedre ble det selvfølgelig ikke av at frokosteffekten begynte å gi seg, og jeg kjente kroppen dø mer og mer for hvert eneste skritt jeg tok. Det var bare et spørsmål om tid før Grumpy-Tonje poppet frem. Og poppe frem, det gjorde hun. Til de grader. Det ble sikkert en morsom halvtime for min partner in crime der hun trasket rundt med et illsint demonlignende vesen på slep. Til slutt trasket vi inn på en fastfood-restaurant (hvis navn ikke skal nevnes),og vips, så var jeg blid og fornøyd igjen.

Det er merkelig hvordan det der fungerer, altså.

Vi snublet forresten over disse småtassene (vel, de var vel egentlig ganske enorme) på veien fra Osaka Castle til nærmeste togstasjon. I utgangspunktet trodde vi de var forvokste vannrotter, men etter nærmere undersøkelser og litt googling på kryss og tvers, har jeg kommet frem til at de etter all sannsynlighet er sumpbevere. Ville sumpbevere. Er de ikke søte?

Hårmannen, der er du jo!

Vi har forresten bestemt oss for å droppe Hiroshima, og reise tilbake til Togane i morgen. Det er en kombinasjon av slunkne bankkontoer, rådyre shinkansen-billetter og trangen til å sove i egen seng som har fått oss til å bestemme oss for dette. På den ene siden er det litt kjipt, men jeg tror vi har tatt en klok beslutning.

Universal Studios

2010-02-18T23:35:00.001+09:00

Ustabile møkkanett!

Blir jeg bedt om å beskrive det trådløse nettverket her i fjerde etasje på J-Hoppers Osaka med to ord, er nok dette den mest treffende beskrivelsen. Det er utrolig frustrerende å prøve å gjøre noe som helst når WiFi'en krasjer omtrent hvert tredje minutt. Jeg er to sekunder fra å kaste laptopen i veggen i ren frustrasjon, men siden mine elskede penger flyr ut av vinduet fortere enn svint for tiden, tror jeg kanskje det ikke er en særlig god idé. Det eneste jeg kan gjøre er å bite tennene sammen, prøve å ikke skrike sånn altfor høyt når nettet kutter, og håpe jeg kommer ut av dette hostelloppholdet med alt håret i behold.

I dag var jeg og Katinka på Universal Studios Japan, som ligger noen få togstopp unna der vi bor for tiden. Helt siden jeg som femåring besøkte Tusenfryd for første gang (en noe traumatiske opplevelse, i og med at jeg var ca. tre centimeter for kort til å få kjøre Sverre/Huskekarusellen), har jeg vært en fornøyelsesparkfreak av dimensjoner. Mitt indre barn frydet seg heftig over å få lov til å fråtse i diverse karuseller og berg-og-dalbaner dagen lang.

Vårt Universal Studios-eventyr startet med et brak, da vi bestemte oss for å hoppe rett på JAWS. Turen begynte skikkelig koselig. Vi putret rundt i en liten båt ute på et lite vann, og ante fred og ingen fare (hah, as if) da en enorm, mekanisk hai plutselig poppet opp rett ved siden av båten vår. Ouch! De plasttennene så skremmende skarpe ut. Så fulgte et heftig båteventyr, der vi var nære på å bli spist av haiene både en og to og tre ganger. Til tross for at vi visste at vi ville komme ut av turen med livet i behold hylte vi som stukne griser uansett. Det hører liksom med når man møter mekaniske haier på størrelse med Grønland. Øya, altså, ikke bydelen.

Så fulgte en haug med i ettertid noe pinlige selvpimpingbilder av oss i funky situasjoner. Universal Studios så skikkelig amerikansk by-ish ut, og siden ingen av oss har vært i USA, benyttet vi anledningen til å ta fake USA-bilder. Sånn i tilfelle vi vil lure fremmede på internett eller noe, vet du. (Mamma tror nemlig jeg driver med sånt hele tiden).

Vi tok selvfølgelig flere attraksjoner også. Min favoritt var Hollywood Dream, en enorm berg-og-dalbane som gikk fort, rundt, opp, ned, hit og dit, mens vi satt der med dundrende selvvalgt musikk i ørene (jeg valgte "Lose Yourself" med Eminem, for det var den eneste sangen jeg kunne sånn halvveis) og dinglet med føttene. DET! VAR! FANTASTISK! Fantastisk var også The Amazing Adventures of Spiderman, der hele kjøre-fort-rundt-i-en-4D-verden-mens-slemme-skurker-prøver-å-drepe-deg-opplevelsen faktisk fikk meg til å frykte for liv og helse. Jeg tror aldri jeg har skreket så mye i hele mitt liv.

Wait, scratch that. Jeg mener å ha vage minner om et raserianfall på Pytt&Panne en gang i tiden, da mamma ikke ville kjøpe en Zorro-kårde til meg.

Til mitt forsvar så var jeg sånn.. fem.

Uansett... Jeg vet jeg sa at jeg skulle begynne å leve spartansk, men let's face it - det ligger ikke i min natur å spare penger. Dessuten følte jeg virkelig en sterk trang til å investere i både Kakemonster-T-skjorte og en teppe-poncho-ting sånn i tilfelle jeg fryser på hostellrommet. Jeg tuslet lenge rundt med en enorm pose i hendene, men til tross for at fornøyelsesparker får mitt lille hjerte til å banke ekstra fort, ble vi etterhvert lei av å traske rundt i den sure Osaka-vinden. Etter et lite stopp på vår felles bestevenn Mr. Starbucks, var det på tide å reise tilbake til hostellet vårt igjen.

Der utforsket vi vaskemaskinen. Og waaaait for it - vi har nå en haug med rene klær hengende overalt på rommet vårt. Nå slipper jeg å sniffe på plaggene for å finne ut om det er trygt å bruke dem en dag til. Rene klær, how I love thee! Komfort, how I adore thee! Deilige halvveis myke seng, how tempting thou art!

...jeg har virkelig nyfunnet respekt for backpackere. Jeg hadde ikke overlevd.

Om trange sko og slunkne kontoer

2010-02-18T00:47:00.007+09:00

Tro det eller ei, men vi overlevde faktisk natten i Nara. Ingen edderkopper eller mukader kastet seg ned fra taket og spiste oss levende, ingen øksemordere snek seg inn gjennom det åpne vinduet på doen i gangen, og hostellet ramlet slett ikke ned under et gigantisk jordskjelv (ikke det at det var noe jordskjelv da, selvfølgelig..). Vi sjekket ut fra hostellet uten de store problemene, og hoppet på første og beste tog til Osaka. Vel fremme var vi altfor late til å traske i 15 minutter for å finne vårt neste bosted, så i stedet drasset vi med oss all bagasjen vår på lokaltoget, og kjørte hele én stasjon.

Vårt nye hostell er omtrent tyve ganger finere enn det vi bodde på i Nara, til tross for heismangel og det faktum at vi må gå ned i tredje etasje for å komme til dusjrommene. Detaljer, detaljer. Vi har en 7-Eleven rett utenfor døren (og en farlig Mr. Donut et par hundre meter borti gaten), så vi er relativt fornøyde. Sengene er også behagelige nok, noe vår lille en-times-powernap-som-plutselig-ble-til-to-timers-powernap for noen timer siden klart beviste.

Vi har ikke vært spesielt flinke turister i dag, og det vi har sett av Osaka så langt begrenser seg til hostellets nærområde og området rundt Osaka Station. I morgen har vi planer om å dra på Universal Studios. Katinka vil lete etter Kakemonsteret, og selv har jeg en date med haien fra Haisommer! På fredag har vi store planer om å utforske et eller annet kjøpesenter, siden kontoene våre ikke skriker nok av smerte fra før av...

Speaking of shopping, så husker dere kanskje at jeg nevnte at vi var på en laaaang shoppingrunde i Kyoto her om dagen? Vel, på grunn av det skumle rommet vi bodde i i går, var jeg altfor redd for insekter og sånn til å i det hele tatt tenke på å åpne kofferten, men nå som vi er i relativt hygieniske omgivelser (og jeg ikke har tatt noen nye bilder i dag), har jeg planer om å vise frem en del av fangsten.

Møt min nye, søte kjole fra TRALALA. Jeg husker med gru hva jeg kjøpte på den butikken forrige gang jeg besøkte den (host-kremt-cardigan-med-duskeknapper-på-størrelse-med-hodet-mitt-host-kremt), så det var med kritisk blikk jeg beveget meg inn i butikken. Etter omtrent trettitre sekunder falt jeg pladask for kjolen. Da jeg sto i kassen og skulle betale for den, nevnte den kjempesøte og superkoselige dukkedamen bak disken at de hadde en spesiell gave til kunder som brukte mer enn 8400 yen. Kjolen min kostet litt over 7000. Den lille, troneformede accessoirbeholderen var strengt tatt ikke noe jeg trengte, men den var søt og glitrende, så jeg bestemte meg raskt for å slenge med en av kåpene fra salgshyllen jeg hadde sett på litt tidligere. Det ble en forholdsvis dyr accessoirbeholder, gitt. Oh well.

Jeg var fast bestemt på å ikke bruke penger, men så tuslet vi inn på POOL SIDE for å kjøpe sølvskoene Katinka hadde siklet på i et par dager. Og der var de. De søte, rosa ballerinaskoene med bling jeg hadde kastet lange blikk etter dagen i forveien. Egentlig var de en halv størrelse for små til meg, men i og med at de var på salg og av semsket skinn (forhåpentligvis utvider de seg litt), ble de med meg hjem allikevel. Hva gjør man ikke for kjærligheten, liksom? De ble umiddelbart mer behagelige med en gang jeg prøvde dem uten sokker. Jeg tror faktisk det skal gå bra. Hvis ikke får jeg bare bruke dem under korte 5-minuttersturer til nærmeste konbini (convenience store) eller noe.

Nå sitter jeg altså inne på vårt lille roterom her i Osaka og tenker med gru på hvor slunken kontoen min egentlig er. Dette lover ikke godt for Seoul-turen om akkurat to uker. Det frister ikke akkurat å spinke og spare. På toppen av det hele har jeg diverse utgifter jeg må ut med før den tid. Jeg tror nesten jeg blir nødt til å kaste meg ned en trapp, slik at jeg kan våkne opp på sykehuset og late som om jeg har hukommelsestap. Husleie, hva er det for noe? Det har vi ikke hørt om.

Æsj, jeg må vel bare begynne å spinke og spare.

Etter jeg har utforsket Osakas shoppingmuligheter, that is.

Beware of the Bambi!

2010-02-16T20:36:00.004+09:00

I dag tidlig sa vi takk og farvel til Kyoto for denne gangen, og satte kursen mot neste stopp på reiseplanen - Nara. Det er kanskje ikke vanskelig å gjette seg til at det som trakk oss i denne retningen var muligheten til å kunne kose på disse søtnosene:

Vel fremme i Nara dumpet vi bagasjen vår hos mannen i hostellresepsjonen, før vi umiddelbart ga oss ut på leting etter den første og beste Bambi'en vi kunne komme over. Etter å ha trasket gjennom en milelang handlegate, kunne vi endelig se trær og gress i det fjerne. Vi trasket litt innover i parken, og plutselig var de der. Store rådyr, små rådyr, tykke rådyr, tynne rådyr, glatte rådyr, bustete rådyr - you name it! De var overalt! I begynnelsen var vi litt skeptiske til å kaste oss over dem, siden rådyr kanskje ikke akkurat det vi nordboere forbinder med kjæledyr. Dette gikk imidlertid fort over da rådyrene kastet seg over oss i stedet (Katinka ble bitt i låret i løpet av de tre første minuttene). Det kan muligens ha hatt noe å gjøre med det faktum at vi hadde kjøpt rådyrmat, men plutselig var vi de mest populære menneskene i rådyrparken. Hoho!

(I Nara er rådyrene såpass integrert i samfunnet at noen av de smartere individene har utviklet både utmerket businessteft og religiøs fanatisme.)

Med rådyrsikkel opp til albuene på den nye Tralala-kåpen min og bitemerker etter rådyrtenner i den nye vesken min, trasket jeg lykkelig rundt mens jeg småpludret til alle firbeinte skapninger jeg kom over. Og det var ikke akkurat få av dem. Jeg er ganske sikker på at jeg klappet alle de omtrent 1700 rådyrene i parken minst èn gang i løpet av dagen. Enkelte av rådyrene hadde til og med lært seg å bukke for turistene. Hver gang man møtte blikkene deres, bukket de høflig, og blunket mot deg med store, brune øyne. De var SÅ søte! (OK, greit, så de gjorde det for å tigge mat, men allikevel...)

Fordi vi på et tidspunkt trengte en liten pause fra alle de søte lodottene, trasket vi, sammen med resten av turiststrømmen, i retning av et funky tempel midt i parken. Snart fant vi ut at det var dette tempelet som inneholder den berømte gigantiske Buddha-statuen, og fordi vi ikke har vært særlig kulturelle de siste par dagene (gårsdagen ble tilbragt på shopping i Kyotos mange butikker), bestemte vi oss for å se den. Ja, og du vet de ryktene som sier at den er enorm? De er sanne! Statuen er visstnok 16 meter høy. Alle japanerene stirret på den i ren ærefrykt, mens jeg personlig synes den var skummel. Skummel, men imponerende. Tok bilder av den uansett.

Etter en liten pause, var det kjempeherlig å vandre rundt blant alle rådyrene igjen. Til tross for at prosjekt feed-the-animals hadde resultert i både tannmerker og blåmerker noen timer tidligere, lot vi oss friste til å kjøpe på mer mat. Denne gangen var vi smarte nok til å putte den i vesken før rådyrene oppdaget det (ellers kaster de seg seriøst over deg), og flytte oss til mindre berådyrifiserte områder. Vi fikk lokket med oss et og annet ensomt rådyr på veien, og før vi visste ord av det sto vi alene midt på en enorm gresslette med omtrent femten rådyr rundt oss. De knuffet, de dyttet, de bet hverandre, de nappet i klærne og veskene våre, de knirket (lydene deres er seriøst funky), de reiste seg opp på to, og de kikket bedende på oss. Det var en noe surrealistisk opplevelse, og vi nøt den til det fulle.

Enkelte av rådyrene hadde visse stalkerish'e tendenser, da. Jeg mistenker at de er involvert i samme kriminelle organisasjon som duene vi møtte her forleden.

Etter flere timer i Bambi-paradis, var det dessverre på tide å forlate vår nye venner. Det blåste en sur vind, det hadde begynt å småregne, og vi hadde ikke spist mer enn en skarve onigiri omtrent seks timer tidligere. Heldigvis for oss hadde vi sett en CoCo's Curry et stykke ned i den lange handlegaten vi trasket gjennom tidligere, så det var ikke vanskelig å bestemme seg for hva vi skulle spise.

Mette og lykkelige trasket vi i retning av hostellet vårt. Klokken var nå nærmere fem, og hostellinnsjekkingen var i full gang. Nå skulle det sløves på rommet. Trodde vi, i alle fall. Vi fikk lettere sjokk da damen i resepsjonen førte oss inn på et supershabby tatamirom. For å komme til rommet vårt må vi traske gjennom dormen, der det tydeligvis bor noen merkelige mennesker. Jeg føler meg som en fange her! De har bare en eneste do i hele bygningen, og den skumle dusjen får vi ikke lov å bruke etter klokken elleve på kvelden. På toppen av det hele er taket utrolig skummelt, gammelt og mørkebrunt, så det er umulig å se om det bor edderkopper der. I'm scared!

Jeg tviler på at jeg får sove i natt.

Heldigvis skal vi videre til Osaka allerede i morgen.

Tonje Turist!

2010-02-14T23:41:00.002+09:00

Våknet etter omtrent seks timer søvn. Var dødstrøtt, men dro meg opp av sengen allikevel. Spiste frokost på samme sted som i går. Sandwichene og mangojuicen var nam i dag også. Skulle egentlig til Iwatayama Monkey Park, men endte opp med å dra til Kinkakuji (Den Gyldne Paviljong) i stedet.

Kom frem til Kinkakuji. Betalte for å komme inn. Ble meget fascinert over hvor pent og gullglinsende det var, og tok omtrent tyve bilder av samme bygning. Ble frustrert over antall turister som gikk i veien for bildene mine. Dumme alle turister som ikke er oss. Trasket rundt i naturen. Det var pent. Gikk inn i stinkende souvenirbutikker, men kjøpte ingenting.

Følte oss mettet på gulltempel. Kranglet på bussen. Skulle egentlig direkte til Kiyomizu-dera, men endte opp med å ta en liten avstikker til Ginkakuji (The Silver Pavilion) i stedet. Betalte for å komme inn, til tross for at de drev på med renovering av bygningen. Ble meget fascinert av hagen, og tok omtrent førti bilder av diverse busker og trær. Ble frustrert over antall turister som gikk i veien for bildene mine. Dumme alle turister som ikke er oss. Trasket rundt i naturen. Det var pent. Var redd for å snuble ned steintrappene og slå meg helseløs, men utrolig nok gikk det bra.

Ble snakket til av en merkelig fyr med rickshaw. Lot oss overtale til å ta en halvtimes kjøretur for 8000 yen. Angret i samme sekund vi satte oss i vognen. Ble frustrert over antall turister som pekte og lo. Dumme alle turister som ikke er oss. Har de aldri sett nordmenn i rickshaw før? Fyren som trakk vognen vår het Nobu. Han var ekstremt pratsom og veldig morsom. Hadde lyst til å synke i jorden da han stoppet for å ta bilder av oss ved diverse attraksjoner omtrent hvert tredje sekund. Flaut. Ble litt glad da det hele var over.

Kom oss endelig til Kiyomizu-dera. Ble glad over å se en dame dresset opp som maiko til tross for at hun ikke var ekte vare. Kiyomizu-dera var stort og gammelt. Betalte for å komme inn. Ble meget fascinert av utsikten, og tok omtrent seksti mørkegrå bilder av Kyoto. Ble frustrert over antall turister som gikk i veien for bildene mine. Dumme alle turister som ikke er oss. Trasket rundt i naturen. Det var pent. Følte meg nå kulturelt mettet for dagen.

Tok ekspressbussen tilbake til Kyoto Station. Var nå sulten og gretten. Trasket direkte ned på Porta (et undergrunns kjøpesenter) for å lete etter noe å spise. Endte opp på en italiensk restaurant. Prøvde å unngå tredje verdenskrig mens vi ventet på middagen. Oppdaget at det jobbet en heit fyr (Bob) på restauranten på den andre siden av gangen. Ble glad for at vi satt ved det store glassvinduet, slik at vi kunne spionere på ham. Middagen kom. Spaghetti med kylling, hvitløkssaus og chilipepper smakte utmerket. Var nå i strålende humør. Tok farvel med Bob, og kikket litt i skobutikker.

Bestemte oss for å dra til topps i Kyoto Tower. Betalte for å komme inn. Tok heisen til topps med flere lykkelige par på Valentine's-date. Følte oss en smule malplasserte. Ble meget fascinert av alle de blinkende lysene, og tok omtrent åtti utydelige bilder av Kyoto by night. Det var langt ned. Tok meg selv i å lure på hva som ville skje hvis det kom et sterkt jordskjelv der og da. Endte opp med å skremme meg selv. Tok heisen noen etasjer ned. Tok teite bilder av oss selv sammen med Kyoto Tower sin maskot. Tok også mange bilder i morospeilet, til stor fornøyelse for de andre besøkende. Dumme alle besøkende som ikke er oss. Var lykkelig over å ha føttene trygt plantet på jorden igjen.

Gikk på Starbucks. Kjøpte varm kakao. Trasket tilbake til hostellet. Orket ikke være sosiale. Irriterte oss over bråkete naboer. Dumme alle hostellgjester som ikke er oss. Skrudde på dataen. Nerdet.

Pimp my everything!

2010-02-13T23:31:00.002+09:00

Jeg har alltid vært tiltrukket av det litt enkle. Rene linjer og minimalistisk stil har fått meg til å stoppe opp og sukke henført, mens glitter og sterke farger har hatt motsatt effekt. Japan forandret meg. Uansett hvor hardt man prøver å stå imot glitterifiseringen, må man på et eller annet tidspunkt innrømme totalt nederlag, og kaste seg på blingebølgen. Det begynte så smått med de sparkly klistremerkene på mobilen min en gang i forrige uke, men det var ikke før i dag - da jeg sto i butikken og betalte for mine første supergirly løsnegler - at jeg faktisk innså akkurat hvor langt det hadde gått.

(Til mitt forsvar vil jeg bare si at mine glitrende negler er meget korte til løsnegler å være, men falske negler er og blir falske harrynegler. Hva har skjedd med meg?!)

I dag har jeg og min reisepartner-hvis-løsnegler-er-omtrent-tre-ganger-lengre-enn-mine vært flinke turister. Vi begynte dagen vår med et stopp på kjøpesenteret, der det gikk en del penger på veskene jeg nevnte i går. Det ble kanskje ikke åtte allikevel, men veskesamlingen min har i alle fall fått et par nye medlemmer. Med bling på, selvfølgelig. There's no place like Japan! Den brune er fra en kjempesøt butikk som heter Dear Flura (der det sannsynligvis kommer til å gå flere penger i løpet av de to neste dagene), mens den rosa er fra gode, gamle Off the Wall, der Katinka og den kjempekoselige butikkdamen bondet heftig over førstenevntes.. you guessed it.. løsnegler! (Aner vi et gjennomgående tema her..?)

Etter å ha dumpet posene på hostellet, heist en ny veske over skulderen og sniffet litt på Kyotos T-banesystem, dro vi for å leke turister i den koselige parken som omringer Kyoto Imperial Palace. Vi var klar over at man ikke slapp inn på palassområdet med mindre man hadde booket tur på forhånd (noe vi ikke hadde), men en rusletur i parken rundt hørtes koselig ut uansett. Og det var det jo. Her og der hadde trærne begynt små smått å blomstre, og så lenge man holdt seg ute av skyggen fikk man skikkelig vårfølelse. Selve palassområdet var gigantisk, og det vi kunne se av bygningene bak den tykke stenmuren fikk oss til å angre bittert på at vi ikke hadde giddet å faktisk booke omvisning. Sucks to be us! Vi fikk i alle fall tatt en del fine parkbilder!

En times tid senere var jeg drittlei alt som het flora og fauna, og fingrene mine var så røde og kalde at det gjorde dødsvondt å bøye dem. Da var det nesten en lettelse å klatre ombord på en oppvarmet bybuss (vi klarte faktisk å busse rundt uten problemer), og sette kursen for Gion. Dessverre varte den etterlengtede bussturen bare i omtrent ti minutter, så vi ble snart kastet ut i kulden igjen. Det første vi så da vi gikk av bussen, var et supergrelt, oransje shrine (Yasaka Shrine). Det så interessant ut, så vi trasket opp trappen for å undersøke det nærmere. Til vår store skuffelse var oransjefargen mer interessant enn selve området, så etter å ha betalt 200 yen for kjærlighetsspådommene våre (som jeg fremdeles har til gode å tyde - I'll keep you posted), ruslet vi tilbake til sivilisasjonen igjen.

Vi gikk hutrende og selvmedlidende nedover en av Gions gater da vi fikk øye på det som skulle bli vår midlertidige redning. Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å se en Starbucks i hele mitt liv. Livet føltes umiddelbart ti ganger så godt med en rykende varm kakao i hendene! Minutter senere oppdaget vi de gamle, smale bygatene vi opprinnelig kommet for å se, så med Starbucks-koppen i den ene hånden og kameraet i den andre, trasket vi rundt og kikket på fancy tehus og speidet etter geishaer og maikoer. Vi fant ingen, men vi fant et love hotel som så temmelig malplassert ut der det lå i en sketchy sidegate. Et middelaldrende japansk par pekte på oss og lo da vi tok bilde av det. I wonder why.

Bussturen tilbake til Kyoto Station gikk lett som en plett, og vi gledet oss stort over at vi var de eneste utlendingene på bussen som ikke fikk tilsnakk av bussjåføren for å gjøre ting feil. På denne tiden var klokken omtrent seks, så sulten drev oss inn på en koselig kinarestaurant på stasjonen, der en relativt kjekk servitør med enkelte Togmannske trekk serverte meg mine stekte nudler med chop suey. Så bar det tilbake til hostellet med hver vår nyinnkjøpte Ferrero Rocher-boks for å rekke Bloody Monday. OMG, jeg elsker den serien! The drama!

Og her sitter vi enda. TonKa - huleboerne.

(Jeg synes seriøst venner og bekjente kan kommentere. Så lang tid tar det tross alt ikke, og jeg har risikert løsneglene mine for å skrive dette innlegget. Le gasp! Jeg vet dere er innom og leser. Så det så!)

Kyoto-duer er ikke som andre duer...

2010-02-12T22:35:00.006+09:00

Nå er vi ute på eventyr! Trøtte, slitne og jævlige tok vi shinkansen (høyhastighetstog) fra Tokyo til Kyoto klokken 10.10 i dag tidlig. Togturen på to og en halv time gikk smooth som bare det, men en søvnløs natt og rumlende mager la en liten demper på stemningen. Det var imidlertid ikke noe et lite besøk på McDonald's ikke kunne fikse. Så mye for nye gastronomiske opplevelser, liksom. Er man utlending i Japanland, så er man utlending! Det var kanskje ikke rart vi følte oss stemplet som gjennomsnittsturister omtrent to sekunder ut i hamburgermåltidet vårt.

Etter å ha dumpet bagasjen vår på hostellet, gikk vi for å undersøke et fancy tempel vi hadde sett på vår lille bagasjetrilletur litt tidligere. Først var vi litt usikre på hvorvidt vi kunne bevege oss fritt inn på tempelområdet eller ikke, men etter å ha forfulgt et par japanere, tok vi allikevel sjansen. Ingen stoppet oss, så vi endte med å traske litt rundt på området og fotografere litt både her og der. Dessverre var det strengt forbudt å fotografere inni selve tempelet, ellers kunne dere ha fått sett en heftig buddhistmunk-bønnesession in action! All den monotone chantingen skremte oss imidlertid såpass at vi nøyde oss med å kikke inn gjennom den vidåpne døren.

Det var mye pent å kikke på. En haug med fantastiske utskjæringer og gamle gullbelagte, snirklete duppeditter i taket. Nå har det seg jo sånn at vi har vært i Japan en god stund nå, så det var ikke første gangen vi har sett et japansk tempel. Det var imidlertid første gangen noen av oss hadde sett et 69 meter langt tau laget av menneskehår. Det var en smule ekkelt å stikke nesen sin omtrent helt borti glassmonteren, bare for å få bekreftet at joda, håret var ekte. Katinka synes dette var såpass ekkelt at hun ikke kunne vente med å komme seg vekk fra det berømte tauet. Særlig langt kom hun nok ikke, da hun (og etterhvert også jeg) ble fanget av en skokk med ekstremt truende duer.

Det stemmer. Duer. Og ikke den vennlige jeg-er-så-dum-så-kan-du-være-så-snill-å-gi-meg-restene-av-pølsebrødet-ditt-typen. Å nei, du. Dette var full on duemafia, ledet av den enslige brune duen i en ellers så ensfarget, grå flokk. Vi var heldige som slapp unna med alle tærne intakt. Døm selv.

Etter å ha unnsluppet de uvennlige lokale fjærkrekene og fått vår kulturdose for dagen, tok vi turen til et kjøpesenter i nærheten av stasjonen. Godbutikkene lå på rad og rekke, og for veskehungrige nordmenn var det vanskelig å holde seg i skinnet. På grunn av den tidligere nevnte søvnmangelen orket vi ikke å faktisk begi oss ut på en heftig shoppingrunde, men i morgen er en ny dag, med nye shoppingmuligheter. Jeg kommer til å komme hjem fra Kyoto med minst åtte nye vesker. Mark my words!

Vi er for trøtte til å i det hele tatt tenke på å sjekke ut oppholdsrommet og leke sosiale i dag. Vi har nok med å irritere oss over de bråkete amerikanerene som bor i samme gang som oss, og som tydeligvis ikke helt har forstått denne stille-etter-klokken-ti-på-kvelden-greia. Typisk.

Kyoto neste!

2010-02-11T21:38:00.004+09:00

Gjett hvem som vant en knusende seier over kofferten til slutt! Det tok både tid og krefter (vel, tankekraft), men nå er den altså ferdigpakket, og feitere enn Kabako på en dårlig dag. Den inneholder ikke mindre enn fire gensere, tre T-skjorter, to singleter, to bukser, en shorts, to strømpebukser, to jakker, en pysjamas og et skjerf, i tillegg til undertøy og diverse andre nødvendigheter. Ikke verst. Med vaskemaskin til min disposisjon, er det mulig jeg overlever ni dager på reisefot allikevel. Skal kanskje ikke se helt bort i fra at jeg pakker meg inn i et ekstra lag med klær i morgen (sånn for å få med litt ekstra, mener jeg), men vi får se hva som skjer.

Både jeg og Katinka hadde heftig japansk curry-craving i dag. Sultne som vi var trosset vi duskregnet, og trasket lykkelige avgårde til Coco's for å fylle de nå rumlende magene våre. Jeg spiste noe som het パリパリチキンカレー　(paripari chikin karee - crispy chicken curry), og frydet meg over den gastronomiske fornøyelsen middagen var. Nam! Dessverre for oss var ikke værgudene helt på vår siden i dag. Da vi mette og fornøyde rullet ut fra restauranten, hadde det tidligere så uskyldige duskregnet utviklet seg til rene regnstormen. Vinden ulte, regnet pisket mot huden vår (til tross for paraplyene), og de skarve tre varmegradene ute gjorde ikke akkurat saken bedre.

Heldigvis skulle vi bare rett bort på WonderGOO, en spasertur som tok omtrent fem minutter. Til tross for den relativt korte avstanden var det så vidt jeg kunne føle fingrene mine da vi hastet inn i varmen. DET! VAR! SÅ! KALDT! Da var det godt gode gamle GOO hadde igjen akkurat ett eksemplar av den nyeste fotoboken til Miura Haruma, slik at mitt stivfrosne hjerte i det minste ble omtrent fem grader varmere. Dessverre ble jeg fort kald igjen, da en bilist bestemte seg for at det var en god idé å råkjøre gjennom den største og dypeste søledammen han kunne finne. Å få sølevann splasjet over hele seg når man allerede føler seg som en levende ispinne anbefales ikke.

På hjemveien gikk vi en liten omvei innom Joy Club (som til tross for at navnet har småkinky vibrasjoner, bare er en uskyldig internettkafé) for å skrive ut diverse bekreftelser på hostellreservasjoner og flybilletter både hit og dit. Minibanken på 7-Eleven ble også besøkt, og kontoen min ble en god del tusen kroner fattigere. Kald, ulykkelig og relativt uvitende om grusomhetene som ventet innenfor min egen dør, trasket vi hjemover mens tennene klapret i kjevene våre. Jeg låste meg inn i leiligheten, skrudde på lyset, snudde meg, kikket i speilet, og hoppet omtrent ti meter rett i været.

Håret mitt! Jeg kan ikke tro at jeg hadde trasket rundt i offentlighet med hår som så ut som om det kom rett fra Frizzfest '10! Damn you, regn! Damn you! (Et bilde sier mer enn tusen ord, så bare ta en kikk på bildene for å se hva jeg mener. Oh, the horror...)

Anyways.. Planen for morgendagen er å reise fra Togane med 8:13-toget, noe som vil si at vi skal være fremme i Tokyo rundt 9:40. Vi satser på å komme oss avgårde med shinkansen omtrent en time senere, noe som da vil få oss trygt på plass i Kyoto klokken 13:11. Innsjekking på hostellet er ikke før klokken tre, så det gjenstår da å se om vi velger å dumpe bagasjen i resepsjonen, eller drasse med oss den nå berømte trillekofferten på tur gjennom Kyotos gater i et par timer. Hva resten av dagen bringer har jeg null formening om, men det blir vel litt trasking for å orientere oss i våre nye og ukjente omgivelser. Kanskje vi tar en liten avstikker til Gion på kvelden for å lete etter vaskeekte geishaer også. Fun, fun, fun!

Vi snakkes i Kyoto! Jeg lover å ta en haug med bilder denne gangen!

Kunsten å pakke lett

2010-02-10T15:09:00.008+09:00

Kan noen være så snill å lære meg kunsten å pakke lett?

Nei, helt seriøst. Jeg sliter heftig. I og med at det er to dager til jeg reiser til Kyoto, tenkte jeg at jeg kunne begynne så smått å stappe diverse klær og andre nødvendigheter oppi den nyinnkjøpte trillekofferten min, men det har vist seg å være en relativt vanskelig affære. Kofferten er jo bitteliten! Stående oppreist rekker den meg omtrent til knærne, og jeg er ganske så sikker på at til og med katten min er videre i bredden enn det kofferten er. Og i den bittelille greia skal jeg klare å pakke klær og sko for 9 hele dager? Hah! Dream on! (OK, så alle hostellene vi skal bo på har vaskemaskin og tørketrommel, men allikeveeeel...)

Saken blir jo selvfølgelig ikke bedre av at det ser ut som om det har gått av en atombombe i klesskapet mitt, slik at jeg har null oversikt over hva som egentlig befinner seg der inne. Note to self: 'Slutt å stappe ting hulter til bulter for å spare tid. Og invester i en ny hengehylle fra Cainz, sånn for syns skyld. Takk.'

Alt er ikke bare frustrasjon og elendighet, da. Jeg så ferdig en koreansk dramaserie ved navn I Really Really Like You en gang i natt, og den meget lykkelige slutten var cuteness-overdose av dimensjoner. Gi meg klisjeer i bøtter og spann, og du får en veldig happy camper! Det som fulgte var herlige, sukkersøte drømmer i mange nyanser av rosa. Min store celebrity crush på Lee Min Ki er nå offisielt tilbake for fullt!

Mine store planer for Korea-turen om litt under en måned består nå hovedsaklig av misson 'hunt-Lee-Min-Ki-down', etterfulgt av mission 'stappe-ham-ned-i-kofferten-og-ta-ham-med-meg-hjem-igjen'. Noe som kan bli vanskelig, siden... you know.. kofferten min er på størrelse med en peanøtt.

Jetsettliv

2010-02-09T16:05:00.004+09:00

På lørdag fikk jeg en noe overraskende telefon. Jeg satt lykkelig og intetanende midt i en episode av et eller annet spennende drama, og det var egentlig bare flaks og et noe mørkt rom som gjorde at jeg i det hele tatt la merke til at den norske mobilen min blinket. (Jeg har den som regel på lydløs, på grunn av at jeg hater å våkne av meldinger midt på natten. Time difference is a bitch.) Det var mamma som ringte, og siden vår kontakt for det meste består av meldinger nå som jeg befinner meg på den andre siden av jordkloden, ble jeg noe overrasket. Samtalen vår gikk omtrent sånn:

Mamma: Blablablablabla (les: de vanlige 'hvordan går det'-frasene)
Tonje: Blablablablabla (les: de vanlige 'det går bra'-frasene)
Mamma: Skal Katinka hjem i ferien, forresten? Og har hun kjøpt billetter?
Tonje: Ja og ja.
Mamma: Ja, for du har ikke lyst til å komme hjem en tur du også da? Vi kan spleise på flybillett og sånn.
Tonje: Billettene er sikker svindyre nå... Nei, vent! Rundt 6000 kr t/r er ikke så altfor ille. Kan overleve å betale (en del av) det. Skal høre med Katinka sånn akkurat når hun drar, for det er greit å slippe å reise såpass langt alene.

En kort telefonsamtale til Katinka senere klikket jeg meg inn på SAS og kjøpte billetter hjem. Hurra for spontanitet! Norge, her kommer jeg igjen! Det blir bare et par uker hjemme denne gangen også, men det skal bli deilig å sove i min egen myke seng igjen. Vi reiser den 20. mars, og vender snuten mot Japan igjen 4. april, så det er godt mulig vi går glipp av første skoledag. Who caaaares. Det er et nytt semester, noe som vil si at vi har mye fravær å gå på anyway! Herlig, norsk mat - jeg gleder meg til vi er gjenforent atter en gang!

I gledesrus og med reisefeber av dimensjoner, trosset jeg ulende vind og duskregn, og trasket bort på Yac's i forholdsvis usminket tilstand for å kjøpe lyspærer. Den mørke gangen og nylig mørklagte doen min matchet ikke helt det gode humøret mitt, så jeg tenkte det var på tide å gjøre noe med dette. Mirakuløst nok klarte jeg å kjøpe riktig type lyspærer (17 mm 40W for spesielt interesserte), og med god balanse, en vaklende kontorstol og en Katinka som hindret den i å rulle avgårde med meg oppå, ble leiligheten min fin og flombelyst igjen i god tid før Bloody Monday. (OMG, jeg bare VISSTE at den tøtta var terrorist! Bitch!)

Jeg begynner virkelig å føle at jeg lever litt sånn halvveis jetsettliv for tiden. OK, så jeg reiser ikke i privatjet mellom forskjellige glamorøse lokasjoner på en jevnlig basis, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg reiser mer for tiden enn det jeg har gjort sånn.. ever. Denne ferien blir bare helt fantastisk. Det står mye spennende på programmet, og det blir overraskende lite dødtid.

Eventyret vårt starter nå på fredag, da jeg og Katinka tar turen til Tokyo for å kaste oss på shinkansen til Kyoto. Der skal vi være i fire dager, før vi tilbringer en dag (og en natt) med alle Bambi'ene i Nara. Fra Nara går turen videre til Osaka, der vi i følge Shinya kommer til å spise god mat til vi sprekker. Om vi sprekker er vel heller tvilsomt, men etter tre dager reiser (ruller?) vi videre til vår foreløpig siste stopp; Hiroshima. Etter å ha sippet over slemme mennesker og atombombeødeleggelser i omtrent 24 timer, setter vi oss på shinkansen og vender tilbake til Kantō-regionen. Der blir vi i nesten to lange uker, før vi den 3. mars setter oss på toget til Narita, og hopper på første og beste (og forhåndsbestilte) fly til Seoul. Mr. Sea - jeg håper du har rommet vårt klart! Vi kommer tilbake fra Korea den 10. mars, og da er det jo bare 10 dager til vi skal ut og fly igjen. Se, jeg SA vi hadde planer!

Det eneste som gjenstår er å få multiple re-entry visa i orden, men siden vi leverte søknadene i går, burde vi ha det i hendene i god tid før Korea-turen vår. Vi er for late til å dra 'helt' til Chiba for å ordne det på egen hånd, så vi lar Josai håndtere prosessen. Go us!

Shopping, sjokk og sparkly stuff!

2010-02-05T21:18:00.006+09:00

Tonje i november 2009: Let's face it - det er omtrent like stor sjanse for at jeg står på nikyuu som at månen er en ost.

Det var torsdag. Eksamen i moderne britisk litteratur skulle akkurat begynne, da en overlykkelig Cassie (en av de få kineserene vi faktisk liker) danset inn i klasserommet og utbrøt at hun hadde stått på Japanese Language Proficiency Test nivå 2 (nikyuu). De tre nordmennene som befant seg i rommet sendte hverandre nervøse blikk. Resulatene var offentliggjort. Det var dommedag. To av de nevnte nordmennene (også kjent som Katinka og Tonje) hadde ikke helt guts til å gå og spørre om resultatet, så etter en vel overstått eksamen, tuslet de hjemover. Som seg hør og bør når man bor alene, måtte det gjøres diverse matinnkjøp, så de trasket innom Kasumi på hjemveien. De betalte for varene, og gledet seg over at kassadamene var hyggeligere enn vanlig. Det var da de sto og pakket innkjøpene sine i alt for små plastposer at meldingen fra nordmann nummer tre (også kjent som Ingrid) tikket inn på deres respektive mobiler: "Alle unntatt Virginia og Keren bestod nikyuu. Gratulerer!"

Den 4. februar 2010 måtte Tonje innrømme at det faktisk kanskje er mulig at månen er en ost allikevel.

(Det passet jo selvfølgelig strålende bra at en Togmann i full stirremodus kjørte sakte forbi på den lille mopeden sin midt i gledesrusen vår, slik at en allerede fantastisk dag ble enda et hakk bedre! Hohoho! Det passet også bra at jeg dagen i forveien hadde falt for fristelsen for å kjøpe VIA-access hos WithS2, slik at jeg nå visste at undertekstene til episode 7 av Chuno lå klar og ventet på meg! Nice!)

I dag var jeg og Katinka en tur i Tokyo for å gjøre noen nødvendige (og mindre nødvendige) innkjøp. Vårt første stopp var Harajuku, der vi faktisk ikke falt for fristelsen til å gå inn i en av de søte, girly butikkene på vei ned Takeshita-dori en eneste gang. Jeg klarte imidlertid å lokke med meg en noe motvillig Katinka inn på min elskede Forever21, slik at jeg fikk kjøpt meg en grå genser med fancy skuldre og en funky sløyfe-cardigan (som er mye penere i virkeligheten enn den er på bildet over). Ah, jeg elsker den butikken, til tross for at man føler seg en smule som en maur i tue når man går rundt der inne. Jeg går ut i fra at det faktum at man må ofre frihetsfølelsen, og ønske klaustrofobien velkommen med åpne armer, er en del av sjarmen ved å handle i Tokyos kjedebutikker. Videre gikk turen til Kiddy Land, der det var Katinkas tur til å gå berserk, og kjøpe seg omtrent tre tonn med kosedyr og annet dilldall. Selv begrenset jeg meg til å kjøpe en pakke med klistremerker og en grønn froskebamse, i og med at visse mennesker (hostkremtKatinkaogCeciliehostkremt) synes Togmannen har visse.. froskeaktige trekk. Dessuten var den myk og billig.

Etter å ha fått en liten cutness-overdose, tok vi toget et par stopp videre, og endte opp i Shinjuku. Her hadde vi et klart mål, og satte kursen rett mot Donki. Katinka skulle kjøpe gave til lillesøsteren sin, mens jeg skulle kjøpe en liten trillekoffert, slik at jeg slipper å drasse med meg monsterkofferten min på kryss og tvers i Japan. Vi gjorde kort prosess. Katinka fant umiddelbart det hun lette etter, og da jeg kikket på koffertene, fikk jeg øye på en søt en med masse hjerter på. I og med at trillekofferten også skal være med meg til Korea om under en måned, er det kjekt å ha en som skiller seg ut på rullebåndet. Hjerter og mønster er flott! Dermed brukte vi totalt omtrent fem minutter inne i butikken, og var snart ute i frisk (vel...) Tokyo-luft igjen. Det knyttet seg litt nerver til det å ha med en trillekoffert på toget midt i rushen, men det gikk overraskende fint.

Etter diverse forsinkede tog og den vanlige sild-i-tønne-situasjonen, var vi endelig hjemme i Togane igjen. Jeg satte umiddelbart igang med å pimpe mobilen min med de søte klistremerkene jeg hadde kjøpt i Harajuku noen timer tidligere. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være spesielt kunstnerisk, men jeg synes resultatet ble OK uansett. Den ser i alle fall bedre ut enn det den gjorde! Og den har en Pearl på seg. Pusekladden miiiiin! I miss yoooou!

Nå er det offisielt laaang ferie, og det er snart på tide å bevege seg litt vekk fra denne gudsforlatte lille byen. Om en uke er jeg i Kyoto. Om en måned er jeg i Seoul, Sør-Korea!

Stay tuned!

(...og legg gjerne igjen en kommentar eller fjorten!)

Say hello to my little friend!

2010-02-03T01:19:00.003+09:00

Denne feriegreia viser seg å være litt vanskeligere enn det jeg trodde den skulle bli. Jeg mener, det høres da rimelig forlokkende ut, gjør det ikke? Sove til klokken to hver dag, sløve foran PC'en med ferske dramaepisoder fra denne sesongens godbiter (Chuno, I'm just sayin'..) og kaste bort tid med kjentfolk på MSN/Facebook/whatever. Et skikkelig slaraffenliv. Lovely.

Det var i alle fall det jeg tenkte, helt til jeg i dag plutselig tok meg selv i å ha en forholdsvis lang samtale med en skitten tøysjiraff fra Ueno Zoo ved navn Laffen, som nok har sett bedre dager. Jeg husker ikke helt hvordan 'samtalen' gikk, men kom igjen... En tøysjiraff? Han ser ikke spesielt pratsom ut, gjør han vel?

Nei, det var det jeg trodde...

Så nå er jeg altså seriøst bekymret for min egen mentale helse. Man skulle tro at en sofasliter som meg skulle være i god stand til å takle plutselig huleboertilværelse, men tydeligvis ikke. Merkelig - det virker som om naboene takler det overraskende bra. Heldigvis måtte både jeg og Katinka en tur på butikken, så jeg fikk i alle fall omtrent tre kvarters sosialt samvær med noen i dag. Hurra! I tillegg så hørte jeg en liten fugl kvitre noe om en Tokyo-tur på fredag, så jeg får bare holde ut i et par dager til.

Og i mellomtiden, ja, så har jeg jo Laffen!

Bitt av Chuno-basillen!

2010-02-02T00:30:00.006+09:00

Jeg skal gladelig innrømme det. Jeg har blitt fullstendig hektet på Chuno, også kjent som Slave Hunters. Jeg så de første fire episodene i strekk nå i dag, og ble en smule smådesperat da det gikk opp for meg at WithS2 ikke har frigitt flere engelske subs for oss vanlige dødelige enda. Hvorfor er verden så urettfeeeerdig? Gi meg mer, for svingende!

Nå skulle jeg ønske at det faktum at jeg lengter så sårt etter nye episoder er fordi historien er fantastisk fengende (noe den jo forsåvidt er), eller at forrige episode sluttet med en heftig cliffhanger (noe den forsåvidt gjorde, men jeg har lest spoilere for neste episode på Dramabeans, så jeg vet hva som skjer uansett), men let's face it - halve moroa med Chuno er at Jang Hyuk og Oh Ji Ho insisterer på å løpe rundt så og si halvveis avkledd hele tiden.

And hey - who am I to complain?

Så dette er da altså min kjærlighetspost til Chuno og seriens visuelle goder. Det skader ikke å samle flere siklebilder på ett sted, gjør det vel? Og bare slik at jeg ikke føler meg helt som en ekkel jævel, kan jeg opplyse om at det faktisk er en handling i serien også! Det er ikke bare svette menn i fillete klær som løper rundt hele tiden. OK, løgn. Men de har et mål for øye. Me thinks.

...ja, det var en spøk.

Og helt til slutt.. har Lee Da Hae alltid vært så pen? Lucky bitch! (Sagt i full affeksjon, i og med at jeg har vært fan av henne siden hun var med i My Girl back in the days)

Bassilusker be gone!

2010-01-31T14:53:00.004+09:00

Jeg er forkjølet. Vi snakker god gammeldags snufsende, øyerennende, småhostende jeg-kan-ikke-smake-maten-min-i-det-hele-tatt-og-blir-superfrustrert-forkjølet. Tett hode er selvfølgelig inkludert i pakken! Lucky me! Jeg hater å være forkjølet. Aller helst vil jeg bare krype under dynen min, og ligge der og synes synd på meg selv hele dagen, men det hadde kanskje blitt en smule kjedelig i lengden. Dermed har jeg faktisk dratt meg opp av sengen på et fornuftig tidspunkt (hey, klokken ett er helt akseptabelt når man er i feriemodus), tatt meg en deilig, varm dusj og laget (smakfri) toast til frokost. Bassilusker - I challenge you!

Etter en utmattende karaokefeiring på torsdag, var det grusomt å måtte stå opp omtrent fire timer etter at jeg hadde falt sammen på sengen min. Jeg og Katinka hadde igjen prestert å melde oss frivillig til å delta på arrangementer arrangert av skolen, og måtte møte opp klokken elleve for å møte en norsk utvekslingselev som skulle besøke Josai. Vel fremme viste det seg at følget deres var omtrent en time forsinket, så vi kunne egentlig ha sovet en time til. Bummer. Hayashi viste oss profilen til hun som skulle komme og lurte på om vi kjente henne, men hverken navnet eller bildet sa oss noe som helst. Det var mange hyggelige japanere til stede. Noen av dem kjente vi fra før (Mina, Hairi, Mitsugu), mens andre møtte vi for første gang. Jeg, som ikke hadde rukket å spise frokost eller drikke noe før jeg dro hjemmefra kjente sulten gnage, og kastet lengtende blikk mot kjeksene og Cola'en som sto fremme på bordet.

En time etter planen dukket endelig folkene fra Kansai opp. Vi møtte Olga fra UiO, og fant ut at hun egentlig er russisk, men at hun er gift og bosatt i Norge. Vi snakket ikke så mye norsk med henne, men det var hyggelig å utveksle noen små fraser på morsmålet. Hun stusset litt over at hun ikke hadde sett oss på Blindern, men vi fant senere ut at hun er en av kouhaiene våre, så det er egentlig ikke så rart. Vi hadde jo ikke så mye å gjøre med dem i Oslo, liksom. Lunsj ble inntatt (til min store glede), japanere lærte om norske ferietradisjoner og russefeiring, kaste-avispapir-på-maskerte-japanere-leken ble lekt, og Hairi underholdt oss med å spille på sanshin og synge tradisjonelle sanger fra Okinawa. Hun er kjempeflink!

Etter lunsj, tuslet åtte av oss bort på et keramikkverksted som ligger like ved skolen. Det var litt usikkerhet rundt hva vi egentlig skulle gjøre, men det viste seg snart at det ikke ble noen keramikkdreing på oss. Kanskje like greit, i og med at mine keramikkeksperimenter på Follo Folkehøgskole beviste at jeg aldri har vært noen mester på det området. I stedet kunne vi velge oss ut hver vår ferdige kopp/bolle/fat/vase, og male akkurat hva vi ville på dem. Jeg er ikke spesielt velsignet med kunstneriske talenter, så jeg kikket med skrekkblandet fryd ned på den japanske tekoppen jeg hadde valgt, mens jeg prøvde desperat å tenke ut et OK mønster. Til slutt bestemte jeg meg bare for å male på et kattehode, og masse potetrykk rundt omkring. Ganske enkelt, med andre ord, men jeg tror det kommer til å se helt greit ut. Til tross for at koppen ser brun og kjedelig ut på bildet, kommer den til å bli grå når den blir brent. Kattehodet blir lyseblått med mørkere blå kant, og potetrykkene (som man ikke ser på bildet) blir rosa. Hele opplegget minnet litt om slikt man gjorde da man gikk på barneskolen, og det var utrolig morsomt!

Vel tilbake på Josai igjen skulle japanerene vise gjestene rundt på campus, men på det tidspunktet var jeg og Katinka såpass utslitte at vi takket for oss. Vi møtte tilfeldigvis på Neale - engelsklæreren vår - i gangen, og fikk endelig anledning til å spørre om når eksamen egentlig er. Til tross for iherdige forsøk, skjønner vi nemlig fremdeles ikke akkurat hvilken oppslagstavle vi egentlig skal se på for å finne informasjon som gjelder oss. Han kunne opplyse oss om at eksamen er 4. februar, noe som gjorde vår sitte-på-skolen-og-vente-på-eksamen-klokken-tre-opplevelse dagen i forveien fullstendig unødvendig. Jeg elsker når de gir oss beskjeder. Det er så flott. Hurra for Josai!

Etter noen timers sløving hjemme, var det tid for avskjedsfesten til Cat. De andre hadde begynt feiringen klokken seks, men fordi jeg var sliten og trengte litt sløvetid, dukket jeg ikke opp før i åtte-tiden. Da var stemningen allrede relativt høy. Vi spiste en overraskende god (men klissete) kake, så på en ekkel Steve-O-video, drakk, og snakket om alt og ingenting. Marianne kom med mange ting hun ville bli kvitt, så det ble noe gratis stuff også. Jeg har aldri brukt falske øyevipper før, men en gang må være den første. Gratis ting er fint! Thanks a bunch! Jeg var såpass sliten at jeg ikke orket å drikke så mye, dessuten kjente jeg at forkjølelsen for alvor meldte sin ankomst, så jeg tok kvelden forholdsvis tidlig!

I går orket jeg ikke å gjøre noe som helst. Nesen min var tett, hodet mitt var tett, halsen min gjorde heftig oppfør, og øynene mine rant konstant. Hadde jeg ikke hatt min trofaste nesespray ved min side, hadde jeg sannsynligvis ikke overlevd dagen. Den eneste gangen jeg i det hele tatt beveget meg utenfor leiligheten min, var da jeg trasket over til Katinka (og Cecilie) for å se kveldens episode av Bloody Monday. Nooooooo, J! Dooooon't!

Men nå skal jeg vende tilbake til å synes heftig synd på meg selv! Vi snakkes!

En fengslende opplevelse!

2010-01-24T14:30:00.005+09:00

Etter en fredag med to eksamener på en dag, var det endelig på tide å ha det litt gøy. Cecilie befinner seg i Japan for tiden, og i den anledning hadde hun invitert oss med på karaoke, alkohol og hulabaluba. Møtestedet ble satt til Shinjuku, slik at jeg og Katinka kunne more oss med å se på litt hosts mens vi ventet. Vel fremme fikk vi beskjed om at Cecilie og venninnen hennes ikke kom på en stund, så Katinka, Ingrid og jeg tok oss en liten tur på Donki for å se på kigurumier, kofferter og blingenegler. Kvelden vår begynte forresten overraskende bra, da vi fikk øye på det som må være historiens heiteste host rett utenfor Donki. Drool!

Vår Donki-tur ble ikke spesielt lang, og snart trasket vi rundt i Shinjukus snuskete bakgater igjen. Katinka ble sjeleglad da en host kom bort og viste henne flyeren for klubben sin, siden det ikke skjer så altfor ofte at de faktisk tar kontakt med vestlige jenter. Vi ble også forsøkt nanpa'et (sjekket opp på gaten) av tre gutter, hvor minst en av dem så meget bra ut. Needless to say, så var Katinka og jeg i himmelen. Ingrid trasket i vei bak oss, og satte kanskje ikke like mye pris på oppmerksomheten som det vi gjorde. Etter å ha mistet Ingrid på et offentlig toalett (vi fant henne igjen), spionert litt mer på den heite hosten fra utenfor Donki og prøvd å lokalisere Cecilie og Elin, gikk vi endelig fra en gjeng på tre til en gjeng på fem, og kvelden kunne offisiellt begynne.

Etter litt om og men, endte vi opp med å gå på The Lockup, som må være den mest fantastiske izakayaen/restauranten noensinne. Selve temaet er 'hjemsøkt fengsel', og det var med heftige sommerfugler i magen vi beveget oss inn i det mørke lokalet. Vi ble møtt av en jente i politiuniform, som puttet håndjern på Cecilie og ledet oss ned til den skumle kjellercellen vår. Vi ble plassert der inne, og gitteret ble dratt igjen. The Lockup er ikke for de lettskremte, noe Katinka fikk smertelig erfare rimelig fort. Første gang servitøren vår (en relativt pen fyr i fangedrakt) åpnet gitteret for å ta bestillingene våre, skvatt hun til og slapp ut et meget beskjedent skrik. Man kunne se at servitøren kjempet hardt for å ikke le.

Nå, egentlig skal lysene på The Lockup skrus av nå og da, en alarm skal gå av og vi skal få beskjed om at monsterene er på frifot. Når det skjer er det godt mulig at en massemorder eller et spøkelse popper en tur innom cellen din og skremmer vettet av deg. Dessverre skjedde ikke dette da vi var der, muligens fordi vi kom såpass sent på kvelden (halv pris på drinker hvis man kommer etter klokken ti), og det ikke var så mange mennesker der akkurat da. Vi fikk i det minste hilse på Freddie Kruger, da han forsøkte og ta seg over veggen til cellen vår fra nabocellen. Jeg var den første som fikk øye på at han lente seg ned mot oss, og da jeg pekte forvirret på ham, begynte alle de andre å skrike. Jeg trodde jeg skulle dø av latter, spesielt da Elin (Cecilies svenske venninne) kastet den brukte servietten sin på ham og ropte: "Go away!"

Det var en helt fantastisk begynnelse på kvelden, særlig siden de billige drinkene vi drakk var såpass sterke at vi var rimelig godfulle allerede etter drink nummer to. Cecilie og jeg fikk en ny venn utenfor toalettene, da en fyr ikke helt klarte å få den stupfulle kjæresten sin ut fra jentedoen. Elins japanske venninne, Ai, joinet partyet etter en stund, og vår lille gruppe vokste til seks personer. Sånn ellers moret vi oss med å se på servitøren vår, som bare ble kjekkere og kjekkere for hver drink vi drakk. Da vi endelig sjanglet ut fra The Lockup i halv to-tiden, var det med store planer om å dra tilbake en gang i fremtiden (i alle fall fra min side). Det var helt fantastisk gøy!

Litt mer trasking rundt i Shinjuku fulgte, før vi endelig endte opp på karaoke for å synge natten inn. Nomihoudai (all you can drink) var et must, og jeg er ganske redd for at jeg fortalte omtrent halve livshistorien min til Ai på et tidspunkt. Uansett, mer alkohol ble inntatt, flaue sanger (gjerne Johnny's) ble sunget, og stemningen var på topp. Jeg presterte å stille meg i kø til guttedo, for så å stjele den rett foran nesen på en tissetrengt japanergutt. Det var en smule pinlig da Katinka litt senere fortalte meg at det var en knallrosa jentedodør rett ved siden av guttedo. Eh. Oops? Uansett, under mitt neste dobesøk presterte jeg å fortelle hele den pinlige feil-do-historien til den fremmede japanske jenta bak meg i køen, som kom med meget sympatiske tilbakemeldinger. Ah, fulle mennesker er så hyggelige!

Klokken fem var det slutt på den vakre sangen vår, og sjanglende vandret vi ut i Shinjukus gater igjen. Cecilie, Elin og Ingrid dro hjem på dette tidspunktet, men jeg og Katinka ville nyte en siste gatevandring, så vi ble igjen. Dessverre var det ikke så mye spennende å se på, men de rumlende magene våre førte oss til nærmeste McDonald's, der vi inntok en relativt god (og noe kvalmende) frokost. Det var to trøtte nordmenn som satte seg på 06.15-toget til Chiba, ja. Jeg må innrømme at jeg sovnet i samme sekund som jeg satte meg ned på toget, og håper jeg ikke snorket høylytt eller noe. Vel fremme i Chiba gikk det heldigvis tog til Naruto med en gang, så igjen ble det en deilig halvtime med søvn. Hadde det ikke vært for at jeg på mirakuløst vis våknet akkurat da toget sto i Togane, hadde jeg og Katinka sannsynligvis endt opp i Gokk (les: Naruto). En kort spasertur senere, og jeg og sengen min var lykkelig gjenforent en gang rundt klokken åtte på morgenen. Søvn.

Jeg var i overraskende god form da jeg våknet i går (klokken halv fem på ettermiddagen), og begynte umiddelbart å glede meg til kveldens store høydepunkt. That's right, det var tid for en ny sesong med Bloody Monday - det mest fantastiske spenningsdramaet noensinne! Da klokken ble syv, satt jeg og Katinka og nærmest hoppet av spenning foran TV-skjermen - bevæpnet med hver vår herlige dagen-derpå-Cola! Bloody Monday har alltid vært en serie som får oss til å sitte med åpen munn og gape ved hver eneste episodeslutt (det skader jo heller ikke at både Sato Takeru, Miura Haruma og Narimiya Hiroki er eye candy av dimensjoner), og man kan trygt si at sesongpremieren absolutt ikke skuffet. OH! MY! GOOOOD! Kan det ikke bli lørdag igjen? Jeg vil se meeeer!

Vi har også endelig bestilt flybilletter og hostell i Korea, så når vi bare får fikset re-entry visum er vi good to go. Vi reiser 3. mars, og kommer tilbake til Japan igjen den 10. En uke i Seoul blir kjempegøy! Jeg gleder meg heftig. Pig-Rabbit skal SÅ bli med meg tilbake til Japan igjen. Jeg er litt bekymret for hvordan vi skal klare å komme oss rundt og bestille mat på restauranter og sånn da, i og med at den lille koreansken jeg kan begrenser seg til enkeltord, men det går vel i orden på et vis. Håper bare vi ikke ender opp med å bestille innvoller. Ew. Jeg tror jeg skal investere i en god guidebook...

Reiseplanene for Japan er også bestilt og i boks, så om under tre uker legger vi ut på eventyr! Hurra! Det skal bli herlig med ferie!

Men nå burde jeg kanskje vende nesen mot studiene. Jeg har grammatikkeksamen i morgen og en 'reaction paper' om Lord of the Flies å skrive, så det er kanskje på tide å begynne.

Gah, jeg vil ikke..

Ut på tur, aldri sur!

2010-01-18T19:02:00.005+09:00

Du befinner deg i et rom fullt av mennesker som stirrer på deg. Du prøver desperat å forestille deg publikum uten klær, for det har du hørt skal hjelpe i slike situasjoner, men det eneste du klarer å fokusere på er den enorme føflekken på haken til mannen bakerst i rommet, og det stikkende blikket til jenta på rad tre. Du kan kjenne hjertets febrilske dunking i brystkassen. Hendene dine blir klamme og ekle. Du kremter nervøst, men kjenner at halsen snører seg sammen og stemmen svikter. Noen stikker en mikrofon opp i ansiktet på deg. Blikkene fra salen øker i intensitet.

Et mareritt? Nei, bare en helt vanlig dag på Josai!

OK, nå skal det sies at jeg har en tendens til å overdrive. Så vidt jeg vet var det ingen enorm føflekk bakerst i salen (men dette er Japan, så man vet jo aldri), og jeg møtte ikke akkurat så mange stikkende blikk der jeg satt med nesen begravd i papirene mine. Ei heller opplevde jeg dundrende hjertebank, og stemmen min fungerte overraskende fint. Onsdagens presentasjon gikk faktisk overraskende greit. Det verste var selvfølgelig ventetiden fra presentasjonen startet til det ble min tur. Halvannen time med sommerfugler i magen er sikkert ikke videre godt for hverken kropp eller sjel. Jeg kan nok ikke skryte på meg at japanskuttalen min var perfekt, men i følge lærere og medelever gjorde jeg det bra nok, hvilket jeg må være fornøyd med. Muntlig presentasjon og rapporten som jeg leverte inn i dag - over and done with!

(Det er kjølig i Togane for tiden. Jeg har flyttet inn i min splitter nye Good Luck Bear-kigurumi (Care Bears!), i og med at jeg glemte igjen Hello Kitty'en i Norge. Et bilde av dagens lunsj inkludert, bare fordi jeg ikke har annet å vise frem!)

Til tross for at vår to ukers juleferie bare har vært over i et par uker, har vi allerede begynt å telle ned til neste ferie her i Japan. De avsluttende prøvene for dette semesteret begynner på fredag denne uken, noe som vil si at etter neste uke har vi ikke mer skole, med mindre vi da stryker på 'eksamen' og må ta make-up-prøver. Neste skoleår begynner ikke før i april. APRIL! Det gir oss nesten to hele måneder med frihet, og veier opp for at vi ikke får noen sommerferie i år. To måneder uten noe å gjøre må føles som en liten evighet her i lille, kjedelige Togane. Det er ikke akkurat flust med spennende fritidsaktiviteter her (med unntak av heitingsightseeing, som dessverre da blir nokså amputert i og med at alle heitingene som er verdt å se på sannsynligvis reiser tilbake til hjembyene sine). Så hva har jeg planlagt å gjøre i ferien min? Det er ganske logisk, egentlig. Jeg skal reise!

Det har vært bestemt lenge at jeg og Katinka skulle legge ut på eventyr så snart tiden og økonomien tillot det. Med en konto full av ferske Lånekassen-penger, to måneders ferie og en 3500 yens koffert fra Donki, setter vi kursen mot nye og spennende strøk om kun noen få uker. Vi begynte planleggingen i dag, noe som innebar et par timer med hostellundersøkelser og oppsett av reiseplan. Vår foreløpige plan ser slik ut:

Tokyo - Kyoto (12. februar - 16. februar) - Nara (16. februar - 17. februar) - Osaka (17. februar - 20. februar) - Hiroshima (20. februar - 21. februar) - Tokyo.

Vi planlegger også mer lokale turer til f.eks. Kamakura og Yokohama (som vi ikke har besøkt enda, til tross for at vi ikke bor sånn altfor langt unna), men da kan vi ha base i gode, gamle Togane. Vi har også undersøkt flybilletter til Okinawa, og funnet ut at det er overraskende billig hvis man bare bestiller god tid i forveien. 15.000 yen, anyone? Vi får se hvordan det står til med økonomien, for...

...vi skal til KOREA!

That's right. Vi så oss lei på at alle andre enn oss reiser til Korea for tiden. Misunnelse kan gjøre merkelige ting med en person. Derfor undersøkte yours truly flypriser (sånn med det samme vi er i området, liksom), og fant ut at flybilletter t/r til Seoul koster rundt 1800 norske kroner. Not bad. I tillegg ser det ut til at vi kan få en uke på hostell til rund tusenlappen, og det er nesten for billig til at vi kan la sjansen gå fra oss. We're going to Korea, bitches! Dette vil selvfølgelig si at vi må gjennom hele prosessen med re-entry permits og styr på nytt, i og med at vi ikke akkurat forutså at vi skulle bevege oss uten for landegrensene en gang til, men må man, så må man! Og jeg MÅ til Korea!

I morgen markerer forresten en stor hendelse i Tonjes liv. Jeg har valgt å kalle den Tonje-drar-til-Tokyo-helt-alene-for-aller-første-gang, og som navnet tilsier, er det første gangen jeg beveger meg til Japans hovedstad på egenhånd. Nå skal det sies at det går direktebuss fra skolen, og jeg har tatt toget tilbake såpass mange ganger at jeg vet det ikke er noe stress, men det blir spennende allikevel. Det er Forever21 i Harajuku som kaller, og jeg hører dens kall...

終わり！

Norge!

2010-01-05T20:46:00.006+09:00

Tidlig, tidlig, TIDLIG en tirsdagsmorgen snek jeg og Katinka oss ut fra leilighetene våre i Togane, og prøvde så godt vi kunne å ikke bråke for mye med de enorme koffertene våre. Selv om armene våre holdt på å falle av på veien til togstasjonen, gikk det på et vis allikevel (selv om det er godt mulig halve Togane våknet av koffertskramling langs veien). Det knyttet seg stor spenning til hvorvidt det ville være mulig å drasse med seg bagasje på toget før morgenrushet startet for fullt, men det viste seg snart å gå overraskende bra. Til tross for en meget kald times venting på stasjonen i Chiba, der vi parkerte oss ved siden av en vendingmaskin og varmet oss med kakao, kom vi frem til Narita til slutt... bare for å finne ut at flyet vårt var halvannen time forsinket. Oh joy. Etter mye venting kom vi oss avgårde. Reisen til Frankfurt var lang og kjedelig, delvis på grunn av de svenske modellene som satt bak oss og strakk ut de lange beina sine slik at det ble nærmest umulig å lene setet bakover. Bitches.

Etter elleve timer landet vi trygt i Frankfurt. Der hersket det totalt kaos. På grunn av det enorme snøfallet i Europa var det innstilte og forsinkede flyavganger til både høyre og venstre. Jeg fikk en smule panikk. Hva om vårt fly også ble innstilt? Etter mye om og men dukket det endelig opp en gate på skjermen, og vi slepte oss bort dit. Det var utrolig herlig å høre de fremmede menneskene rundt oss snakke norsk, i og med at det betydde at vi snart var hjemme. Selvfølgelig havnet vi ved siden av noen pessimistiske mennesker som bablet i vei om snøstorm på Gardermoen, og at vi kanskje ikke kunne lande der. Ny panikk. Heldigvis var det ubegrunnet, i og med at kapteinen kunne opplyse om at det kun var lett snøfall i Norge. And off we went! Under to timer senere sto vi med beina på norsk jord, etter omtrent et døgn på reisefot. Hjemme!

Det var ikke sånn altfor mye snø den dagen vi landet, men da jeg våknet opp (i min deilige, myke seng) dagen etterpå, var verden dekket av et tykt, hvitt teppe. Så fikk jeg endelig oppleve hvit jul igjen.. og det til de grader! Det var lille julaften, og jeg var fremdeles ganske sliten etter den noe strabasiøse reisen, så det eneste jeg gjorde hele dagen var å sløve og spise meg god og rund, til tross for at jeg kvelden i forveien hadde store planer om å dra på en liten shoppingtur. Hallo, herlige, norske godteri og potetgull. Jeg har savnet dere.

Så ble det julaften! Selv om det bare var to år siden jeg feiret ordentlig jul sist, var det ett år for mye. Ikke det at jeg klager på fjorårets julefeiring - vi gjorde definitivt det beste ut av den - men ingenting slår norsk jul! Tre nøtter til Askepott var like koselig som alltid, og prinsens tights like festlige. Jeg prøvde å speide etter det Katinka nevnte, men jeg så det ikke. Hmm. Må spørre om flere detaljer om akkurat når man kan se.. øøh. Ja. Jeg og Stine moret oss med filmen uansett. Reisen til julestjernen ble brukt til å kle på seg og prøve å se noenlunde presentabel ut. Jeg valgte å bruke tid på å rett ut håret mitt ordentlig, noe som fikk mamma til å kommentere at jeg så ut som en helt annen person. Hmm.. har jeg dratt bustelooken litt for langt her hjemme, mon tro..?

(Den rette julelooken vs. den krøllete nyttårslooken. Jeg beundrer min evne til å ha omtrent samme ansiktsuttrykk på hvert eneste bilde. Skills, I tell you.)

Etter tante Åse og bestemor også hadde gjort sitt inntog (og Donald Duck for lengst var ferdig), var det endelig tid for den deilige julemiddagen. Det var da det skjedde. Mamma trasket inn i stuen med et nedslått ansiktsuttrykk, stilte seg rett ved siden av meg, og sa: "Julemiddagen er ødelagt!" Jeg friket jo selvfølgelig ut. Skulle jeg virkelig ikke få ordentlig julemiddag etter to lange års venting? Det viste seg at mamma og tante Åse i et smart innfall hadde bestemt seg for å handle skinkestek i Sverige, og hadde endt opp med å kjøpe en røkt en. Kjøttet var helt rosa, og så rimelig sketchy ut. Jeg ble dødsskuffet, og nektet å spise den. En gang barn, alltid barn. Jeg gikk opp på rommet mitt og furtet litt, men sulten kalte på meg, og da middagen omsider ble servert, måtte jeg bare spise ribbe i stedet. Jeg er ingen ribbefan. Det er for mye fett på kjøttet for min smak, men jeg fikk heldigvis relativt fettfrie kjøttstykker, så jeg overlevde. (Nå skal de sies at jeg dagen etter hadde roet meg nok til å smake på det røkte kjøttet, og det smakte egentlig ganske vanlig..)

Etter å ha spist middag, var julestemningen og humøret på topp igjen, og jeg og Stine kastet lange blikk mot pakkene under treet. Jeg hadde ønsket meg penger, så det var begrenset hvor mange gaver det lå til meg under der, men noen var det jo. For en gangs skyld insisterte ikke de voksne (og legg merke til at jeg fremdeles betegner meg selv om barn) på å vaske opp og spise dessert før julegavene - alle var for mette til det. Dermed ble det tidlig gaveåpning i år. Endte opp med 5150 kroner i shoppekontanter, pluss en hel haug med fancy småting. Jeg er meget fornøyd med året fangst!

(Enda en positiv ting med å være hjemme i Norge - pusekatter man kan kose med uten å betale for det. Dessuten er de faktisk kosete, noe som er et stort pluss. Here kitty kitty..)

Like fornøyd var jeg absolutt ikke de følgende dagene. Jeg hadde penger som brant i lommen, og en haug med butikker som ikke var åpne. Da de endelig åpnet mandag den 28. desember, kastet jeg meg nærmest ut av døren og løp hele veien til Hønefoss. OK, så det var kanskje mer rask gange, og jeg tok bussen, men du skjønner poenget. Ah, shopping, how I love thee. Dessverre var det begrenset med ting jeg kunne kjøpe i butikkene, i og med at det 1) er fullt av partyklær, noe jeg ikke ha så mye behov for og 2) er fullt av vinterklær, noe som er litt bortkastet, etter som jeg ikke har behov for like mange tykke ullgensere i Japan. Dessuten er det 3) snart vår i Japan, så jeg måtte tenke praktisk. Noe fikk jeg jo handlet da, selvfølgelig. Hoho! Etter en vellykket shoppingtur, møtte jeg Stine, og så dro vi på kino for å se Avatar 3D. I loved it, selv om filmen fikk meg til å hate mennesker. Grådige jævler!

Så hva annet har jeg gjort i ferien? Ikke særlig mye, egentlig, men la meg ramse opp noe allikevel:

- Utsatte å skrive tale
- Spiste masse god mat
- Sløvet
- Dro på kafé med Heidi, mistet omtrent halve baguettinnholdet på tallerkenen, hilste på søte Dennis igjen (jeg vil også ha en hårballhund), og dro til Sandvika og shoppet mer.
- Så første sesong av Veronica Mars på nytt, fordi det var kaldt ute
- Feiret nyttår
- Utsatte å skrive tale
- Knuste mamma i Singstar ABBA
- Dro på enda en shoppingtur, denne gangen med mamma og tante Åse
- Ble knust av Stine i Singstar ABBA
- Knuste Stine i Singstar Pop (et stort øyeblikk)
- Så hele You're Beautiful en gang til med mamma, som nå er lettere avhengig
- Utsatte å skrive tale
- La på meg X antall kilo av julemat og snacks (tør ikke veie meg)

Dessverre går juleferien så altfor fort, og i morgen er det tid for å vende tilbake til hverdagen igjen. Flyet vårt går fra Gardermoen klokken 12.20, og vissheten om at det er over 7 måneder til jeg setter føttene på norsk jord igjen er en smule hard å svelge. Ikke det at jeg ikke trives i Japan, for det gjør jeg jo. Jeg mistenker at prosjektet som skal fremføres sånn.. neste uke og tanken på at jeg faktisk må gjøre noe har litt innvirkning på min motvilje til å reise tilbake. Når den er ferdig blir det i tillegg hardkjør med rapportskriving og eksamenspugging. Men den lange ferien er vel egentlig ikke så langt unna, så jeg får bare bite tennene sammen og holde ut noen uker med arbeid.

Vi snakkes i Japan, godtfolk!

Om pusekatter og kjekke rever!

2009-12-14T18:47:00.007+09:00

Ord kan knapt nok beskrive hvor herlig det var å slippe å stå opp klokken åtte på morgenen lørdagen som var. Det var vår første skolefrie lørdag på evigheter, og jeg, Katinka, Ingrid og Hans hadde endelig tid til å gjennomføre vår planlagte playdate med Shinya på Odaiba. Odaiba betyr for meg en sjanse til å kose med masse søte, lodne pusekatter, så jeg var meget fornøyd med valg av destinasjon. Jeg, Katinka og Ingrid toget sammen fra Togane, for så å møte Shinya og Hans (som av en eller annen grunn allerede var sammen med ham) på Tokyo Teleport.

Etter en noe uproduktiv 'shoppingtur' på Venus Fort (der vi kom over et fancy lysshow og fallende såpesnø) endte vi opp med å gå til et spøkelseshus inne på et annet senter like i nærheten. Nå, vi vet jo alle hvor redd jeg er for spøkelser, og japanske spøkelseshus er liksom ikke noe jeg har spesielt lyst til å teste ut. Det endte dermed med at jeg sto utenfor og ventet på alle de andre, mens de løp vettskremte rundt inne i huset. Etter noe som føltes som en liten evighet, kom de traskende ut en smule blekere enn da de gikk inn. Magen min hadde da begynt å lage funky rumblelyder, og jeg merket at Grumpy-Tonje var på vei. Heldigvis var ikke jeg den eneste som trengte litt mat i kroppen, så vi gikk på leting etter en restaurant. Etter mye trasking og en special appearance fra Grumpy-Tonje, endte vi opp på en tacorestaurant der vi storkoste oss med buffeten. Nam.

Til tross for at Katinka var mindre begeistret ved tanken på kattekafé, hadde jeg både Hans og Ingrid på min side, så det var akkurat der vi endte opp. Jeg elsker Cats Livin! Hadde det vært mulig hadde jeg så flyttet inn der. Det løper lodne pelsdotter rundt overalt, og selv om ikke alle er like vennlig innstilt, er det et paradis for kattemennesker som meg. Denne gangen kolliderte besøket vårt med kattenes middagstid. Det var en noe sær opplevelse. En haug med katter som står og spiser, mens X antall mennesker sitter i en halvsirkel rundt dem og stirrer på dem med stjerner i blikket. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å finne en katt å kose skikkelig med, da jeg plutselig kom over en søt, langhåret sak ved navn Raito. Det krevde omtrent tre forsøk fra min side, men til slutt lot hun meg klappe henne. Det virket som om hun satte pris på det også, i og med at hun snart la seg ned på bakken. Score! Kosepus!

(Selvfølgelig skjedde dette omtrent samtidig med at Katinka og Ingrid ville gå, så jeg måtte bare bite i det sure eplet og ta farvel med min nye, lodne venn så altfor fort. Sukk.)

Da vi kom ut fra kattekafeen hadde mørket senket seg over Tokyo, og vi fant ut at det var på tide å ta det enorme pariserhjulet. Jeg hadde fremdeles fjorårets knirkende tur friskt i minne, så det er godt mulig jeg sto og småtrippet litt i den vel lange køen. Halve Tokyo hadde tydeligvis planlagt å ta seg en tur med pariserhjulet samtidig. Til slutt ble det allikevel vår tur, og etter det obligatoriske bildet, bar det opp i luften. Shinya moret seg stort med å prøve å se under skjørtet til jenta i den gjennomsiktige gondolen ved siden av oss. Jeg tviler på at prosjektet hans gikk særlig bra. Visse andre syntes imidlertid det var morsommere å HOPPE rundt inne i vognen vår, etthundreogetellerannet meter over bakken. Smart, folkens. Virkelig. Hallo, dødsangst. Heldigvis kom vi oss trygt ned på bakken igjen. Phew.

Dagen etter var det tid for skoletur til Disneyland, noe jeg og Katinka meldte oss på for evigheter siden, men som vi sånn halvveis hadde fortrengt. Trøtte som bare det og med verkende bein for anledningen (gårsdagens playdate var tydeligvis mer anstrengende enn først antatt), møtte vi opp på Josai kvart på syv på morgenen. Det viste seg snart at vi var de eneste vestlige menneskene som hadde meldt seg på. Resten av reisefølget besto av en haug med kinesere, noen få koreanere og et par lærere (deriblant en overenergisk Hayashi). Jaja, tenkte jeg, og klatret på bussen. Gøy blir det nok uansett.

Det tok bare en time å kjøre fra skolen til Tokyo Disneyland, men fordi det er Josai vi snakker om, og fordi det er kinesere de måtte forholde seg til, tok det evigheter før vi fikk utdelt billettene våre. Endelig var alt boks, og vi hadde en utrolig lang og slitsom dag foran oss. Vi trasket i vei mot hovedinngangen. Plutselig stoppet jeg opp. Rett foran meg sto en meget kjent figur. Han var lavere enn jeg hadde trodd, men ellers akkurat som jeg alltid har forestilt meg. Jeg kikket fort bort på Katinka. Hun så på meg, og gliste. Det var Robin Hood. Min barndoms store kjærlighet (hey, jeg var 4-5 år, OK..?). Den 'kjekke' reven fra Disney-filmen ved samme navn. Jeg skjønte aldri helt hvorfor Katinka ble helt ga-ga da hun møtte Prins Erik (fra Den lille havfruen) i Disney Sea i fjor, men nå forsto jeg plutselig alt. Jeg bare måtte ta bilde med ham. Og greit, det er ikke et spesielt heldig bilde av meg, men what can I say? I was totally starstruck!

Ti timer på Disneyland høres kanskje gøy ut, men jeg lover deg at det kan være et mareritt. Spesielt når man er sliten på forhånd. Mesteparten av tiden bare trasket du rundt, hvis du da ikke står i en eller annen kø. Vi gjorde det til vår spesielle mission å gå innom alle souvenirbutikkene vi snublet over, og jeg er rimelig sikker på at vi var inne i 99% av dem. Go us! Vi så juleparaden omtrent fjorten ganger, og frøs halvt ihjel på diverse benker rundt omkring. OK, så attraksjonene var helt fantastiske (spesielt Space Mountain og Big Thunder Mountain Railroad), og vi hadde det faktisk kjempegøy også, men de verkende lårene og skuldrene mine la en liten demper på selve fornøyelsesparkopplevelsen. Det var en lettelse da vi endelig kunne kravle ombord på bussen som skulle frakte oss tilbake til Togane igjen.

Vi presterte også å vise oss med Disneyland-luer foran en haug med dansegutter, men det snakker vi ikke om.

Nå er det kun en uke til jeg kommer hjem til Norge, men før den tid er det mye som skal gjøres. Vi har omsider begynt på det fryktede prosjektet som skal presenteres live foran en haug med mennesker i januar. For meg er det viktigste punktet akkurat nå å få et tilfredsstillende antall mennesker til å ta den ekstremt teite spørreundersøkelsen min, slik at jeg faktisk har et konkret resultat å bygge opp presentasjonen min rundt. Det er ikke bare bare å gå bort til vilt fremmede japanere og dele ut spørreundersøkelser. Alle hater spørreundersøkelser. Hva slags mennesker liker egentlig spørreundersøkelser? Si i fra hvis du snubler over noen spørreundersøkelseselskende japanere. Jeg er rimelig desperat. Nåja, jeg har jo fått noen svar, og det er en ny dag i morgen. Vi får se hva som skjer.

Siden resten av klassen skal på dukketeater i Tokyo i morgen, blir det bare jeg og Katinka som møter opp i Kinoshita-timen. Så.. koselig. Han blir sikkert overlykkelig over å se oss. Men etter en liten prøve, og etter vi har torturert oss selv og andre litt mer med spørrundersøkelsene, er det off to Chiba for litt julegaveshopping. I det minste finnes det fremdeles noe å se frem til!

Hurra!

Blåhval neste!

2009-12-09T18:21:00.005+09:00

Dette er det som skjer når Tonje og Katinka skulker siste time, og går en liten snartur innom Mr. Donut på hjemveien. Hm, kanskje vi burde ha booket hvert vår dobbeltsete på flyturen hjem til Norge...?

Søtsakene inntas selvfølgelig med en kopp rykende varm melkekakao med mini-marshmallows og sjokoladesaus på toppen. Er man sunn, så er man sunn.

Jeg gikk en smule berserk på Amazon i går, og kjøpte meg en lekker 32 GB iPod Touch i julegave til meg selv. Jeg forventer at postmenneskene plinger på døren min enten i løpet av morgendagen eller på fredag en gang. Hurra! Et nytt og skinnende leketøy!

Dreaming of a White Christmas...

2009-12-08T19:03:00.005+09:00

Trøtte, nervøse og jævlige sto vi på stasjonen i Togane tidlig en søndagsmorgen. Klokken var ikke engang halv åtte, men jeg hadde allerede vært våken i nærmere halvannen time. Fredagens koselige buddyparty (der jeg selvfølgelig glemte å ta bilder) virket allerede som et fjernt minne, og det eneste som sto i hodet på meg var hvordvidt jeg kom til å stryke med så lite som ti poeng eller med så mye som hundre. Det var den store Japanese Language Proficiency Test-dagen, og jeg kunne ikke ha vært mindre klar for å ta den.

Togturen til Ichikawa, der Chiba University of Commerce ligger, forløp for det meste i taushet. Delvis fordi både jeg og Katinka sto og halvsov, og delvis fordi nervene var i helspenn. Jeg priset meg lykkelig over å kjenne meg igjen da vi endelig kom ut av stasjonen, og etter en tyve minutters spasertur gjennom Ichikawas gater, trasket vi endelig inn på skoleområdet. I år som i fjor krydde det av utlendinger, men i motsetning til i fjor var det færre blekfjes å se. Det fikk meg til å lure på hvorvidt de andre vestlige vi møtte på i fjor var såpass dumme at de strøk heftig på sankyuu, eller om de var smarte nok til å innse at det å prøve seg på nikyuu kanskje bare er en unødvendig ydmykelse.

Vi fant rom 321, satte oss ned omtrent tre kvarter for tidlig, og bare ventet på vår undergang. Først ut var kanji (kinesiske tegn) og gloser. På øvelsesprøvene våre har dette vært ganske overkommelig, men denne gangen hadde tydeligvis den som satte sammen prøven bestemt seg for å være ekstra ond. SÅ! MANGE! UFORSTÅELIGE! KANJI! Det var seriøst så ille at man ble lettet når man fant en man gjenkjente blant alle de andre. Håpet mitt døde der og da, og jeg må ærlig innrømme at det ble mye vill gjetting. Lytteprøven var det som kom til å redde meg, tenkte jeg, og smilte for meg selv da vi fikk utdelt heftene. Men... Til tross for at de aller fleste faktisk gikk bra, var det noen vriene jævler der inne. Dette lover ikke godt for mine planer om å score over 90% på den delen. Sist ut var grammatikk og leseforståelse. Dette er vanligvis min verste del, men denne gangen var det faktisk rimelig enkelt. Grammatikkpuggingen min har tydeligvis gitt resultater, noe som førte til at jeg bare kunne suse gjennom den delen, og konsentrere meg fullt og helt om lesestykkene.

Hvordan det egentlig gikk, har jeg ingen formening om. Det kommer helt an på hvor heldig/uheldig jeg var med gjettingen min på kanji og gloser. Jeg er rimelig sikker på at jeg fikk akseptable poengsummer i begge de to andre delene, så alt kommer an på det. Jeg har en dårlig magefølelse, though.

Siden julen nå nærmer seg med stormskritt, bestemte jeg og Katinka oss for å begynne å handle julegaver etter skolen i går. Planen var egentlig å gjøre det litt senere i uken, men siden mandag er den eneste dagen vi slutter før halv fem, bråbestemte vi oss for å ta oss en liten Tokyo-tur allikevel. Jeg hadde en klar idé om hva jeg skulle kjøpe til Stine, og visste at det i løpet av kvelden ville bli nødvendig med en tur til enten Akihabara eller Shinjuku. Vi var allikevel såpass sultne at vi dro rett til Harajuku, der de har verdens beste BBQ-chicken-burgere. Etter å ha blitt plassert på verdens mest upraktiske bord og spist oss gode og runde, trasket vi ut i den kjølige kveldsvinden igjen. Vi bestemte oss for å traske litt rundt i Harajuku, for så å dra videre til Shinjuku.

Dessverre har Harajuku slike fristelser som H&M og Forever21, og planen om å kjøpe julegaver til søsken og slikt måtte snart vike for Tonjes plan om å oppdatere klesskapet sitt litt. En julekjole sto øverst på ønskelisten, og selv om jeg kanskje ikke fant den perfekte julekjolen, fant jeg en snerten rosa sak på salg. Den kostet meg bare 100 NOK, så den ble med meg hjem. Det samme gjorde en søt, liten kirsebærmønstret cardigan, og en genser fra Forever21. Jeg mangler fremdeles julekjolen min da. Hmmm. Det spørs om jeg ikke må ta meg en liten shoppingrunde dagen etter jeg kommer hjem til Norge. Butikkene er åpne på lille julaften, right?

Uansett, med nikyuu vel overstått, ligger dagene her i Togane an til å bli hakket sløvere. Kinoshita har roet heftig ned på racertempoet sitt, Takami har erstattet de grusomme lesestykkene med koselige filmer, og vi har vår siste Haga-time i morgen, noe som vil si at på fredag begynner vi ikke før etter lunsj. Digg. Det eneste stressende punktet på planen fremover er spørreundersøkelsen vi skal foreta meget snart, og den påfølgende muntlige presentasjonen i januar. Jeg har ikke noe spennende tema jeg har spesielt lyst til å undersøke (Haras forslag var at jeg skulle finne ut hva som er japanske gutters ideelle partner, men jeg tror ikke jeg har guts nok til slikt), så jeg endte opp med å velge noe så kjedelig som forskjellen på nordmenn og japaneres reisevaner. I know, I suck. Katinka, derimot, skal spørre og grave for å finne ut hvorfor japanske jenter finner det nødvendig å ta på tre tonn sminke før de går ut av døren, og hva de japanske guttene egentlig synes om sminkedukker.

Speaking of japanske gutter, så er det på tide med en liten oppdatering.

- Togmannen er tydeligvis syk, eller eventuelt smittefarlig. Han går med kazemask. Stakkars. Katinka moret seg med å kommentere at man kun kunne se de små strekøynene hans over masken. Så slemt. SÅ små er de da ikke. Jeg vedder på at hun bare er bitter, fordi:

- Hverken Hårmannen, Skjeggemannen, Tegnspråkmannen ELLER Mr. Mixi-kopien har vist seg på en stund. Så det så.

- Marumannen, Hårbøylemannen og Lekegutt (tidligere kjent som Playboy, hvis du ikke tok den) begynner å slappe av. De begynte med å sitte et par bord unna oss, så satt de seg på nabobordet, så beveget de seg til kanten av bordet vi sitter på, og i dag satt de seg jammen helt klin inntil oss. Dessverre hadde ikke Lekegutt dusjet seg med den fantastiske parfymen sin i dag. Dammit. Jeg er ingen storfan av ham, men jeg ER storfan av parfymen hans. Vi prøvde å smuglytte på samtalen deres, men alt vi oppfattet var at Marumannen bablet i vei om roboter (!?). Jeg kan også på et tidspunkt ha blitt en smule distrahert av at Jenteryggmannen satt rett bak meg. Host.

...og ja, jeg kjeder meg. Jeg venter på at kyllingfileten jeg tok ut av fryseren skal tine, slik at jeg endelig kan få spist middag.

Oh, crap. Jeg kom nettopp på at vi får lærerbesøk i morgen, noe som ikke er bra, i og med at det ser ut som om en bombe har gått av i leiligheten min (se bilde litt lenger opp). Hybelkaninene bak døren er sannsynligvis store nok til å sluke meg i søvne, og jeg er overbevist om at oppvasken min lukter en smule funky (til tross for at den bare er fra i går kveld). Jeg tror jeg skal sparer dere for mer rambling nå, og heller konsentrere meg om ryddingen. Yosh!

(Jeg ønsker meg kommentarer til jul!)

Home Sweet Home!

2009-12-01T20:19:00.009+09:00

Om akkurat tre uker er jeg på vei hjem! På denne tiden regner jeg med at flyet mitt straks begynner innflygningen til Frankfurt, noe som vil si at jeg bare er noen få timer unna Oslo Lufthavn Gardermoen og huset mitt. Selv om jeg elsker å bo i Japan, kjenner jeg at det skal bli godt med en tur hjem til Norge for å lade batteriene litt. Jeg skal sove til klokken tolv hver eneste dag, shoppe i norske butikker, feire norsk jul, kose masse med Pearl (pusekladden miiiin) og slippe å lage middag selv. Noe så utrolig deilig! Jeg håper bare virkelig noen gidder å ta turen opp til flyplassen for å hente meg. Tanken på å streve med buss/tog etter en reise på over 16 timer er virkelig ikke forlokkende. Hint hint, liksom.

Det er imidlertid ikke bare bare å forlate Japan midlertidig når man bare har et studentvisum. For å slippe inn i landet igjen må man nemlig ha en re-entry permit, noe som viste seg å være mer komplisert å skaffe enn først antatt. Vi måtte fylle ut en haug med papirer, kjøpe verdifrimerker på postkontoret (der de først ikke ante hva vi snakket om), kjøpe ferdigfrankert postkort, fylle ut enda flere papirer og levere inn passene våre. Så var det bare å vente på at postkortet skulle dumpe ned i postkassene våre, noe som ville si at prosessen var ferdigbehandlet. Vi ventet og ventet, og i går lå det endelig et kort adressert til Tonje Berg-sama i postkassen. I dag stakk vi innom for å hente passene våre. Vi havnet først i kø bak en haug med trege kinesere, men heldigvis kom Kobayashi en tur innom akkurat da, så det ble litt fortgang i sakene. Nå er alt i orden, og jeg er helt klar for to uker i gamlelandet!

I det siste har influensasesongen begynt å komme i gang for fullt her i Togane også. Om det er svineinfluensa eller vanlig sesonginfluensa som herjer aner jeg ikke, men sykdom er sykdom. Det begynte med Shinya for et par uker siden, og spredde seg så videre til Hans, før Katinka også ble rammet. Da Katinka begynte å hoste opp innvollene sine og gå rundt som en levende zombie på grunn av feberen ble jeg naturligvis også bekymret for min egen helse, i og med at vi henger såpass mye sammen som vi gjør. Det var da bare logisk å tro at jeg også ville bli syk i løpet av de nærmeste dagene. Til og med Hara-sensei kommenterte at det var meget sannsynlig at jeg også var smittet. Det eneste jeg kunne gjøre var å vente til feberkrampene tok meg. Så jeg ventet. Og ventet. Og ventet litt til. Nå har det gått en uke siden Katinka begynte å vise de første sykdomstegnene, og jeg er fremdeles frisk som en fisk. Kan jeg slutte å vente på min undergang nå? Burde jeg ikke allerede ha ligget utslått på sengen med førti i feber hvis det var meningen at jeg skulle bli syk? Kanskje jeg er en av de heldige som bare er smittebærer, men som ikke får utslag på sykdommen. Jeg krysser fingrene, og takker jernhelsen min på forskudd.

Det er en stund siden jeg har skrevet noe særlig om alle heitingene på skolen nå, men dere må for all del ikke tro at jeg har glemt dem. Så sent som i dag satt jeg på benken og siklet på en Togmann i full sprademodus (hva han egentlig drev med er fremdeles uvisst), mens Katinka og Cat satt og fniste heftig ved siden av meg. Hey, det er ikke min skyld at jeg har småsær smak. Til tross for at den nye frisyren hans får ham til å se et par år yngre ut, synes jeg fremdeles han er en særdeles snasen fyr. I tillegg så har persongalleriet vårt utvidet seg heftig fra i fjor (Dressmann 1 og 2, Lille Blå og diverse andre heitinger), så vi har mer enn nok å feste blikkene våre på. Jeg klager ikke. Fjortislivet (minus alt dramaet) passer meg helt utmerket.

(Disse er fra oktober en gang, men i og med at jeg føler bloggen blir så trist og kjedelig uten bilder, putter jeg dem inn her. Jeg har ikke vært en flink fotograf i det siste, og purikura er alltid gøy å se på!)

Nå er det forresten bare fem korte dager igjen til jeg kan feire at nikyuu er over. Forhåpentligvis for godt, men siden jeg ikke har de store forhåpningene om å hamre X antall grammatiske punkter, kanji og gloser inn i hodet mitt før lørdag, er det kanskje tryggere å si at det er over for denne gang. Bedre lykke neste gang. I juli, eller når det nå er. Uansett om jeg står på prøven eller ikke, så kan jeg i det minste glede meg over at det ikke blir mer lørdagsskole. Det eneste vi har igjen er to Kinoshita-timer på lørdagen som kommer, og så er vi fri som fuglen. Jeg kan ikke huske hvordan det føltes å ha hele to fridager i løpet av en uke, men det må være en herlig følelse. Endelig kan vi også drikke oss fra sans og samling på fredagskveldene uten å få dårlig samvittighet. Hurra!

(Det er nesten synd jeg og Katinka meldte oss på en skoletur til Tokyo Disneyland helgen etter nikyuu, men jeg regner da med at Disneyland er verdt å skippe et par cocktailer for. Spesielt siden jeg ikke har vært der i år. Eller ever, hvis det er Disneyland og ikke Disney Sea vi snakker om. Hmm.. kanskje lurt å se litt nærmere på planen...?)

Sånn ellers vil jeg helt til slutt bare opplyse om at jeg har et gulv ledig for personer med sovepose, liggeunderlag og noen ekstra tusenlapper de har lyst til å bruke på en flybillett til Japan sånn en gang etter jul. Besøk hadde vært koselig. Det blir ensomt å bo alene i den store (vel..), tomme (vel..) leiligheten min noen ganger. Jeg har hørt fra pålitelige kilder at jeg er veldig stille når jeg sover. Ingen snorking, I assure you. Dessuten begynner mine kulinariske skills å ta seg kraftig opp, så snart kan jeg sannsynligvis også skilte med tittelen 'mesterkokk'.

Bare ikke sladre til Kobayashi!

Snart dommedag!

2009-11-18T20:41:00.010+09:00

Japanese Language Proficiency Test level 2 (JLPT, eller nikyuu, om du vil) nærmer seg med stormskritt. Det er nå under tre uker igjen til den store dagen, og jeg begynner så smått å kjenne meg stresset. Meget stresset. På den positive siden markerer nikyuu slutten på våre grusomme tider med uforståelige timer og lørdagsskole, og begynnelsen på halvannen måned med utrolig slakke skoleuker, men samtidig frykter jeg at selve prøven kan gi stoltheten min et skikkelig spark i baken. Let's face it - det er omtrent like stor sjanse for at jeg står på nikyuu som at månen er en ost. Dette til tross for at jeg scoret 50 poeng over strykgrensen på vår forrige øvelsesprøve. 'Lucky guesses' kalles det nemlig.

For å forberede oss litt på grusomhetene som venter oss på Chiba University of Commence søndag 6. desember, har alle lærerene våre gått inn i heftig øvelsesmodus. Verst er det kanskje i Kinoshita-timene, der det faktisk forventes at vi leser opp svarene på øvelsesoppgavene høyt foran en haug med kinesere. Hvorfor han må torturere oss på den måten aner jeg ikke, men jeg mistenker at han liker å se studentene sine lide. I kid you not. Det er lett nok for kineserene som faktisk rekker å se gjennom alle oppgavene og svare på dem, men for oss nordmenn som må slå opp X antall kanji i så og si hver eneste setning, blir det å komme seg gjennom 20+ oppgaver på under ti minutter meget vanskelig. På toppen av det hele har man selve presset over å måtte lese opp svaret sitt hengende over seg, så det er ikke alltid lett å få hjernen til å fungere som man vil. Jeg hater det! Jeg sverger på at jeg er tre sekunder unna å få hysterisk anfall i hver eneste Kinoshita-time. Gleder meg utrolig til vi blir ferdig med dem!

Sånn ellers så førte en liten ulykke med en øyenbrynskniv for en stund siden til at jeg presterte å gi meg selv et dypt kutt i den ene fingeren. Merkelig nok gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Jeg plastret det, og priset meg lykkelig for å slippe unna smerte. Da jeg tok av plasteret noen dager senere, fikk jeg et lite sjokk. Tydeligvis hadde jeg satt det på litt for stramt, så midten av fingeren min så mest av alt ut som en blodfattig deigklump. Det var SÅ ekkelt at jeg bare må nevne det her. Det var absolutt ikke noe blod i omløp der, for å si det sånn. Men don't worry - jeg ser ikke ut som deigklumpfingermonstret fra helvete lenger nå. Dessverre. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok bilder. Den kunne bodd i albumet mitt sammen med tennisballankelen fra fjellturen jeg deltok på da jeg gikk på Follo og bildene av Bruce the Bruise. Freaky for the win! Etter at blodomløpet mitt kom igang igjen, fikk jeg forresten også et nasty utslett der plasteret hadde vært (men det er også borte nå). Noe så fascinerende!

(Pene solnedgangbilder som absolutt ikke passer inn i denne sammenhengen.)

På tirsdag i forrige uke var det tid for det første av årets to barneskolebesøk. Det var en stund usikkert om turen skulle gjennomføres eller ikke på grunn av nøffnøff-syken, men til slutt fikk vi klarsignal. I samlet flokk trappet nordmenn, filippinere, et par kinesere og et par koreanere opp på gode, gamle Tokigane Elementary School. Som i fjor ble vi paradert foran fjerdeklassingene i gymsalen, og 'tvunget' til å leke masse rare leker. I år lærte jeg å brette en origamimann, faile totalt på kendama og produsere et mirakel da min snurrebasslignende leke plutselig snurret rundt på siden (i følge barna var det sjeldent). Måltidet var akkurat like pinlig som i fjor, til tross for at jeg denne gangen ikke var eneste nordmann på gruppen min. Jeg prøvde desperat å få i meg lunsjen samtidig som jeg måtte svare på merkelige spørsmål fra storøyde tiåringer. Min fjerdeklassegruppe var en smule stille (med unntak av Takuto, som visstnok er klassens urokråke), så det ble mange pinlige stillheter.

Etter lunsjen satt vi på et rom og ventet på å bli reunited med fjerdeklassingene 'våre', da en lærerfyr kikket inn og spurte etter meg. "Javel," tenkte jeg, og ble med ham. "Nå blir jeg plassert i en klasse helt alene! Hjelp!" Heldigvis tok jeg feil. I gangen ventet nemlig en gjeng med fem kouhaier (til Bryndis og alle andre som lurer, så er kouhaiene de som går i klassen under meg). Vi fant fort ut at vi skulle leke utendørsleker med tredjeklassingene i stedet. Der fjerdeklassingene var nokså rolige, var tredjeklassingene levende Duracell-kaniner. Min gruppe var helt herlige. De snakket i vei, og slåss om å få holde meg i hånden. Jeg fikk til og med vite litt inside information om kjærlighetstrianglene i klassen. Spesielt bondet jeg med lille Sumika, som var ekstremt utadvendt og underholdende, til tross for at hun virket en smule gal. Jeg møtte faktisk på henne på vei hjem fra stasjonen dagen etterpå, og hun hilste blidt. Sumikaaa!

'Nød lærer naken kvinne å spinne' heter det, men for å gi det gamle ordtaket en ny twist, har jeg forandret det til "nød lærer sulten Tonje å lage mat." Til nå har jeg levd på en middagsdiett bestående av a) ferdigmat fra Sunpia/Kasumi, b) yakisoba og kylling, c) pølser, ris og egg eller d) ferdignudler. Imidlertid følte jeg at jeg trengte litt mer variasjon i matveien, så jeg har begynt å eksprimentere. Jeg kan stolt meddele at jeg nå har mestret den edle kunst å lage hamburgere fra scratch (i alle fall fra en pakke kjøttdeig). Jeg morer meg med å proppe dem fulle av finhakket hvitløk og løk, og krydre dem med det utrolig sterke krydderet fra Sunpia. De smaker supergodt! I'm so proud. I går lærte jeg meg også å lage deilige kyllingwraps. Vel, de har i alle fall potensiale til å bli deilige. Neste gang skal jeg steke dem i søt chilisaus i stedet for i vanlig chilisaus, slik at jeg faktisk smaker noe annet enn bare chili. Det tror jeg blir bra.

Nå skal jeg imidlertid vende tilbake til de koreanske dramaenes herlige verden. Jeg har nettopp fullført episode 12 av You're Beautiful, og nå skal jeg vende nesen mot My Girl, som jeg ser for sånn.. femte gang! What can I say? That Lee Dong Wook is a looker!

Mønsterstudenten meg!

2009-11-08T23:04:00.005+09:00

Kanjiprøve og grammatikkprøve.

Jeg har begge deler i morgen, og burde strengt tatt sittet med nesen dypt begravet i en eller annen nedskriblet lesebok. I stedet gjør jeg alt jeg kan for å utsette ting, slik jeg alltid gjør. Jeg skulle ønske jeg var en slik flittig student som satte meg ned for å gjøre oppgavene i samme sekund som vi fikk dem utdelt, men slikt ligger tydeligvis ikke i min natur. Dessverre. Denne gangen kaster jeg bort tid på å blogge, selv om jeg egentlig ikke har noen store nyheter å skrive hjem om.

La oss gå for en kort oppsummering av ting som har skjedd siden sist. Festivalen var over, og det var med tungt hjerte vi møtte opp på skolen tirsdag morgen for å pakke ned boden vår. Over natten hadde det plutselig blitt bikkjekaldt, så det var en gjeng med hutrende nordmenn (og japanere) som ventet i timesvis på at lastebilen skulle komme for å plukke opp vårt innleide utstyr. Høres det kjent ut? Ja, det var akkurat som forberedelsesdagen all over again, bare ti ganger så kaldt. Jeg og Katinka moret oss med å leke barnslige klappeleker, dytte hverandre rundt og fnise som stupfulle fjortenåringer. Det var faktisk ganske morsomt. Det skadet jo selvfølgelig heller ikke at en luekledd Togmann vandret rundt i området. Boooonus!

Egentlig skulle vi også ha en helsesjekk på tirsdag. Vi gruet oss alle heftig, så det var meget motvillig jeg beveget meg i retning av idrettshallen, der sjekken skulle finne sted. Vi stilte oss i køen (bak en haug med kinesere, selvfølgelig, i og med at de har overtatt skolen) og ventet. Og ventet. Og ventet. Køen beveget seg ikke. Da den faktisk endelig begynte å røre på seg, og vi kom nærmere og nærmere inngangen til et rom med varme, kom en dame bort til oss. Hun lurte på hvorfor i alle dager det sto en haug med nordmenn i køen. Vi ble selvfølgelig kjempeforvirret. Vi ble fortalt klart og tydelig da vi kom at helsesjekken var obligatorisk for alle utvekslingsstudentene. Men gjett hva! Nordmennene slapp tydligvis unna i år. Er det alle klagene de fikk på praksisen i fjor som har fått dem til å endre på reglene, mon tro?

På onsdag begynte skolen igjen, og man kan trygt si at hver dag stort sett har gått i ett siden den gang. Mitt vanlige høsthumør begynner å kicke inn for fullt, og jeg må kjempe en innbitt kamp med meg selv hver dag for å i det hele tatt klare å dra meg opp av sengen. Hvorfor må høsten være så mørk og deprimerende? Oh well, det kunne vel vært verre. Jeg kunne jo hatt svineinfluensa eller noe. Vi hører faktisk overraskende lite om den her i Togane (selv om lærerene oppfordrer oss til å være nøye med hygienen nå og da), og jeg bekymrer meg ikke noe nevneverdig. Faktisk virker det som om Japan er et mye tryggere sted å være enn Norge for tiden, i og med at mediene får det til å høres ut som om alle der hjemme dør som fluer.

Oops, jeg ble en smule distrahert av våre firbeinte baconvenner og visse sykdommer som deler deres navn. Uansett. Skole. Kjedelig. Dagene går i ett. OK, I'm back on track nå. På torsdag måtte jeg ta toget alene hjem etter engelsktimen, siden Katinka skulle være sprek og sykle. Jeg så for meg en ensom togtur, men mine planer om en tilværelse som einstøing gikk i vasken da jeg hørte en lys stemme ved siden av meg på stasjonen. "Husker du meg?" spurte hun, og jeg kunne fornøyd konstantere at joda, jeg kjente henne igjen fra engelskklassen. "Beklager at jeg sluttet å svare på meldinger," sa hun videre, og jeg ble forvirret et lite øyeblikk, før jeg plutselig kom på at jeg hadde møtt henne i fjor. Det var Shiori, Katinkas eks-samtaleparter Pinky (også kjent som Yui) sin venn. Mystery solved. Vi ble stående og snakke om løst og fast, og endte opp med å rekindle våre planer fra i fjor om å ta purikura sammen. Det var kjempehyggelig å ta toget med henne, og hun er overraskende lett å snakke med. Muligens fordi hun kan litt engelsk, så hvis jeg sto fast, var det bare å slå over. Praktisk.

Lørdagen kom, men i motsetning til mange av mine landsmenn kunne jeg ikke helt glede meg over helg riktig enda. Med under en måned igjen til nikyuu finnes det lite tid til å slappe av, og det er obligatorisk skole på lørdager. I går var det fire timer grammatikk med Kinoshita (som tilfeldigvis er den skumleste læreren vi har) på planen. Oh joy. I motsetning til Haga og Takami (de andre nikyuu-lærerene), er Kinoshita nemlig veldig glad i å få deg til å lese opp svarene på grammatikkoppgaver høyt. Jeg HATER å lese opp svarene mine når jeg ikke er sikker på at de er 100% riktige. Kall meg gjerne perfeksjonist, men jeg hater å ta feil. På et punkt i går satt jeg med dundrende hjertebank og ventet på min undergang (eller total ydmykelse, om du vil), men på et eller annet mirakuløst vis slapp jeg unna med en av de mindre vanskelige oppgavene. Kanskje universet endelig har tilgitt meg for at jeg lo av den deformerte babyen?

Etter noen timers grammatikktortur var vi fri, og vår amputerte helg kunne offsiellt begynne. Vi sløvet noen timer, før Katinka og jeg plutselig fant ut at vi cravet alkohol. Det ble ikke de store utskeielsene, men vi koste oss med å sitte ute i novemberkvelden og sippe til bokse-cocktailene våre mens vi diskuterte alt mellom himmel og jord. På et eller annet tidspunkt kom Alex hjem, og like etter kom Chigusa og en venninne av henne med bæreposer fulle av nammemat, så vi endte kvelden vår på nabe-party i naboleiligheten. Det var første gang jeg prøvde nabe (jeg vet, jeg skammer meg), men definitivt ikke den siste. Det var dødsgodt!

I dag har jeg stort sett bare sløvet hjemme. Jeg sov halve dagen, ryddet og ordnet i leiligheten min (en prosess som tok nærmere tre timer), og koste meg med diverse TV-serier. Nå tror jeg imidlertid ikke jeg kan utsette puggingen særlig mye lenger, så jeg bør vel nesten komme igang hvis jeg skal ha noe håp om å få mer enn fem timers søvn i natt.

Mønsterstudent? Jeg? But of course!

(Og selv om jeg ikke nevner det i hvert eneste innlegg i år, så setter jeg fremdeles pris på kommentarer. Jeg får stadig høre fra folk at de er innom og leser, men det hadde vært hyggelig med et mer synlig bevis på det også!)

JIU-festival: Dag 3 - Return of the Elf

2009-11-02T21:41:00.004+09:00

JIU-festivalen er over, og jeg sitter igjen med en litt tom følelse inni meg. De magiske og herlige festivaldagene forsvant så altfor fort, og snart er det tilbake til den brutale virkeligheten igjen. Lange skoledager, tunge nikyuu-fag og lite tid til å ha det gøy. Festivalen var en perfekt anledning til å glemme det faktum at vi faktisk er her for å gå på skole, og i tre korte dager kunne vi late som om vi levde et herlig ,men noe stressende, slaraffenliv.

I dag orket verken jeg eller Katinka tanken på å sykle til skolen (jeg sverger på at det er evig motvind her i Togane), så vi tok oss en tur med vårt gamle, trofaste tog. Etter å ha gjemt oss bak en meget treg festivalsjef, kom vi frem til skolen i god tid før forberedelsene skulle begynne. Det var litt stress med noen ingredienser som manglet, men etterhvert var vaffelrøremiksingen i gang, og salget kunne begynne. I og med at vi hadde første skift i dag, var det bare å forberede seg på nærmere fire timer med vaffelsteking.

Selv om det var en smule kjipt å gå glipp av både Togmannklubbens kostymeshow og Star Dust Kids, hadde vi det overraskende moro i boden vår. På et tidspunkt holdt jeg på å dø av skrekk da jeg så en kjent figur i rosa kostymeklubb-T-skjorte komme vandrende bortover mot boden vår. Det var Den Lille, Onde Alven som hadde krøpet frem fra hullet han har gjemt seg i de siste par månedene. Etter ni lange måneder fikk vi endelig føle det stikkende blikket hans hvile på oss igjen. Jeg kjente hårene reise seg i nakken min, og måtte kjempe hardt for å ikke rømme skoleområdet umiddelbart. Med et ond blikk i retning av vaflene våre, fortsatte han på sin ferd bortover langs rekken av boder. Alven. Nok et uventet gjensyn.

Etter endt skift tuslet jeg og Katinka i retning av scenen for å se LOFT. Vi gledet oss stort over at det ene bandmedlemmet og vennene hans hadde kjøpt vafler av oss tidligere på dagen, og gledet oss litt ekstra til å få med oss dagens konsert. Vi rakk akkurat å få med oss en eller annen utkledningskonkurranse, der blant annet en del gutter hadde dollet seg opp som jenter. Det var skremmende så feminine de så ut. Til tross for at både jeg, Katinka, Cat og Benedicte ga våre stemmer til #5 (to gutter i lolitakjoler), vant de ikke. Synd. Selvfølgelig begynte det å regne akkurat da LOFT skulle spille, men i og med at det var såpass lett regn, gikk det bra allikevel. De guttene er seriøst så flinke. Jeg er helt forelsket i musikken deres.

På grunn av regnet bestemte jeg meg for å hente paraplyen min borte ved den norske boden etter konserten var ferdig. Da fikk jeg og Katinka det som muligens var vårt livs største sjokk. For å komme til den norske boden måtte man nemlig gå forbi rommet der Togmannklubben holder til, og utenfor døren sto Alven. Da han så oss komme gående, smilte han bredt, og kom glidende (for Alven går nemlig ikke slik som oss vanlige dødelige) mot oss. Med et vennlig smil om munnen holdt han frem en pose med cookies, og spurte oss om vi ville ha en gratis cookie. OK, vent litt? En hyggelig Alv? Hvor er de onde blikkene? Hvor er hele jeg-liker-dere-absolutt-ikke-så-bare-gå-og-dø-holdningen han viste i fjor? Borte? Jeg blunket. Han fortsatte med å fortelle at de hadde varm te for 100 yen inne i rommet, og hvis vi ville, så var det bare å komme inn. Jeg blunket igjen. Den lille, onde alven kan smile. Til oss. Nå står ikke verden til påske. Jeg har seriøst fremdeles ikke kommet over sjokket. Det høres kanskje dumt ut, men alle som så Alvens onde blikk i fjor vet hvorfor jeg er såpass sjokkert. WTF?

(Det må nevnes at kjeksene smakte en smule te, men at de var faktisk ganske gode. I og med at jeg fremdeles lever, regner jeg også med at det ikke var gift i dem, selv om jeg ikke er hundre prosent sikker. Hvis dere aldri hører noe mer fra meg, så vet dere hva som har skjedd...)

Og dagen bød faktisk på flere overraskelser. Vi fant snart ut at Hårmannens venn Hattemannen (som vi inntil i går også trodde var ond) spiller i band, så vi benket oss foran scenen for å se på. Mens vi satt der kom plutselig kendokapteinen gående. Jeg skjønner så absolutt hvorfor vi siklet på ham på klubbpresentasjonen, ja. Et lite øyeblikk glemte vi nesten at det regnet og var dødskaldt ute. Bare nesten, da. Lyden av klaprende tenner fikk oss raskt ned på jorden igjen.

I femtiden gikk イギリス人 (Igirisujin) på scenen, og publikum eksploderte. Vi så bandet på fjorårets festival også, og hadde lenge hatt lyst til å se dem igjen. De sviktet så absolutt ikke. Ikke bare har de de mest funky hårfrisyrene ever og en vokalist jeg mistenker har rømt fra nærmeste mentalsykehus, men de er også et av de mest underholdende bandene noensinne. Jeg filmet litt av opptredenen deres, slik at stakkars Yong og dere andre hjemme i Norge kan få se hva dere har gått glipp av.

Igjen var Age of Bronx siste post på programmet. I dag hadde de mannlige danserene forberedt et utrolig festlig danseshow. De hadde på seg forklær, badedrakter, you name it. Det var hysterisk festlig, og sinnsykt godt gjennomført. Katinka var også strålende fornøyd med å sitte rett ved siden av Tegnspråkmannen gjennom hele danseshowet. Selv var jeg litt mer distrahert av å prøve å få igjen følelsen i beina mine, siden de sovnet da jeg satt på dem. I tillegg var det kaldt å sitte på bakken. Stoler hadde vært en fin ting.

Snart måtte vi imidlertid flytte på oss igjen. Festivalen gikk mot slutten, og det var tid for å motta diplom og pengepremie for innsatsen. Først fikk jeg og Katinka beskjed om at vi skulle være de eneste nordmennene som skulle gå opp på scenen for å motta premien, men de planene ble forandret av en stresset Hayashi-sensei. Dermed endte det med at en haug med nordmenn, kinesere og filippinere travet opp på scenen foran alle japanerene. Kanskje like greit. Det hadde vært en smule pinlig å stå så og si alene på utstilling foran andre. Noen menn i offisielle uniformer overrakte oss en pengepremie på 10.000 yen og et fancy diplom. Hayashi mente vi skulle gi pengepremien til den ene japaneren som hjalp til på boden vår, og det var det ingen innvending mot. Han har jobbet som en gal gjennom hele festivalperioden for at alt skulle gå på skinner. Velfortjente penger.

Slutten på festivalen var akkurat som i fjor. De viste først en festivalvideo, før de avsluttet det hele med et gigantisk slideshow med festivalbilder. Som i fjor var det mangel på bilder med utvekslingsstudenter, men jeg og Katinka fikk øye på oss selv i den ene videoscenen. Moro. Jeg hadde endelig også klart å lokalisere Togmannen i mengden (i kostyme, selvfølgelig), så jeg prøvde å følge med på alt samtidig. Ikke en enkel oppgave i det hele tatt. Etter slideshowet var over, og festivallederene hadde holdt sine tårevåte avskjedstaler, var det tid for den berømte avslutningsdansen. Jeg hadde håpet på å få se Togmannens forferdelige dansetrinn igjen, men hele seansen ble litt amputert i og med at han gikk rundt med videokamera for å filme de andre dansende. Vel, i begynnelsen i alle fall. Til slutt rykket det vel litt for mye i dansefoten hans, og han måtte hoppe opp på scenen for å vrikke litt på seg. Konklusjon? Han kan fremdeles ikke danse. Men han er heit uansett.

I morgen er det helsesjekk. Jeg gruer meg. Kunne ikke festivalen ha vart i noen dager til...? Sukk.